Skravletråd for oss som har vokst opp med foreldre som har rusproblemer.

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med foreldre som har drukket mer enn det som anses som normalt spesielt etter skilsmissen. Min mor gikk ut opptil fire, fem kvelder i uka. Hun drakk ikke så mye mer enn ett glass vin, men likte å være ute med venninner på dans. Hjemmet føltes tomt ut selv om jeg var tenåring og aldri så henne synlig beruset. Min far kunne bli borte i opptil tre dager, med gutta på fest. Der opplevde jeg aldri samme tomheten. Vi var flere søsken. Det var aldri bråk eller vold, og de passet jobbene sine. Jeg vet ikke om han var eller er alkoholiker, men det var etterhvert vin til maten nesten daglig. Da var jeg ung voksen. Senere når han så at jeg og et annet søsken drakk mer enn normalen, kuttet han ut vinen, og senere kuttet han ut all alkohol. Han har beklaget overfor oss hvordan han holdt på i den tiden etter skilsmissen. 

To av oss barna har utviklet rusavhengighet og jeg sliter med seperasjonsangst. Jeg skylder ikke på mine foreldre, men satte de på en måte malen for hva som er akseptert? Fint om alle kan ha et navn så vi slipper å holde rede på ab-kodene. 

Birte

Anonymkode: a5773...455

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har vokst opp med foreldre som har drukket mer enn det som anses som normalt spesielt etter skilsmissen. Min mor gikk ut opptil fire, fem kvelder i uka. Hun drakk ikke så mye mer enn ett glass vin, men likte å være ute med venninner på dans. Hjemmet føltes tomt ut selv om jeg var tenåring og aldri så henne synlig beruset. Min far kunne bli borte i opptil tre dager, med gutta på fest. Der opplevde jeg aldri samme tomheten. Vi var flere søsken. Det var aldri bråk eller vold, og de passet jobbene sine. Jeg vet ikke om han var eller er alkoholiker, men det var etterhvert vin til maten nesten daglig. Da var jeg ung voksen. Senere når han så at jeg og et annet søsken drakk mer enn normalen, kuttet han ut vinen, og senere kuttet han ut all alkohol. Han har beklaget overfor oss hvordan han holdt på i den tiden etter skilsmissen. 

To av oss barna har utviklet rusavhengighet og jeg sliter med seperasjonsangst. Jeg skylder ikke på mine foreldre, men satte de på en måte malen for hva som er akseptert? Fint om alle kan ha et navn så vi slipper å holde rede på ab-kodene. 

Birte

Anonymkode: a5773...455

Er dette en seriøs tråd? Du sliter fordi moren din drakk et glass vin? Tror du ikke heller du sliter fordi foreldrene dine ikke "connected" med dere, slik de burde? De var ikke følelsesmessig og fysisk tilstedet. Høres kjipt ut.

Anonymkode: 29488...fc4

[AnonymBruker]

Moren min drakk gjerne et par flasker bailys hver helg, men det har jeg ikke brydd meg stort om. Hun var aldri synlig full, aldri på fylla og jeg har ingen problemer med det der. Hennes problem var avhengigheten av piller. Hva slags piller vil jeg ikke gå inn på i frykt for å bli gjenkjent. Hun var ofte i pillerus, i ettertid ser jeg at abstinensene etter disse skapte mange problemer i familien. Når legen ikke ga mamma pillene hun ønsket så fikk hun noen gjennom andre i sin familie. Når de ikke hadde lengre så ble jeg sendt inn i diverse hus for å hente ut piller til mamma. Det var ofte noen reir av noen hus, med ekle menn eller slitne damer. Man så at folka i disse husene ruset seg. 

Som barn fikk jeg også servert både alkohol og piller av moren min, mest før jeg fylte 10. Hun syns det var gøy å se min reaksjon på å være full eller ruset. Jeg fikk ikke lov å fortelle noen om dette. Etter hvert som jeg ble eldre så nektet jeg å ta piller eller "smake" på helgens alkohol. 

