Jeg er klar for barn - han er ikke

[AnonymBruker]

Lang historie kort er jeg veldig klar for barn, og har vært det lenge. Han var mer klar før, men sier nå at han vil vente et par år (til). Jeg trekkes mer mot det rolige familielivet, ønsker å stå opp tidlig i helgene, ser det ikke som noe «offer» å ikke kunne dra på byen/spontanferie osv.

Vi har tidligere satt en dato får når vi skulle begynne å seriøst tenke på barn/prøve. Den tiden er nå, og for hans del er det mer uaktuelt enn noen gang.

vi er unge (i 20-årene) så sånn sett er det ingen krise. Men jeg kjenner jeg får ingen glede av det «ungdomslivet» lenger, på samme måten han gjør. Han virker mer interessert i det livet enn noen gang, og er tydelig på at han ikke er villig til å «gi opp det» før om noen år.

Jeg får angst av å snegle mot 30, og bare «vente» på at denne fyren skal bli klar. Jeg ønsker å være ferdig med å få barn innen jeg er 30, noe han egentlig også var ombord med tidligere, men nå begynner det å bli vanskelig.

 

hjelp?

Anonymkode: 03f9f...0b9

[SoWhat?]

Leser du tråder her inne om fedre som ikke tar ansvar, hvor alt faller på mødrene? Og i de tilfellene har de tilmed sammen planlagt noen ganger 

Så du bør selvfølgelig vente til han er klar. Eller finne en som vil det samme som deg.

Tror det er en dårlig idé å prøve og overtale.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, SoWhat? skrev:

Leser du tråder her inne om fedre som ikke tar ansvar, hvor alt faller på mødrene? Og i de tilfellene har de tilmed sammen planlagt noen ganger 

Så du bør selvfølgelig vente til han er klar. Eller finne en som vil det samme som deg.

Tror det er en dårlig idé å prøve og overtale.

Har selvfølgelig ikke tenkt å påtvinge han noe som helst.

Jeg sliter vel bare med sorgen over å ufrivillig utsette noe vi begge har vært enig om, som han vet er spesielt viktig for meg. I tillegg opplever jeg stor sorg over at det er så store sprik i ønske om hvordan vi skal tilbringe tiden vår, hvilke aktiviteter vi skal gjøre etc.

Syntes bare hele situasjonen er veldig vanskelig.

Anonymkode: 03f9f...0b9

[AnonymBruker]

Dette er jo ikke lett, men det er helt naturlig at man endrer planer etterhvert som man blir mer moden og vet hva man vil i livet. Når man er i begynnelsen av 20-årene og forelsket, er det lett å tro at du ønsker deg det og det, men så går tiden så fort, at når den kommer, ser man at det passer ikke med disse planene i livet enda..... Du kan ikke tvinge ham til å bli far når han ikke er klar for det, og han kan heller ikke forlange at du skal vente med barn for hans skyld. Dere må bli enige, enten ved å gå hver deres vei, eller vente med barn. Å tvinge barn til verden mot ens ønsker, ender aldri bra. Da jeg var i samme situasjon, skaffet jeg meg en hund, som opptok mye av fritiden min, da den krevde mye tur, jeg måtte opp tidlig alle fridager osv. Jeg fant fort ut at jeg fint klarte å vente noen år til med barn. Jeg var 29 år da mannen var klar, og vi fikk 2 raske barn. Er nå glad for at jeg ikke fikk barn tidligere. Barna begynner å blir store, og jeg synes det er trist at de er ute av huset om noen år, og jeg fremdeles føler meg såpass ung at jeg kunne hatt flere yngre barn, men for gammel til å starte på nytt. 

Anonymkode: 6542d...d37

[AnonymBruker]

Jeg tror også det kan være lurt å ikke romantisere livet med barn slik du gjør. «Rolig familieliv»? 😏 Nyt heller livet mens du kan, slik kjæresten din gjør.

Anonymkode: 1a6c1...302

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Har selvfølgelig ikke tenkt å påtvinge han noe som helst.

Jeg sliter vel bare med sorgen over å ufrivillig utsette noe vi begge har vært enig om, som han vet er spesielt viktig for meg. I tillegg opplever jeg stor sorg over at det er så store sprik i ønske om hvordan vi skal tilbringe tiden vår, hvilke aktiviteter vi skal gjøre etc.

Syntes bare hele situasjonen er veldig vanskelig.

Anonymkode: 03f9f...0b9

Hvis dere også har store forskjellige forventninger i hvordan livet skal leves ellers, så må dere ta en realitysjekk på om forholdet deres faktisk er bærende. Mange endrer seg i 20-årene, og både jeg og mange av mine venner, gikk fra hverandre i den alderen, etter å ha vært ungdomskjærester.  Når man blir mer voksen, endrer mye seg helt naturlig. 

Anonymkode: 6542d...d37

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror også det kan være lurt å ikke romantisere livet med barn slik du gjør. «Rolig familieliv»? 😏 Nyt heller livet mens du kan, slik kjæresten din gjør.

Anonymkode: 1a6c1...302

Altså får jeg lite ut av fylla på en torsdag, dra på rave, fyllafestival etc.

jeg er fullt klar over at familielivet ikke nødvendigvis er rolig. Det forsto kanskje du også. Men jeg har liten interesse av de aktivitetene vi har bedrevet tidligere, og vil heller tørke snørrenese, se på Barne-TV og dra på lekeplassen.

Anonymkode: 03f9f...0b9

[AnonymBruker]

Da venter dere til han er klar eller driter i det. 

