Har samboer, barn og hus. Angrer.

[AnonymBruker]

Aner ikke hvordan jeg skal si dette da jeg har holdt det for meg selv alt får lenge. Jeg har aldri ønsket meg "det perfekte liv" men nå har jeg det. Har verdens snilleste samboer, ei frisk og blid lita jente på 9 måneder og ett hus som vi kjøpte 1 sep. Har flyttet i bygda jeg vokste opp i men kjenner ingen her på min alder lengre. Har ingen å vere med i nærheten så kjeder meg så ufattelig mye. Han jeg bor med kjenner ingen her da han ikke er her i fra, så vi blir bare sittende inne hele tiden å finner aldri på noe. Fra min side er ikke følelsene der men han vil att dette skal funke, jeg prøver å unngå å vere hjemme når jeg har mulighet, trives virkelig ikke hjemme. Vi har vert kjærester i 5 år nå og har bodd ilag i ett år. Vi hadde en litn pause for 2 år siden og jeg trivdes veldig godt uten han da han er veldig masete og jeg klarte å slappe av og kose meg uten han. Jeg var veldig mye ute og var med mye folk hele tiden men hver gang jeg var litt lei meg eller følte meg uønsket ringte jeg alltid han å sa jeg savnet han og inviterte han heim til meg. Men når jeg hadde det bra var han ikke i tankene mine. Vi hadde det ufattelig bra når vi ble ilag igjen og vi reiste på tur i lag og hadde det bra. Så når jeg fann ut att jeg var gravid tenkte jeg att ting skjer for en grunn å det var vell ment att vi sku ende opp ilag. Hele graviditeten hadde vi det bra og han var så flink med meg når jag ikke klarte ting selv. Han er fantastisk MEN han er ufattelig kjedelig! Det kan vere att det er fordi han sitt bare inne og er ikke ute med folk i det hele tatt. Jeg har så lite lyst å tilbringe tid med han da det er så kjedelig, men føler det er min feil att han er slik for jeg stoler ikke på han så har ikke latt han føre ut med hvem som helst (har ikke alltid snakket sant om ting og er mye med andre damer og det har skjedd ting og blitt sagt ting flere ganger). Grunnen til att jeg er sammen med han no er kun fordi jeg vet ikke hvor jeg skal bo eller ha råd til noe som helst om vi går fra hverandre. Vi prøver å holde sammen for jenta vår sin del.  Men det som er det største problemet er att jeg føler meg singel når jeg er ute nå, før tenkte jeg på han når jeg var ute men nå dukker han aldri opp i tankene mine. Har en jeg har i kikkerten når jeg er ute å hatt han der veldig lenge uten att jeg har tenkt noe over det. Snakker mye med han og har møtt han endel i skjul også. Kribler mye i kroppen når jeg snakker og er med han, men har fått så dårlig selvtillit så tror ikke han føler det jeg føler så har aldri turt å tatt steget videre med han så har aldri "avslutta" det for jeg har ikke prøvd det ut eller sett hva det kan bli. Tror mye av grunnen til att jeg ikke har følelser for samboeren min er på grunn av han. Jeg burde finne ut av de følelsene for han men tørr ikke prøve da jeg er så redd for å bli såra så holder meg i trygge rammer men da kjeder jeg meg. Sliter så ufattelig mye med hva jeg skal gjøre med livet da jeg bor med feil person og har fått unge uten å ønske meg det og har følelser for en annen. Har kjent han like lenge som samboeren min og har alltid vert betatt av han men aldri turt å prøvd meg da jeg er så usikker og så redd for å bli såret! Var så vidt med han i helgen men snakket ikke så mye med han å han holdt meg i handa og jeg vart så varm inni meg og ville ikke slippe. Samboeren min vet att jeg er god venn med han andre men han vil likevel prøve å få forholde vårt til å blomstre, men jeg hjelper ikke til med å prøve å få forholde til å funke desverre. Har egentlig veldig lyst til att vår lille familie skal funke men så er det han andre som er i tankene mine da. Jeg kunne skrevet en hel bibel om det her da det er så ufattelig mye informasjon jeg ikke får med, men jeg trenger virkelig hjelp med å få orden i tankene mine. Har ikke fått med alt men jeg har dysleksi så sliter med å få frem alt men håper noen kan gi meg noen råd. Hvordan jeg å samboeren kan få det bedre å hvordan jeg skal prøve å avslutte det jeg har med han andre eller om jeg må gå fra samboeren får å prøve å se hva som skjer. Jeg må si det att jeg har aldri ønsket barn men det har samboeren min så derfor fikk vi ett barn men jeg trives ikke som mor selv hvor artig jeg og hun har det, blir vell bedre når hun blir eldre. Elsker mine søskenbarn, jeg er eldst av 11 så har håndtert mange barn men det er deilig med barn som ikke er mine. Elsker jenta mi men det det er ikke artig hele tiden, vi hadde en avtale før hun kom att dette er ikke min unge men min samboer sin. De kommer til å flytte hjem til der han er i fra om vi skilles å det synst jeg er litt grusomt å tenke på for jeg har blitt glad i henne å vil vere med henne av og til men det blir ikke enkelt om de flytter 3 timer unna. Hjelp!