Som tenåring tok jeg helt avstand fra moren min, hun ble tydelig verre psykisk og jeg endte med å oppdra yngre søsken. Jeg flyttet tidlig hjemmefra og sikret søsken med å melde til bv. Begge mine yngre søsken har problemer, jeg har også slitt med diverse. Men jeg har aldri slitt med rus eller noe type avhengighet. Det er såvidt jeg tillater meg selv litt smertestillende. 

Anonymkode: 882d2...1c6

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Moren min drakk gjerne et par flasker bailys hver helg, men det har jeg ikke brydd meg stort om. Hun var aldri synlig full, aldri på fylla og jeg har ingen problemer med det der. Hennes problem var avhengigheten av piller. Hva slags piller vil jeg ikke gå inn på i frykt for å bli gjenkjent. Hun var ofte i pillerus, i ettertid ser jeg at abstinensene etter disse skapte mange problemer i familien. Når legen ikke ga mamma pillene hun ønsket så fikk hun noen gjennom andre i sin familie. Når de ikke hadde lengre så ble jeg sendt inn i diverse hus for å hente ut piller til mamma. Det var ofte noen reir av noen hus, med ekle menn eller slitne damer. Man så at folka i disse husene ruset seg. 

Som barn fikk jeg også servert både alkohol og piller av moren min, mest før jeg fylte 10. Hun syns det var gøy å se min reaksjon på å være full eller ruset. Jeg fikk ikke lov å fortelle noen om dette. Etter hvert som jeg ble eldre så nektet jeg å ta piller eller "smake" på helgens alkohol. 

Som tenåring tok jeg helt avstand fra moren min, hun ble tydelig verre psykisk og jeg endte med å oppdra yngre søsken. Jeg flyttet tidlig hjemmefra og sikret søsken med å melde til bv. Begge mine yngre søsken har problemer, jeg har også slitt med diverse. Men jeg har aldri slitt med rus eller noe type avhengighet. Det er såvidt jeg tillater meg selv litt smertestillende. 

Anonymkode: 882d2...1c6

Huff !!!! ❤️❤️❤️❤️

Din mor må ha vært veldig syk. 

 

Håper du og dine søsken har fått hjelp ❤️Klem til deg

Anonymkode: 79ad6...829

[AnonymBruker]

Mine foreldre drakk nok litt mer enn gjennomsnittet. De var dog alltid tilgjengelige for oss barna, og jeg har ikke noen dårlige minner av det. 

Anonymkode: ee96f...d93

[AnonymBruker]

Mine foreldre drakk seg godt brisne på ferieturer på å kveldene, husker bare at de ble i bedre humør enn vanlig og koste seg, så det er bare gode minner! De kunne godt ta seg noen glass vin sammen på kveldene hjemme også, selv om vi barna var våkne, var ingen problemer for oss det heller. Men jeg har aldri noensinne sett noen av dem fulle!

Anonymkode: 024f6...a93

[AnonymBruker]

Tråden er seriøs. Min mor drakk ikke så mye, men var borte flere kvelder på rad opptil fem dager i uka fra jeg var tidlig tenåring i tillegg til de gangene hun hadde kveldsvakt. Jeg likte det aldri, hun var aldri tilstede, borte på en måte som framkalte tomhet. Min far kunne være hjemmefra i flere dager på fest. Var også mye festing hjemme hos han i par år med folk som var fulle til langt på natt og ofte sov noen på sofaen neste dag. Vi barna ble også utsatt for fulle menn som forsøkte seg med seksuelle tilnærmelser. Jeg leste litt i den andre tråden, men var ikke en av de som kom med pekefinger eller skrev noe der.

Jeg sa at jeg ikke skylder på mine foreldre selv om noe av dette jeg forteller kan forklare min seperasjonangst. Seperasjonsangsten er blitt mye bedre med årene. Jeg har jobbet meg ut av den. Grunnen til at jeg og et søsken begynte å ruse oss handler mye om at vi kom i et dårlig miljø, ikke oppveksten. 

Er den andre tråden stengt? Hvorfor? 

