Blidgjøre en sur mann, eller ikke?

[AnonymBruker]

25 minutter siden, Algecira skrev:

NEI. Det var ikke dumt av deg å reagere som du gjorde. Du oppførte deg saklig. At han blir så sur at han stikker, er hans problem.

Takk. Forstår ikke alltid. Jeg tror jeg ser på situasjonen med min forståelse, og tror den er riktig. Men så sier han noe annet om hvordan han ser på situasjonen, og forstår den. Hvorfor da tro at jeg har rett? Tenker at jeg har "rett" når jeg klarer å beherske meg, ta det med ro, si ifra, være bestemt, men rolig. Noen ganger klarer jeg ikke det, og da føler jeg jo at jeg har feil.

 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette hadde veldig fort drept alle kjærlige og intime følelser jeg hadde hatt for en mann, det hadde ikke gått. Dette er ikke akseptabel oppførsel med sånn hakking og kritisering, det hadde jeg ikke funnet meg i.

Anonymkode: ba325...2d8

Lett å si at man ikke hadde funnet seg i det ene eller det andre. Men et forhold består i så mye mer. Visst er det ikke akseptabel oppførsel. Men andre ting er veldig akseptabelt. Mange ganger henger det sammen at de med uakseptabel adferd på et område, har også uakseptable adferd på andre områder. Men ikke alltid, slett ikke.

Mange mennesker, de fleste, har positive egenskaper, men samtidig negative egenskaper.

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nei, dette stemmer bare ikke.

KG er full av kvinner som projiserer sin frykt for menn over på andre kvinners ektemenn.

På tide at dere oppsøker terapi for deres eget liv, i stedet for å sitte her og dikte opp skrekkhistorier om andres liv.  

Anonymkode: 37c8d...6e5

Kanskje ikke spesielt på KG, men generelt har man lett for å identifisere seg selv med egen opplevelse, og projisere følelser over til andres situasjoner. Det er helt normalt.

Anonymkode: 940d9...6b7

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje ikke spesielt på KG, men generelt har man lett for å identifisere seg selv med egen opplevelse, og projisere følelser over til andres situasjoner. Det er helt normalt.

Anonymkode: 940d9...6b7

Joda, men jeg er ikke omgitt av så mange voldsofre og utroskapsofre og kvinner som er blitt lurt, sånn til vanlig, som det jeg er her inne.

Og her skal man jo egentlig gi råd til hverandre, så da er det ekstra ille at de som ikke vet noe om det gode liv, skal fortelle andre om hvordan man oppnår det. 

Det som beskrives i denne tråden er en gretten gubbe som er på overtid med å bli satt på plass. Hardt nok til at han skjerper seg kraftig. Og en kvinne som godt kunne ha tenkt langt bedre om seg selv  

Anonymkode: 37c8d...6e5

[AnonymBruker]

48 minutter siden, Maleficenta skrev:

Ja en spør han om han ikkesyns det er slitsomt å bli så surfor alt? Altså herregud du ønsker å leve med mannen men det betyr ikke at han ikke kan forsøke å skjerpe seg. 

Jeg har sagt at det må være tungt for ham å være sur. Da sier han:  Stort sett er jeg ikke sur, og jeg har ikke noe problem, jeg er ikke sur. 

Det hjelper faktisk å si det. Han er jo faktisk sur fortsatt, men han skal liksom late som han ikke er det. Så sitter vi der. Helt greit, men ikke veldig koselig.

Anonymkode: 940d9...6b7

[AnonymBruker]

1 time siden, WonderWomaan skrev:

Men kjære deg TS. Du er jo ikke feilen her. Du gjør jo det beste! Er ikke du som må ta deg sammen. Du har jo holdt ut så lenge. Er HAN i dette forholdet som oppfører seg som en unge på 7 år som ikke er fornøyd. 

Takk for sympatien. Jeg klarte ikke å gjøre mitt beste her. Da tenker jeg ikke på søkingen, men at jeg svarte ham hissig og sint tilbake.

Og dermed slamrer han med ytterdøren uten å si ha det, og går på jobb.

