Blidgjøre en sur mann, eller ikke?

[AnonymBruker]

Gift i 20 år.

Min mann er snill på mange måter, ordentlig, ærlig, ryddig, presis, til å stole på. Han er også dessverre hissig og sur (ikke voldelig), vil helst ha rett, liker ikke å bli snakket imot hans meninger. Har han en dårlig dag, kan det ofte sees lang vei, også høres. Da er han ikke særlig koselig å være sammen med.

Som oftest har vi heldigvis en fin tone. Noen ganger når han er sur og da kommer med spydige kommentarer, så overser jeg det, og egentlig bare svarer kort og greit. Svarer jeg like surt tilbake, blir det bare enda verre stemning og surhet fra hans side. Siden jeg stort bare er like blid, så går det greit. Men det er jo ikke akkurat noe hyggelig.

I morges da han kom inn på kjøkkenet (jeg lager alltid frokost), så ser han på noe jeg har laget til senere, og utbryter: "Det ser ikke bra ut", i en litt sur nedlatende stemme.

Så spør jeg om han vil ha noe å drikke, og han svarer "ja, litt". Jeg heller i glasset hans, men søler litt. Så utbryter han høylydt og sint: "Du søler jo ut omtrent halvparten". Noe jeg ikke gjorde.

Jeg er så utrolig lei den klagingen og nedlatende overdrevne tonen. I dag klarte jeg ikke å ta på den "late som ingenting masken". Jeg sa: "Nei, det gjør jeg ikke. Jeg prøver å lage i stand ting til oss, og jeg er så lei av at du kommer med negative kommentarer når jeg holder på".

Han blir så sur, og går surt og setter seg, og sier høylydt et eller annet at "du kan jo ikke ta imot råd, og du søler og sviner". (Kjøkkenet vårt er strøkent, og benken er alltid nyvasket og skinnende etter matlaging og måltider). 

Vi setter oss for å spise og han sitter og ser kjempe sur ut. Drikken som jeg hadde laget, ville han ikke ha mer.

Jeg teller til ti inni meg, og så sier jeg rolig: "Dette som skjedde var dumt. Jeg ble sur og sa dumme ting, men når du sier det ikke ser bra ut, er ikke det hyggelig. Jeg føler du kommenterer ofte så negativt på det jeg gjør, og nå bare reagerte jeg surt på det. Nå glemmer vi det, kan vi ikke"? Så svarer han: "Det er fordi du gjør så mye feil, og da må du ta imot at jeg retter deg". Jeg: "Du kommenterer så mye, ja, og ja, det er fordi det er feil og dumt i dine øyne. Men vet du, i mine øyne er det helt greit å gjøre som jeg gjør, og det er slett ikke dumt, så jeg vil ikke ha de kommentarer. Men ok. Jeg skjønner at du er lei at jeg hisset meg opp. Jeg er lei meg for du hisset deg opp. Ferdig".

Så er han mutt og sur. Vasker av tallerkenen, kler på seg, og går uten å si ha det, og smeller med døren.

Er det mulig, tenker jeg. 

Ikke har vi planlagt middag, eller handling. Hr litt lyst til å overlate alt til ham. At jeg selv ikke er hjemme når han kommer. Lignende har skjedd før. Det har bare gått over av seg selv. Ofte føler jeg at jeg må blidgjøre, uff, er lei.

Hvordan ville du ha reagert videre hvis du var meg? Jeg har bare en liten jobb på dagen i dag, og kommer hjem først. 

Synes det er kjedelig å reagere som om ingenting har hendt, eller bare late som ingenting, mens inni meg koker det. "Kokingen" går jo over, men er det egentlig rett å møte ham blid når han er så sur? Ja, har jeg tenkt. Han er en voksen man, og trenger ikke oppdras. Kan vi ikke alle bare være blide, da, alltid, tenker jeg. Men vet ikke, når han er sur, skal jeg alltid være den som blidgjør. Uff, har jeg handlet feil alle disse år? Kan han virkelig ikke se at det ikke er greit å bli trakket på, selv om jeg normalt sett ikke gjør noe ut av det?

