Jump to content
Sign in to follow this  
AnonymBruker

"Sorry at jeg er til" -barn

Recommended Posts

absinthia
18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser at overskriften min var dårlig formulert, altså læreren sa "Sorry at jeg er til" ikke "Sorry at jeg er til-barn"  

Men uansett.. Jeg kjenner jeg er litt i tvil på hvordan jeg skal ta dette.. For meg så er hun god nok akkurat som hun er, men som noen sier her, det lønner seg ikke å være så beskjeden når det kommer til muntlige prøver osv.. Huff, jeg håper bare at selvfølelsen hennes er god..Hun er jo et tilfreds barn, men jeg vet jo ikke hvilken følelse hun har inni seg.. - TS

Anonymkode: 2829a...79f

Hun kan da bli god på muntlige prøver, selv om hun er beskjeden til hverdags. Jeg går ut fra at hun vanligvis snakker, når hun har noe å si og har et rimelig greit vokabular. 

Ac en eller annen grunn er forresten flere av de jeg kjenner som tar stor plass og snakker mye, de som har hatt mest nerver, når det gjelder fremføringer og muntlige eksamener. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner jeg blir forbannet på datteren din sine vegne. 

Jeg var det barnet. Hun som aldri sa noe. Vet du hva som var det største problemet med det? At alle andre påprakket meg idéen om at det var et problem! Det var alle andre som antydet at det var noe "galt" med meg. At det var noe som måtte fikses og endres med meg, noe som var uakseptabelt, noe som ikke var som det skulle, at jeg var annerledes på en negativ måte, at jeg ikke var bra nok sånn som jeg var, at jeg var feil. 

Og DET er et problem det.. når du ødelegger et barns selvbilde, og får det til å føle at det er noe galt med det. 

Da ble det jo bare enda verre! Jeg gikk fra å være sjenert, til å få alvorlig sosial angst, og isolere meg helt.. For det var jo noe GALT med meg, ingen vil vel være venner med en det er noe galt med, og jeg måtte for guds skyld ikke la folk SE at det var noe galt med meg, og dermed måtte jeg holde meg unna folk så de ikke skulle oppdage at jeg var feil som person. 

Så la datteren din være! Hun har venner, og om hun trives, la henne være i fred! 

Det er ikke sykt eller unormalt eller galt å være stille! Det er helt normalt å kvie seg for å snakke i forsamlinger - det er faktisk vist at folk er reddere for å snakke i forsamlinger enn de er for døden

Anonymkode: 4ab7b...685

Dette!! Samfunnet prøver å presse alle inn i en mal som er så snever at store deler vil falle utfor. Husker det på avslutningen i barnehagen til barnet mitt. Alt som ble sagt av avslutningsord til barna var om hvor utadvendte og hvor stor plass de tok. Og de sjenerte, stille barna "ble bedre". Det er helt sprøtt at folk med pedagogisk utdanning ikke vet bedre. 

Anonymkode: 662fa...36f

Share this post


Link to post
Share on other sites
Sussudio

Som flere her sier blir muntlige fremføringer viktigere og viktigere jo høyere de kommer opp i klassetrinnene. Om eleven ikke klarer å gjennomføre muntlige fremføringer risikerer de å ikke få karakter i faget. Noen lærere har lite forståelse for hvor vanskelig dette er for noen barn og ungdommer, mens andre igjen prøver å tilrettelegge ved at eleven for eksempel kan fremføre bare foran lærer.

Jeg har to, hvor den ene har syntes dette har vært helt jævlig. Det var ingen praktisk hjelp å få for å hjelpe barnet over denne angsten, men læreren tilrettela så barnet/ungdommen kom seg gjennom den delen av skolekravene på tross av tårer og søvnløse netter. Jeg kjenner personlig barn/ungdom som synes dette er så vanskelig at de ikke klarer å gjennomføre et vanlig skoleløp. Og det er jo helt vilt! Det er ikke en absolutt forutsetning for å bli et produktivt og samfunnsnyttig menneske (som vel er målet for de som setter opp krav til elevene?) å kunne snakke til forsamlinger. Og jeg er så gammel at jeg knapt kan huske at vi hadde fremføringer på skolen i det hele tatt.

Jeg er selv introvert med null behov for å vise meg frem foran andre, og har da heller ikke valgt en vei hvor dette er en del av det jeg gjør til daglig. Med alder har jeg derimot lært meg å takle å snakke til forsamlinger, og gjør det når det er nødvendig. 

