Jeg vil flytte ut av bykjernen, mannen vil ikke. Han mener jeg overkjører han.

[AnonymBruker]

Vi har bodd i en leilighet på rett i underkant av 60 kvadratmeter siden studiene, midt i Oslo. Den var flott for oss som studenter/unge voksne uten barn, med kort vei til buss, uteliv, parker osv, samtidig som det var god plass til oss to, god plass til å ha gjester/fester osv. Den gangen sa mannen at han "aldri ville flytte ut av byen" - noe jeg, dum som jeg var, sa at det var helt ok, hvis det var viktig for han.

Spol fremover rundt 10 år, og jeg føler ikke det samme lenger. Vi bor i samme leiligheten på ca 60 kvm, nå med to små barn under skolealder. Vi bor i annen etasje uten heis, og jeg haler og drar vogna opp disse 28 trappetrinnene og inn i leiligheten hver eneste dag. Vogna sperrer hele gangen, og gangen flyter over av jakker, sko, gummistøvler, parkdresser, skjerf, paraplyer og hva som enn måtte være. 

For å slippe å flytte riktig enda flyttet vi kjøkkenet ut i stua, og lagde soverom av kjøkkenet. Ungene deler det største soverommet, og vi klatrer over hverandre for å komme opp i sengen om kvelden. Klesskap er det ikke plass til, og vi sperrer døren inn når vi åpner kommoden vi har der inne. Vårt andre klesskap er inne hos barna. Minste burde egentlig sovet inne hos oss, men det er ikke plass, så de må dele. Eldste sover lett, og yngste vekker eldste støtt og stadig, de heiser hverandre opp osvosv. Ganske ulidelig, for å være ærlig. 

Stua er forsåvidt grei, sånn foruten at det nå er et helt kjøkken der i tillegg. Det fungerte fint før når det bare var sofa+tv+spisebord+en hylle, men nå begynner det å bli ganske trangt. Jeg prøver å holde lekene på barnerommet, men det flyter ut i stua hele tiden, og det er ingen plass å gjemme bort noe som helst. 

Vi har en liten luftebalkong som er komplett ubrukelig til noe som helst. I tillegg er den ut av barnas rom, og jeg er livredd for at de skal falle ut. Dermed brukes den aldri, og er bare låst. 

Leiligheten ligger ut til en av Oslos mest traffikerte veier, og siden leiligheten er bygd i nitten pil-og-bue er det lite til ingen ventilasjon her, slik at vinduer må stå oppe hele tiden. Det blir masse trafikkstøv her inne hver eneste dag, som gjør at jeg føler det aldri blir rent. Fra en dag til en annen er det et tykt lag med støv i vinduskarmen. Ikke at jeg er hysterisk, men det er lite deilig med to barn i hus som slikker på gulvet og det som verre er. Vi har heller ingen tørketrommel, så tørkestativet står fremme 24/7 - med stadig rullering av klær.

Badet er slik at når du står i midten kan du ta på alle fire vegger. Det er så vidt plass til meg og et barn der inne. Vi har bare en liten dusj, og det er så trangt. Vanskelig å få skiftet på minste, så det skjer for det meste på stuebordet eller en kommode.

Borettslaget har heller ingen uteareal, og inngangsdøra vender ut til denne store trafikerte veien. Skal vi leke må jeg enten dytte vogna opp en bratt bakke, eller traske 5 minutter til en stor park. Ikke at det er lange biten, men når vi må snu og traske hjemover og pakke med alt rusk og rask hver gang jeg eller eldste barnet må tisse. Ungene er urolig og vil ut og leke, og jeg må alltid bli med og alltid se på, hele tiden.

Vi "kan" kjøpe en smelldyr leilighet, og låne oss opp til max, og sikkert få det litt bedre rent plassmessig og utearealsmessig. Mannen syntes det er beste løsning (og forbli i byen) - men jeg orker ikke tanken på det. Trang økonomi med lite pusterom til å gjøre lystbetonte ting, antageligvis ingen hageenhet og slippe barna ut i likevel, må antageligvis fortsatt hale vogna opp og ned.

Levering i barnehagen for eldste er noe dritt, barnehagen åpner sent og det kommer ikke til å fungere når jeg begynner i jobb igjen. Jeg jobber turnus og må være på plass på jobb kl 07:30 ferdig skiftet: det går ikke når de fleste barnehager i området åpner tidligst 07:00 (men stenger da tilsvarende tidlig, som gjør at mannen ikke hadde rukket å hente barna i bhg hvis jeg jobber kveld).