Eller gjør jeg rett i å bare alltid være grei? Uten her da. Men her også, det er han som er langsur, og det er nok jeg atter en gang som må "blidgjøre" og på en måte innrømme at det var jeg som ikke tålte ......

 

Anonymkode: 940d9...6b7

[Gjest theTitanic]

Og du er en underkuet kvinne i burka...?

For hvorfor ellers la seg herse med sånn...? 

[AnonymBruker]

Jeg hadde eksplodert i sinne, og forlatt denne mannen for evigheter siden! At du har finni deg i dette i 20 år, uten å ta til motmæle før du forsiktig gjorde det i dag?? Jeg har ikke ord.. Stakkars deg! 

Du bør IKKE blidgjøre han, men heller ta ett helvetes oppvaskmøte, og du bør få tydelig fram at du ikke finner deg i å være dørmatta hans lenger, og at om han ikke begynner å oppføre seg, så går du! Du kan seriøst ikke leve sånn som dette lenger! 

Masse styrkeklemmer til deg 

Anonymkode: e247c...f88

[micromaya]

Jeg var gift med en «sånn én». Fikk nok av surheten hans til slutt, orket ikke å gå på tåspissene mer. Skilte meg etter ti år – det er en av de beste avgjørelsene jeg noen gang har tatt.

[AnonymBruker]

Det er da ikke du som har et problem. Det er tydelivis noe som plager han, men som han da tar ut over deg uten at det nødvendigvis er du som er årsaken til hans 'surhet'. Uansett, som du selv sier så er han en voksen man som ikke skal trenges å oppdras.

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke har vi planlagt middag, eller handling. Hr litt lyst til å overlate alt til ham. At jeg selv ikke er hjemme når han kommer. Lignende har skjedd før. Det har bare gått over av seg selv. Ofte føler jeg at jeg må blidgjøre, uff, er lei.

Gjør det. Ikke vær hjemme når han kommer, la han ta intiativ selv. Med mindre han er av typen som kan sulte i hjel med brødboksen.

Det er ikke din jobb å blidgjøre han. Forstår ikke helt hvorfor du finner deg i bli rakket ned på den måten. Dersom du ønsker å bli med han, kanskje ta turen innen terapaut for å få han til se hva han selv gjør? Og kanskje han kan finne ut hvorfor han gjør det?

Anonymkode: 3dfca...2e7

[Summ]

Du herre min! Ring krisesenteret! Evt, dra til fastlegen din, så ordner de alt, og du blir sendt på krisesenter med en gang uten engang å dra hjem først! Ta med favoritt-tingene dine, bøker, smykker, klær, toalettsaker osv, også drar du så fort du kan! Dette er ikke bra, du virker naiv og underkuet og som en tjener for han, ikke negativt ment, men her gjelder det at du kommer deg unna slik at du ikke blir helt ødelagt! Ingen kan leve slik! 

[AnonymBruker]

Jeg håper for guds skyld dere ikke har barn som har vokst opp i dette! Min siste samboer begynte slik etter vi fikk felles barn. Jeg gikk fra han etter sju måneder, og jeg har dårlig samvittighet for at jeg ventet for lenge!! Kom deg unna, han kommer bare til å trykke deg ned. Helt vanvittig, du må snakke til han som at han er et barn, jeg husker så godt følelsen og kjenner hvor glad jeg er at jeg har kommet meg unna. 

Anonymkode: 1c8cb...295

[Sensi]

Støtter helvetes oppvaskmøte. Du ønsker ikke rettelsene hans. De er ikke satt pris på. Si det hver gang. Du blir lei deg og trykt ned. Fortell hva det gjør med deg. Hva tenker han om det? 

Legg ansvaret over på han. Han får blidgjøre seg selv. Overse han når han gjør slik. Vær blid og normal men ikke vær på tilbudssiden. 