Anonymkode: 940d9...6b7

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

 

Lett å si at man ikke hadde funnet seg i det ene eller det andre. Men et forhold består i så mye mer. Visst er det ikke akseptabel oppførsel. Men andre ting er veldig akseptabelt. Mange ganger henger det sammen at de med uakseptabel adferd på et område, har også uakseptable adferd på andre områder. Men ikke alltid, slett ikke.

 

Anonymkode: 940d9...6b7

Hjelper ikke samme hvor flott mannen er du, om jeg må stå opp om morgenen og tråkke på eggeskall i tilfelle gubben er i dårlig humør, så er ikke det et liv jeg vil leve,  jeg er ikke interessert i å IKKE kunne slappe av i eget hjem for man vet aldri hvor kritikken kommer fra. Og jeg vet det, vet du hvorfor? Jeg bodde med en sånn fyr i flere år, gjennomgående sur, kritiserende, vant til å få det som han vil.

Mannen din behandler deg som drit, fint at du tar en for laget og forblir med ham så vi andre slipper å risikere å treffe ham.

Hvorfor startet du en tråd om temaet hvis dette er så fantastisk og du tåler det og avfeier det, og går videre liksom?  Du vil jo ikke ha råd eller løsninger, hvis dette livet passer deg så godt så sitt der da, og ikke argumenter for den maktsyke gubben din på nettet. 

Anonymkode: ba325...2d8

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du 13 år? 

Hun har en mann som er tidvis sur og kjeftete, ikke en mann som bedriver psykisk og fysisk vold. 

Jeg har også en samboer som lager en god del drama 3-6 dager hver eneste måned. Det har hun gjort i alle 15 årene jeg har vært i lag med henne,  hva mener du jeg skal gjøre? 

Hilsen mann

Anonymkode: 6809d...040

Gi henne et lite bord og en liten stol og en smekke, server barnegrøt og varm melk i tåteflaske, mens du kun lager middag til deg selv. Ikke gå i diskusjon, bare sett dette frem og vær ellers helt rolig. Gjør det hver eneste av de dagene hun lager drama.

Man er ikke nødt til å tåle drama selv om det ikke er vold.

Anonymkode: 37c8d...6e5

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og en kvinne som godt kunne ha tenkt langt bedre om seg selv  

Anonymkode: 37c8d...6e5

Takk, men jeg tror faktisk jeg tenker ganske godt om meg selv. Jeg klarer meg fint. Er faktisk mest bekymret for mannen. Jeg har det godt med meg selv så lenge jeg klarer å være behersket og ta ting med fatning og med ro. Samtisig absolutt si min mening. Men det virker ikke som han vil skjønne hvordan å snakke ordentlig til hverandre. Samtidig tåler han jo ikke i det hele tatt at jeg mister litt hemning, eller hva jeg skal si.

Det har jeg også sagt til ham. Da svarer han at han ikke er vant med at jeg har utbrudd på noe, så når jeg har det, er det alvor. Mens når han sier det, så betyr det jo ingenting.

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor startet du en tråd om temaet hvis dette er så fantastisk og du tåler det og avfeier det, og går videre liksom?  Du vil jo ikke ha råd eller løsninger, hvis dette livet passer deg så godt så sitt der da, og ikke argumenter for den maktsyke gubben din på nettet. 

Anonymkode: ba325...2d8

Jeg laget en tråd fordi jeg var nedbrutt av hans adferd og hans og mitt utbrudd. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle det når han kom hjem. Det har jeg fått diverse råd for.

Jeg har valgt å ta imot det rådet om å sysle med egne ting, så får han bare være.

Ellers lager man da noen ganger tråder selv om man velger å ikke ta imot noen råd. For uansett er det lærerikt og fint å få andres syn og meninger. Selv om man ikke tar inn alt der og da, så tar man det inn allikevel, kanskje ma forandrer synet eller blir klokere.

Så takk for alle synsinger, meninger og råd.