Jeg foreslår at vi kjøper ny leilighet litt i utkanten av Oslo, men finner en plass med god kollektivforbindelse slik at det er lett å ta seg til byen, enkel forbindelse til jobb, ikke låner til max, og faktisk kan reise på ferie, gå ut å spise o.l. Kanskje finne en plass med en liten hageflekk (trenger absolutt ikke være stor) og en barnehage i nærheten.

Men mannen vil ikke det, og sier at jeg lovet at vi skulle bo i byen, og at "det løser seg alltid". Men det løser seg ikke, og jeg føler vi bor i en tvangstrøye som stadig blir trangere. Får inntrykk av at han ikke opplever dette like ille som meg, men samtidig så er det jo jeg som har mesteparten av ansvaret her hjemme nå som jeg er i permisjon. Han har mye energi (alltid hatt), og jeg føler jeg synger på siste verset.

Har seriøst bare lyst til å ta med meg ungene og flytte før jeg svimer av. Skjønner ikke at hva jeg lovet da jeg var litt over 20 år gammel kan gjelde nå som vi har to barn og bor i en pappeske som ikke fungerer for oss i det hele tatt.

Anonymkode: 3ce2b...937

[AnonymBruker]

Forstår deg godt! Du er veldig realistisk i alt du skriver synes jeg. Bare begynn å vise han bilder fra Finn av hva slags hus/leiligheter dere faktisk kan ha råd til utenfor bykjernen, så kanskje han og kan tenke at det hadde vært litt deilig med mer plass 😉

Anonymkode: 4b68f...570

[Addie]

Åååå du lever det livet jeg levde. Vi bodde i bydel gamle Oslo. 

Nå bor vi rett utenfor Oslo og det er et helt annet liv. Dere må flytte.  Du kommer til å bli sprø. 

Kan dere ikke ta en tur en lørdag el søndag når deg er fint vær? Å kikke litt? Kanskje han ser at det ikke er så ille. Vi måtte ha litt tilvenning men nå elsker vi det begge to. 

Uff, jeg kjenner meg så igjen. Håper virkelig du får overtalt mannen 😊

[AnonymBruker]

Hva med å finne en barnehage nær jobb?

Ellers er jeg enig med deg. Hvis dere leter langs linje 3 eller 4 får dere straks mer for pengene uten at dere er "langt" fra byen. En leilighet på Majorstua eller ved Ullevålsveien eller Valdresgata med store bakgårder hadde sikkert vært ønskedrømmen for mannen (og digg for de fleste av oss), men har dere ikke råd så har dere ikke råd, og da er det mye å hente på å flytte noen få stopp lenger ut.

Vi bor på Brynseng og føler at vi bor sentralt i Oslo, og har både tog, buss og 4 t-banelinjer innen fem minutters gange. Det tar 30 minutter å gå, 7 minutter med bane, 4 minutter med bil og 3 minutter med tog til Oslo S.

Anonymkode: 1b823...796

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva med å finne en barnehage nær jobb?

Ellers er jeg enig med deg. Hvis dere leter langs linje 3 eller 4 får dere straks mer for pengene uten at dere er "langt" fra byen. En leilighet på Majorstua eller ved Ullevålsveien eller Valdresgata med store bakgårder hadde sikkert vært ønskedrømmen for mannen (og digg for de fleste av oss), men har dere ikke råd så har dere ikke råd, og da er det mye å hente på å flytte noen få stopp lenger ut.

Vi bor på Brynseng og føler at vi bor sentralt i Oslo, og har både tog, buss og 4 t-banelinjer innen fem minutters gange. Det tar 30 minutter å gå, 7 minutter med bane, 4 minutter med bil og 3 minutter med tog til Oslo S.

Anonymkode: 1b823...796

Utfordringen er at jeg jobber ganske langt vest i Oslo, og han jobber veldig langt på østkanten. Han får tidligst tatt banen fra jobb 16:15, og sykehusbhg nær min jobb stenger 16:45. Hvis det skjer noe som helst på veien der (han må bytte en gang mellom dette) så rekker han ikke hente barna før stengetid. Så det er jo en idé, men funker dårlig per nå. Jeg har jo ikke mulighet for å gå fra jobb for å hente barna i bhg og vente på at han skal komme, f.eks.