På oppvaskmøtet så sett klare grenser for deg. Når han er sur, så får han fikse middag. Stikker han uten å lage plan så vil du fremover regne med at den som stikker lager plan og handler. Ferdig snakka. Så holder du på ditt. Så blir det sikkert dårlig med handling. Viktig at du da ikke rydder opp etter han. Lag deg en havregrøt. Til deg selv. Evt barn kan lage seg havregrøt. Be de høre med pappa om middag. 

Du skal ikke oppdra han. Dette får han finne ut av selv. Men du trenger ikke finne deg i ufinheter fra han. 

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Summ skrev:

Du herre min! Ring krisesenteret! Evt, dra til fastlegen din, så ordner de alt, og du blir sendt på krisesenter med en gang uten engang å dra hjem først! Ta med favoritt-tingene dine, bøker, smykker, klær, toalettsaker osv, også drar du så fort du kan! Dette er ikke bra, du virker naiv og underkuet og som en tjener for han, ikke negativt ment, men her gjelder det at du kommer deg unna slik at du ikke blir helt ødelagt! Ingen kan leve slik! 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg håper for guds skyld dere ikke har barn som har vokst opp i dette! Min siste samboer begynte slik etter vi fikk felles barn. Jeg gikk fra han etter sju måneder, og jeg har dårlig samvittighet for at jeg ventet for lenge!! Kom deg unna, han kommer bare til å trykke deg ned. Helt vanvittig, du må snakke til han som at han er et barn, jeg husker så godt følelsen og kjenner hvor glad jeg er at jeg har kommet meg unna. 

Anonymkode: 1c8cb...295

Hvorfor forlate han eller dra på krisesenter fordi han er sur?

Er det så vanskelig å bli sint, og sette grenser, at man heller vil velge å løpe bort?

Da vil man jo aldri lære seg å sette grenser og stå opp for seg selv.

Jeg lurer litt på hva slags menn man har kjent gjennom livet, hvis man ikke tør si fra om at nå må han for faen ta og skjerpe seg.

Anonymkode: 37c8d...6e5

[Maleficenta]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gift i 20 år.

Min mann er snill på mange måter, ordentlig, ærlig, ryddig, presis, til å stole på. Han er også dessverre hissig og sur (ikke voldelig), vil helst ha rett, liker ikke å bli snakket imot hans meninger. Har han en dårlig dag, kan det ofte sees lang vei, også høres. Da er han ikke særlig koselig å være sammen med.

Som oftest har vi heldigvis en fin tone. Noen ganger når han er sur og da kommer med spydige kommentarer, så overser jeg det, og egentlig bare svarer kort og greit. Svarer jeg like surt tilbake, blir det bare enda verre stemning og surhet fra hans side. Siden jeg stort bare er like blid, så går det greit. Men det er jo ikke akkurat noe hyggelig.

I morges da han kom inn på kjøkkenet (jeg lager alltid frokost), så ser han på noe jeg har laget til senere, og utbryter: "Det ser ikke bra ut", i en litt sur nedlatende stemme.

Så spør jeg om han vil ha noe å drikke, og han svarer "ja, litt". Jeg heller i glasset hans, men søler litt. Så utbryter han høylydt og sint: "Du søler jo ut omtrent halvparten". Noe jeg ikke gjorde.

Jeg er så utrolig lei den klagingen og nedlatende overdrevne tonen. I dag klarte jeg ikke å ta på den "late som ingenting masken". Jeg sa: "Nei, det gjør jeg ikke. Jeg prøver å lage i stand ting til oss, og jeg er så lei av at du kommer med negative kommentarer når jeg holder på".

Han blir så sur, og går surt og setter seg, og sier høylydt et eller annet at "du kan jo ikke ta imot råd, og du søler og sviner". (Kjøkkenet vårt er strøkent, og benken er alltid nyvasket og skinnende etter matlaging og måltider). 

Vi setter oss for å spise og han sitter og ser kjempe sur ut. Drikken som jeg hadde laget, ville han ikke ha mer.

