Å få for mange barn på kort tid

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er 2-3 barn mange?

Anonymkode: 171eb...944

Er i hvert fall ikke uvanlig med 2-3 barn og de kommer gjerne i løpet av kort tid. I mitt nabolag er 2-3 barn løpet av noen få år det vanligste. 

Når det er sagt skjønner jeg TS litt. Selv om det har 3 barn på 4 år har gått veldig bra i min familie og også i naboenes familier så vet man jo ikke helt hva man går til når man får barn. Noen barn er enklere å oppdra enn andre, flere barn som trenger mye oppfølging samtidig er mye arbeid spesielt når begge foreldrene er i lønnet arbeid(og har man høyt huslån er det ikke alltid lett å redusere lønnet arbeid). Kanskje ender man også med at forholdet sprekker som igjen kan føre til mer arbeid. 

 

Anonymkode: f6fb3...62d

[AnonymBruker]

Nå viser faktisk forskning at spesielt gutter bør være minst tre år før de får småsøsken, nettopp fordi de trenger så mye oppmerksomhet at de ikke får det de trenger om de får småsøsken for tidlig.

Jeg er helt enig med ts. Det ER vanskeligere å gi de små, som trenger så mye, nok, når man har mange om gangen. 

Anonymkode: 11a91...148

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Haha i dine øyne ja. Men vi som er rundt dere ser at dere styrer og sliter som alle andre.  

Anonymkode: 49310...e39

Selvsagt styrte og slet vi som alle andre foreldre, har bare sagt at det gikk helt fint. Noe det absolutt gjorde.

Anonymkode: 18510...583

[AnonymBruker]

Det må komme an på foreldrene tror jeg. Har to små med 2 år mellom, begge i bhg nå. Har lite skriking og styr her egentlig, og får da fint møtt begge mine med både trøst og tålmodighet. Tenker at det faktisk antagelig hadde gått fint med enda en  Kommer an på barna og på foreldre og oppdragerstil tror jeg. 

Anonymkode: a9753...8e1

[Gjest O.G.]

17 timer siden, simsmachop skrev:

Jeg vil si at iallefall 3 barn i løpet av et kort tidsvindu, f.eks. fem år, er mye. Kanskje ikke mye i forhold til hva som er normalt i samfunnet, men mye i forhold til hva som er enkelt/sunt å håndtere.

For deg ja, men for andre så er det kanskje bedre å gjøre det sånn enn å få en unge hvert 7 år.

[PURE/HONEY]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det må komme an på foreldrene tror jeg. Har to små med 2 år mellom, begge i bhg nå. Har lite skriking og styr her egentlig, og får da fint møtt begge mine med både trøst og tålmodighet. Tenker at det faktisk antagelig hadde gått fint med enda en  Kommer an på barna og på foreldre og oppdragerstil tror jeg. 

Anonymkode: a9753...8e1

Ja, kan hende at jeg har fått et vrangforestilt bilde over hvordan barneoppdragelse er etter søsteren min og kjæresten hennes sitt opphold. 

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det må komme an på foreldrene tror jeg. Har to små med 2 år mellom, begge i bhg nå. Har lite skriking og styr her egentlig, og får da fint møtt begge mine med både trøst og tålmodighet. Tenker at det faktisk antagelig hadde gått fint med enda en  Kommer an på barna og på foreldre og oppdragerstil tror jeg. 

Anonymkode: a9753...8e1

Det er feil å si det kommer an på foreldrene.. for det kommer akkurat like mye an på barna. Du skriver selv det er lite skriking og styr hos dere.. hva om den nye babyen hadde kolikk? Da hadde det vært mye hyl og styr.. og langt vanskeligere for foreldrene å våre tålmodig og trøste.. om man har blitt holdt våken hele natten, om man er halvgal av å bære og bysse og bli hylt inn i øret, og om man har en klistremerkebaby, er det ikke lett å ha verken tålmodighet eller tid til en toåring i tillegg.. 

Det blir litt for enkelt å si at "det gikk så fint for oss atte"; og så skryte av at det er foreldrene sine fortjeneste. For det er ikke sikkert andre er like heldige som dere og får "enkle" barn. 