 

Anonymkode: 48fda...6b3

[Gjest Dævendøtte]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Han er fantastisk MEN han er ufattelig kjedelig! Det kan vere att det er fordi han sitt bare inne og er ikke ute med folk i det hele tatt. Jeg har så lite lyst å tilbringe tid med han da det er så kjedelig, men føler det er min feil att han er slik for jeg stoler ikke på han så har ikke latt han føre ut med hvem som helst (har ikke alltid snakket sant om ting og er mye med andre damer og det har skjedd ting og blitt sagt ting flere ganger). Grunnen til att jeg er sammen med han no er kun fordi jeg vet ikke hvor jeg skal bo eller ha råd til noe som helst om vi går fra hverandre. Vi prøver å holde sammen for jenta vår sin del.  Men det som er det største problemet er att jeg føler meg singel når jeg er ute nå, før tenkte jeg på han når jeg var ute men nå dukker han aldri opp i tankene mine. Har en jeg har i kikkerten

Synes du skal gjøre dere begge en tjeneste, gjør det slutt. En vakker dag er en av dere utro hvis dere fortsetter sånn. Skal et forhold funke, må BEGGE gjøre noe, ikke bare en av dere. 

[AnonymBruker]

Uff, dette var slitsomt å lese. Hva med noen avsnitt her og der? Orket ikke å lese hele.

Anonymkode: 28e16...0c4

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Uff, dette var slitsomt å lese. Hva med noen avsnitt her og der? Orket ikke å lese hele.

Anonymkode: 28e16...0c4

Det står i teksten at Ts har dysleksi. Hva med å bare drite i å kommentere om oppbygging når noen blottlegger vanskelige følelser? 

Ts. Jeg kjenner meg igjen. Det er hardt med små barn. Det er enda verre når man ikke helt midt i kaoset skjønner hvilken avgjørelse man tar.. Jeg er der selv. Men far er ikke egnet å ta over ansvaret for sønnen vår og man vil jo ikke akkurat gi bort ungen til hvem som helst heller...

Men hvis du ikke trives, og han vil flytte til sin egen bygd igjen om dere går fra hverandre, så er du fri til å dra hvor enn du vil. Besøk dem når det passer og se om gresset virkelig er grønnere på andre siden.

Anonymkode: 4389b...e8e

[Gjest Warrior]

Ha sex. Mye sex. Skal love deg dere ikke kjeder dere da.

[AnonymBruker]

Gjør samboeren din en tjeneste å avslutt dette. Han fortjener ei ekte dame som viser ekte kjærlighet, ikke er falsk og du kan da flørte med hvem du vil uten dårlig samvittighet. 

Anonymkode: f9de4...67b

[Kvinne87Rogaland]

Nå er det på tide å bli voksen og ta ansvar. Du tok avgjørelsen om å beholde barnet, og da må du følge opp. Helt seriøst, du kan ikke gjøre en avtale om at det er samboer sin unge?! Det er din datter, ikke en valp eller en hamster!

Sånn er livet, man må ta konsekvensene av sine handlinger. Voks opp!

[AnonymBruker]

På tide å bli voksen, tenker jeg!

Og hold deg unna andre... Nå er du såpass umoden at du "saboterer" selv!

Hva du har ønsket eller ikke, så er du der du er! Av fri vilje!

Kjenner lite folk? Ok, da må du engasjere deg i noe... Folk oppsøker deg ikke ut av det blå.. En baby er jo et ypperlig utgangspunkt for nye venner!

Og det høres ut som du går ut en del... Hvorfor? Og med hvem? (ref. du kjenner ingen..)

Du "burde finne ut av følelsene for han andre"?...eh... Nei! Du HAR mann og barn! Bli voksen og ordn opp hjemme..

