Gjort noe jeg ikke burde, hva nå?

[AnonymBruker]

PS: EKSTREMT LANGT INNLEGG.

Hei, før jeg begynner vil jeg si at jeg og mannen min har vært sammen i 10 år, og vi er ungdomskjærester. Han var min første ordentlige kjæreste, før meg hadde han en kjæreste men da uten sex og kyssing, skikkelig barnegreier, de slo opp når de var 16. Så ja, har du gjort matten riktig så burde vi være 26 år. I hvert fall rundt den alderen, ikke konkret for å anonymisere. Vi har gjort det slik at jeg ikke har guttevenner, og han ikke har jentevenner. Så enkelt og greit, selvfølgelig har vi kollegaer og den slags, men vi finner ikke på noe med det motsatte kjønn, skal vi på kino er det enten sammen eller med venninner/han kompiser. OSV, og det har fungert veldig bra, ikke noe sjalusi eller noe. 

Jeg hadde en kompis fra vi gikk i barnehagen til vi gikk ut av videregående. Vi ble aldri sammen, men var i friendzonen så lenge jeg kan huske. Det er et par anledninger som har ført til at jeg i ny og ne lurer på om det kunne ha blitt oss. Han jeg er sammen med i dag, som også er far til mitt barn/mine barn (igjen anonymisering) er veldig motsatt av hva denne kompisen var. For å ikke avsløre utseende deres for mye, høy vs. lav og tjukk vs tynn, så setter jeg det helt på spissen og sier at motsetningen er så store at den ene kunne vært fra Afrika og den andre fra Norge (noe som ikke er tilfelle, men det illustrerer den store forskjellen mellom dem).

Tilbake til tema, og tilbake til hva jeg vil si før jeg begynner, denne barndomskjæresten til mannen min la han til hele 3 ganger på Instagram og han avslo hver gang. Men fordi vi er helt åpne, og synes det er "sexy" med å være helt åpne mot hverandre som i når han da kom hjem og sa "se hvem som har lagt meg til" før han avslo forespørselen fikk meg til å tenke "for en fantastisk fyr jeg har, så heldig jeg er". Hvis dette er noe du ikke forstår deg på, så er det bare å ignorere. Du kan fortsatt kommentere det som kommer.

Så til de gangene vi krangler, jeg har tatt meg selv i at jeg får noe som ligner tvangstanker -Jeg dagdrømmer om denne kompisen og hva som kunne ha blitt. Og etter sist krangel som var for en uke siden, følte jeg bare på en håpløshet at jeg til slutt tok å kontaktet kompisen veldig uskyldig. 

Vil før jeg fortsetter bare fortelle hvor fantastisk ektemann jeg har. Jeg tror virkelig jeg aldri vil finne noen som er bedre enn han på mange måter. Han lager frokost, middag og kvelds. Han tar seg av barnet minst 50% (altså finner på ting ute, leverer og henter osv) er kjærlig mot meg, dasker meg på rompa når jeg går forbi, og vi har samleie 2-3 ganger i uken, hvor han hver gang insisterer på at jeg skal komme. Jeg trenger ikke å tenke på å skulle se bra ut, for i hans øyne ser jeg alltid bra ut. Får komplimenter så det renner og han verdsetter alt ved meg. Selv om jeg er verdens dårligste kone, gjør 2 arbeidsoppgaver fast, han tar alle andre. Jeg tror virkelig jeg har ME eller noe, fselv om jeg ikke er diagnosert. Og han respekterer det og krever derfor ikke mye av meg.

Jo tilbake til denne krangelen for en uke siden. Han våkner opp med ungen og de har en fin morning. Jeg står opp senere og ser hvor kjærlige dem er, og godter meg over livet. Men når ungen skal ta på seg yttertøy slår hen seg plutselig vrang. Far prøver å forklare ungen at hen må ha på seg regnjakke og regnbukse da det regner. De holder på i 5 minutter før jeg kommer, de fortsetter diskusjonen og han får endelig på ungen regnjakke. Så tar jeg frem regnbuksen og der henger støvlene på. Ungen begynner igjen, nå er det regnbukse hen ikke vil ha på. Jeg ser på klokka og tenker nå må vi gå ellers blir vi forsene, jeg tar tak i føttene og løfter dem opp. Far prøver å ta bort støvlene før han tar på buksa og da sier jeg at "nei de kan bare henge på så går det fortere" "Nei, det går ikke an å ta på støvlene slik" "jo det er helt vanlig, alle gjør det". Også vet jeg ikke hvordan det plutselig går fra å være en vrang unge til en katastrofal morgen. Han sier noe sånt som at "nei, dette er ikke normalt, dette er ikke normalt det du gjør". Og vipps får jeg på ungen både regnbukse og regnskog i ett og husker ikke, men han fortsetter i ett med seg selv. Så snur jeg meg bort til han og sier/mimer "faen ta deg" veldig svakt så ungen ikke hører det. 