Anonymkode: 0fd85...1b4

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Altså får jeg lite ut av fylla på en torsdag, dra på rave, fyllafestival etc.

jeg er fullt klar over at familielivet ikke nødvendigvis er rolig. Det forsto kanskje du også. Men jeg har liten interesse av de aktivitetene vi har bedrevet tidligere, og vil heller tørke snørrenese, se på Barne-TV og dra på lekeplassen.

Anonymkode: 03f9f...0b9

Da vil dere forskjellig, og passer kanskje ikke sammen uavhengig av om dere får barn eller ei? Vi har dratt på festivaler osv, både før og etter at vi fikk barn, fordi vi begge liker det, ikke fordi en av oss vil, og den andre føler seg tvunget til å være med. Så hvis samboeren din liker slike ting, kan det godt være han ønsker å gjøre slike ting etter barn kommer til verden også - sammen med en kone som også liker slike ting. 

Anonymkode: 6542d...d37

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da vil dere forskjellig, og passer kanskje ikke sammen uavhengig av om dere får barn eller ei? Vi har dratt på festivaler osv, både før og etter at vi fikk barn, fordi vi begge liker det, ikke fordi en av oss vil, og den andre føler seg tvunget til å være med. Så hvis samboeren din liker slike ting, kan det godt være han ønsker å gjøre slike ting etter barn kommer til verden også - sammen med en kone som også liker slike ting. 

Anonymkode: 6542d...d37

Jeg syntes også det kan være gøy, men Ikke når det er det hverdagen skal bestå av. Han vil jo utelukkende gjøre dette - ikke kombinere «gøy» og familieliv sånn som du foreslår.

Anonymkode: 03f9f...0b9

[AnonymBruker]

Du må bare respektere hans svar. Det er vanlig å ikke være klar for barn i 20-årene, gjennomsnittlig alder for førstegangsfødende i Norge er tross alt rundt 30 år (og litt over 30 i byene). Om kjæresten din ikke føler at han er klar, vil det å bli bundet til et A4 familieliv med snørrete neser og barne-tv hver kveld være oppskriften på mistrivsel og medfølgende samlivsproblemer. Tro meg, det vil du ikke oppleve - det er forferdelig vondt å ha tatt det store steget og startet familie, og så merke at partneren ikke er like tilfreds og glad som du er. Det å få baby er tøft og sårbart, og man trenger å ha en partner som er like engasjert, hvor begge har gledet seg på forhånd og sett fram til dette øyeblikket.

Hvis det er veldig viktig for deg å få barn nå for enhver pris, så må du slå opp og lete etter en ny kjæreste som er like verpesyk. Det er liksom ikke noe annet du kan gjøre.

Anonymkode: 47f85...28e

[AnonymBruker]

Nyt livet uten barn nå som dere kan. Når du sitter der med to barn som ikke vil sove og en mann som er "ute med gutta" for 6. gang på en mnd. fordi han ikke vil være en sånn tøffel som må være hjemme vil du savne disse dagene. GUTTAAAA!!!!!!!!!

Å trumfe igjennom barn med en mann som ikke føler seg klar ender sjelden bra, det skjer kun på TLC-filmer. 

Anonymkode: b5490...321

[Kassiopeia8]

Mye kan skje på kort tid når man er i den alderen. Du sier ikke om du er tidlig i 20-åra eller i slutten av 20-åra? Jeg har vært sammen med mannen min i 6 år nå. Vi møttes da jeg var 19 og han var 21, og nå er vi 25 og 27. Jeg har vel alltid vært den som har pushet forholdet fremover til neste steg, og han har holdt litt tilbake. Men vi har utjevnet hverandre. Jeg har kanskje fått han til å ta et steg frem litt tidligere enn han hadde sett for seg, og jeg har kanskje måttet vente litt. Både med å flytte sammen, kjøpe leilighet og skulle gifte oss. Der er jo folk forskjellige. Min mann har nok blitt klar litt undervegs, men han har (i følge meg 😅) trengt en liten dytt for å innse hva det er han ønsker. Riktig nok har vi hatt de samme verdiene, og vi snakket tidlig om at vi for eksempel så for oss å være "unge" foreldre og at vi ønsket at det skulle være oss to. Så for meg har det å poengtere hva det innebærer vært viktig. For meg betyr unge foreldre at jeg vil ha barn før jeg er 28 år, og det var også viktig for meg å være gift før jeg fikk barn. Dermed kunne ikke bryllupet utsettes så mye o.s.v. 

Jeg har opplevd det som viktig å prate om disse store beslutningene og planlegge fremover som en viktig del av det å bli klar. Jeg tror ikke min mann ville blitt klar for å få barn hvis jeg bare plutselig nå hadde sagt: skal vi få barn nå?! Men ettersom jeg for et par år siden nevnte at jeg kunne tenke å få barn om et par år er han nå klar og har veldig lyst på barn. Det handler jo litt om hva man er innstilt på, og at man gjerne trenger litt tid på å innstille seg. 

Jeg ville anbefalt deg å prate litt mer om hva han legger i "et par år til". Mener han det i stor kontekst - at det gjerne kan gå opp mot både 5 og 6 år før han er klar, eller ennå verre - at han ikke ønsker å definere det kan det være du må ta en runde med deg selv om du er villig til å vente så lenge. Mener han maks to år er det veldig konkret, og i beste fall betyr jo det egentlig at dere kan begynne å prøve om ett år, da det tar minst 9 måneder fra man har begynt å prøve.