Blidgjøre en sur mann, eller ikke?

[AnonymBruker]

1 time siden, Summ skrev:

Er det ikke psykisk vold? Kødder du? Hun lager frokost til han hver dag, selvom hun ikke må stå opp like tidlig! Hun lager drikke til han og heller det oppi glasset hans mens han ER der selv! Også blir han sur og kritiserer henne!?!?! 

Hvis ikke dette er psykisk terror, så vet ikke jeg hva som er det

Hun velger selv å lage frokost, hun velger å ikke si at nok er nok, og hun velger selv å bli i forholdet. Hadde han kommet med trusler så kunne det vært psykisk vold, ikke slik saken blir fremstilt nå. 

Beklager at jeg tok deg for å være 13, ser nå at du kan være 15.

Anonymkode: 6809d...040

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jo du er dørmatte. For selvom du ikke bryr deg som du selv sier, så lar du han jo tråkke på deg. 

Når jeg oppførte meg slik som mannen din, viste det seg at jeg i flere år hadde vært deprimert pga ting i min barndom. 

Anonymkode: 22690...f80

Jeg ser i hvert fall ikke på meg selv som en dørmatte. Det gjør i hvert fall ikke venninnene mine heller.

Har du lært nå da? 

Anonymkode: 940d9...6b7

[Carrot]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har i hvert fall sagt ifra, tror hver gang, at det ikke er akseptabelt å smelle med dørene.

Jeg tror det er slik du sier, at for ham er det greit å bjeffe og smelle med dørene i sinne, at det er liksom ikke så alvorlig. Noe man glemmer igjen etterpå.

Ja, må tendenser da og, men kjærlighet gjør blind. Jeg SÅ liksom ikke faren med det. Jeg sa fra, også den gang, men like rolig og kanskje med et smil; "at den oppførselen går da ikke an".  

Det å være spydig er å latterliggjøre seg selv, tenker jeg. Og har kanskje nesten vendt sånne ting til en slags dumhet og barnslighet. Tror jeg den gang så på det som en usikkerhet. Så var det jo veldig mye fint. 

De teite utbruddene ble jo aldri til krangel, nesten ikke nå heller, for jeg krangler ikke igjen.

Det med tonefall du nevner: Ja, så absolutt. Han sier også det. Han sier at jeg tror jeg snakker så mildt og er så snill, men at han kjenner meg så godt, og vet at jeg egentlig mener det surt. Da sier jeg at "Jammen, hvis du vet det, da må du jo ta hensyn og snakke ordentlig til meg, sånn at jeg tar imot det på en glad måte". Da sier han at det gjør han, men at jeg er så pirkete.

Det synes ikke jeg at jeg er.

 

 

Anonymkode: 940d9...6b7

Hvorfor hever du ikke stemmen tilbake? Hvorfor velger du en følelsesmessig nøytral stemme når du vet han velger tolke den i en annen mening? Ikke at det er ditt ansvar - men når du vet dette, hva får deg til å velge fortsette på samme måten? Poenget med å spørre er jo nettopp at det er dette han gjør, altså er dere begge lite lydhøre overfor den andre? 

Jeg tenker at om du er lei noe må du si fra, klart og tydelig og eie budskapet - altså sikre at den som du ønsker nå frem til skjønner hva du formidler. Dersom du pakker det inn er det ikke lett å skjønne.

Eksempel: min sønns lærer på barneskolen var en som var veldig opptatt av å levere et budskap med mild stemme, gjerne med et smil - atlså når hun "Kjeftet" på ungene for uakseptabel oppførsel var det ala "nei men søte vennen da, det må du ikke gjøre" med et smil - det funket dårlig når gutta sloss så hårtustene føyk, den læreren som grep inn med streng stemme og sa "slutt med det der, det er ikke lov å slå" oppnådde bedre resultat.. 

Du er ikke ansvarlig for hans dårlige oppførsel, men du kan ta ansvar for hvordan du responderer på den.

[heipådegsann]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er vel egentlig dem det er mest dynd på? Ikke at det er en unnskyldning, men man kan lettere forstå.

Jo, det hjelper å være rolig og behersket tilbake. Både for meg selv og for ham. Han er blitt rolig. Jeg forhindrer at det blir drama. 