Han går til stuen og sier at jeg alltid skal kverulere og at jeg aldri evner å forstå at han har opplevd noe forjævlig som unge og at han derfor noen ganger trenger at jeg ikke skal henge opp i alt og strekke ut alt. Så sier jeg oppgitt "skjønner ikke hvorfor jeg giftet meg med deg, jeg trengte vel p*** og du var den første som tilbydde meg den og da tok jeg takke til det sikkert" og da sier han "hvordan kan du si noe sånt når jeg for litt siden fortalte deg hva jeg opplevde som unge? og så slår han i en tallerken som selvfølgelig fyker bort og knuser den gigantiske tv-en vår... så nå sitter vi her uten en TV, og jeg orker ikke å ordne med forsikring og vil at han skal føle på at handlinger har konsekvenser så nå er konsekvensen at vi ikke får sett på tv-serien vi pleier å se hver kveld.

Han angret umiddelbart og jeg fikk et par tekstmeldinger ila dagen, om at han virkelig ikke mente å knuse TV-en og at alt var hans feil og at jeg ikke fortjente noe av dette her. Når jeg kom hjem hadde han ryddet, vasket og lagd middag før han dro på jobb. Dagen etter hoppet han i dusjen og ropte på meg etter at ungen hadde sovnet om at han trengte hjelp, jeg spør om hva og han sier vi er tom for såpe og spør om det er noe i skuffen. Jag går inn og han drar meg inn i dusjen. Vi har samleie, men det er første gang jeg ikke får orgasme og han blir superlei seg.

Dagen etter sitter jeg på kveldsvakt og jeg sender en melding til denne kompisen min. Jeg skriver om et morsomt minne, han forklarer og vi ler. Vi sitter å mimrer, og jeg kjenner det kribler i magen mens jeg venter på svar. Og så fort jeg svarer angrer jeg på det jeg har skrevet for det var heelt dustete å skrive det og det, og i tillegg brukte jeg aaaltfor lang tid så det måtte han jo skjønne.. altså dette er tanker som løp gjennom hodet, og viser hvor viktig jeg syntes denne samtalen var. Vi avsluttet med å bli enige om at hele vennegjengen måtte møtes nå som alle er blitt voksne. Jeg skrev god natt, han skrev det var hyggelig at jeg tok kontakt. Selv etter god natt så ønsket jeg inderlig å våkne til en melding av han, og jammen meg gjorde jeg ikke det. Nå var det altså ikke en god morgen melding, men han hadde om tekstet feil i fylla, spurt etter veibeskrivelse.. svarte enkelt med at han hadde sendt den feil, og han lo med etterfulgt av smilefjes.

Jeg tar meg selv i å ønske å skrive til han igjen, spørre om han også følte det jeg følte, når min egen familie tullet med at vi ville ende opp sammen, så kan det ikke kun ha vært i mitt hode? Hva med når xxx ropte ut at han endelig måtte manne seg opp og si at han hadde vært forelsket i meg i alle år, og at vi nå måtte bli sammen for det hadde gått for langt? Dette er over et tiår siden, så kan det hende jeg har diktet opp alt i hodet? det gjør vondt å ikke vite, og jeg ønsker så gjerne å få det bekreftet. For så å få det ut av verden.

Så mens mannen prøver å vinne meg tilbake, sier at det er rart jeg ikke vil ha sex med han, sier han føler det på seg at jeg ikke elsker han lenger, og skjønner ikke hvorfor jeg enda kan være sur over det som skjedde når han har sagt unnskyld og lovet det aldri skal skje igjen. Så går jeg gjennom Facebook og instagrammen til denne kompisen, jeg synes han ikke er kjekk i det hele tatt, ikke min type lenger. Sorry, men synes kviser er ekkelt og han har et par av dem, så jeg skjønner ikke hvordan jeg skulle kunnet kysset han? Som om det er en aktuell problemstilling, herregud nå ser dere hvor fortapt jeg er..

