Blidgjøre en sur mann, eller ikke?

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mener du virkelig at TS skal komme hjem likevel dersom mannen er en sånn som sulter ved brødboksen?

Jeg tenker hun skal stikke ut og spise egen middag, og dersom han er så tafatt er det enda bedre- da ser han virkelig hvor mye han tar henne for gitt.

Anonymkode: 71ef9...a24

Nei, det ikke ment slik. Det jeg mente var at dersom han ikke klarte å ta initiativet selv, så ville det ikke blitt mat på han. Hun kunne kost seg ute med god mat der 😊

Jeg er helt i mot å dille og dalle slik for et voksent menneske. 

Anonymkode: 3dfca...2e7

[AnonymBruker]

17 timer siden, Hactar skrev:

 Med den endringsviljen du har sett hittil, ligger dere an til å ha disse oppklarende samtalene under rolige omstendigheter de neste tjue åra også.

Ja, jeg har veid frem og tilbake. Hva veier mest, de positive sidene eller de negative sidene? Disse 20 årene, ville jeg levd på samme måte i 20 år til, med det gode og det dårlige? Og svaret er: ja, det vil jeg.

Så da gjør jeg det beste ut av det, og velger å se over det mindre gode. 

Anonymkode: 940d9...6b7

[AnonymBruker]

17 timer siden, O.G. skrev:

Denne fyren har funnet seg en fin måte å få det som han vil og det har fungert i tyve år.

Der tror jeg du tar litt feil, kanskje dessverre for min mann. Han får det ikke som han vil når jeg går, og ikke jatter jeg med ham. Dessuten er det en vond følelse å kave seg opp og bli sur. 

Man har det nok mye bedre dersom man er hyggelig, rommelig og fornøyd selv. 

Anonymkode: 940d9...6b7

[AnonymBruker]

14 timer siden, Maleficenta skrev:

Jeg ville begynt å svare frekt tilbake. Ikke i samme tone men skjult det under finere ord så han ikke helt skjønner om du er frekk eller ikke. 

Kanskje jeg ikke forstår? Nei, ser ikke hvorfor jeg skal det? 

Anonymkode: 940d9...6b7

[AnonymBruker]

På 11.9.2019 den 12.30, AnonymBruker skrev:

👍 Og noen godtar noe, som en annen ikke hadde godtatt, og omvendt.

Det er egentlig ganske utrolig har lett man har å dømme andre mennesker, andre forhold, andre måter å lee på. Uten at man selv har vært i samme situasjon, en gang. Flere situasjoner kan virke like, men sannheten er at vi alle er forskjellige.

Ha, ha, ja, det føler jeg ikke behov for.

 

Han er preget av oppveksten, klart, men likevel unnskylder det ham jo ikke. Men det kan jo lettere gi en forklaring.

Jeg har de fleste ganger sagt i fra. Bestemt og rolig. Latt ham være. Det har absolutt blitt bedre med årene, men han har noen sånne raptuser igjen, og det er utrolig kjedelig. Mest for ham selv, egentlig, selv om han sier han har det fint. Jeg tror man ikke kan ha det godt med seg selv når man ikke kan kontrollere sinneutbrudd. Har sett noe forskning på det, og med hensyn til egen helse er det ingen tvil om at man kommer lengst med å være rolig, hyggelig, og ikke ta ting tungt og så alvorlig. Og å være omgjengelig og unne andre godt, og ville andre godt.

Anonymkode: 940d9...6b7

Det virker som om du er godt voksen ta, og har funnet en måte å håndtere livet på som har fungert for deg. Men, jeg må innrømme at jeg etterhvert som du skriver lurer mer og mer på om dette med å alltid være behersket, ikke reagere negativt, være snill og grei, og helst ikke vise negative og vanskelige følelser egentlig er en slags forsvarsmekanisme?

Selv har jeg hatt omtrent samme innstilling som deg, og en mann som nok har vært litt vanskeligere å forholde seg til da han er veldig lite tilstede, lite fysisk nærhet og veldig få gode ord. Bortsett fra når han er i strålende humør. Noe som selvsagt har ført til at jeg har anstrengt meg veldig for å holde stemningen mellom oss god.