Vi kunne lånt til smertegrensa, rundt 6 millioner, men da hadde vi virkelig hatt det kijpt ellers. Ingen ferie, lite til mat og andre løpende utgifter, lite til "gøy" (som uansett er årsaken til at han vil forbli i byen: byliv, kort til sentrum, kafeer, restauranter osv). 

Jeg syntes alle de "negative" sidene ved å bli her vi bor bør være nok til å flytte. Få noen ekstra kvadratmeter, kanskje en bod, at barna ikke regelrett trakasserer hverandre om hverandre, at vi kan lufte uten å få et lydvolum til 1000 inn stuevinduet... 

Men han vil ikke, og sier at han trives så godt i byen. Alle vennene hans bor her, og de treffes relativt ofte. Men de har ikke barn, og det har vi.

Jeg har forsøkt å foreslå flere leiligheter hvor det er 5-7 minutter å gå til banen/buss (maks), men han avviser det meste. Han vedkjenner at det hadde vært fint med bedre plass og hage, men syntes ikke det er "verdt" å miste alt vi mister ved å flytte ut av byen. Personlig føler jeg det er 90% vinn, og de 10% vi taper er jeg villig til å ofre. 

Anonymkode: 3ce2b...937

[AnonymBruker]

Hans følelser er like gyldige som dine. Vanskelig situasjon å være i. Jeg vil anbefale dere å se etter noe i midtsjiktet - nærmere sentrum enn du tenker deg, dvs mindre plass for mer penger enn der du helst ønsker, men samtidig ikke så langt unna at han føler at han bor utenfor byen. 

Anonymkode: 65eaa...5ee

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Addie skrev:

Åååå du lever det livet jeg levde. Vi bodde i bydel gamle Oslo. 

Nå bor vi rett utenfor Oslo og det er et helt annet liv. Dere må flytte.  Du kommer til å bli sprø. 

Kan dere ikke ta en tur en lørdag el søndag når deg er fint vær? Å kikke litt? Kanskje han ser at det ikke er så ille. Vi måtte ha litt tilvenning men nå elsker vi det begge to. 

Uff, jeg kjenner meg så igjen. Håper virkelig du får overtalt mannen 😊

Vi bor langs 34/54-linja, før Sagene..

Jeg kjenner jeg ikke orker dette mer. Jeg mistrives, ungene mistrives, og mannen stortrives. Jeg har enda ikke klart å overbevise ham til å bli med på visning/tur i andre områder.. Men får prøve mer. Vil ikke akkurat true med skillsmisse (ønsker jo ikke å gå fra han), men vi er 3 mot 1, hvis man skal si det på den måten.

I tillegg er det ingen plass til å drive med noen form for hobbyer her. Spesielt etter vi fikk barn og vi er mye låst til hjemmet savner jeg å ha mulighet og plass til å drive med hobbyer. Jeg er glad i å restaurere gamle møbler, drive med hagearbeid osv, men det er det lite anledning til. Vi er også veldig glade i å ha middagsselskap o.l, men det er ikke nubbsjans plassmessig etter vi flyttet kjøkkenet inn i stua (+ at ungene våkner).

Vi. Må. Ut. Av. Byen.

Vi trenger det, forholdet trenger det, barna trenger det, logistikken i livet vårt trenger det. Skulle ønske han så det samme som jeg ser. Dette blir jo ikke akkurat noe bedre med tiden..

Anonymkode: 3ce2b...937

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hans følelser er like gyldige som dine. Vanskelig situasjon å være i. Jeg vil anbefale dere å se etter noe i midtsjiktet - nærmere sentrum enn du tenker deg, dvs mindre plass for mer penger enn der du helst ønsker, men samtidig ikke så langt unna at han føler at han bor utenfor byen. 

Anonymkode: 65eaa...5ee

Jeg vet det, og det er det som gjør det vanskelig. Jeg har foreslått områder som f.eks Sinsen, Sandaker, Helsfyr, Teisen o.l, men det er visst også "langt". 

 

Anonymkode: 3ce2b...937

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Utfordringen er at jeg jobber ganske langt vest i Oslo, og han jobber veldig langt på østkanten. Han får tidligst tatt banen fra jobb 16:15, og sykehusbhg nær min jobb stenger 16:45. Hvis det skjer noe som helst på veien der (han må bytte en gang mellom dette) så rekker han ikke hente barna før stengetid. Så det er jo en idé, men funker dårlig per nå. Jeg har jo ikke mulighet for å gå fra jobb for å hente barna i bhg og vente på at han skal komme, f.eks.