Anonymkode: 11a91...148

[AnonymBruker]

18 timer siden, simsmachop skrev:

Det er noe jeg undrer på, og det er det å få 2-3 i løpet av et kort tidsvindu, og hvordan det påvirker kvaliteten av oppdragelsen til barna. Småbarn er vanskelig å håndtere. Tre småbarn samtidig er enda vanskeligere. Når de blir sinte, burde de imøtekommes rolig. Når de gråter, burde de trøstes. Når de griser, burde de ha foreldre som ikke skammer de. Når de er lekne og vil ha oppmerksomhet, burde man vise mottakelighet.

Etter mine observasjoner, så forårsaker kaoset med flere småbarn samtidig mer kjefting og mindre forståelse fra foreldre, grunnet frustrasjon, utålmodighet og sinne. Da lurer jeg også på hvordan det påvirker barna langsiktig. Alle vet at hvordan man behandles av foreldre i tidlig barndom er avgjørende for den psykiske utviklingen vår senere i livet. Det påvirker selvfølelsen, hvordan vi takler følelser, forhold med andre osv. 

I en periode så bodde søsteren min og kjæresten hennes i vårt hus, mens deres hus enda var under konstruksjon. De hadde tre småbarn i barnehagealder og det var mye trass, skriking og oppmerksomshetssøking. Resultatet var at det ble mye kjeft foran rasjonell irettesettelse, trøst og kjærlig oppmerksomhet. De er kjempegode folk med kun gode intensjoner og vil kun det beste for barna sine, men situasjonen tok knekken på dem. 

Jeg mener at man ofte, til tross for å mene kun godt, oppdrar barna sine med en del ignoranse. Ofte går følelser til barn uten anerkjennelse, og de blir istedenfor kjeftet på. Det er mye man kan finne på å gjøre i heten av øyeblikket, og jeg leser jo om mange foreldre som i etterkant sitter med dårlig samvittighet etter kjefting. Det får meg til å lure på - hvor lurt er det egentlig å få mange barn på kort tid? 

Hvis man har oppegående besteforeldre i sin nærhet er jo ikke dette noe problem -og da mener jeg ikke autoritære og formanende urokkelig eldregenerasjon - som kan være utrolig  ødeleggende.

Anonymkode: 9ecf9...733

[Arkana]

Her synser du mye om andre mennesker kapasitet. Det er meget mulig at du ikke klarer 2-3 barn på 5 år, men det er nok av oss som klarer det fint og gir barna alt de trenger av kjærlighet og oppmerksomhet.   Å være ignorant, kjefte på barna eller ikke anerkjenne dem har med personlighet å gjøre og ingenting med antall barn. 

[Anonymus Notarius]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS, jeg vet hva du snakker om. Jeg merker selv at vi er mye mindre harmonisk familie nå med to små barn, enn før med ett. Tre små barn, for oss, ville vært bristepunkt, det ville ikke gått. Ja, det blir mer kjefting, begge barna må tåle mer slitne, irriterte og sinna foldere enn før, da vi hadde bare ett barn og hadde all overskudd og tålmodighet i verden.

Jeg ser allikevel noe positivt også. Da de to teamer seg sammen, Og har mer selvtillit, og viser mer selvtillit og motstand mot oss foreldre. De er rett og slett mer rebelske og utfordrende, og de støtter hverandre i sine påfunn. Det er ikke ett barn mot to foreldre, vi er på en måte to mot to nå. Og det tror jeg er bra, Men en annen ting tror jeg ville vært bra, er at jeg kunne kjefte på de mindre, og være mer balansert menneske, uten tvil.

Anonymkode: 375f3...ca4

Synes det høres mye mer verdifullt ut for ungene å ha et søsken å dele barndommen med, enn å ha "perfekte" foreldre til en hver tid.

[Anonymus Notarius]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå viser faktisk forskning at spesielt gutter bør være minst tre år før de får småsøsken, nettopp fordi de trenger så mye oppmerksomhet at de ikke får det de trenger om de får småsøsken for tidlig.

Jeg er helt enig med ts. Det ER vanskeligere å gi de små, som trenger så mye, nok, når man har mange om gangen. 

Anonymkode: 11a91...148

TS mener jo at alt under 5 år er kort tid.

[Anonymus Notarius]

Min oldemor hadde 12 unger - 9 hun hadde født selv og 3 "pleiebarn" som det het den gangen. Hadde hun sett denne tråden, hvor folk er redde for at barn med ett eller to søsken med mindre enn 5 års mellomrom ikke får nok oppmerksomhet, hadde hun sikkert ledd seg i hjel. 