Jeg teller til ti inni meg, og så sier jeg rolig: "Dette som skjedde var dumt. Jeg ble sur og sa dumme ting, men når du sier det ikke ser bra ut, er ikke det hyggelig. Jeg føler du kommenterer ofte så negativt på det jeg gjør, og nå bare reagerte jeg surt på det. Nå glemmer vi det, kan vi ikke"? Så svarer han: "Det er fordi du gjør så mye feil, og da må du ta imot at jeg retter deg". Jeg: "Du kommenterer så mye, ja, og ja, det er fordi det er feil og dumt i dine øyne. Men vet du, i mine øyne er det helt greit å gjøre som jeg gjør, og det er slett ikke dumt, så jeg vil ikke ha de kommentarer. Men ok. Jeg skjønner at du er lei at jeg hisset meg opp. Jeg er lei meg for du hisset deg opp. Ferdig".

Så er han mutt og sur. Vasker av tallerkenen, kler på seg, og går uten å si ha det, og smeller med døren.

Er det mulig, tenker jeg. 

Ikke har vi planlagt middag, eller handling. Hr litt lyst til å overlate alt til ham. At jeg selv ikke er hjemme når han kommer. Lignende har skjedd før. Det har bare gått over av seg selv. Ofte føler jeg at jeg må blidgjøre, uff, er lei.

Hvordan ville du ha reagert videre hvis du var meg? Jeg har bare en liten jobb på dagen i dag, og kommer hjem først. 

Synes det er kjedelig å reagere som om ingenting har hendt, eller bare late som ingenting, mens inni meg koker det. "Kokingen" går jo over, men er det egentlig rett å møte ham blid når han er så sur? Ja, har jeg tenkt. Han er en voksen man, og trenger ikke oppdras. Kan vi ikke alle bare være blide, da, alltid, tenker jeg. Men vet ikke, når han er sur, skal jeg alltid være den som blidgjør. Uff, har jeg handlet feil alle disse år? Kan han virkelig ikke se at det ikke er greit å bli trakket på, selv om jeg normalt sett ikke gjør noe ut av det?

Eller gjør jeg rett i å bare alltid være grei? Uten her da. Men her også, det er han som er langsur, og det er nok jeg atter en gang som må "blidgjøre" og på en måte innrømme at det var jeg som ikke tålte ......

 

Anonymkode: 940d9...6b7

Du skal ikke blidgjøre nei. Han skal ta seg sammen og slutte å behandle deg som dritt 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Sensi skrev:

Støtter helvetes oppvaskmøte. Du ønsker ikke rettelsene hans. De er ikke satt pris på. Si det hver gang. Du blir lei deg og trykt ned. Fortell hva det gjør med deg. Hva tenker han om det? 

Legg ansvaret over på han. Han får blidgjøre seg selv. Overse han når han gjør slik. Vær blid og normal men ikke vær på tilbudssiden. 

På oppvaskmøtet så sett klare grenser for deg. Når han er sur, så får han fikse middag. Stikker han uten å lage plan så vil du fremover regne med at den som stikker lager plan og handler. Ferdig snakka. Så holder du på ditt. Så blir det sikkert dårlig med handling. Viktig at du da ikke rydder opp etter han. Lag deg en havregrøt. Til deg selv. Evt barn kan lage seg havregrøt. Be de høre med pappa om middag. 

Du skal ikke oppdra han. Dette får han finne ut av selv. Men du trenger ikke finne deg i ufinheter fra han. 

Signerer! Helt enig!

Anonymkode: 37c8d...6e5

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvorfor forlate han eller dra på krisesenter fordi han er sur?

Er det så vanskelig å bli sint, og sette grenser, at man heller vil velge å løpe bort?

Da vil man jo aldri lære seg å sette grenser og stå opp for seg selv.

Jeg lurer litt på hva slags menn man har kjent gjennom livet, hvis man ikke tør si fra om at nå må han for faen ta og skjerpe seg.

Anonymkode: 37c8d...6e5

Vi har vært borti slike menn som TS skriver om. Og de kan man ikke be om å skjerpe seg, eller sette grenser for. De blir farlige. 