Jeg kan ikke skille meg fra mannen, jeg vil ikke og kan ikke. Ingen ville godtatt meg for den jeg er utenom mannen, kun han kjenner meg 100% og han har akseptert meg sånn jeg er, på vinterstid kan la håret gro fritt på kroppen, glemme hva velvære er og han vil ikke se forskjellen, jeg får like mange kyss, han stryker meg på de hårete leggene mine, og daske meg fortsatt på rompa. Men fortsatt ønsker jeg å kontakte denne kompisen på nytt, enten:
1) spørre rett ut, si at jeg trenger å spørre om noe som kan virke veldig direkte og plutselig.
2) si fra om at neste gang han er i byen så bør vi henge for gamle dager skyld, og deretter ta det opp og vente å se om han har følt det samme og vil vi da kysse? 
3) vente i flere måneder og se om det blir noe gjensyn av den gamle gjengen, og nevne det da?

jeg ønsker egentlig alternativ 2, for da kan jeg komme i den nye fine bilen min, vise at jeg har alt på stell, men fortsatt lengter etter han. Men dette vil være den mest utro-lignende alternativet. Jeg har fra før vært en av de kvinneguid-damene som hopper i strupen på disse utro menneskene som det finnes der ute, og forklart hvor forkastelige dem er. Mitt verste mareritt er om mannen min er utro, og jeg har forklart han at han aldri må finne på å være utro for da vil jeg knuses og miste selvtilliten for evig og alltid og føle en skam ovenfor alle vi kjenner. Men så sitter jeg her nå da.. hva er galt med meg?

Min bestevenninne synes jeg på en måte allerede har vært utro, fordi vi setter selv grenser for utroskap. Og som tidligere nevnt i innlegget så har hverken jeg eller mannen min kontakt med det motsatte kjønn utenom arbeid. Og dette er ikke arbeid, derav utroskap. Men jeg tror genuint at hvis jeg kontakter kompisen igjen og får svar så vil jeg kunne legge det bak meg og leve et lykkelig liv med mannen. Helst vil kompisen si at "sorry, dette er for mange år siden og hva er det du snakker om", og jeg blir flau men da slipper jeg å tenke "hva om". Men det skal sies at vi begge når vi nå snakket på nytt forklarte hvor mye barndommen vår betydde for oss, og betyr for oss enda. vi sa begge at vi tenker mye på barndommen vår og at vi var heldige som hadde en så fin barndom (hans initiativ, hvis det har noe å si). Han slo forresten opp med samboeren sin nå for litt siden og gratulerte meg med barn. Sa han hadde stalket litt.

Min bestevenninne sier at jeg bare bør la det ligge som en barndomsromanse og slutte å tenke noe mer på det. problemet er bare at jeg etter 10 år fortsatt tenker på det, og kjenner jeg meg rett vil jeg fortsatt om 10 år tenke på det. Det er det jeg ønsker å unngå, få det ut får klarhet i det og så la det ligge. 

Min mann ville seriøst dødd om han fikk vite om dette. sånn seriøst tatt selvmord da han ikke har noen andre utenom meg. Og jeg føler meg forfalt, og skulle jeg blitt sammen med denne kompisen så måtte jeg ha gjort om livsendringer som å begynne å trene og gjøre meg til, men kanskje det er det som må til for å få meg til å bli en sosialt vesen igjen? Men orker jeg å være sosial? Som sagt vil jeg aldri finne mannen min noen annen plass, han er one of a Kind og alle rundt både venner og familie sier jeg skutt gullfuglen her...

 

Anonymkode: f9b62...ada

[AnonymBruker]

Herregud, du virker hjernevasket og han høres kontrollerende ut. 

Anonymkode: 7a1db...30e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Herregud, du virker hjernevasket og han høres kontrollerende ut. 

Anonymkode: 7a1db...30e

TS her,

Takk for svar, men jeg tror virkelig ikke det er tilfelle. Har fått en annen venninne ut av et voldelig/kontrollerende forhold ved å fortelle om mitt og hvordan man egentlig skal bli behandlet av en mann. Du må gjerne skrive hvorfor du mener jeg er hjernevasket og hvorfor han er kontrollerende. Fordi han tar oppvasken og ikke jeg? Nei fra spør til alvor, jeg hadde nok vært ute av forholdet hadde han vært kontrollerende.