Du hadde gjerne blitt fly forbanna, det er ingen god følelse for deg. Jeg blir ikke fly forbanna, har det egentlig helt greit. Ingen krise, det er bare det at det er kjedelig. Det er så mye mer hyggelig og tiltrekkende med hyggelige glade mennesker.

Men jeg sier akkurat det du sier nederst her, og jeg forlater rommet. Det tror jeg han synes er helt greit.

Anonymkode: 940d9...6b7

Å være rolig og behersket hjelper på situasjonen akkurat der og da. Den blir ikke mer ubehagelig for deg (eller han) akkurat der og da. Men synes du det hjelper i lengden hvis han bare fortsetter i samme tralten?

For min del er det enklere og bedre å ta en konfrontasjon der og da for å bli ferdig med det, i tillegg til at de minuttene-timen med vonde følelser ofte fører til mange gode følelser på enden av dagen, derfor er det naturlig for meg å argumentere for det også.

Men vi er alle forskjellige. Og min måte å håndtere det på kan jo bli helt feil for deg selvfølgelig. Jeg lufter bare mitt syn på saken.

[Maleficenta]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har sagt at det må være tungt for ham å være sur. Da sier han:  Stort sett er jeg ikke sur, og jeg har ikke noe problem, jeg er ikke sur. 

Det hjelper faktisk å si det. Han er jo faktisk sur fortsatt, men han skal liksom late som han ikke er det. Så sitter vi der. Helt greit, men ikke veldig koselig.

Anonymkode: 940d9...6b7

Han er sur er typisk sure mennesker å si jeg er ikke sur, men så er det jo helt tydelig at de er sure. 

[AnonymBruker]

32 minutter siden, Carrot skrev:

Hvorfor hever du ikke stemmen tilbake? Hvorfor velger du en følelsesmessig nøytral stemme når du vet han velger tolke den i en annen mening? Ikke at det er ditt ansvar - men når du vet dette, hva får deg til å velge fortsette på samme måten? Poenget med å spørre er jo nettopp at det er dette han gjør, altså er dere begge lite lydhøre overfor den andre? 

Jeg gjorde det i dette tilfelle, og da blir det smelling med dør, og det blir enda mer uhyggelig. Hm, jo, jeg har på en måte en nøytral stemme da. Jeg velger det, for det føles mye mer riktig å respondere slik. Får meg ikke til å være slem tilbake. Og det gir meg selv en bedre følelse fordi jeg oppfører meg ordentlig og ikke så barnslig. Og fordi jeg synes han da lettere blir rolig igjen, og kanskje tenker seg litt om. Jeg faller ikke ned på hans nivå med å "brøle". Men jeg sier bestemt ifra. Jeg kan og gå deretter.

Har en holdning at man skal snakke fint og med respekt til hverandre uansett. Eller trekke seg unna.

32 minutter siden, Carrot skrev:

Jeg tenker at om du er lei noe må du si fra, klart og tydelig og eie budskapet - altså sikre at den som du ønsker nå frem til skjønner hva du formidler. Dersom du pakker det inn er det ikke lett å skjønne.

Føler selv jeg sier tydelig ifra. Men pga tonefallet, kanskje ikke? Hm, må spørre min mann om det.

32 minutter siden, Carrot skrev:

Eksempel: min sønns lærer på barneskolen var en som var veldig opptatt av å levere et budskap med mild stemme, gjerne med et smil - atlså når hun "Kjeftet" på ungene for uakseptabel oppførsel var det ala "nei men søte vennen da, det må du ikke gjøre" med et smil - det funket dårlig når gutta sloss så hårtustene føyk, den læreren som grep inn med streng stemme og sa "slutt med det der, det er ikke lov å slå" oppnådde bedre resultat.. 

Du er ikke ansvarlig for hans dårlige oppførsel, men du kan ta ansvar for hvordan du responderer på den.

Sier det samme som den strenge læreren, bare i en rolig stemme. Jeg synes det burde være klart nok for både barn og voksne.

Særlig barn. Er man vant til å bli snakket til bestemt, men i en respektfull tone og måte, så lærer barn det. Det er nok der mange feil ligger hos voksne, der de har hatt "brølende" foreldre.