Vi kunne lånt til smertegrensa, rundt 6 millioner, men da hadde vi virkelig hatt det kijpt ellers. Ingen ferie, lite til mat og andre løpende utgifter, lite til "gøy" (som uansett er årsaken til at han vil forbli i byen: byliv, kort til sentrum, kafeer, restauranter osv). 

Jeg syntes alle de "negative" sidene ved å bli her vi bor bør være nok til å flytte. Få noen ekstra kvadratmeter, kanskje en bod, at barna ikke regelrett trakasserer hverandre om hverandre, at vi kan lufte uten å få et lydvolum til 1000 inn stuevinduet... 

Men han vil ikke, og sier at han trives så godt i byen. Alle vennene hans bor her, og de treffes relativt ofte. Men de har ikke barn, og det har vi.

Jeg har forsøkt å foreslå flere leiligheter hvor det er 5-7 minutter å gå til banen/buss (maks), men han avviser det meste. Han vedkjenner at det hadde vært fint med bedre plass og hage, men syntes ikke det er "verdt" å miste alt vi mister ved å flytte ut av byen. Personlig føler jeg det er 90% vinn, og de 10% vi taper er jeg villig til å ofre. 

Anonymkode: 3ce2b...937

Men det, Ts, er du. Din mann har sagt at for han er det omvendt. Og da, ser du, må dere sette dere ned og snakke om dette (ikke diskutere eller krangle, men snakke) til dere når en løsning. Neppe din løsning. Og trolig ikke hans løsning. Men deres løsning.

»Å flytte ut av bykjernen og få mer plass» er dessuten ikke noe du mener er best for dere. Det er noe alle gjør fordi alle andre har gjort det før dem. Og dermed noe ingen bør gjøre ettertenksom å evaluere grundig. En godt fungerende by er avhengig av at barnefamilier klamrer seg fast, og et godt fungerende samfunn avhengig av at vi alle ofrer (mye) plass. Bod? Ei mindre ting. Fulle skap? Ei mindre ting. Da kan dere også låne mer. 

Så sett dere ned. Og når dere setter dere ned - still med blanke ark ved bordet. Hva er problemet nå? Plass? Luftkvalitet? Ok - løs de to. Ikke lås dere ned i skyttergravene av konvensjoner og «alle andre». 

Vil han ikke flytte ut og du vil - ok. Lag en sirkel som viser hvor langt hans sentrum strekker seg og en som viser ditt «ut av sentrum» og bosett dere der de overlapper. Overlapper de ikke - da må dere pent bli der dere er til dere har snakka nok til at de gjør det.

Anonymkode: 13b8e...dc2

[AnonymBruker]

Dere burde skrive en liste med "pros and cons". Om hans grunner til å bli værende er mindre viktige (venner, sentrum, uteliv, kafeer) kontra plass til barna, mer frihet, bedre økonomi, bedre livsglede for flesteparten i familin - så sier det seg jo selv hva som er smartest. men dette burde vært avklart før dere fikk unger. Og om han er mer opptatt av venner og byliv, enn famlie - så burde han ikke fått barn

Anonymkode: 1c507...734

[AnonymBruker]

Kom dere ut av den leiligheten! Vi hadde det som dere, det holdt på å rakne helt for meg. Har nå flyttet i hus utenfor byen, beste vi noensinne har gjort! 

Anonymkode: 25a9c...496

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men det, Ts, er du. Din mann har sagt at for han er det omvendt. Og da, ser du, må dere sette dere ned og snakke om dette (ikke diskutere eller krangle, men snakke) til dere når en løsning. Neppe din løsning. Og trolig ikke hans løsning. Men deres løsning.

»Å flytte ut av bykjernen og få mer plass» er dessuten ikke noe du mener er best for dere. Det er noe alle gjør fordi alle andre har gjort det før dem. Og dermed noe ingen bør gjøre ettertenksom å evaluere grundig. En godt fungerende by er avhengig av at barnefamilier klamrer seg fast, og et godt fungerende samfunn avhengig av at vi alle ofrer (mye) plass. Bod? Ei mindre ting. Fulle skap? Ei mindre ting. Da kan dere også låne mer. 