SORRY for mange skrivefeil, skriver på en bitteliten skjerm og får ikke gått gjennom da det er for mye tekst. Så teksten henger sikkert ikke sammen, men prøvde mitt beste her en onsdagskveld 🙂

Anonymkode: f9b62...ada

[Skilpadden]

Ikke for å være slem, men jeg synes mannen din fortjener mye bedre enn det du gir ham nå. Han gir deg jo alt du trenger, sier du. Og når han kommuniserer med å være åpen om hva han trenger at DU gir, så reagerer du med å si at du skulle ikke vært med han, men at du er det fordi han var den første som ga deg pikk? Og han legger seg flat for den diskusjonen? Stakkars mann.

Og dere har allerede en enighet om ingen guttevenner. Første du gjør er å løpe etter en annen mann. Slik jeg leser innlegget ditt virker det som om du ikke elsker han, men elsker hvordan han elsker deg. Du er ikke ærlig med deg selv eller han. Kjenner jeg får innmari vondt av ham. 

[got2go]

Du er psykisk utro ts. Du burde fortelle dette til mannen din, og kutt han andre helt ut. Du forer fantasiene dine slik som du holder på. Hør på venninna di!

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Skilpadden skrev:

Ikke for å være slem, men jeg synes mannen din fortjener mye bedre enn det du gir ham nå. Han gir deg jo alt du trenger, sier du. Og når han kommuniserer med å være åpen om hva han trenger at DU gir, så reagerer du med å si at du skulle ikke vært med han, men at du er det fordi han var den første som ga deg pikk? Og han legger seg flat for den diskusjonen? Stakkars mann.

Og dere har allerede en enighet om ingen guttevenner. Første du gjør er å løpe etter en annen mann. Slik jeg leser innlegget ditt virker det som om du ikke elsker han, men elsker hvordan han elsker deg. Du er ikke ærlig med deg selv eller han. Kjenner jeg får innmari vondt av ham. 

TS her

Takk for innlegget ditt. Selv om jeg vil si jeg er enig med deg, så er jeg også uenig. For jeg elsker virkelig mannen min 😞

2 minutter siden, got2go skrev:

Du er psykisk utro ts. Du burde fortelle dette til mannen din, og kutt han andre helt ut. Du forer fantasiene dine slik som du holder på. Hør på venninna di!

Ikke si at jeg er psykisk utro da, det gjør så vondt å vite. Er jeg virkelig så slem mot mannen min? Kan uansett ikke fortelle mannen min om dette, han fortjener det ikke og det han ikke har vondt av trenger han ikke å vite. Så lenge jeg klarer å kutte han andre ut. Men hvordan skal jeg klare det, når jeg ikke har klart det etter 10 år? Vil det ikke da være bedre å bare å spørre, for å se om det er jeg som forer fantasien min eller om det er/var en sannhet i det? Jag ønsker virkelig at han andre sier "Hei, sorry ass. men det var kanskje noe i barndommen, men ikke nå etter 10 år".

Kan dere høre på sangen til Ed Sheeran, "perfect"? Det er liksom denne sangen jeg lengter etter, den beskriver alt helt "perfekt"..

 

Men takk for svar begge to! virkelig

Anonymkode: f9b62...ada

[AnonymBruker]

Kutt all kontakt med denne kompisen din, aldri se/kontakt/snakk med han igjen.

Og vis respekt til mannen din. DU er psykisk utro sånn du holder på nå. Om mannen din gir deg alt du trenger, og itilleg er åpen om hva han trenger fra deg - så er han jo alle tiders! Enten må du jobbe med forholdet deres og prioritere dere, eller så må du la han gå slik at han kan finne en annen som kan behandle han slik han fortjener.

Anonymkode: 27eee...a39

[Skilpadden]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

TS her

For jeg elsker virkelig mannen min 😞

Ikke si at jeg er psykisk utro da, det gjør så vondt å vite. Er jeg virkelig så slem mot mannen min? 

Anonymkode: f9b62...ada

Jeg vet ikke hvordan du definerer det å elske noen, men her ser jeg ikke en kvinne som elsker sin mann. 
Og, ja. Du er virkelig så slem. Det minste du kunne gjort er å være ærlig med han. Du bygger bare alt opp og lager spenning og drama ut av ingenting sånn som du holder på. 

[911]

Du har, som du skriver, skutt gullfuglen, men behandler han som dritt. Han gjør alt for deg og får kun kjeft tilbake. Dessuten er du emosjonelt utro bl.a. siden du har mye kontakt med denne gamle "flammen" enda dere har en avtale om ikke å ha kontakt eller møte personer av motsatt kjønn utenom jobben. Dette siste synes jeg personlig er rart da det kan være sunt å ha venner av begge kjønn. Synes ikke dere har et sunt, godt og kjærlig forhold. Om du ikke skjerper deg er det bedre for han å bli alene. En slik "perfekt" mann får seg sikkert en bedre samboer enn deg. Beklager, men du er virkelig slem med han. Hadde min kone vært som deg hadde jeg gått for lenge siden. Stakkars mann.