[AnonymBruker]

43 minutter siden, Anonymus Notarius skrev:

Min oldemor hadde 12 unger - 9 hun hadde født selv og 3 "pleiebarn" som det het den gangen. Hadde hun sett denne tråden, hvor folk er redde for at barn med ett eller to søsken med mindre enn 5 års mellomrom ikke får nok oppmerksomhet, hadde hun sikkert ledd seg i hjel. 

Herregud. Hun må da bare le seg i hel. De 12 ungene oppdro hverandre. Størst ansvar på eldstemann. Hadde selv en mormor som vokste opp med "bare" åtte søsken og hun var eldst. Hun var såpass ærlig at hun ønsket ikke dette for egne barn og hadde mange historier om hvordan det var å være ekstramamma for åtte yngre søsken. Det var forventet at hun stod på pinne. 

Anonymkode: 49310...e39

[Anonymus Notarius]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Herregud. Hun må da bare le seg i hel. De 12 ungene oppdro hverandre. Størst ansvar på eldstemann. Hadde selv en mormor som vokste opp med "bare" åtte søsken og hun var eldst. Hun var såpass ærlig at hun ønsket ikke dette for egne barn og hadde mange historier om hvordan det var å være ekstramamma for åtte yngre søsken. Det var forventet at hun stod på pinne. 

Anonymkode: 49310...e39

Ja, det er det som er litt av poenget mitt, da. Når folk tror ungene kommer til å bli emosjonelt ødelagte av å få et søsken når de er to år, så får de tenke på hvordan ting var før i tida, og så kanskje de innser at det nok ikke er så ille som de tror. 

[mam4ma]

En annen mor (i løpet av to år fikk hun tvillinger og et barn til) sa til meg en gang; "det var veldig fint, men jeg husker ikke så mye fra de første tre årene" 🙈😂

Pussig nok så synes de aller fleste at det de selv har gjort, er det greieste 😉

Også jeg! 😂 Fikk nr.2 ca fire år etter nr.1, fikk nr.3 ca fire år etter nr.2, så "doblet" jeg, og fikk nr.4 ca åtte år etter nr.3. (Alle var planlagte! Siste kom to år etter planen, pga to MA)

Så jeg hadde en baby, en åtteåring, en tolvåring og en sekstenåring. Luksus aldeles 😍 Alle babyer fikk godt med alenetid. Og de største har vært til enorm hjelp i ettertid!! "Babyen" er 9 år nå 😱

[AnonymBruker]

Ei venninne av meg fikk fire barn på under tre år. (hadde planlagt to, ble gravid igjen, tenkte at de klarte en til, men den ene var tvillinger).

Og jo, det VAR en del hyl og skrik i den familien en periode. Samt ekstremt mye sutring.... Fra alle fire.... Akkurat som om det var måten de kommuniserte på....

Nå er alle over 10 og er harmoniske, flotte unger. Foreldrene er fortsatt gift Men det var nok stritt innimellom da de var små, ja!

Anonymkode: f9f30...8fc

[AnonymBruker]

Min venninne fikk ett barn med mannen sin, var strålende fornøyd frem til ungen var 7 år. Da fant hun seg plutselig en ny mann, ble gravid og fikk 3 unger på 3 år. Eldste jenta orker nesten ikke være hos mammaen sin, der er det fullt kaos døgnet rundt. Ble et ganske stort sjokk for henne å gå fra enebarn hos mamma og pappa, til plutselig brudd og 3 søsken på 3 år. Venninna mi klarer seg ganske bra, syns jeg, men det er veldig sårt at eldstemann ikke ønsker å ta særlig del.

Anonymkode: 185e5...323

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig. Skrev noe om dette i tråden om «vanskelig å være mamma?». Jeg tror mange lytter for mye til alle andre, har ikke telling på antall ganger folk har rådet meg til å «kjappe meg» og få en til. Fordi da er man så fort ferdig med småbarnsperioden og bleier og de kan leke sammen. Jeg ser at ofte blir det ikke slik. Jeg og min søster for eksempel er ganske tette, det var for det meste krangling, og vi er heller ikke særlig nær hverandre nå, fordi vi er utrolig forskjellige. Jeg ser at det blir sjalusi og vonde følelser i barn som ikke har godt nok språk til å uttrykke sine følelser. Da kommer det ut i sinne og trass.