Vi har ikke vært sammen like lenge som dere har. Men jeg kjenner meg veldig igjen i den situasjonen du beskriver.  Plutselig en dag freste jeg til ham, han ble rasende, og jeg ble sjokkert i er meg selv. Men jeg var så lei meg, en slags klump i magen som bare ikke ville bort. Det var så ille at jeg ble helt fortvilt over meg selv. Jeg visste jo at han hadde glemt hele episoden, og hvis bare jeg i det minste kunne latet som ville vi fått en fin dag. Og plutselig gikk det over, klumpen ble borte, og kvelden som om Ingenting hadde skjedd.

Men, problemet ble slett ikke borte, "utbruddene" kom oftere og oftere, jeg klarte ikke å legge lokk på meg lengre, uansett hvor mye jeg forsøkte, der jeg før har glattet over, (etter å ha sagt ifra på en veldig pedagogisk måte 😖) kom nå den klumpen i magen og forplantet seg i hele kroppen. 

Dette tror jeg er sinne, jeg har aldri fått "lov" eller lært å vise negative følelser, helt fra jeg var barn, har jeg lært at man skal være rolig, saklig og behersket. Jeg går i terapi for å lære meg å håndtere både egne og andres negative følelser. Det har gitt meg ekstremt mange Aha opplevelser. Og jeg forstår veldig mye mer av hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Da ble det også mye lettere for meg å si ifra. Det er helt tydelig at også min mann skulle vært i terapi, og jeg tviler på om forholdet vårt varer om han ikke oppsøker behandling, men i mellomtiden lærer jeg veldig mye om eget følelsesliv som jeg skulle ønske jeg visste for 20 år siden.

Nå ble det mye om meg, men det jeg ville formidle var at du kanskje har lært deg adferdsmønstre eller måter å håndtere følelser på som har vært fornuftige tidligere, men som kanskje ikke er så bra for deg nå. Det er nemlig helt normalt, og faktisk viktig å bli sint og reagere når man opplever å bli behandlet dårlig. Og som du selv sier så har du sagt i fra, på en saklig og respektfull måte, i 20 ÅR! Da kan du  ikke lenger si at du reagerer på en måte som er hensiktsmessig. Du gjør det samme som du har gjort alltid, selv om du vet det ikke fungerer. Det virker også som om du skjuler negative følelser så mye som mulig. Ja det er hyggeligere at alle er blid og glad hele tiden, men for de fleste byr livet på vanskelige dager også, og man trenger både å kunne uttrykke egne vanskelige følelser og å tåle at partneren er både sur, sint, og urimelig noen ganger. 

Jeg tenker også på hvordan dagene dine er, når han er såpass grinete? For meg ble all energien rett og slett sugd ut av meg til slutt. Han drepte på en måte det jeg hadde av engasjement og glede med sure kommentarer.

Dette ble veldig langt, og klønete. Jeg har kopiert inn tekst fra lenken under. Der finner du også mer informasjon om temaet hvis du er interessert.

https://folelseskompasset.no/informasjon/primaer-og-sekundaerfolelser/

Vi kan skille mellom to typer følelser: Primærfølelser og sekundærfølelser. Primærfølelser er følelser som handler om det som har skjedd, og de heter primære fordi de kommer først. Det er altså din første reaksjon på en hendelse, og de sier noe om hva du trenger, ditt behov.

Et typisk eksempel er hvis du blir sint som følge av at noen er hensynsløse mot deg eller noen du er glad i, og du får behov for å sette grenser. Da er følelsen av sinne en primærfølelse og den hjelper deg til å beskytte det som er viktig for deg, vet at du står opp for deg selv.

Men så er det jo ikke slik at vi alltid vet eller viser hva vi føler på. Det kan også være følelser som vi ikke ønsker å ha eller tidligere har lært at ikke er okay å vise. Da vil vi ofte møte på sekundærfølelser. En sekundærfølelse er en følelsesmessig reaksjon på en primærfølelse igjen, altså hva du føler om det du føler.