Endret 18. september 2019 av 911

[SoWhat?]

Bruker du å snakke sånn til mannen din hver gang dere krangler? Syns overhodet ikke det forholdet du beskriver ser ok ut. Tvert i mot. 

[Ardenus]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

sier/mimer "faen ta deg"

Hørt om respekt? Det har du null av.

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

opplevd noe forjævlig som unge og at han derfor noen ganger trenger at jeg ikke skal henge opp i alt og strekke ut alt. Så sier jeg oppgitt "skjønner ikke hvorfor jeg giftet meg med deg, jeg trengte vel p*** og du var den første som tilbydde meg den og da tok jeg takke til det sikkert" og da sier han "hvordan kan du si noe sånt når jeg for litt siden fortalte deg hva jeg opplevde som unge?

Tror dette må være det verste jeg har lest på lenge, syntes veldig synd på mannen din.

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg dagdrømmer om denne kompisen og hva som kunne ha blitt. Og etter sist krangel som var for en uke siden, følte jeg bare på en håpløshet at jeg til slutt tok å kontaktet kompisen veldig uskyldig.

Det startet etter en krangel, tilfeldig? Neppe.

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dagen etter sitter jeg på kveldsvakt og jeg sender en melding til denne kompisen min. Jeg skriver om et morsomt minne, han forklarer og vi ler. Vi sitter å mimrer, og jeg kjenner det kribler i magen mens jeg venter på svar.

Når det kribler i magen så vet du at de har gått alt for langt allerede.

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

1) spørre rett ut, si at jeg trenger å spørre om noe som kan virke veldig direkte og plutselig.
2) si fra om at neste gang han er i byen så bør vi henge for gamle dager skyld, og deretter ta det opp og vente å se om han har følt det samme og vil vi da kysse? 
3) vente i flere måneder og se om det blir noe gjensyn av den gamle gjengen, og nevne det da?

jeg ønsker egentlig alternativ 2, for da kan jeg komme i den nye fine bilen min, vise at jeg har alt på stell, men fortsatt lengter etter han. Men dette vil være den mest utro-lignende alternativet.

Hvordan du kan tvile på hva din venninne sier om at du er psykisk utro er utrolig.

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mitt verste mareritt er om mannen min er utro, og jeg har forklart han at han aldri må finne på å være utro for da vil jeg knuses og miste selvtilliten for evig og alltid og føle en skam ovenfor alle vi kjenner.

Hvordan hadde du følt det, hvis mannen din hadde gjort akkurat det samme som du har gjort?

Tatt kontakt med en flørt/venn og ville finne ut om det var noe der 10år senere ? Du hadde jo ikke likt det.

Du vurderer frem og tilbake om du skal teste vannet med han vennen, kysse osv om hvis dere ble sammen så må du slanke/bedre form, du er så langt over psykisk utro som det kan bli.

Hvis du vil redde ditt ekteskap, kutt ut vennen 100% og behandle mannen din med respekt.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

PS: EKSTREMT LANGT INNLEGG.

Hei, før jeg begynner vil jeg si at jeg og mannen min har vært sammen i 10 år, og vi er ungdomskjærester. Han var min første ordentlige kjæreste, før meg hadde han en kjæreste men da uten sex og kyssing, skikkelig barnegreier, de slo opp når de var 16. Så ja, har du gjort matten riktig så burde vi være 26 år. I hvert fall rundt den alderen, ikke konkret for å anonymisere. Vi har gjort det slik at jeg ikke har guttevenner, og han ikke har jentevenner. Så enkelt og greit, selvfølgelig har vi kollegaer og den slags, men vi finner ikke på noe med det motsatte kjønn, skal vi på kino er det enten sammen eller med venninner/han kompiser. OSV, og det har fungert veldig bra, ikke noe sjalusi eller noe. 

Jeg hadde en kompis fra vi gikk i barnehagen til vi gikk ut av videregående. Vi ble aldri sammen, men var i friendzonen så lenge jeg kan huske. Det er et par anledninger som har ført til at jeg i ny og ne lurer på om det kunne ha blitt oss. Han jeg er sammen med i dag, som også er far til mitt barn/mine barn (igjen anonymisering) er veldig motsatt av hva denne kompisen var. For å ikke avsløre utseende deres for mye, høy vs. lav og tjukk vs tynn, så setter jeg det helt på spissen og sier at motsetningen er så store at den ene kunne vært fra Afrika og den andre fra Norge (noe som ikke er tilfelle, men det illustrerer den store forskjellen mellom dem).