Så sett dere ned. Og når dere setter dere ned - still med blanke ark ved bordet. Hva er problemet nå? Plass? Luftkvalitet? Ok - løs de to. Ikke lås dere ned i skyttergravene av konvensjoner og «alle andre». 

Vil han ikke flytte ut og du vil - ok. Lag en sirkel som viser hvor langt hans sentrum strekker seg og en som viser ditt «ut av sentrum» og bosett dere der de overlapper. Overlapper de ikke - da må dere pent bli der dere er til dere har snakka nok til at de gjør det.

Anonymkode: 13b8e...dc2

Vi krangler ikke om det. Det er vel heller det at jeg tar det opp med jevne mellomrom, og han sier nei. Hans definisjon av "i byen" er innenfor ring 2. Han er en veldig drømmende sjel som mener at alt løser seg på en eller annen måte, mens jeg er mer pragmatisk. Han vil gjerne reise på ferie, dra på kafe og restaurant, kunne handle litt, spise god mat osv.. Men det går ikke hvis vi skal kjøpe en større leilighet her i sentrum. 

Hverken jeg eller mannen er her fra Oslo, og jeg mener ikke vi skal flytte ut av byen fordi "alle andre gjør det når de får barn, så da må vi også". Vi er presset til randen når det kommer til plass, barna trives ikke, vi kan så vidt ha gjester. Vi har ikke bod, vi har ikke oppbevaringsmulighet til klær i gangen (smal og trang gang). Jeg forsøker å følge prinsipper for minimalisme, jeg har Marie Kondo'et ut hele leiligheten. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre mer. Ungenes tøy fyker ut så fort de har vokst ut av det, våre garderober er skalert ned til et minimum, vi har lite til ingen pynt, ingen plass til å oppbevare f.eks julepynt.. Lista går lenger.

Mitt ønske om bosted går ikke så mye på HVOR den ligger, men å kunne kjøpe noe som frigir litt midler til det han ønsker (reise, god mat etc), som gir familien litt mer plass slik at vi slipper å tråkke oppå hverandre, en liten hageflekk som barna kan nyte godt av og jeg får drive med hagearbeid, og en spiseplass som vi faktisk har plass til å ha litt gjester på. 

Selvfølgelig, hadde vi vært bare oss to enda kunne vi gjerne forblitt i byen, men det fungerer så dårlig nå. 

Han tenker som sagt at det "ordner seg alltids" - men jeg vet ikke hvordan det skal gå jeg. Eldste barnet er 4, yngste er under 1. Eldste begynner allerede å vise irritasjon over minste (som tuller og tøyser hele tiden, og er veldig opptatt av eldste), sover dårlig om natta osv. 

Anonymkode: 3ce2b...937

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kom dere ut av den leiligheten! Vi hadde det som dere, det holdt på å rakne helt for meg. Har nå flyttet i hus utenfor byen, beste vi noensinne har gjort! 

Anonymkode: 25a9c...496

Jepp, får nærmest nervesammenbrudd av å oppholde meg her.

Anonymkode: 3ce2b...937

[AnonymBruker]

Dere er begge tøfler.

Anonymkode: 4580e...4d0

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere burde skrive en liste med "pros and cons". Om hans grunner til å bli værende er mindre viktige (venner, sentrum, uteliv, kafeer) kontra plass til barna, mer frihet, bedre økonomi, bedre livsglede for flesteparten i familin - så sier det seg jo selv hva som er smartest. men dette burde vært avklart før dere fikk unger. Og om han er mer opptatt av venner og byliv, enn famlie - så burde han ikke fått barn

Anonymkode: 1c507...734

Det jeg tenker er at hvis det tar under 30 minutter å komme seg til sentrum med kollektivtransport, så burde det være helt innafor og "nærme nok" til å kunne opprettholde tidligere vaner (møte venner for en pils, gå ut å spise e.l.). Det er jo  uansett ikke ting vi gjør hver dag, så å bruke noen ekstra minutter på reiseveien syntes jeg ikke burde gjøre noe.

Dette var jo i og for seg avklart før vi fikk unger (vi var rundt 20 - er nå ca 30), og han tviholder fortsatt på det og sier "det sa du, du lovet meg". Men jeg syntes virkelig ikke jeg kan holdes ansvarlig for noe jeg sa da jeg var 20 år og nyforelska, og det å bo i Oslo var det mest eksotiske og frigjorte jeg hadde gjort i mitt liv. 