For eksempel hvis noen som er viktig for deg sier noe sårende til deg, så kan du bli trist, altså kjenne primærfølelsen tristhet. Hvis tristhet synes å være en vanskelig følelse for deg å kjenne på, kan du også merke at du blir sint. Da er sinne en sekundærreaksjon, fordi du er sint fordi du er blitt trist.

 

 

Noe som er ganske typisk for vårt samfunn er at menn har en tendens til å vise sinne når de kjenner på sårbare følelser som tristhet eller skam, og at kvinner kan ha en tendens til å vise tristhet eller skyldfølelse når de egentlig er sinte. Når du ikke forstår din egen eller andres følelsesmessige reaksjon på noe eller reaksjonen er helt ute av proporsjoner er det ofte en sekundærfølelse som dekker til noe annet.

Primærfølelsene våre er vanligvis grunnfølelser, som tristhet, frykt, skam og sinne. Alle grunnfølelsene kan også være sekundære. Og så har vi noen sekundærfølelser som oftere byr på problemer enn andre, som for eksempel angst, irritasjon, global nedstemthet, aggresjon, raseri og tomhet eller flathet.

Det som er dumt med sekundærfølelser er at de dekker over hva du egentlig føler og sender helt andre signaler til omverdenen om hva du trenger. Hvis du for eksempel er trist og trenger støtte og nærhet, så vil et sinne heller støte andre vekk og skape avstand.

Hvis du har en sterk følelsesmessig reaksjon og det ikke går bort kan det være verdt noen ganger å ta en ekstra runde inn i deg selv: Hva er det som egentlig foregår i meg nå?

Anonymkode: 8e976...e76

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Anonymkode: 8e976...e76

Veldig interessant  

Anonymkode: 37c8d...6e5

[AnonymBruker]

På 11.9.2019 den 9.42, Macro skrev:

Man skal aldri bruke energi på folk som er sure. De bør få sitte der alene i sin elendighet til de kommer på bedre tanker. Å holde på slik han gjør er en hersketeknikk. Det er en utrolig stygg form for kontrollering og manipulering av andre. 

Enig. Mannen min var slik en periode. Han var så sur og sint og hadde bare sure kommentarer. Viste seg at det lå noe mer bak som ikke hadde noe med meg å gjøre. Moren hans hadde fått uhelbredelig kreft og han holdt alle følelser inne. Jeg sa til ham at jeg ble skikkelig lei meg av oppførselen hans og da greide han se seg selv utenifra. Men om mannen til ts har holdt på slik i 20 år er det bare en dårlig personlighet. Om det har startet i det siste hadde jeg tatt en skikkelig prat, om han deprimert eller hva so mer greien. Satt ned foten og sagt at dette tolerer du ikke. 

Anonymkode: 31062...9e6

[AnonymBruker]

På 11.9.2019 den 9.44, AnonymBruker skrev:

Har foreslått terapeut, men da sier han at det trenger han ikke. Men at jeg kan gå alene, for jeg har et problem. Han har det fint.

Anonymkode: 940d9...6b7

Jeg reagerer på at du helt seriøst spør om det var dumt av deg å hisse deg opp når han snakker sånn til deg. Kommenterte det du hadde laget til senere om at det ikke ser bra ut. Da hadde jeg nesten startet i samme tone når han hadde laget et eller annet. At han sier at venninnene dine sier de liker maten bare for å være hyggelig, det er rett og slett slemt. Respekt er så viktig i et forhold og måten det virker som om han snakker til deg og herser som du sier er ikke noe jeg hadde orket leve med. 

Anonymkode: 31062...9e6

[jabx]

Dette skal du ikke godta, TS.

[AnonymBruker]

På 19.9.2019 den 7.44, AnonymBruker skrev:

Noe som er ganske typisk for vårt samfunn er at menn har en tendens til å vise sinne når de kjenner på sårbare følelser som tristhet eller skam, og at kvinner kan ha en tendens til å vise tristhet eller skyldfølelse når de egentlig er sinte. Når du ikke forstår din egen eller andres følelsesmessige reaksjon på noe eller reaksjonen er helt ute av proporsjoner er det ofte en sekundærfølelse som dekker til noe annet.

elv: Hva er det som egentlig foregår i meg nå?