Anonymkode: 940d9...6b7

[AnonymBruker]

De få gangene min mann er sur, og svarer surt, så vet jeg at det egentlig ikke er meg han er sur på. Men da pleier jeg å si at det er greit at du er sur og grinete, men det trenger ikke å gå utover meg. Da får han bare komme med grunnen til at er sur og grinete.

I løpet av alle årene vi har vært sammen, det samme som TS og mannen, har vi kranglet kanskje 5 ganger. Men det er flere år siden vi krangla sist. 

Anonymkode: a1ab6...d0a

[AnonymBruker]

2 timer siden, Dævendøtte skrev:

For å se litt stort på ting, vi har alle vårt, enten det er positivt eller ikke. Så lærer man seg å leve med de forskjellige personene, man aksepterer og godtar ting, noen godtar mer enn andre. 

👍 Og noen godtar noe, som en annen ikke hadde godtatt, og omvendt.

Det er egentlig ganske utrolig har lett man har å dømme andre mennesker, andre forhold, andre måter å lee på. Uten at man selv har vært i samme situasjon, en gang. Flere situasjoner kan virke like, men sannheten er at vi alle er forskjellige.

2 timer siden, Dævendøtte skrev:

Og så lenge du er tilfreds med alt annet, virker som dere har det fint ellers, så skjønner jeg godt at du ikke nødvendigvis ser behovet for å ta et oppvaskmøte og reise på krisesenteret.

Ha, ha, ja, det føler jeg ikke behov for.

 

2 timer siden, Dævendøtte skrev:

Han er preget av oppveksten og for å si det enkelt, han er rett og slett bare sånn. Vil tro at han egentlig ikke mener det han sier til deg, men det er sånn han må si, innerst inne ønsker han nok ikke å si disse ordene, men det blokkerer bare ut.

Jeg synes helt klart ikke du skal la ham tro at det er greit at han snakker sånn, men samtidig går det kanskje fortest og enklest over hvis du overhører det. 

Han er preget av oppveksten, klart, men likevel unnskylder det ham jo ikke. Men det kan jo lettere gi en forklaring.

Jeg har de fleste ganger sagt i fra. Bestemt og rolig. Latt ham være. Det har absolutt blitt bedre med årene, men han har noen sånne raptuser igjen, og det er utrolig kjedelig. Mest for ham selv, egentlig, selv om han sier han har det fint. Jeg tror man ikke kan ha det godt med seg selv når man ikke kan kontrollere sinneutbrudd. Har sett noe forskning på det, og med hensyn til egen helse er det ingen tvil om at man kommer lengst med å være rolig, hyggelig, og ikke ta ting tungt og så alvorlig. Og å være omgjengelig og unne andre godt, og ville andre godt.

Anonymkode: 940d9...6b7

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har vært borti slike menn som TS skriver om. Og de kan man ikke be om å skjerpe seg, eller sette grenser for. De blir farlige. 

Anonymkode: 1c8cb...295

 Nei. Ikke alle heldigvis. Snakker av erfaring. Min har skjerpet seg. Han sier unnskyld og jeg gir han litt albuerom. 

Anonymkode: 2dea4...d38

[Carrot]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, og jeg forventer ikke endring, selv om jeg tror at man kan jobbe med seg selv og bli en bedre utgave av seg selv med tiden, alt etter erfaring, hva man leser, opplever.... Men jeg lurte på hva JEG burde gjøre i en sånn situasjon der han er nedlatende? Eller som her, lurte jeg på. For her "sprakk" jeg tildels, følte jeg. Han synes jo her det var jeg som var helt dum og hysterisk, og hadde dårlig adferd.

Ja, jeg påpeker det jo også, men behersket og rolig som oftest. Men det går ikke inn. Han mener at jeg burde gjort ting annerledes, og at jeg er verre enn ham. Jeg forstår ikke det at han sier at jeg er verre. Jeg prøver i hvert fall å alltid være hyggelig, men klarer det sikkert ikke godt nok.

Men aldri om jeg smeller med dører, og bare går på den måten. Men det er kanskje normal oppførsel at noen gjør sånn? Ikke noe å ta på vei for, har jeg hørt. Kanskje er jeg ekstra sårbar, det har jeg hørt fra noen. 