Anonymkode: 940d9...6b7

[AnonymBruker]

Jeg noterer meg at du, TS,  er veldig opptatt av å bagatellisere oppførselen hans. Du må da ihvertfall innrømme at han har absolutt NULL respekt for deg som snakker til deg på den måten? Respekt er for meg det aller viktigste i et forhold. I motsetning til det du skriver så tror jeg heller ikke du har all verdens selvrespekt. Du snakker om å "blidgjøre", at du kanskje reagerte "feil" (hm, hvor har du det fra tro?). 

Jeg tror du begynner å få nok av dette. Det er bra!. Her er et konkret forslag: En gang når han er "blid" (herregud, bare tanken på å måtte følge med på ektefellens humør hele tiden gjør meg matt), så sier du: "Du Kåre, hør her. Dette med at du snakker stygt til meg, hakker på meg og kritiserer meg når du er sur, det vil jeg ha slutt på. Neste gang du gjør det, så kommer jeg til å .....(fyll inn det som er planen din, for eksempel - slutte å lage frokost til deg - slippe alt jeg har i hendene og gå ut av rommet umiddelbart       - helle melkeglasset over deg - kaste maten din i søpla - reise til moren min over helgen) og så GJENNOMFØRER du selvsagt. Velg heller noe lite som du faktisk kan gjøre. Da har han fått en advarsel, og hvis han likevel gjør det samme igjen, så har han selv valgt konsekvensene.

Anonymkode: bd4fe...04e

[Gjest rabrabara]

Har du fortalt ham at han tar knekken på romantiske følelser når han oppfører seg sånn? Kan ikke tenke meg at han ønsker at det skal skje. Får jo ikke det beste av deg eller forholdet da. 

Endret 11. september 2019 av rabrabara

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg noterer meg at du, TS,  er veldig opptatt av å bagatellisere oppførselen hans. Du må da ihvertfall innrømme at han har absolutt NULL respekt for deg som snakker til deg på den måten? Respekt er for meg det aller viktigste i et forhold. I motsetning til det du skriver så tror jeg heller ikke du har all verdens selvrespekt. Du snakker om å "blidgjøre", at du kanskje reagerte "feil" (hm, hvor har du det fra tro?). 

Jeg bagatelliserer ikke, det er i hvert fall ikke meningen. Det er ikke noe hensikt i. Men forstår at det virker sånn. De fleste som svarer her, er hard mot ham og generaliserer i alle situasjoner, og da fremhever jeg goder som skal understreke at han snakker mye med respekt også, og at han er fin å ha med å gjøre i mange sammenheng.

Så på generelt grunnlag har han respekt på flere ting, men akkurat i denne situasjonen i morges, og i andre anledninger når han snakker nedsettende og stygt, er han respektløst. Ja, det er jeg enig i. D e t er respektløst av ham (NULL respekt). Han er respektløs i noen situasjoner, og i de fleste situasjoner er han respektfull.

Jeg har trodd jeg har selvrespekt. Jeg tror da det. 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du begynner å få nok av dette. Det er bra!.

Nå på ettermiddagen har det begynt å gå over. Men ikke lenge siden eg var mektig lei, ja. Vet ikke hvor bra det er da. Tror vi har det best sammen.

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Her er et konkret forslag: En gang når han er "blid" (herregud, bare tanken på å måtte følge med på ektefellens humør hele tiden gjør meg matt), så sier du: "Du Kåre, hør her. Dette med at du snakker stygt til meg, hakker på meg og kritiserer meg når du er sur, det vil jeg ha slutt på.

Akkurat nesten det sa jeg til ham for ca 1 time siden. Han forsvarte seg, og syntes jeg var like hissig og snakket like stygt.

Så gikk jeg.

Nå er han opptatt med noe utearbeid utenfor her vi bor, og var i grunnen blid.

Jeg var stille og så ikke på han da han kom hjem. Han spurte etter middag. Jeg sa jeg visste ikke, og spurte om han hadde tenkt på noe. "Du gikk jo bare og slang døren igjen," sa jeg. Så np tenker jeg at du kan klare deg selv, og jeg klarer meg selv. Så gikk han og laget middag til seg selv. Jeg synes jo han kunne spurt om jeg ville ha, men ok. Helt greit.

Han pleier å være blid uansett etter hvert. Så det er jo fint. Men kjedelig at han ikke vil snakke, og i det hele tatt at han snakker nedsettende noen ganger. 

Sier hver gang at eg ikke vil høre på det. 