Anonymkode: 8e976...e76

Veldig interessant. Vil svare deg mer på et annet tidspunkt.

Anonymkode: 940d9...6b7

[AnonymBruker]

På 11.9.2019 den 9.01, AnonymBruker skrev:

Gift i 20 år.

Min mann er snill på mange måter, ordentlig, ærlig, ryddig, presis, til å stole på. Han er også dessverre hissig og sur (ikke voldelig), vil helst ha rett, liker ikke å bli snakket imot hans meninger. Har han en dårlig dag, kan det ofte sees lang vei, også høres. Da er han ikke særlig koselig å være sammen med.

Som oftest har vi heldigvis en fin tone. Noen ganger når han er sur og da kommer med spydige kommentarer, så overser jeg det, og egentlig bare svarer kort og greit. Svarer jeg like surt tilbake, blir det bare enda verre stemning og surhet fra hans side. Siden jeg stort bare er like blid, så går det greit. Men det er jo ikke akkurat noe hyggelig.

I morges da han kom inn på kjøkkenet (jeg lager alltid frokost), så ser han på noe jeg har laget til senere, og utbryter: "Det ser ikke bra ut", i en litt sur nedlatende stemme.

Så spør jeg om han vil ha noe å drikke, og han svarer "ja, litt". Jeg heller i glasset hans, men søler litt. Så utbryter han høylydt og sint: "Du søler jo ut omtrent halvparten". Noe jeg ikke gjorde.

Jeg er så utrolig lei den klagingen og nedlatende overdrevne tonen. I dag klarte jeg ikke å ta på den "late som ingenting masken". Jeg sa: "Nei, det gjør jeg ikke. Jeg prøver å lage i stand ting til oss, og jeg er så lei av at du kommer med negative kommentarer når jeg holder på".

Han blir så sur, og går surt og setter seg, og sier høylydt et eller annet at "du kan jo ikke ta imot råd, og du søler og sviner". (Kjøkkenet vårt er strøkent, og benken er alltid nyvasket og skinnende etter matlaging og måltider). 

Vi setter oss for å spise og han sitter og ser kjempe sur ut. Drikken som jeg hadde laget, ville han ikke ha mer.

Jeg teller til ti inni meg, og så sier jeg rolig: "Dette som skjedde var dumt. Jeg ble sur og sa dumme ting, men når du sier det ikke ser bra ut, er ikke det hyggelig. Jeg føler du kommenterer ofte så negativt på det jeg gjør, og nå bare reagerte jeg surt på det. Nå glemmer vi det, kan vi ikke"? Så svarer han: "Det er fordi du gjør så mye feil, og da må du ta imot at jeg retter deg". Jeg: "Du kommenterer så mye, ja, og ja, det er fordi det er feil og dumt i dine øyne. Men vet du, i mine øyne er det helt greit å gjøre som jeg gjør, og det er slett ikke dumt, så jeg vil ikke ha de kommentarer. Men ok. Jeg skjønner at du er lei at jeg hisset meg opp. Jeg er lei meg for du hisset deg opp. Ferdig".

Så er han mutt og sur. Vasker av tallerkenen, kler på seg, og går uten å si ha det, og smeller med døren.

Er det mulig, tenker jeg. 

Ikke har vi planlagt middag, eller handling. Hr litt lyst til å overlate alt til ham. At jeg selv ikke er hjemme når han kommer. Lignende har skjedd før. Det har bare gått over av seg selv. Ofte føler jeg at jeg må blidgjøre, uff, er lei.

Hvordan ville du ha reagert videre hvis du var meg? Jeg har bare en liten jobb på dagen i dag, og kommer hjem først. 

Synes det er kjedelig å reagere som om ingenting har hendt, eller bare late som ingenting, mens inni meg koker det. "Kokingen" går jo over, men er det egentlig rett å møte ham blid når han er så sur? Ja, har jeg tenkt. Han er en voksen man, og trenger ikke oppdras. Kan vi ikke alle bare være blide, da, alltid, tenker jeg. Men vet ikke, når han er sur, skal jeg alltid være den som blidgjør. Uff, har jeg handlet feil alle disse år? Kan han virkelig ikke se at det ikke er greit å bli trakket på, selv om jeg normalt sett ikke gjør noe ut av det?