 

Anonymkode: 940d9...6b7

Verdier og hva man legger i respekt for partneren varierer fra menneske til menneske, men jeg tenekr at etter over 20 år sammen så kjenner du han ganske godt og han kjenner deg, vet hvor langt man kan dra ting osv og for han er det tydeligvis helt greit å smelle med døren, bjeffe uten å tenke over at ord sårer osv. mens for deg er det ikke slik - noe som gjør at han på en måte får litt frikort i forhold til sin oppførsel over årene. 

Var han slik fra starten av? Valgte du den gang også å si fra? Syns du selv at du sier fra tydelig nok på en måte han faktisk skjønner? Kan det være at selv om du ikke mener ha noe "tonefall" som han kan tolke så er det rom for tolkning slik at han oppfatter deg på en annen måte enn du selv gjør? 

Noe av det vanskeligste som fins er kommunikasjon når man er følelsesmessig involvert. Da kan selv sort bli hvitt om man virkelig ønsker misforstå..

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for sympatien. Jeg klarte ikke å gjøre mitt beste her. Da tenker jeg ikke på søkingen, men at jeg svarte ham hissig og sint tilbake.

Og dermed slamrer han med ytterdøren uten å si ha det, og går på jobb.

Anonymkode: 940d9...6b7

Her syns jeg du tar for mye ansvar for hans oppførsel ved å flytte fokus på hva du kunne gjort for å unngå at han var en dust. Faktum er at han var sur, grinete og lot det gå ut over deg - uansett hvordan du velger møte en slik oppførsel er hans furting grunnen til problemet. Noen våkner sure og må ta det ut over andre for å føle seg bedre - det betyr IKKE at det er greit selv om enkelte valger overse slik oppførsel i lang tid. 

[Gjest theTitanic]

Selv ville jeg nok ikke ofret selvrespekten for fine ting og litt husefred, men vi er jo alle forskjellige.. 

Og jo, du lar deg herse med. Du belønner dårlig oppførsel. Selv om du ikke inni deg er enig, eller fysisk sier deg enig så er det du som ofrer deg og gjør hva som må til for å bligjøre ham og bedre stemningen. Det er usunt. Og satt det litt på spissen så vil du når du belønner dårlig oppførsel være en medbringende faktor til at han oppfører seg like dårlig mot andre. 

[Summ]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er du 13 år? 

Hun har en mann som er tidvis sur og kjeftete, ikke en mann som bedriver psykisk og fysisk vold. 

Jeg har også en samboer som lager en god del drama 3-6 dager hver eneste måned. Det har hun gjort i alle 15 årene jeg har vært i lag med henne,  hva mener du jeg skal gjøre? 

Hilsen mann

Anonymkode: 6809d...040

Er det ikke psykisk vold? Kødder du? Hun lager frokost til han hver dag, selvom hun ikke må stå opp like tidlig! Hun lager drikke til han og heller det oppi glasset hans mens han ER der selv! Også blir han sur og kritiserer henne!?!?! 

Hvis ikke dette er psykisk terror, så vet ikke jeg hva som er det

[heipådegsann]

Jeg synes egentlig du burde latt deg selv "sprekke" enda mer. Men det er fordi det er det jeg selv har gjort og sett effekt av når noe påvirker meg alt for negativt over alt for lang tid.

Jeg synes det er veldig positivt å holde kontroll på følelsene sine, det er bra å være flink til det, og det kan gjøre stemningen i hjemmet mye bedre. Jeg teller gjerne til ti selv for å roe meg ned og være hyggelig selv om ting ikke alltid er greit, samtidig så sier jeg ifra, men på en rolig og saklig måte, og da får jeg gjerne ett unnskyld.