Tror rett og lett at han ikke forstår at han snakker nedsettende til meg, for han er vant med faren som snakker nedsettende til sin kone. Men også der, er det bare noen ganger. Som oftest har han en fin tone, er hjelpsom, og svigermor er fornøyd.

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Neste gang du gjør det, så kommer jeg til å .....(fyll inn det som er planen din, for eksempel - slutte å lage frokost til deg - slippe alt jeg har i hendene og gå ut av rommet umiddelbart       - helle melkeglasset over deg - kaste maten din i søpla - reise til moren min over helgen) og så GJENNOMFØRER du selvsagt. Velg heller noe lite som du faktisk kan gjøre. Da har han fått en advarsel, og hvis han likevel gjør det samme igjen, så har han selv valgt konsekvensene.

Anonymkode: bd4fe...04e

Jeg har ikke akkurat sagt sånn før. Men jeg har spurt ham om hvordan han egentlig tror/forventer at jeg skal reagere når han snakker sånn.til meg. Da svarer han bare at jeg må jo ikke gjøre ...... bla, og at jeg snakker like ille. 

Det ender med at jeg går. Og han vil være i fred. Så greit.

Anonymkode: 940d9...6b7

[AnonymBruker]

1 time siden, rabrabara skrev:

Har du fortalt ham at han tar knekken på romantiske følelser når han oppfører seg sånn? Kan ikke tenke meg at han ønsker at det skal skje. Får jo ikke det beste av deg eller forholdet da. 

Ja, det har jeg sagt. Så bare svarer han at jeg ikke er noe bedre selv.

Mens noen ganger kan han si at jeg er så flink til å takle ham, at han er vanskelig, og jeg er den som er flink med forhold og mennesker.

Han takler ikke at jeg kritiserer ham. Det er jo en dum egenskap. Håper han blir flinkere med tiden. Han er blitt noe flinkere til å takle kritikk. Men liker det ikke, nei.

Anonymkode: 940d9...6b7

[Maleficenta]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det har jeg sagt. Så bare svarer han at jeg ikke er noe bedre selv.

Mens noen ganger kan han si at jeg er så flink til å takle ham, at han er vanskelig, og jeg er den som er flink med forhold og mennesker.

Han takler ikke at jeg kritiserer ham. Det er jo en dum egenskap. Håper han blir flinkere med tiden. Han er blitt noe flinkere til å takle kritikk. Men liker det ikke, nei.

Anonymkode: 940d9...6b7

Har han ikke blitt flinkere på 20 år så virker vel det lite sannsynlig at det vil endre seg... 

[Maleficenta]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bagatelliserer ikke, det er i hvert fall ikke meningen. Det er ikke noe hensikt i. Men forstår at det virker sånn. De fleste som svarer her, er hard mot ham og generaliserer i alle situasjoner, og da fremhever jeg goder som skal understreke at han snakker mye med respekt også, og at han er fin å ha med å gjøre i mange sammenheng.

Så på generelt grunnlag har han respekt på flere ting, men akkurat i denne situasjonen i morges, og i andre anledninger når han snakker nedsettende og stygt, er han respektløst. Ja, det er jeg enig i. D e t er respektløst av ham (NULL respekt). Han er respektløs i noen situasjoner, og i de fleste situasjoner er han respektfull.

Jeg har trodd jeg har selvrespekt. Jeg tror da det. 

Nå på ettermiddagen har det begynt å gå over. Men ikke lenge siden eg var mektig lei, ja. Vet ikke hvor bra det er da. Tror vi har det best sammen.

Akkurat nesten det sa jeg til ham for ca 1 time siden. Han forsvarte seg, og syntes jeg var like hissig og snakket like stygt.

Så gikk jeg.

Nå er han opptatt med noe utearbeid utenfor her vi bor, og var i grunnen blid.

Jeg var stille og så ikke på han da han kom hjem. Han spurte etter middag. Jeg sa jeg visste ikke, og spurte om han hadde tenkt på noe. "Du gikk jo bare og slang døren igjen," sa jeg. Så np tenker jeg at du kan klare deg selv, og jeg klarer meg selv. Så gikk han og laget middag til seg selv. Jeg synes jo han kunne spurt om jeg ville ha, men ok. Helt greit.

Han pleier å være blid uansett etter hvert. Så det er jo fint. Men kjedelig at han ikke vil snakke, og i det hele tatt at han snakker nedsettende noen ganger. 