Tilbake til tema, og tilbake til hva jeg vil si før jeg begynner, denne barndomskjæresten til mannen min la han til hele 3 ganger på Instagram og han avslo hver gang. Men fordi vi er helt åpne, og synes det er "sexy" med å være helt åpne mot hverandre som i når han da kom hjem og sa "se hvem som har lagt meg til" før han avslo forespørselen fikk meg til å tenke "for en fantastisk fyr jeg har, så heldig jeg er". Hvis dette er noe du ikke forstår deg på, så er det bare å ignorere. Du kan fortsatt kommentere det som kommer.

Så til de gangene vi krangler, jeg har tatt meg selv i at jeg får noe som ligner tvangstanker -Jeg dagdrømmer om denne kompisen og hva som kunne ha blitt. Og etter sist krangel som var for en uke siden, følte jeg bare på en håpløshet at jeg til slutt tok å kontaktet kompisen veldig uskyldig. 

Vil før jeg fortsetter bare fortelle hvor fantastisk ektemann jeg har. Jeg tror virkelig jeg aldri vil finne noen som er bedre enn han på mange måter. Han lager frokost, middag og kvelds. Han tar seg av barnet minst 50% (altså finner på ting ute, leverer og henter osv) er kjærlig mot meg, dasker meg på rompa når jeg går forbi, og vi har samleie 2-3 ganger i uken, hvor han hver gang insisterer på at jeg skal komme. Jeg trenger ikke å tenke på å skulle se bra ut, for i hans øyne ser jeg alltid bra ut. Får komplimenter så det renner og han verdsetter alt ved meg. Selv om jeg er verdens dårligste kone, gjør 2 arbeidsoppgaver fast, han tar alle andre. Jeg tror virkelig jeg har ME eller noe, fselv om jeg ikke er diagnosert. Og han respekterer det og krever derfor ikke mye av meg.

Jo tilbake til denne krangelen for en uke siden. Han våkner opp med ungen og de har en fin morning. Jeg står opp senere og ser hvor kjærlige dem er, og godter meg over livet. Men når ungen skal ta på seg yttertøy slår hen seg plutselig vrang. Far prøver å forklare ungen at hen må ha på seg regnjakke og regnbukse da det regner. De holder på i 5 minutter før jeg kommer, de fortsetter diskusjonen og han får endelig på ungen regnjakke. Så tar jeg frem regnbuksen og der henger støvlene på. Ungen begynner igjen, nå er det regnbukse hen ikke vil ha på. Jeg ser på klokka og tenker nå må vi gå ellers blir vi forsene, jeg tar tak i føttene og løfter dem opp. Far prøver å ta bort støvlene før han tar på buksa og da sier jeg at "nei de kan bare henge på så går det fortere" "Nei, det går ikke an å ta på støvlene slik" "jo det er helt vanlig, alle gjør det". Også vet jeg ikke hvordan det plutselig går fra å være en vrang unge til en katastrofal morgen. Han sier noe sånt som at "nei, dette er ikke normalt, dette er ikke normalt det du gjør". Og vipps får jeg på ungen både regnbukse og regnskog i ett og husker ikke, men han fortsetter i ett med seg selv. Så snur jeg meg bort til han og sier/mimer "faen ta deg" veldig svakt så ungen ikke hører det. 

Han går til stuen og sier at jeg alltid skal kverulere og at jeg aldri evner å forstå at han har opplevd noe forjævlig som unge og at han derfor noen ganger trenger at jeg ikke skal henge opp i alt og strekke ut alt. Så sier jeg oppgitt "skjønner ikke hvorfor jeg giftet meg med deg, jeg trengte vel p*** og du var den første som tilbydde meg den og da tok jeg takke til det sikkert" og da sier han "hvordan kan du si noe sånt når jeg for litt siden fortalte deg hva jeg opplevde som unge? og så slår han i en tallerken som selvfølgelig fyker bort og knuser den gigantiske tv-en vår... så nå sitter vi her uten en TV, og jeg orker ikke å ordne med forsikring og vil at han skal føle på at handlinger har konsekvenser så nå er konsekvensen at vi ikke får sett på tv-serien vi pleier å se hver kveld.