Men noen ganger tror jeg nettopp andre folk (i denne situasjonen mannen din) har behov for å se følelsene dine. En ting er å rolig forklare at "du det der var ikke greit", det kan ha en viss effekt, men noen ganger holder det ikke. Han kan oppfatte at du ikke liker det, men kanskje ikke innse alvoret og hvor mye det faktisk går innpå deg. Det får jo ingen konsekvenser for han, du aksepterer det jo mer eller mindre, så da er det lett for han å gjøre det neste gang også uten å tenke noe særlig over det. Lar du han derimot se følelsene dine så kan det gi han ett støkk, og han kan oppleve å få en aha-opplevelse hvor han tenker "jeg vet hun har sagt at hun ikke liker det før, men jeg har aldri forstått at det går SÅ innpå henne før" og kanskje gir det han motivasjon til å forbedre seg. Ihvertfall har det vært det min samboer har sagt de få gangene dette har skjedd oss over årenes løp. Og jeg har altså blitt så sint/lei meg (gjerne på en og samme gang) at tårene har sprutet ut av øyene mine og jeg har snakket med både skarp og skjelvende stemme. Han har kanskje reagert med sinne tilbake når jeg har blitt ordentlig sint, men det har endt med utrolig gode fruktbare samtaler når vi har fått tenkt oss om i noen minutter. Og jeg føler at det har vært nødvendig for at jeg skal trives så godt i forholdet som jeg gjør i dag.

Skal sies at jeg kanskje er ett mer egoistisk menneske enn deg da. Selv om samboeren min er en fantastisk mann som jeg ønsker å dele resten av livet mitt med, en jeg elsker og føler meg trygg hos. Så setter jeg min egen verdi veldig høyt. Og jeg ville nok ikke akseptert å skulle levd med noen som kom med nedlatende og sure kommentarer om ting jeg gjør i beste mening. Jeg er faktisk i motsetning til deg en person som nesten bokstavelig talt brenner maten hele tiden.  Jeg søler og roter og er ett generelt dårlig husmoremne. Men min samboer blir da ikke sur for det. Han vet jeg prøver mitt beste, og at jeg gjør det fordi  jeg elsker han og familien vår, han visste også hva han gikk til når han valgte å bli sammen med meg. Så han ler med meg, erter meg kanskje litt godmodig, takker meg og setter pris på forsøket. Hjelper meg å lage nytt hvis det blir alt for ille, samtidig som han har spist brent mat utallige ganger og sagt nam, selv om jeg lett kan si at det ikke smaker optimalt og tilbyr meg å lage nytt. "Neida, det er ikke så ille"  

Skjønner at mannen din er flott på alle andre måter. Men her herser han med deg rett og slett.

Endret 11. september 2019 av heipådegsann

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

👍Det har absolutt blitt bedre med årene, men han har noen sånne raptuser igjen, og det er utrolig kjedelig. Mest for ham selv, egentlig, selv om han sier han har det fint. Jeg tror man ikke kan ha det godt med seg selv når man ikke kan kontrollere sinneutbrudd. Har sett noe forskning på det, og med hensyn til egen helse er det ingen tvil om at man kommer lengst med å være rolig, hyggelig, og ikke ta ting tungt og så alvorlig. Og å være omgjengelig og unne andre godt, og ville andre godt.

Anonymkode: 940d9...6b7

Javel. Så det er egentlig ham det er synd på. Samme med menn som slår da eller? Du tar faktisk feil her, TS, han kan utmerket godt ha det bra med seg selv. I hans hode er det jo DEG det er noe feil med. For det er ikke bare det at han er irritert, men han påstår at "du gjør feil" og hakker på deg. Dette må ta slutt! Og det å være rolig og behersket tilbake hjelper jo tydeligvis ikke. Jeg synes tvert i mot at du skal fly forbanna når det skjer  og frese: "Du snakker ikke sånn til meg"- for deretter å forlate rommet. Han trenger å få respekt for deg, og det har han ikke nå.

Anonymkode: bd4fe...04e

[AnonymBruker]

Jo du er dørmatte. For selvom du ikke bryr deg som du selv sier, så lar du han jo tråkke på deg. 

Når jeg oppførte meg slik som mannen din, viste det seg at jeg i flere år hadde vært deprimert pga ting i min barndom. 