Anonymkode: f87e9...8b6

[AnonymBruker]

Og gresset er ALLTID grønnest der det blir STELT!!

Anonymkode: f87e9...8b6

[AnonymBruker]

Kjenner kun folk over 1 time unna så må reise langt for å fare ut. 

Anonymkode: 48fda...6b3

[AnonymBruker]

Hva jobber du med? Har du venner på jobb?

Anonymkode: aa02d...a41

[AnonymBruker]

Jobber kun med eldre folk, de er 40+ og jeg er 20

Anonymkode: 48fda...6b3

[AnonymBruker]

Bruke tiden på å øve deg på å bruke

mellomrom

i tekstene dine

Anonymkode: 1b681...52e

[monstergospel]

Du høres rimelig egoistisk ut. Gjør mannen og datteren din en tjeneste; flytt og la de flytte til hans hjembygd. Du kan sende henne gaver til jul og bursdag. En slik mor kan umulig være bra for henne å vokse opp med! Hun får nok mye mer kjærlighet fra pappa'n sin og hans familie; uten deg. 

Så kan du feste og møte han nye så mye du vil. 

[SoWhat?]

Her er alt feil. Du kan ikke bo sammen med samboer og datter du egentlig ikke ønsker. Du skriver at avtalen var at det var hans barn, og ikke ditt. Du skriver at du ikke ville ha barn, og at du vil se babyen av og til. 

Jeg liker ikke å råde folk til noe med for lite info, men her er det mer enn nok til at jeg gjør. Du bør få deg et sted å bo, du har jobb. Og så flytter du for deg selv, og lar faren få omsorgen for datteren deres. Dere må avtale og samarbeide for at du skal ha samvær med henne. Akkurat det må dere få til selv om han vil flytte tre timer unna. 

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det står i teksten at Ts har dysleksi. Hva med å bare drite i å kommentere om oppbygging når noen blottlegger vanskelige følelser? 

Ts. Jeg kjenner meg igjen. Det er hardt med små barn. Det er enda verre når man ikke helt midt i kaoset skjønner hvilken avgjørelse man tar.. Jeg er der selv. Men far er ikke egnet å ta over ansvaret for sønnen vår og man vil jo ikke akkurat gi bort ungen til hvem som helst heller...

Men hvis du ikke trives, og han vil flytte til sin egen bygd igjen om dere går fra hverandre, så er du fri til å dra hvor enn du vil. Besøk dem når det passer og se om gresset virkelig er grønnere på andre siden.

Anonymkode: 4389b...e8e

Jeg kom ikke så langt, og det gjorde nok ikke den du siterte heller. 

Anonymkode: 4cba7...163

[AnonymBruker]

Veldig leit at du har det slik. Stort å få barn når man ikke ønsker det, og ennå vanskeligere. Kunne du sett før deg å flytte nærmere han og barnet om de flytter til hans hjemby?

Anonymkode: 7a39a...fff

[AnonymBruker]

Så du stoler ikke på han, men flyr selv med andre mannfolk 😳

Er du liksom noe bedre enn han 😂😂

Anonymkode: bcaf6...794

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Aner ikke hvordan jeg skal si dette da jeg har holdt det for meg selv alt får lenge. Jeg har aldri ønsket meg "det perfekte liv" men nå har jeg det. Har verdens snilleste samboer, ei frisk og blid lita jente på 9 måneder og ett hus som vi kjøpte 1 sep. Har flyttet i bygda jeg vokste opp i men kjenner ingen her på min alder lengre. Har ingen å vere med i nærheten så kjeder meg så ufattelig mye. Han jeg bor med kjenner ingen her da han ikke er her i fra, så vi blir bare sittende inne hele tiden å finner aldri på noe.

Fra min side er ikke følelsene der men han vil att dette skal funke, jeg prøver å unngå å vere hjemme når jeg har mulighet, trives virkelig ikke hjemme. Vi har vert kjærester i 5 år nå og har bodd ilag i ett år. Vi hadde en litn pause for 2 år siden og jeg trivdes veldig godt uten han da han er veldig masete og jeg klarte å slappe av og kose meg uten han. Jeg var veldig mye ute og var med mye folk hele tiden men hver gang jeg var litt lei meg eller følte meg uønsket ringte jeg alltid han å sa jeg savnet han og inviterte han heim til meg.