Sier hver gang at eg ikke vil høre på det. 

Tror rett og lett at han ikke forstår at han snakker nedsettende til meg, for han er vant med faren som snakker nedsettende til sin kone. Men også der, er det bare noen ganger. Som oftest har han en fin tone, er hjelpsom, og svigermor er fornøyd.

Jeg har ikke akkurat sagt sånn før. Men jeg har spurt ham om hvordan han egentlig tror/forventer at jeg skal reagere når han snakker sånn.til meg. Da svarer han bare at jeg må jo ikke gjøre ...... bla, og at jeg snakker like ille. 

Det ender med at jeg går. Og han vil være i fred. Så greit.

Anonymkode: 940d9...6b7

Herregud så utrolig barnslig han er

[Mysticgirl]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Gift i 20 år.

Min mann er snill på mange måter, ordentlig, ærlig, ryddig, presis, til å stole på. Han er også dessverre hissig og sur (ikke voldelig), vil helst ha rett, liker ikke å bli snakket imot hans meninger. Har han en dårlig dag, kan det ofte sees lang vei, også høres. Da er han ikke særlig koselig å være sammen med.

Som oftest har vi heldigvis en fin tone. Noen ganger når han er sur og da kommer med spydige kommentarer, så overser jeg det, og egentlig bare svarer kort og greit. Svarer jeg like surt tilbake, blir det bare enda verre stemning og surhet fra hans side. Siden jeg stort bare er like blid, så går det greit. Men det er jo ikke akkurat noe hyggelig.

I morges da han kom inn på kjøkkenet (jeg lager alltid frokost), så ser han på noe jeg har laget til senere, og utbryter: "Det ser ikke bra ut", i en litt sur nedlatende stemme.

Så spør jeg om han vil ha noe å drikke, og han svarer "ja, litt". Jeg heller i glasset hans, men søler litt. Så utbryter han høylydt og sint: "Du søler jo ut omtrent halvparten". Noe jeg ikke gjorde.

Jeg er så utrolig lei den klagingen og nedlatende overdrevne tonen. I dag klarte jeg ikke å ta på den "late som ingenting masken". Jeg sa: "Nei, det gjør jeg ikke. Jeg prøver å lage i stand ting til oss, og jeg er så lei av at du kommer med negative kommentarer når jeg holder på".

Han blir så sur, og går surt og setter seg, og sier høylydt et eller annet at "du kan jo ikke ta imot råd, og du søler og sviner". (Kjøkkenet vårt er strøkent, og benken er alltid nyvasket og skinnende etter matlaging og måltider). 

Vi setter oss for å spise og han sitter og ser kjempe sur ut. Drikken som jeg hadde laget, ville han ikke ha mer.

Jeg teller til ti inni meg, og så sier jeg rolig: "Dette som skjedde var dumt. Jeg ble sur og sa dumme ting, men når du sier det ikke ser bra ut, er ikke det hyggelig. Jeg føler du kommenterer ofte så negativt på det jeg gjør, og nå bare reagerte jeg surt på det. Nå glemmer vi det, kan vi ikke"? Så svarer han: "Det er fordi du gjør så mye feil, og da må du ta imot at jeg retter deg". Jeg: "Du kommenterer så mye, ja, og ja, det er fordi det er feil og dumt i dine øyne. Men vet du, i mine øyne er det helt greit å gjøre som jeg gjør, og det er slett ikke dumt, så jeg vil ikke ha de kommentarer. Men ok. Jeg skjønner at du er lei at jeg hisset meg opp. Jeg er lei meg for du hisset deg opp. Ferdig".

Så er han mutt og sur. Vasker av tallerkenen, kler på seg, og går uten å si ha det, og smeller med døren.

Er det mulig, tenker jeg. 

Ikke har vi planlagt middag, eller handling. Hr litt lyst til å overlate alt til ham. At jeg selv ikke er hjemme når han kommer. Lignende har skjedd før. Det har bare gått over av seg selv. Ofte føler jeg at jeg må blidgjøre, uff, er lei.

Hvordan ville du ha reagert videre hvis du var meg? Jeg har bare en liten jobb på dagen i dag, og kommer hjem først. 