Birte

 

Anonymkode: a5773...455

[AnonymBruker]

Syns ikke folk trenger å være ufine. Selv om det alltid vil finnes folk som opplever ting i en mer alvorlig grad, har man full rett til å føle på at foreldre fester og drikker ofte og synlig, uansett mengde. Altså nå må folk gi seg! 

Anonymkode: 8d272...360

[AnonymBruker]

Vokste opp med musikerforeldre som var veldig sosiale og drakk nok ganske mye. De tok vel ett og annet i tillegg kanskje, men jeg har ingen dårlige minner. De tok vare på oss barna, og det var aldri en eneste gang at noen var ubehagelige! Vi ungene var alltid med, og ble lagt i senger med store rene dyner. Det er noe jeg husker godt 🙂

Mye fest og mange mennesker ofte, og i ettertid ser jeg at det var veldig ofte. Men det er i ettertid. Barndommen og ungdomstiden var helt bra, med alltid engasjerte foreldre som fikk oss på aktiviteter. Veldig liberalt, men veldig fint også. Alt handler ikke om rusmisbruk. Bak flaskene er det helt dugelige foreldre på alle andre måter. 

Problemet er om noe skulle ha skjedd. Om foreldrene er fulle. Det er jo risikabelt på alle måter. 

Anonymkode: a1bab...ba0

[AnonymBruker]

Det trenger kanskje ikke være alkoholen i seg selv som var problemet hvis det var snakk om et par glass vin, men at de ikke var tilstede kanskje? At du har følt deg overlatt til deg selv og det har ført til en usikkerhet 

Anonymkode: a5f50...132

[Perelandra]

Tråden er ryddet for avsporinger, brukerdebatt og spekulasjoner. 

Perelandra, mod. 

[AnonymBruker]

Hvor ofte er det være ok å ta seg noen glass alkohol? Hvis det er flere ganger i uka og en blir full hver gang mener jeg det er ute av kontroll. Hva med de som må på en fest hver helg, og da tenker jeg voksne mellom 30 - 50 år, og drikker 2 flasker vin eller mer?

Anonymkode: fcd55...110

[AnonymBruker]

Foreldrene fikk meg da de var veldig unge, og barndommen min er preget av unge, sosiale foreldre som festet en del. Moren min er fra et land der mat- og drikkekulturen er annerledes enn i Norge, og det var ofte fest hos oss med masse folk, masse liv og røre og masse rødvin. Vi barna var ofte til stede, og gjestene hadde ofte med seg sine barn. Husker følelsen av forventning før disse festene. Det var alltid en som hadde med seg musikkinstrument, og alltid noen som hadde sjokolade med til oss barna. 

Det var nok litt utradisjonelt hos oss, og sikkert for mye helgerus, men jeg hadde en veldig god barndom.

Foreldrene mine skilte seg da jeg var 12, og pappa giftet seg på ny men ei som er mye streitere og A4 enn mamma. Det var ingen festing og aldri vin hos pappa og henne, men jeg foretrakk å være hos mamma.  

Anonymkode: 659b8...3b2

[AnonymBruker]

Vokste opp med mor som ruset seg på både alkohol og beroligende piller (sobril og somadril da det var lovlig) så ofte hun kunne. Hun hadde også en alvorlig personlighetsforstyrrelse (borderline). 

Da jeg var barn forstod jeg ikke først hva som var galt og jeg bare hatet hvordan hun plutselig "endret personlighet" og var veldig ustabil å forholde seg til. Som regel var hun zombie og helt død følelsesmessig, men så kunne hun bli kjempesint og kjefte og true oss barna. Hun manipulerte mye og prøvde å holde oss barna på "sin side" og sette oss opp mot faren vår (som mest sannsynlig har asperger og oppholdt seg mest i garasjen). 

I senere tid har jeg innsett at hun mest sannsynlig ruset seg i svangerskapet og i ammingen av oss. Hun ødela nok ekstremt mye av utviklingen vår både fysisk og psykisk i tidlig barndom. Vi hadde ingen trygghet eller stabilitet og ble aldri sosialisert ordentlig. Det var nok mange ting med oss som burde vært fulgt opp tidligere og nøyere som hun ikke fikk med seg. 