Men når jeg hadde det bra var han ikke i tankene mine. Vi hadde det ufattelig bra når vi ble ilag igjen og vi reiste på tur i lag og hadde det bra. Så når jeg fann ut att jeg var gravid tenkte jeg att ting skjer for en grunn å det var vell ment att vi sku ende opp ilag. Hele graviditeten hadde vi det bra og han var så flink med meg når jag ikke klarte ting selv. Han er fantastisk MEN han er ufattelig kjedelig!

Det kan vere att det er fordi han sitt bare inne og er ikke ute med folk i det hele tatt. Jeg har så lite lyst å tilbringe tid med han da det er så kjedelig, men føler det er min feil att han er slik for jeg stoler ikke på han så har ikke latt han føre ut med hvem som helst (har ikke alltid snakket sant om ting og er mye med andre damer og det har skjedd ting og blitt sagt ting flere ganger). Grunnen til att jeg er sammen med han no er kun fordi jeg vet ikke hvor jeg skal bo eller ha råd til noe som helst om vi går fra hverandre.

Vi prøver å holde sammen for jenta vår sin del.  Men det som er det største problemet er att jeg føler meg singel når jeg er ute nå, før tenkte jeg på han når jeg var ute men nå dukker han aldri opp i tankene mine. Har en jeg har i kikkerten når jeg er ute å hatt han der veldig lenge uten att jeg har tenkt noe over det. Snakker mye med han og har møtt han endel i skjul også. Kribler mye i kroppen når jeg snakker og er med han, men har fått så dårlig selvtillit så tror ikke han føler det jeg føler så har aldri turt å tatt steget videre med han så har aldri "avslutta" det for jeg har ikke prøvd det ut eller sett hva det kan bli.

Tror mye av grunnen til att jeg ikke har følelser for samboeren min er på grunn av han. Jeg burde finne ut av de følelsene for han men tørr ikke prøve da jeg er så redd for å bli såra så holder meg i trygge rammer men da kjeder jeg meg. Sliter så ufattelig mye med hva jeg skal gjøre med livet da jeg bor med feil person og har fått unge uten å ønske meg det og har følelser for en annen. Har kjent han like lenge som samboeren min og har alltid vert betatt av han men aldri turt å prøvd meg da jeg er så usikker og så redd for å bli såret!

 Var så vidt med han i helgen men snakket ikke så mye med han å han holdt meg i handa og jeg vart så varm inni meg og ville ikke slippe. Samboeren min vet att jeg er god venn med han andre men han vil likevel prøve å få forholde vårt til å blomstre, men jeg hjelper ikke til med å prøve å få forholde til å funke desverre.

Har egentlig veldig lyst til att vår lille familie skal funke men så er det han andre som er i tankene mine da. Jeg kunne skrevet en hel bibel om det her da det er så ufattelig mye informasjon jeg ikke får med, men jeg trenger virkelig hjelp med å få orden i tankene mine.

Har ikke fått med alt men jeg har dysleksi så sliter med å få frem alt men håper noen kan gi meg noen råd. Hvordan jeg å samboeren kan få det bedre å hvordan jeg skal prøve å avslutte det jeg har med han andre eller om jeg må gå fra samboeren får å prøve å se hva som skjer.

Jeg må si det att jeg har aldri ønsket barn men det har samboeren min så derfor fikk vi ett barn men jeg trives ikke som mor selv hvor artig jeg og hun har det, blir vell bedre når hun blir eldre. Elsker mine søskenbarn, jeg er eldst av 11 så har håndtert mange barn men det er deilig med barn som ikke er mine. 

Elsker jenta mi men det det er ikke artig hele tiden, vi hadde en avtale før hun kom att dette er ikke min unge men min samboer sin. De kommer til å flytte hjem til der han er i fra om vi skilles å det synst jeg er litt grusomt å tenke på for jeg har blitt glad i henne å vil vere med henne av og til men det blir ikke enkelt om de flytter 3 timer unna. Hjelp!

 

Anonymkode: 48fda...6b3

Ok, nr 1. Helt sinnsykt at dere lagde en avtale om at det ikke er ditt barn, hva faen!? 

Nr 2. DU er sjalu mens du er emosjonelt utro!? 

For alt han stakkars mannen din, og den stakkars datteren din. De fortjener så latterlig nye bedre enn deg. 

Anonymkode: fb18c...edc

[AnonymBruker]

Kontakt familievernkontoret. I morgen. Snakk med kjæresten din. Hold deg unna andre til alt evt er avsluttet. 

Anonymkode: 469f4...5b7