Han er en god familiefar og bryr seg godt om oss, men det virker ikke som han "ser" hvor dårlig dette funker for resten av familien. 

Anonymkode: 3ce2b...937

[AnonymBruker]

Mannen din er jo utrolig egoistisk! Hans argumenter handler om HANS velbehag og ønsker. Dine argumenter handler mye om barna og familien som helhet. At han har samvittighet til å kreve å bo i sentrum når det går utover både kone og barn? Da får han bli igjen alene tenker jeg.

Barna har da ingen glede av kafeer og restauranter og pappas kompiser i nærheten. Og etter man får barn, burde barnas behov gå foran de voksne altså. Udiskutabelt. 

Anonymkode: 96538...151

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det første dere må bli enige om er hvordan dere skal løse dette med barnehagen, å rekke levering og henting når du er ferdig i permisjon. Det kan ikke overlates til "det ordner seg," det er tafatt og dere risikerer å får barnehagen på nakken om dere kommer for sent.

Dernest tenker jeg at han ikke er den eneste som har krav på å trives. Selv om du sa dere skulle bli der, så burde jo det at barna mistrives veie såpass tungt at han burde i alle fall gå med på et kompromiss. Det virker som om du og barna ofrer alt, mens han får gå rundt å stortrives i byen. Da tenker jeg at han kanskje også må få kjenne på det å ofre noe. Vet ikke hvor involvert han er i barn og hjem til vanlig, alså når du ikke er i permisjon? For da kan det jo være en ide å la han få ta brorparten av det en stund så han får kjenne på det selv.

Det høres litt ut som om han tviholder litt på 20-åra; sier ikke det er galt å fortsette å treffe venner osv. altså, men hva er førsteprioritet; øl med kompisene eller trivselen til barna? Og partneren? Og om han vil fortsette å bo i byen og låne oppover pipa for å få det til, så vil det jo uansett ikke være penger igjen til overs for å ta den forbanna ølla med kompisene uansett.

En annen løsning er jo å flytte litt lengre ut(men likevel mulig å ta seg inn i byen), mens barna er små. Når de begynner å bli mer selvstendige kan dere muligens flytte tilbake?

Anonymkode: 499e4...31f

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at det første dere må bli enige om er hvordan dere skal løse dette med barnehagen, å rekke levering og henting når du er ferdig i permisjon. Det kan ikke overlates til "det ordner seg," det er tafatt og dere risikerer å får barnehagen på nakken om dere kommer for sent.

Dernest tenker jeg at han ikke er den eneste som har krav på å trives. Selv om du sa dere skulle bli der, så burde jo det at barna mistrives veie såpass tungt at han burde i alle fall gå med på et kompromiss. Det virker som om du og barna ofrer alt, mens han får gå rundt å stortrives i byen. Da tenker jeg at han kanskje også må få kjenne på det å ofre noe. Vet ikke hvor involvert han er i barn og hjem til vanlig, alså når du ikke er i permisjon? For da kan det jo være en ide å la han få ta brorparten av det en stund så han får kjenne på det selv.

Det høres litt ut som om han tviholder litt på 20-åra; sier ikke det er galt å fortsette å treffe venner osv. altså, men hva er førsteprioritet; øl med kompisene eller trivselen til barna? Og partneren? Og om han vil fortsette å bo i byen og låne oppover pipa for å få det til, så vil det jo uansett ikke være penger igjen til overs for å ta den forbanna ølla med kompisene uansett.

En annen løsning er jo å flytte litt lengre ut(men likevel mulig å ta seg inn i byen), mens barna er små. Når de begynner å bli mer selvstendige kan dere muligens flytte tilbake?

Anonymkode: 499e4...31f

Det med levering/henting i barnehage er dødsviktig, men han sier bare "jaja, men jeg rekker det" - men det gjør han jo ikke hvis han mister den t-banen han skal ta, den er innstilt e.l.

Må rett og slett bare ta alvorssamtale på alvorssamtale tror jeg. Det er som du sier ikke sånn at vi tre skal ha det kjipt bare så han skal kunne leve det glade byliv innenfor ring 2. 