Hun kjørte stadig vekk ruset bak rattet med oss barna i bilen. "Heldigvis" var hun alltid alene de gangene hun kræsjet. 

Jeg har vonde minner fra raserianfallene hennes hvor hun blant annet låste meg inne mens jeg hylgråt og var redd eller trykte igjen munnen min med hånden sin så jeg slet med å puste mens jeg hylgråt. 

Hun var nok en av de minst kvalifiserte mødrene som finnes. Jeg har innsett nå i voksen alder at hun både var, og er, et hjelpeløst barn, mentalt sett. 

Jeg og søsknene mine fant stadig vekk alkohol og tabletter gjemt vekk overalt i huset. 

Anonymkode: a609c...668

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vokste opp med mor som ruset seg på både alkohol og beroligende piller (sobril og somadril da det var lovlig) så ofte hun kunne. Hun hadde også en alvorlig personlighetsforstyrrelse (borderline). 

Da jeg var barn forstod jeg ikke først hva som var galt og jeg bare hatet hvordan hun plutselig "endret personlighet" og var veldig ustabil å forholde seg til. Som regel var hun zombie og helt død følelsesmessig, men så kunne hun bli kjempesint og kjefte og true oss barna. Hun manipulerte mye og prøvde å holde oss barna på "sin side" og sette oss opp mot faren vår (som mest sannsynlig har asperger og oppholdt seg mest i garasjen). 

I senere tid har jeg innsett at hun mest sannsynlig ruset seg i svangerskapet og i ammingen av oss. Hun ødela nok ekstremt mye av utviklingen vår både fysisk og psykisk i tidlig barndom. Vi hadde ingen trygghet eller stabilitet og ble aldri sosialisert ordentlig. Det var nok mange ting med oss som burde vært fulgt opp tidligere og nøyere som hun ikke fikk med seg. 

Hun kjørte stadig vekk ruset bak rattet med oss barna i bilen. "Heldigvis" var hun alltid alene de gangene hun kræsjet. 

Jeg har vonde minner fra raserianfallene hennes hvor hun blant annet låste meg inne mens jeg hylgråt og var redd eller trykte igjen munnen min med hånden sin så jeg slet med å puste mens jeg hylgråt. 

Hun var nok en av de minst kvalifiserte mødrene som finnes. Jeg har innsett nå i voksen alder at hun både var, og er, et hjelpeløst barn, mentalt sett. 

Jeg og søsknene mine fant stadig vekk alkohol og tabletter gjemt vekk overalt i huset. 

Anonymkode: a609c...668

Høres mer ut som hun hadde emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse impulsiv type. Og ikke borderline type. Før het det kun borderline, men er blitt omgjort til EUPF med undergruppene impulsiv og borderline type. De to er ganske ulike i symptomer, og den impulsive er den som gjerne har eksplosivt sinne, som manipulerer og setter andre opp mot hverandre osv. 

Det må ha vært tungt å vokse opp med en person med slike utfordringer. Rus er jo dessverre ikke uvanlig å slite med hos en med slik personlighetsforstyrrelse. 

Anonymkode: 9da28...932

[AnonymBruker]

Vokste opp med to alkoholikere som ikke bodde sammen. Følte alltid jeg kom langt ned på lista over prioriteringer, jeg så mye mer enn jeg burde, jeg trøstet moren min flere ganger i uka og bar hennes bekymringer/sorger med meg konstant, jeg sørget for å være minst mulig hjemme. Jeg ble sterk/vellykket og selvstendig, men jeg klarer ikke å stole på noen, være avhengig av hjelp eller binde meg emosjonelt, men jeg har blitt flink til å late som. 

Begge døde unge og det var kanskje like greit. Når jeg ser tilbake på oppveksten min blir jeg både trist, bitter og sint. Jeg skulle ønske det hadde vært annerledes, de hadde fine sider og. 

 

 

Anonymkode: 3fc34...55d