Synes det er kjedelig å reagere som om ingenting har hendt, eller bare late som ingenting, mens inni meg koker det. "Kokingen" går jo over, men er det egentlig rett å møte ham blid når han er så sur? Ja, har jeg tenkt. Han er en voksen man, og trenger ikke oppdras. Kan vi ikke alle bare være blide, da, alltid, tenker jeg. Men vet ikke, når han er sur, skal jeg alltid være den som blidgjør. Uff, har jeg handlet feil alle disse år? Kan han virkelig ikke se at det ikke er greit å bli trakket på, selv om jeg normalt sett ikke gjør noe ut av det?

Eller gjør jeg rett i å bare alltid være grei? Uten her da. Men her også, det er han som er langsur, og det er nok jeg atter en gang som må "blidgjøre" og på en måte innrømme at det var jeg som ikke tålte ......

 

Anonymkode: 940d9...6b7

Fy faen, , hadde sendt mannen på dør om han hadde oppført seg slik. Jævla glad for at vi ikke bor sammen. Hadde han vært slik, hadde jeg bedt han gått hjem! 

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har foreslått terapeut, men da sier han at det trenger han ikke. Men at jeg kan gå alene, for jeg har et problem. Han har det fint.

Anonymkode: 940d9...6b7

Og du beholder han fordi???

Anonymkode: 763e8...d48

[AnonymBruker]

Jeg ser problemet...fra begge sider. Som deg, har også jeg fått et betraktelig antall år på baken, og blitt mye rundere i kantene etterhvert. Jeg har lært meg at om mannen i huset er sur, så er det som regel ikke meg det dreier seg om, men jeg er den som er nærmest når det skjer og da faller det av og til noen sure og furtne kommentarer min vei. Han er også oppvokst i et hjem hvor dette er vanlig kotyme og jeg kjenner igjen systemet fra hans far.

Når jeg summerer egenskapene til mannen, er det ingen tvil om at alle de gode utkonkurrerer de dårlige og at dette er noe jeg kan se mellom fingrene med. Når han starter med sutring, kommenterer jeg enkelt *åja, det er en av de dagene* og bare forlater situasjonen så han kan furte ferdig i fred. Uten unntak går det da en liten stund og så kommer han tilbake og er blid og fornøyd. Det klarer seg liksom at jeg påpeker at jeg har registrert at han er sur, så får han tenkt seg litt om i ensomhet. 

Jeg anser det hovedsaklig som ventilering. Han har noen følelser som er vanskelige, ønsker å få det ut, men mangler noen redskaper for å snakke om følelser så det kommer ut som sure kommentarer. Irriterende for meg, men også for ham. På lik linje som når jeg har en tøff dag og ønsker å øse ut av min frustrasjon og bare snakke. Han blir helt forvirret av den, for som mannfolk flest vil han løse problemet og forstår ikke greia med å prate bare for å få det ut og at noen lytter. Od da er det jeg som irriterer ham. 

Om man ellers har det bra i forholdet, anser jeg ikke litt surhet for å være en dealbreaker. Man lærer seg å se mellom fingrene med endel småting, men jeg oppmuntrer ikke til den type oppførsel og bare fjerner meg selv fra enhver situasjon når dette oppstår. Det funker for oss.

Ikke gå langt for å blidgjøre ham. Bare gjør oppmerksom på at du har oppfattet sutringen og trekk deg unna situasjonen. Da tvinger du ham til å ta ut frustrasjonen på en annen måte enn han har gjort til nå.

Anonymkode: d0df5...d4c

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser problemet...fra begge sider. Som deg, har også jeg fått et betraktelig antall år på baken, og blitt mye rundere i kantene etterhvert. Jeg har lært meg at om mannen i huset er sur, så er det som regel ikke meg det dreier seg om, men jeg er den som er nærmest når det skjer og da faller det av og til noen sure og furtne kommentarer min vei. Han er også oppvokst i et hjem hvor dette er vanlig kotyme og jeg kjenner igjen systemet fra hans far.

Når jeg summerer egenskapene til mannen, er det ingen tvil om at alle de gode utkonkurrerer de dårlige og at dette er noe jeg kan se mellom fingrene med. Når han starter med sutring, kommenterer jeg enkelt *åja, det er en av de dagene* og bare forlater situasjonen så han kan furte ferdig i fred. Uten unntak går det da en liten stund og så kommer han tilbake og er blid og fornøyd. Det klarer seg liksom at jeg påpeker at jeg har registrert at han er sur, så får han tenkt seg litt om i ensomhet. 