Eller gjør jeg rett i å bare alltid være grei? Uten her da. Men her også, det er han som er langsur, og det er nok jeg atter en gang som må "blidgjøre" og på en måte innrømme at det var jeg som ikke tålte ......

 

Anonymkode: 940d9...6b7

Har ikke lest igjennom svarene her, men dette er psykisk terror. Han lar deg gå på tå hev og er sur fordi du søler ut drikke? Å påpeke at du gjør så mye feil. Det er psykisk VOLD! 

Oppsøk krisesenter hvis du må. 

Anonymkode: dc5ac...6df

[AnonymBruker]

Som en annen var inne på her, TS, du svarer han veldig modent og pedagogisk riktig måte, noe som ikke fungerer i denne sammenhengen da mannen ikke blir bedre. Du skal ikke oppdra han, men du må få han til å forstå hva dette gjør med deg.

Jeg vet ikke om dette hjelper, og kanskje du har prøvd alt, men kanskje verdt å prøve:

1: I denne situasjonen du beskrev, fortell han at du blir lei deg og såret når han snakker slik til deg. Vis han at du blir såret og at det er vondt for deg. Kanskje også spør han hvorfor han sier sånne ting, det er ikke krise at du søler litt, du vasker det vekk etterpå og kjøkkenet er som oftest helt rent. Spør han hvorfor han reagerer så sterkt, og legg igjen vekt på at det sårer deg veldig og fysisk gjør vondt inni deg når han oppfører seg slik mot deg. Si at du ser veldig opp til han og respekterer han, men når han oppfører seg slik er det vanskelig for deg å føle deg trygg med han.

2: Kanskje litt tåpelig, men hva med å ta opp neste utbrudd fra mannen? Vent til det er rolig mellom dere igjen, sett deg ned med han og si at det er noe du vil snakke om. Innrøm at det var tåpelig av deg å ta opp samtalen, men at det sårer deg veldig hvordan han snakker til deg. Spill av og ikke si noe, la han få reagere på lydopptaket selv og sitt bare stille uten å si noe. Kanskje han innser hvor ille han snakker til deg, kanskje han blir sikt. Om han ser problemet, la han snakke om det, si minst mulig selv. Om han blir sint, la han gå uten å si noe, om han blir sittende og sier sinte ting, si "du sårer meg" og at du trenger litt tid alene nå.

Poenget i begge punktene er at han skal forstå at du faktisk blir veldig lei deg og såret, en mann synes ikke det er gøy å innse at han er grunnen til at sin kone har det vondt. Kanskje han reagerer med sinne på dette (som innlegget over angående sekundærfølelser), men om han får tid til å fordøye det kommer han nok til å se sine feil her. Ikke angrip han på noen måte, vis han at du blir lei deg, og la han finne løsningen på dette. 

Anonymkode: 4650e...8a6

[AnonymBruker]

På 19.9.2019 den 7.44, AnonymBruker skrev:

 

Noe som er ganske typisk for vårt samfunn er at menn har en tendens til å vise sinne når de kjenner på sårbare følelser som tristhet eller skam, og at kvinner kan ha en tendens til å vise tristhet eller skyldfølelse når de egentlig er sinte. Når du ikke forstår din egen eller andres følelsesmessige reaksjon på noe eller reaksjonen er helt ute av proporsjoner er det ofte en sekundærfølelse som dekker til noe annet.

Anonymkode: 8e976...e76

Tror det er mye sant i det. Vet ikke helt om det er typisk mann å være sånn, og typisk kvinne å være sånn, men jo, slik samfunnet er bygd opp med menns og kvinners roller, tror jeg det ofte er slik. I hvert fall snakker menneskene forskjellig språk. Da er det så viktig å spørre hva den andre mente ed det, og si at jeg tror kanskje ikke jeg skjønner, for nå oppfatter jeg det som at du mener ....??? Spørre, spørre, spørre, før man raser ut i angrep, eller et forsvar på noe som slett ikke var ment som man selv tolket det.