Han angret umiddelbart og jeg fikk et par tekstmeldinger ila dagen, om at han virkelig ikke mente å knuse TV-en og at alt var hans feil og at jeg ikke fortjente noe av dette her. Når jeg kom hjem hadde han ryddet, vasket og lagd middag før han dro på jobb. Dagen etter hoppet han i dusjen og ropte på meg etter at ungen hadde sovnet om at han trengte hjelp, jeg spør om hva og han sier vi er tom for såpe og spør om det er noe i skuffen. Jag går inn og han drar meg inn i dusjen. Vi har samleie, men det er første gang jeg ikke får orgasme og han blir superlei seg.

Dagen etter sitter jeg på kveldsvakt og jeg sender en melding til denne kompisen min. Jeg skriver om et morsomt minne, han forklarer og vi ler. Vi sitter å mimrer, og jeg kjenner det kribler i magen mens jeg venter på svar. Og så fort jeg svarer angrer jeg på det jeg har skrevet for det var heelt dustete å skrive det og det, og i tillegg brukte jeg aaaltfor lang tid så det måtte han jo skjønne.. altså dette er tanker som løp gjennom hodet, og viser hvor viktig jeg syntes denne samtalen var. Vi avsluttet med å bli enige om at hele vennegjengen måtte møtes nå som alle er blitt voksne. Jeg skrev god natt, han skrev det var hyggelig at jeg tok kontakt. Selv etter god natt så ønsket jeg inderlig å våkne til en melding av han, og jammen meg gjorde jeg ikke det. Nå var det altså ikke en god morgen melding, men han hadde om tekstet feil i fylla, spurt etter veibeskrivelse.. svarte enkelt med at han hadde sendt den feil, og han lo med etterfulgt av smilefjes.

Jeg tar meg selv i å ønske å skrive til han igjen, spørre om han også følte det jeg følte, når min egen familie tullet med at vi ville ende opp sammen, så kan det ikke kun ha vært i mitt hode? Hva med når xxx ropte ut at han endelig måtte manne seg opp og si at han hadde vært forelsket i meg i alle år, og at vi nå måtte bli sammen for det hadde gått for langt? Dette er over et tiår siden, så kan det hende jeg har diktet opp alt i hodet? det gjør vondt å ikke vite, og jeg ønsker så gjerne å få det bekreftet. For så å få det ut av verden.

Så mens mannen prøver å vinne meg tilbake, sier at det er rart jeg ikke vil ha sex med han, sier han føler det på seg at jeg ikke elsker han lenger, og skjønner ikke hvorfor jeg enda kan være sur over det som skjedde når han har sagt unnskyld og lovet det aldri skal skje igjen. Så går jeg gjennom Facebook og instagrammen til denne kompisen, jeg synes han ikke er kjekk i det hele tatt, ikke min type lenger. Sorry, men synes kviser er ekkelt og han har et par av dem, så jeg skjønner ikke hvordan jeg skulle kunnet kysset han? Som om det er en aktuell problemstilling, herregud nå ser dere hvor fortapt jeg er..

Jeg kan ikke skille meg fra mannen, jeg vil ikke og kan ikke. Ingen ville godtatt meg for den jeg er utenom mannen, kun han kjenner meg 100% og han har akseptert meg sånn jeg er, på vinterstid kan la håret gro fritt på kroppen, glemme hva velvære er og han vil ikke se forskjellen, jeg får like mange kyss, han stryker meg på de hårete leggene mine, og daske meg fortsatt på rompa. Men fortsatt ønsker jeg å kontakte denne kompisen på nytt, enten:
1) spørre rett ut, si at jeg trenger å spørre om noe som kan virke veldig direkte og plutselig.
2) si fra om at neste gang han er i byen så bør vi henge for gamle dager skyld, og deretter ta det opp og vente å se om han har følt det samme og vil vi da kysse? 
3) vente i flere måneder og se om det blir noe gjensyn av den gamle gjengen, og nevne det da?

jeg ønsker egentlig alternativ 2, for da kan jeg komme i den nye fine bilen min, vise at jeg har alt på stell, men fortsatt lengter etter han. Men dette vil være den mest utro-lignende alternativet. Jeg har fra før vært en av de kvinneguid-damene som hopper i strupen på disse utro menneskene som det finnes der ute, og forklart hvor forkastelige dem er. Mitt verste mareritt er om mannen min er utro, og jeg har forklart han at han aldri må finne på å være utro for da vil jeg knuses og miste selvtilliten for evig og alltid og føle en skam ovenfor alle vi kjenner. Men så sitter jeg her nå da.. hva er galt med meg?