Jeg anser det hovedsaklig som ventilering. Han har noen følelser som er vanskelige, ønsker å få det ut, men mangler noen redskaper for å snakke om følelser så det kommer ut som sure kommentarer. Irriterende for meg, men også for ham. På lik linje som når jeg har en tøff dag og ønsker å øse ut av min frustrasjon og bare snakke. Han blir helt forvirret av den, for som mannfolk flest vil han løse problemet og forstår ikke greia med å prate bare for å få det ut og at noen lytter. Od da er det jeg som irriterer ham. 

Om man ellers har det bra i forholdet, anser jeg ikke litt surhet for å være en dealbreaker. Man lærer seg å se mellom fingrene med endel småting, men jeg oppmuntrer ikke til den type oppførsel og bare fjerner meg selv fra enhver situasjon når dette oppstår. Det funker for oss.

Ikke gå langt for å blidgjøre ham. Bare gjør oppmerksom på at du har oppfattet sutringen og trekk deg unna situasjonen. Da tvinger du ham til å ta ut frustrasjonen på en annen måte enn han har gjort til nå.

Anonymkode: d0df5...d4c

Takk for at du deler. 

Godt råd. Vil ikke blidgjøre, men fortsette med å si kort og greit at det ikke er ok oppførsel i det hele tatt, og så gå.

I morges var han blid, og det smitter. Det passer jeg på å si også. Så vi hadde en hyggelig morgenstund.

 

Anonymkode: 940d9...6b7

[AnonymBruker]

9 timer siden, Maleficenta skrev:

Har han ikke blitt flinkere på 20 år så virker vel det lite sannsynlig at det vil endre seg... 

Hvis du leste bokstavelig det jeg skrev. Så skrev jeg at han var blitt flinkere.

 

Anonymkode: 940d9...6b7

[Maleficenta]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du leste bokstavelig det jeg skrev. Så skrev jeg at han var blitt flinkere.

 

Anonymkode: 940d9...6b7

Jaha? Var ikke den episoden du skrev om i hi ganske nylig? 

[AnonymBruker]

På 11.9.2019 den 15.37, heipådegsann skrev:

Å være rolig og behersket hjelper på situasjonen akkurat der og da. Den blir ikke mer ubehagelig for deg (eller han) akkurat der og da. Men synes du det hjelper i lengden hvis han bare fortsetter i samme tralten?

For min del er det enklere og bedre å ta en konfrontasjon der og da for å bli ferdig med det, i tillegg til at de minuttene-timen med vonde følelser ofte fører til mange gode følelser på enden av dagen, derfor er det naturlig for meg å argumentere for det også.

Men vi er alle forskjellige. Og min måte å håndtere det på kan jo bli helt feil for deg selvfølgelig. Jeg lufter bare mitt syn på saken.

# Der og da.

Anonymkode: 067c3...cf6

[Hactar]

På 11.9.2019 den 15.23, AnonymBruker skrev:

Det er så mye mer hyggelig og tiltrekkende med hyggelige glade mennesker.

Og likevel velger du å kaste bort livet ditt på en sur gubbe uten snev av evne til å ta selvkritikk.

Du gjør alt "rett" med tanke på å gi konstruktiv kritikk, men han går likevel totalt i skyttergraven og sier at du er verre uansett, så han trenger ikke å endre på noe, for nehei! Han oppfører seg som en unge, og du har det, som du sier, helt "greit" så lenge du klarer å se på ham som en unge du ikke skal la tirre deg.

Jeg får ingen følelse av at dere er to voksne i et gjensidig forhold. Det er mer som om dere har en samarbeidsavtale der du overser at han tråkker på deg i bytte mot middag og felles husholdning. Han har null repsekt for deg, og du overlever ved å ha null respekt for ham tilbake og velge å se på ham som et barn som ikke kan forventes å stå ansvarlig for eget humør.

Du er "fornøyd" så lenge du klarer å beherske ditt eget sinne, bare at det er litt kjedelig at han er totalt drittsekk. Så du sier ifra på en pen måte, som du har 20 års erfaring med at fører til nøyaktig null og niks av forandring, og så skurer det og går.

Og jeg lurer på hva det er du får ut av det, annet enn gammel vane og slippe ta ansvar for egen lykke?