Man skal også gi partneren en ny sjanse til å omformulere det han/hun mente, dersom det kom "feil" ut.

Anonymkode: 940d9...6b7

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som en annen var inne på her, TS, du svarer han veldig modent og pedagogisk riktig måte, noe som ikke fungerer i denne sammenhengen da mannen ikke blir bedre. Du skal ikke oppdra han, men du må få han til å forstå hva dette gjør med deg.

Jo, han er blitt mye bedre. Jeg føler det fungerer fint at jeg reagerer som jeg gjør. 

Men det gjør faktisk ikke så veldig mye for meg, tror jeg. Annet enn at jeg synes det er kjedelig, og at jeg ser på ham med mindre "gnist"/tiltrekning. Og det har jeg sagt til ham. Han prøver å ta seg sammen ofte. I rolige fine stunder gjør han mye for å glede meg. Mange småting som å hente noe til meg, lage deilig mat som han serverer meg på et lite fat til smaksprøve. Gjør mye hyggelige ting for meg og oss.

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke om dette hjelper, og kanskje du har prøvd alt, men kanskje verdt å prøve:

1: I denne situasjonen du beskrev, fortell han at du blir lei deg og såret når han snakker slik til deg. Vis han at du blir såret og at det er vondt for deg. Kanskje også spør han hvorfor han sier sånne ting, det er ikke krise at du søler litt, du vasker det vekk etterpå og kjøkkenet er som oftest helt rent. Spør han hvorfor han reagerer så sterkt, og legg igjen vekt på at det sårer deg veldig og fysisk gjør vondt inni deg når han oppfører seg slik mot deg. Si at du ser veldig opp til han og respekterer han, men når han oppfører seg slik er det vanskelig for deg å føle deg trygg med han.

På en måte har jeg sagt ifra som du her sier. Jeg har ikke lagt veldig vekt på at jeg blir såret. Men jeg har sagt at jeg blir såret, at det er kjedelig og unødvendig. At det er nedbrytende for forholdet. At dette gidder jeg ikke høre på.

Så har jeg spurt og sagt hvorfor. Og der og da forsvarer han seg, eller angriper. Men på et senere tidspunkt under rolige omstendigheter, kan han innse sine feil, men også si at jeg burde jo........

 

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

2: Kanskje litt tåpelig, men hva med å ta opp neste utbrudd fra mannen? Vent til det er rolig mellom dere igjen, sett deg ned med han og si at det er noe du vil snakke om. Innrøm at det var tåpelig av deg å ta opp samtalen, men at det sårer deg veldig hvordan han snakker til deg. Spill av og ikke si noe, la han få reagere på lydopptaket selv og sitt bare stille uten å si noe. Kanskje han innser hvor ille han snakker til deg, kanskje han blir sikt. Om han ser problemet, la han snakke om det, si minst mulig selv. Om han blir sint, la han gå uten å si noe, om han blir sittende og sier sinte ting, si "du sårer meg" og at du trenger litt tid alene nå.

Poenget i begge punktene er at han skal forstå at du faktisk blir veldig lei deg og såret, en mann synes ikke det er gøy å innse at han er grunnen til at sin kone har det vondt. Kanskje han reagerer med sinne på dette (som innlegget over angående sekundærfølelser), men om han får tid til å fordøye det kommer han nok til å se sine feil her. Ikke angrip han på noen måte, vis han at du blir lei deg, og la han finne løsningen på dette. 

Anonymkode: 4650e...8a6

Nei, jeg kommer nok ikke til å ta det opp. Men jeg har tenkt tanken på at det kan være lurt og lærerikt å se seg selv i handling. For oss begge to.

Jeg sier ifra på en bestemt måte. Har også sagt at dette gjør meg veldig lei. Men så ferdig med det. Og ja, jeg går, og lar ham være alene ofte i de situasjonene. Jeg gidder ikke fortsette å høre, eller la meg herse med.

Dersom jeg i andre situasjoner viser glede over ham, blir han glad og viser meg glede. Glede gir mye mer vekst, hvis jeg kan si det sånn. Så vil heller legge fokuset her.

 

Anonymkode: 940d9...6b7