Anonymkode: 22690...f80

[Gjest ti10]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde eksplodert i sinne, og forlatt denne mannen for evigheter siden! At du har finni deg i dette i 20 år, uten å ta til motmæle før du forsiktig gjorde det i dag?? Jeg har ikke ord.. Stakkars deg! 

Du bør IKKE blidgjøre han, men heller ta ett helvetes oppvaskmøte, og du bør få tydelig fram at du ikke finner deg i å være dørmatta hans lenger, og at om han ikke begynner å oppføre seg, så går du! Du kan seriøst ikke leve sånn som dette lenger! 

Masse styrkeklemmer til deg 

Anonymkode: e247c...f88

Alt dette.

[AnonymBruker]

1 time siden, Carrot skrev:

Verdier og hva man legger i respekt for partneren varierer fra menneske til menneske, men jeg tenekr at etter over 20 år sammen så kjenner du han ganske godt og han kjenner deg, vet hvor langt man kan dra ting osv og for han er det tydeligvis helt greit å smelle med døren, bjeffe uten å tenke over at ord sårer osv. mens for deg er det ikke slik - noe som gjør at han på en måte får litt frikort i forhold til sin oppførsel over årene. 

Jeg har i hvert fall sagt ifra, tror hver gang, at det ikke er akseptabelt å smelle med dørene.

Jeg tror det er slik du sier, at for ham er det greit å bjeffe og smelle med dørene i sinne, at det er liksom ikke så alvorlig. Noe man glemmer igjen etterpå.

1 time siden, Carrot skrev:

Var han slik fra starten av? Valgte du den gang også å si fra? Syns du selv at du sier fra tydelig nok på en måte han faktisk skjønner? Kan det være at selv om du ikke mener ha noe "tonefall" som han kan tolke så er det rom for tolkning slik at han oppfatter deg på en annen måte enn du selv gjør? 

Ja, må tendenser da og, men kjærlighet gjør blind. Jeg SÅ liksom ikke faren med det. Jeg sa fra, også den gang, men like rolig og kanskje med et smil; "at den oppførselen går da ikke an".  

Det å være spydig er å latterliggjøre seg selv, tenker jeg. Og har kanskje nesten vendt sånne ting til en slags dumhet og barnslighet. Tror jeg den gang så på det som en usikkerhet. Så var det jo veldig mye fint. 

De teite utbruddene ble jo aldri til krangel, nesten ikke nå heller, for jeg krangler ikke igjen.

Det med tonefall du nevner: Ja, så absolutt. Han sier også det. Han sier at jeg tror jeg snakker så mildt og er så snill, men at han kjenner meg så godt, og vet at jeg egentlig mener det surt. Da sier jeg at "Jammen, hvis du vet det, da må du jo ta hensyn og snakke ordentlig til meg, sånn at jeg tar imot det på en glad måte". Da sier han at det gjør han, men at jeg er så pirkete.

Det synes ikke jeg at jeg er.

 

 

Anonymkode: 940d9...6b7

[AnonymBruker]

1 time siden, heipådegsann skrev:

Jeg synes egentlig du burde latt deg selv "sprekke" enda mer. Men det er fordi det er det jeg selv har gjort og sett effekt av når noe påvirker meg alt for negativt over alt for lang tid.

Jeg synes det er veldig positivt å holde kontroll på følelsene sine, det er bra å være flink til det, og det kan gjøre stemningen i hjemmet mye bedre. Jeg teller gjerne til ti selv for å roe meg ned og være hyggelig selv om ting ikke alltid er greit, samtidig så sier jeg ifra, men på en rolig og saklig måte, og da får jeg gjerne ett unnskyld.