Anonymkode: 1c8cb...295

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Maleficenta skrev:

Du skal ikke blidgjøre nei. Han skal ta seg sammen og slutte å behandle deg som dritt 

Men hun må si fra om det, det skjer ikke av seg selv. For alt vi vet har han bare blitt mer og mer gretten fordi hun aldri står opp for seg selv. 

Anonymkode: 37c8d...6e5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Vi har vært borti slike menn som TS skriver om. Og de kan man ikke be om å skjerpe seg, eller sette grenser for. De blir farlige. 

Anonymkode: 1c8cb...295

Ja, men deres erfaringer har ikke noe med normale menn å gjøre, så ikke kom med råd basert på voldsutøvere når det er snakk om en helt alminnelig gretten gubbe.

Anonymkode: 37c8d...6e5

[Macro]

Man skal aldri bruke energi på folk som er sure. De bør få sitte der alene i sin elendighet til de kommer på bedre tanker. Å holde på slik han gjør er en hersketeknikk. Det er en utrolig stygg form for kontrollering og manipulering av andre. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, theTitanic skrev:

Og du er en underkuet kvinne i burka...?

For hvorfor ellers la seg herse med sånn...? 

Nei, jeg er ikke kvinne i burka.

Jeg tror at på noen områder blir jeg herset med av ham. Han herser også med familien sin på noen ting. Jeg føler at foreldrene hans  l a r seg herse med, men at jeg ikke lar meg herse med. For jeg bryr meg ikke, på en måte. Altså, det er ikke hyggelig, og jeg mister de romantiske varme følelsene for ham, men ellers synes jeg egentlig mest synd på ham, og jeg klarer meg godt og er fornøyd med livet generelt.

Dessuten har han mange pluss sider. Han lager som oftest middag. Han gir meg i grunnen alt jeg vil ha ha ting jeg ønsker meg. Vi har mange felles interesser. Jeg synes mange ting er "rolige" og på stell, takket være ham, og takket vøre meg. Synes vi har det bra på mange måter. Nå fokuserer jeg på problemet.

Dette jeg har nevnt her, er det virkelig så stort? Har fått flere svar her allerede. Trodde jeg selv skulle bli sett på som en som reagerte feil?

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde eksplodert i sinne, og forlatt denne mannen for evigheter siden! At du har finni deg i dette i 20 år, uten å ta til motmæle før du forsiktig gjorde det i dag?? Jeg har ikke ord.. Stakkars deg! 

Du bør IKKE blidgjøre han, men heller ta ett helvetes oppvaskmøte, og du bør få tydelig fram at du ikke finner deg i å være dørmatta hans lenger, og at om han ikke begynner å oppføre seg, så går du! Du kan seriøst ikke leve sånn som dette lenger! 

Masse styrkeklemmer til deg 

Anonymkode: e247c...f88

Er det synd på meg? Nei, jeg føler ikke det, stort sett. Blir ikke alle sint inni mellom, altså nå tenker jeg på meg, og ikke han. Jeg synes det er usmakelig av ham å være så sur og spydig i språket, og snakke nedlatende til meg. Heldigvis gjør han det ikke til andre, men noen sjeldne ganger kan ha det og, f.eks hvis han føler at motparten sier noe "galt". 

Samtidig har jeg slått meg til ro med det. Det er så mange andre goder i livet mitt. Dessuten er det jo noe i et hvert hjem. Alle folk har noe de sliter med. Det gjelder å fokusere på alt det gode.

"Ta et helvetes oppvaskmøte", hva mener du med det? Det blir bare verre. Da synes han bare jeg er en enda mer vanskelig kone.  F.eks "dørmatte" (som du sier), det er jeg ikke. Han gjør veldig mye. Men hvis jeg sier lignende, at jeg ikke finner meg i sånn nedlatende kommentarer, så sier han surt og spisst at da må du gjøre som jeg sier og følge mine råd, så sier jeg ingenting. Jeg liker ikke brent mat, eller du følger ikke oppskrift, sier han. (Jeg har veldig sjelden brent maten, og mange av mine venninner liker godt maten min, men min mann kan finne på å si at de bare sier det for å være hyggelig). Noen ganger roser han maten, men han er best å lage de aller fleste retter, så det er han som lager mat. Fint det, men kjedelig at ikke mitt er bra nok.