Dette var en liten digresjon kanskje. Men kjære TS, jeg tror også dette er en del av personligheten for mange. Man kan sikkert hjelpe barn til å tørre å ta større plass i klasserommet, men jeg har ikke oppskriften på dette. Det bare irriterer meg at skolen er med på å støtte opp om idealet at utadvendt er best og mest verdifullt, uten at de klarer å hjelpe de dette ikke faller naturlig for. 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Klart det skal være rom for alle personligheter, det er vel neppe poenget til disse lærerne. Men elevene må (bør) kunne rekke opp hånda og svare på spørsmålene som blir stilt, det er jo en del av evalueringen. Man trenger ikke være brautende og en initiativtaker til diskusjon, men ALLE bør kunne rekker opp hånda og svare "1945". 

Anonymkode: 2196d...919

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg synes lærer her får unødvendig mye tyn. Jeg skal være enig i at lærers formulering var veldig dårlig, "sorry at jeg er til" kan oppfattes som en engativ karakterestikk, men det trenger slett ikke være ment som en nedvurdering av jenta. For meg er det også en stor forskjell på å være beskjeden, og å ha en sorry at jeg er til adferd. Sistnevnte får meg til å se for meg et barn som prøver å gjøre seg usynlig, som ikke bare er stille i klasserommet, men som også ser ut til å finne det ubehagelig å være der. Nå vet jeg jo ikke hva den aktuelle læreren legger i uttrykket, men det går virkelig godt ann å være bekymret på bakgrunn av at et barn er uvanlig stille uten at det behøver bety at man ønsker at alle skal være veldig utadvente.

Hi, jeg synes du skal ta en ny prat med læreren, der du i utgangspungtet går inn med åpent sinn. Finn ut hva læreren egentlig mente. Hvorfor er lærer bekymret? Mener lærer at alle barn skal være utadvente, eller oppfattes jenta di som mer en stille og sjenert?

Ser forøvrig at mange svarer at de var et sånt barn, og er sånn fortsatt. At det er et personlighetstrekk, og at det ikke kan forandres. Det stemmer nok for veldig mange, men ikke alle barn som er stille er det pga personlighet. Jeg var selv et stille barn, for meg handlet det ikke om personlighet, men om overlevelse. Noen barn er stille fordi de er redde, noen barn har grunn til å være redde, uten at foreldrene nødvendigvis vet om det. Jenta di er uansett god nok som hun er, det er ikke det som er spørsmålet. Spørsmålet er om hun har det godt med å være som hun er.

Anonymkode: 881b1...afe

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner jeg blir forbannet på datteren din sine vegne. 

Jeg var det barnet. Hun som aldri sa noe. Vet du hva som var det største problemet med det? At alle andre påprakket meg idéen om at det var et problem! Det var alle andre som antydet at det var noe "galt" med meg. At det var noe som måtte fikses og endres med meg, noe som var uakseptabelt, noe som ikke var som det skulle, at jeg var annerledes på en negativ måte, at jeg ikke var bra nok sånn som jeg var, at jeg var feil. 

Og DET er et problem det.. når du ødelegger et barns selvbilde, og får det til å føle at det er noe galt med det. 

Da ble det jo bare enda verre! Jeg gikk fra å være sjenert, til å få alvorlig sosial angst, og isolere meg helt.. For det var jo noe GALT med meg, ingen vil vel være venner med en det er noe galt med, og jeg måtte for guds skyld ikke la folk SE at det var noe galt med meg, og dermed måtte jeg holde meg unna folk så de ikke skulle oppdage at jeg var feil som person. 

Så la datteren din være! Hun har venner, og om hun trives, la henne være i fred! 

Det er ikke sykt eller unormalt eller galt å være stille! Det er helt normalt å kvie seg for å snakke i forsamlinger - det er faktisk vist at folk er reddere for å snakke i forsamlinger enn de er for døden

Anonymkode: 4ab7b...685

Takk for at du setter ord på dette! Har hatt og har det slik selv, og det verste er de som skal påpeke hvor stille og beskjeden jeg er. Selv i voksen alder. Jeg er da søren meg normal selv om jeg ikke roper høyest. Men folk elsker å påpeke hvor stille jeg, for det skal liksom gjøre det enklere? De som kommenterer slik til meg i dag får faktisk høre det, og Gud bedre hvor sjokkerte de blir... 

Det beste hadde vært om folk lot meg være i fred med dette da jeg var liten, for til slutt ble «du er så stille» en etablert greie som var håpløs å komme meg ut av. Følte meg mindreverdig. 

Anonymkode: 3680f...335

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.

Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...