Anonymkode: 3ce2b...937

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Vi har bodd i en leilighet på rett i underkant av 60 kvadratmeter siden studiene, midt i Oslo. Den var flott for oss som studenter/unge voksne uten barn, med kort vei til buss, uteliv, parker osv, samtidig som det var god plass til oss to, god plass til å ha gjester/fester osv. Den gangen sa mannen at han "aldri ville flytte ut av byen" - noe jeg, dum som jeg var, sa at det var helt ok, hvis det var viktig for han.

Spol fremover rundt 10 år, og jeg føler ikke det samme lenger. Vi bor i samme leiligheten på ca 60 kvm, nå med to små barn under skolealder. Vi bor i annen etasje uten heis, og jeg haler og drar vogna opp disse 28 trappetrinnene og inn i leiligheten hver eneste dag. Vogna sperrer hele gangen, og gangen flyter over av jakker, sko, gummistøvler, parkdresser, skjerf, paraplyer og hva som enn måtte være. 

For å slippe å flytte riktig enda flyttet vi kjøkkenet ut i stua, og lagde soverom av kjøkkenet. Ungene deler det største soverommet, og vi klatrer over hverandre for å komme opp i sengen om kvelden. Klesskap er det ikke plass til, og vi sperrer døren inn når vi åpner kommoden vi har der inne. Vårt andre klesskap er inne hos barna. Minste burde egentlig sovet inne hos oss, men det er ikke plass, så de må dele. Eldste sover lett, og yngste vekker eldste støtt og stadig, de heiser hverandre opp osvosv. Ganske ulidelig, for å være ærlig. 

Stua er forsåvidt grei, sånn foruten at det nå er et helt kjøkken der i tillegg. Det fungerte fint før når det bare var sofa+tv+spisebord+en hylle, men nå begynner det å bli ganske trangt. Jeg prøver å holde lekene på barnerommet, men det flyter ut i stua hele tiden, og det er ingen plass å gjemme bort noe som helst. 

Vi har en liten luftebalkong som er komplett ubrukelig til noe som helst. I tillegg er den ut av barnas rom, og jeg er livredd for at de skal falle ut. Dermed brukes den aldri, og er bare låst. 

Leiligheten ligger ut til en av Oslos mest traffikerte veier, og siden leiligheten er bygd i nitten pil-og-bue er det lite til ingen ventilasjon her, slik at vinduer må stå oppe hele tiden. Det blir masse trafikkstøv her inne hver eneste dag, som gjør at jeg føler det aldri blir rent. Fra en dag til en annen er det et tykt lag med støv i vinduskarmen. Ikke at jeg er hysterisk, men det er lite deilig med to barn i hus som slikker på gulvet og det som verre er. Vi har heller ingen tørketrommel, så tørkestativet står fremme 24/7 - med stadig rullering av klær.

Badet er slik at når du står i midten kan du ta på alle fire vegger. Det er så vidt plass til meg og et barn der inne. Vi har bare en liten dusj, og det er så trangt. Vanskelig å få skiftet på minste, så det skjer for det meste på stuebordet eller en kommode.

Borettslaget har heller ingen uteareal, og inngangsdøra vender ut til denne store trafikerte veien. Skal vi leke må jeg enten dytte vogna opp en bratt bakke, eller traske 5 minutter til en stor park. Ikke at det er lange biten, men når vi må snu og traske hjemover og pakke med alt rusk og rask hver gang jeg eller eldste barnet må tisse. Ungene er urolig og vil ut og leke, og jeg må alltid bli med og alltid se på, hele tiden.

Vi "kan" kjøpe en smelldyr leilighet, og låne oss opp til max, og sikkert få det litt bedre rent plassmessig og utearealsmessig. Mannen syntes det er beste løsning (og forbli i byen) - men jeg orker ikke tanken på det. Trang økonomi med lite pusterom til å gjøre lystbetonte ting, antageligvis ingen hageenhet og slippe barna ut i likevel, må antageligvis fortsatt hale vogna opp og ned.

Levering i barnehagen for eldste er noe dritt, barnehagen åpner sent og det kommer ikke til å fungere når jeg begynner i jobb igjen. Jeg jobber turnus og må være på plass på jobb kl 07:30 ferdig skiftet: det går ikke når de fleste barnehager i området åpner tidligst 07:00 (men stenger da tilsvarende tidlig, som gjør at mannen ikke hadde rukket å hente barna i bhg hvis jeg jobber kveld).