Vi har tidligere snakket om å gå. Vi er blitt enige om å ikke gjøre det, og ikke ta det mer opp som et tema. Det er like mye meg som ham som har sagt det. Jeg mener at vi må ta vare på det gode vi har, og at vi begge alltid kan forbedre oss, og det må vi jobbe med. 

Jeg tror det er deilig å bli gmmel sammen, på godt og vondt. Og jeg tror alle har noen problemer å jobbe med. 

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er da ikke du som har et problem. Det er tydelivis noe som plager han, men som han da tar ut over deg uten at det nødvendigvis er du som er årsaken til hans 'surhet'. Uansett, som du selv sier så er han en voksen man som ikke skal trenges å oppdras.

Gjør det. Ikke vær hjemme når han kommer, la han ta intiativ selv. Med mindre han er av typen som kan sulte i hjel med brødboksen.

Det er ikke din jobb å blidgjøre han. Forstår ikke helt hvorfor du finner deg i bli rakket ned på den måten. Dersom du ønsker å bli med han, kanskje ta turen innen terapaut for å få han til se hva han selv gjør? Og kanskje han kan finne ut hvorfor han gjør det?

Anonymkode: 3dfca...2e7

Ja, jeg ser også på det som at jeg ikke har noe problem, det er kjedelig, men sånn er det. Det er HAN som har et problem, og det er han det er synd på. Jeg tror han er vant med den språkbruken fra hans far. En gang vi var hos hans svigerforeldre, sa faren noen spydig ertende til kona. Jeg tror rett og slett min mann og hans søsken ikke forstod at det var nedsettende sagt. Det var normalt å snakke sånn, og kanskje i hvert fall til en kvinne.?

Jeg ser at han rakket ned på meg. Men jeg synes også det var dumt av meg å hisse meg opp, og det jeg sa, var det ikke dumt av meg å reagere som jeg gjorde?

 

 

 

 

Anonymkode: 940d9...6b7

[Maleficenta]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hun må si fra om det, det skjer ikke av seg selv. For alt vi vet har han bare blitt mer og mer gretten fordi hun aldri står opp for seg selv. 

Anonymkode: 37c8d...6e5

Hun har jo allerede sagt fra på en noe forsiktig måte. Alt for forsiktig men hun har da endelig sagt noe. Det er en start 

[AnonymBruker]

Har foreslått terapeut, men da sier han at det trenger han ikke. Men at jeg kan gå alene, for jeg har et problem. Han har det fint.

Anonymkode: 940d9...6b7

[AnonymBruker]

Hadde aldri funnet meg i å bli behandlet slik😳

Anonymkode: 9534f...a4b

[Carrot]

Jeg tenker at det kanskje er litt i seneste laget å sette fingeren på en oppførsel du har akseptert i tyve år og forvente endring egentlig, samtidig skjønner jeg at å fortsette leve med dette er slitsomt. Mitt råd er derfor at du tar et oppgjør med deg selv, hva kan du akseptere og leve med og hva kan du ikke - så får du si fra hver eneste gang det dukker opp noe på ikkesiden og ta konsekvensene av det for å skape din egen lykke om du skjønner? Det betyr garantert at han blir mer grinete, han har jo fått være seg selv i over tyve år sammen med deg der du ikke har sagt fra, du vil sansynligvis få høre at du er grinete, vanskelig, lager problemer av noe som ikke er en sak osv osv men om du velger si fra må du nesten stå løpet ut selv om det blir verre. 

Ingen skal behøve glatte over respektløshet i et forhold og mannen din er respektløs i måten han oppfører seg på, det er like greit å påpeke det først som sist, og fortsette gjøre det til det evt går inn.