Min bestevenninne synes jeg på en måte allerede har vært utro, fordi vi setter selv grenser for utroskap. Og som tidligere nevnt i innlegget så har hverken jeg eller mannen min kontakt med det motsatte kjønn utenom arbeid. Og dette er ikke arbeid, derav utroskap. Men jeg tror genuint at hvis jeg kontakter kompisen igjen og får svar så vil jeg kunne legge det bak meg og leve et lykkelig liv med mannen. Helst vil kompisen si at "sorry, dette er for mange år siden og hva er det du snakker om", og jeg blir flau men da slipper jeg å tenke "hva om". Men det skal sies at vi begge når vi nå snakket på nytt forklarte hvor mye barndommen vår betydde for oss, og betyr for oss enda. vi sa begge at vi tenker mye på barndommen vår og at vi var heldige som hadde en så fin barndom (hans initiativ, hvis det har noe å si). Han slo forresten opp med samboeren sin nå for litt siden og gratulerte meg med barn. Sa han hadde stalket litt.

Min bestevenninne sier at jeg bare bør la det ligge som en barndomsromanse og slutte å tenke noe mer på det. problemet er bare at jeg etter 10 år fortsatt tenker på det, og kjenner jeg meg rett vil jeg fortsatt om 10 år tenke på det. Det er det jeg ønsker å unngå, få det ut får klarhet i det og så la det ligge. 

Min mann ville seriøst dødd om han fikk vite om dette. sånn seriøst tatt selvmord da han ikke har noen andre utenom meg. Og jeg føler meg forfalt, og skulle jeg blitt sammen med denne kompisen så måtte jeg ha gjort om livsendringer som å begynne å trene og gjøre meg til, men kanskje det er det som må til for å få meg til å bli en sosialt vesen igjen? Men orker jeg å være sosial? Som sagt vil jeg aldri finne mannen min noen annen plass, han er one of a Kind og alle rundt både venner og familie sier jeg skutt gullfuglen her...

 

Anonymkode: f9b62...ada

Du virker som du trenger profesjonell hjelp. Oppsøk snarest en psykolog eller psykiater (hvis du ikke allerede har gjort det) og slutt å plage mannen din. Alternativt avslutter du forholdet og lar ham være i fred. Høres ut som han fortjener bedre.

Anonymkode: 5b141...3fa

[AnonymBruker]

Fy faen for et vemmelig og dobbeltmoralsk menneske du er. Kutt ut mannen din og håp at han finner seg en ordentlig kvinne, noe du ikke er. Ønskene og planene dine er kalde og kyniske, egoistisk. 

Anonymkode: dbc3b...95c

[AnonymBruker]

Du fremstår skikkelig selvsentrert. Hvor mange år er det siden du sluttet å anerkjenne mannen din som et levende, følende menneske med sine egne behov? Dette var vondt å lese...

Anonymkode: 2deb5...bb4

[got2go]

Det virker som at denne kompisen er "the one that got away". Men uansett så er det ikke noe du kan gjøre noe med nå, rett og slett! 

Det virker også som at du er opphengt i en fantasi, om hva som kunme ha vært. 

Men er du virkelig villig til å ofre mannen din og familien din for å finne ut av dette? Kan du ikke slå deg til ro med det du har?

Skjønner at denne kompisen og sånn som dere holder på kan være litt spennende i en vanlig hverdag, men du beveger deg ut på tynn is nå, ts! 

[AnonymBruker]

På 18.9.2019 den 20.39, AnonymBruker skrev:

Herregud, du virker hjernevasket og han høres kontrollerende ut. 

Anonymkode: 7a1db...30e

Så forskjellig man kan lese en tekst. Jeg oppfatter ts som litt syk.

Anonymkode: 6e689...55e

[AnonymBruker]

Du mishandler mannen din.

Anonymkode: f931a...48f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Så forskjellig man kan lese en tekst. Jeg oppfatter ts som litt syk.

Anonymkode: 6e689...55e

Litt?

Anonymkode: f931a...48f

[AnonymBruker]

Huff, du ts er ekstremt utakknemlig. Håper du får napp hos kompisen, så mannen din får sjansen til å få en kone som verdsetter han. Trist for ungen da.

Anonymkode: bb11b...815

[Glitnir]

Stakkars mannen din som gjør så mye for deg og får så lite tilbake. Sett pris på det du har - gresset er grønnest der det vannes og pleies.