Men noen ganger tror jeg nettopp andre folk (i denne situasjonen mannen din) har behov for å se følelsene dine. En ting er å rolig forklare at "du det der var ikke greit", det kan ha en viss effekt, men noen ganger holder det ikke. Han kan oppfatte at du ikke liker det, men kanskje ikke innse alvoret og hvor mye det faktisk går innpå deg. Det får jo ingen konsekvenser for han, du aksepterer det jo mer eller mindre, så da er det lett for han å gjøre det neste gang også uten å tenke noe særlig over det. Lar du han derimot se følelsene dine så kan det gi han ett støkk, og han kan oppleve å få en aha-opplevelse hvor han tenker "jeg vet hun har sagt at hun ikke liker det før, men jeg har aldri forstått at det går SÅ innpå henne før" og kanskje gir det han motivasjon til å forbedre seg. Ihvertfall har det vært det min samboer har sagt de få gangene dette har skjedd oss over årenes løp. Og jeg har altså blitt så sint/lei meg (gjerne på en og samme gang) at tårene har sprutet ut av øyene mine og jeg har snakket med både skarp og skjelvende stemme. Han har kanskje reagert med sinne tilbake når jeg har blitt ordentlig sint, men det har endt med utrolig gode fruktbare samtaler når vi har fått tenkt oss om i noen minutter. Og jeg føler at det har vært nødvendig for at jeg skal trives så godt i forholdet som jeg gjør i dag.

Skal sies at jeg kanskje er ett mer egoistisk menneske enn deg da. Selv om samboeren min er en fantastisk mann som jeg ønsker å dele resten av livet mitt med, en jeg elsker og føler meg trygg hos. Så setter jeg min egen verdi veldig høyt. Og jeg ville nok ikke akseptert å skulle levd med noen som kom med nedlatende og sure kommentarer om ting jeg gjør i beste mening. Jeg er faktisk i motsetning til deg en person som nesten bokstavelig talt brenner maten hele tiden.  Jeg søler og roter og er ett generelt dårlig husmoremne. Men min samboer blir da ikke sur for det. Han vet jeg prøver mitt beste, og at jeg gjør det fordi  jeg elsker han og familien vår, han visste også hva han gikk til når han valgte å bli sammen med meg. Så han ler med meg, erter meg kanskje litt godmodig, takker meg og setter pris på forsøket. Hjelper meg å lage nytt hvis det blir alt for ille, samtidig som han har spist brent mat utallige ganger og sagt nam, selv om jeg lett kan si at det ikke smaker optimalt og tilbyr meg å lage nytt. "Neida, det er ikke så ille"  

Skjønner at mannen din er flott på alle andre måter. Men her herser han med deg rett og slett.

Synes jo også at når man gjør ting i  beste mening, så må det være godt nok. 

Det har vi snakket om ogå. Der er ikke han helt enig, for han mener at man ofte kan gjøre det bedre enn det man gjør. Han er en streng arbeidsleder på jobb. God på sin jobb, men ikke alltid like god som personalkonflikter f.eks.

Anonymkode: 940d9...6b7

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Javel. Så det er egentlig ham det er synd på. Samme med menn som slår da eller? Du tar faktisk feil her, TS, han kan utmerket godt ha det bra med seg selv. I hans hode er det jo DEG det er noe feil med. For det er ikke bare det at han er irritert, men han påstår at "du gjør feil" og hakker på deg. Dette må ta slutt! Og det å være rolig og behersket tilbake hjelper jo tydeligvis ikke. Jeg synes tvert i mot at du skal fly forbanna når det skjer  og frese: "Du snakker ikke sånn til meg"- for deretter å forlate rommet. Han trenger å få respekt for deg, og det har han ikke nå.

Anonymkode: bd4fe...04e

Det er vel egentlig dem det er mest dynd på? Ikke at det er en unnskyldning, men man kan lettere forstå.

Jo, det hjelper å være rolig og behersket tilbake. Både for meg selv og for ham. Han er blitt rolig. Jeg forhindrer at det blir drama. 

Du hadde gjerne blitt fly forbanna, det er ingen god følelse for deg. Jeg blir ikke fly forbanna, har det egentlig helt greit. Ingen krise, det er bare det at det er kjedelig. Det er så mye mer hyggelig og tiltrekkende med hyggelige glade mennesker.

Men jeg sier akkurat det du sier nederst her, og jeg forlater rommet. Det tror jeg han synes er helt greit.

Anonymkode: 940d9...6b7