Jeg foreslår at vi kjøper ny leilighet litt i utkanten av Oslo, men finner en plass med god kollektivforbindelse slik at det er lett å ta seg til byen, enkel forbindelse til jobb, ikke låner til max, og faktisk kan reise på ferie, gå ut å spise o.l. Kanskje finne en plass med en liten hageflekk (trenger absolutt ikke være stor) og en barnehage i nærheten.

Men mannen vil ikke det, og sier at jeg lovet at vi skulle bo i byen, og at "det løser seg alltid". Men det løser seg ikke, og jeg føler vi bor i en tvangstrøye som stadig blir trangere. Får inntrykk av at han ikke opplever dette like ille som meg, men samtidig så er det jo jeg som har mesteparten av ansvaret her hjemme nå som jeg er i permisjon. Han har mye energi (alltid hatt), og jeg føler jeg synger på siste verset.

Har seriøst bare lyst til å ta med meg ungene og flytte før jeg svimer av. Skjønner ikke at hva jeg lovet da jeg var litt over 20 år gammel kan gjelde nå som vi har to barn og bor i en pappeske som ikke fungerer for oss i det hele tatt.

Anonymkode: 3ce2b...937

Pendler liv er ikke særlig bra. Og du kommer aldri å «spiser ut» der bortsett fra en brødskive hos barnas klassekamerater. 
 

Flytt i byen til et sted der du bor på 1etg eller med heis. 65-70 kvm er nok - bruk fantasien og ikke fylle opp med møbler uten tanke. Og hvorfor kjøp en «hageflekk» istedenfor å bruke pakten som er bedre og gratis?

Man får inntrykk at du er ikke særlig glad i folk. Men han er det. 
 

Husk også at det er menn som taper sosialt når familier flytter ut fra byen. Damer klarer å danne nye sosiale nettverk med det er ikke like lett for menn. 
 

Presser du for mye for å få hageflekken din mister du ekteskapet like etter antar jeg. 

Anonymkode: 3f53a...242

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Pendler liv er ikke særlig bra. Og du kommer aldri å «spiser ut» der bortsett fra en brødskive hos barnas klassekamerater. 
 

Flytt i byen til et sted der du bor på 1etg eller med heis. 65-70 kvm er nok - bruk fantasien og ikke fylle opp med møbler uten tanke. Og hvorfor kjøp en «hageflekk» istedenfor å bruke pakten som er bedre og gratis?

Man får inntrykk at du er ikke særlig glad i folk. Men han er det. 
 

Husk også at det er menn som taper sosialt når familier flytter ut fra byen. Damer klarer å danne nye sosiale nettverk med det er ikke like lett for menn. 
 

Presser du for mye for å få hageflekken din mister du ekteskapet like etter antar jeg. 

Anonymkode: 3f53a...242

Vi "pendler" jo uansett, og bruker masse tid på å rekke å levere barna i bhg før vi må komme oss på jobb selv. Tror nesten vi hadde brukt mindre tid hvis vi bodde utenfor "smørøyet" i oslo. 

Vi kan reise inn til sentrum hvis vi føler for å spise ute. Det er jo ikke sånn som vi spiser mye ute nå heller, sånn egentlig. 

For 5-10 kvm kommer ikke til å gi oss særlig mer enn et ekstra soverom. Det er jo "minstekravet". Vi har heller ikke mye møbler, og jeg lover deg at ALT her er med tanke.

Jeg er glad i å drive med hagearbeid (blant annet dyrke grønnsaker), og barna er veldig glade i å være ute. Jeg har en slik hagekasse i vår nærmeste park igjennom bydelen, men det er ingen ideell løsning. Forbipasserende tar av kassen, jeg må bære 10L kanner med vann for å vanne, og det er jo tross alt bare 1kvm. Jeg er ute med ungene hver dag, men vi må pakke sammen alt og gå hjem igjen ganske fort for å tisse. Det er ingen plass i parken hvor jeg og eldste kan tisse diskret bak en buss, for å si det sånn.

Man er jo tross alt ikke like sosial med venner når man har fått barn som man var tidligere. Flere av hans venner (og mine) har begynt å flytte ut av byen, og det er jo ikke noe problem å ta banen 20 minutter ned til sentrum for å møte kompiser for en øl e.l. Han tar jo uansett buss 10 min+bane 20 minutter ut av byen til jobb nå. 

Så selvfølgelig: måtte jeg velge mellom trivselen til meg+barna mine, og mannen min sine ønsker, så hadde jeg valgt meg+barna.

Anonymkode: 3ce2b...937