Vi har hatt energi og tid til å være konsekvent med legging og soving i egen seng for eksempel, noe jeg ser er vanskelig med flere. Da blir det mye samsoving og oppstykket søvn, fordi man orker ikke ta kampene. Som fører til år med dårlig søvn og lite sex og nærhet med partner (vil jeg jo tro, når man aldri har sengen for seg selv?).

Jeg ser at foreldrene ikke har tid/ork til å være konsekvent i oppdragelsen og får rett og slett litt uoppdragne uhøflige barn. Det er mødre selv som roser mitt barn og sier selv at «det der har ikke vi fått helt til..» og jeg vet jo at det er fordi de har hatt 2-3 små tette. Da hadde ikke vi klart det heller. Ihvertfall ikke vi, det har begge kjent veldig på, at søvnmangel og lite egen-og kjæreste tid ville faktisk gjøre oss til dårlig foreldre, og jeg er usikker på om vi hadde klart å holde sammen.

Min mann har ADHD og har hatt veldig godt av å vokse inn i rollen som pappa, hadde det vært uhåndterlig skriking og trass her tror jeg han hadde fått en dårligere psyke. Nå er han meget trygg i rollen, og han har blitt en rolig og avbalansert fyr som takler stressende situasjoner veldig bra. Fordi han har øvd seg på dem, prøvd, feilet og mestret, og vokst på det. Jeg er veldig tålmodig, så det har nok også hjulpet både mann og barn å finne godt samspill. 

Jeg tror mange får barn tett fordi det er «praktisk» også tenker man ikke over hvor mye det kan påvirke oppdragelse, selvrealisering, søvn og parforhold. Tror faktisk det er en av grunnene til at så mange går fra hverandre. Jeg kunne jo valgt å kjøre på og ikke respektert mannen jeg har valgt i livet, fordi jeg tror jeg kunne taklet to tette. Men det hadde faktisk ikke han, så da hadde jeg gjort livet hans til ett kaos og vi hadde ikke funket som par eller familie.  

Ikke misforstå, noen er født til å være småbarnsmammaer og pappaer i fleng, jeg ser de trives med det og beholder roen og livsgleden. Da er det jo helt supert. Andre ser jeg at strever med å holde hodet over vann. Det kan også kanskje være bare den ene i parforholdet, den ene elsker masse små, den andre mister fatningen. Da har noe gått galt i kommunikasjonen og refleksjon over hva man egentlig ønsker i livet. Det er bare så utrolig viktig å gjøre så store valg i livet etter hvem man selv er og hvem partneren er, IKKE det som samfunnet forventer av deg. 

Det er foresten heller ikke gitt at barn nummer 2 eller 3 er friskt og like enkelt som første kanskje var, og da bør man ha overskudd og energi til å ta eventuelle nye kamper og overraskende endringer i livet. Så vi ventet med nummer to til nå, vi har det veldig godt og stabilt med vår første, og med vårt parforhold. Jeg er gravid og er veldig klar for å ønske ett nytt barn velkomment med en psyke sterk nok til å takle det som måtte komme av utfordringer. 

Anonymkode: 650c7...0ee

[Anonymus Notarius]

At mange velger å få barn tett, handler ofte om at mange er forholdsvis godt voksne når de får barn. Er man 25 når man får førstemann, kan man fint vente 5-6 år med å få en til, men ikke hvis man er 35. Man kan ikke bare leve etter et ideal-mal, men etter de forholda som råder i ens eget liv...

[Anonymus Notarius]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min venninne fikk ett barn med mannen sin, var strålende fornøyd frem til ungen var 7 år. Da fant hun seg plutselig en ny mann, ble gravid og fikk 3 unger på 3 år. Eldste jenta orker nesten ikke være hos mammaen sin, der er det fullt kaos døgnet rundt. Ble et ganske stort sjokk for henne å gå fra enebarn hos mamma og pappa, til plutselig brudd og 3 søsken på 3 år. Venninna mi klarer seg ganske bra, syns jeg, men det er veldig sårt at eldstemann ikke ønsker å ta særlig del.

Anonymkode: 185e5...323

Hva hvis det var hennes første mann (far til nr 1) venninna di fikk de tre minste med? Skulle den eldste bare flytta ut, da eller?