Jump to content
AnonymBruker

Mann, "evig" singel, får noia av tanken på å ikke skulle få barn..

Recommended Posts

AnonymBruker

Noen ganger tar bare panikken meg over at jeg ikke har barn, og at mulighetene for det ser vanskelige ut. Jeg nærmer meg 34, og det er vanskelig å se at alle andre stifter familier. Jeg unner dem det, men er til tider vanskelig å være glad på andres vegne når man sliter med å få det til selv.

Pappa døde da jeg var barn, og det har gjort at jeg enda mer ønsker å lage meg en familie. Jeg har vært single siden 2012, et halvt års forhold som også er mitt eneste. Erfaringene ellers er korte relasjoner (ikke ons) som ikke ble noe mer.

Jeg har et stort hjerte for barn, og jobber også med barn. Det gir meg mye glede, men samtidig også vonde følelser når jeg ser foreldre henter barna og de hopper glade opp i armene på dem. Jeg ønsker også å oppleve noe slikt.

Ved å jobbe med barn ser man også at det ikke er et glansbilde, og at det også er tøffe tak innimellom. Selvfølgelig er det ikke bare lett. Men jeg ønsker alt slitet som følger med. Jeg tror det er verdt det.

Spesielt rundt juletider føler jeg ekstra på savnet, og det kan føles som en sorg akkurat der og da. I tillegg har jeg heller ingen barn i familien, så en julefeiring med bare voksne år etter år er ikke så gøy. Er veldig glad i den familien jeg har, men barn hadde gitt en helt annen mening med julen. Av diverse grunner, ser det ut til at jeg er den av søsknene med størst ønske om barn.

Problemet er bare alle utfordringene mine. Vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Det største problemet er nok økonomien, med vanskeligheter å få fast jobb. Plusset er at jeg ikke har noe gjeld, og har spart opp noe til fremtidig boligkjøp. Grunnet mye arbeidsledighet og gale valg etter videregående har jeg kommet svært skjevt ut.

Moderat angst er en annen ting. Jeg fungerer veldig greit i hverdagen, men jeg har alltid denne nervøsiteten i bunn. Det gjør at jeg føler meg svak.

Sosialt; jeg har ikke noe stort nettverk, og sliter med å bli kjent med nye folk. Har isolert meg mye opp igjennom, og har trivdes for godt i komfortsonen. Nå vet jeg ikke hvilke arenaer jeg skal oppsøke for å bli kjent med folk.

Selvfølelsen er ikke den beste. Føler meg ofte mindreverdig, og at jeg er en kjedelig person. På en måte føler jeg at utseendet mitt er bra nok; jeg er slank, prøver å trene litt styrke og løper en del. Holder meg i form, men kunne kanskje spist litt sunnere. Likevel føler jeg at jeg ikke strekker til, at jeg ikke ser bra ut. Samtidig er det mange som er verre stilt enn meg, som er i forhold.

Kombinasjonen av å være introvert mann, med nokså lite å by på, som sliter på jobbmarkedet, lite sosialt nettverk, har angst og ikke noe spesielt utseende, er ikke ideell. I tillegg gjør alle tankene jeg har rundt det at jeg blir passiv. "Det går jo ikke uansett", blant annet.

Jeg sliter med å se for meg noe liv etter fylte 40, om jeg ikke har barn. Og personlig føler jeg at det må skje mens jeg er i 30-åra, og at det er altfor sent å få barn for første gang etter 40 år. Litt av grunnen er at pappa døde før fylte 50, og jeg har denne frykten for at jeg også skal gjøre det. Det gjør at jeg tidvis slår tanken om barn fra meg, men ønskene og savnet dukker alltid opp igjen.

Hverdagen føles tom og tung, uten noe stabilitet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gripe an alle problemene og utfordringene, og hva jeg kan starte med.. Noen tips og råd?

Er det håp for meg og kan barneønsket bli en realitet?

Anonymkode: 0fe34...785

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker

Du høres ut som en utrolig snill og god mann. Jeg har ikke så mange råd å gi,men jeg har en singel venninde som er på leting etter en seriøs mann. Hun er 33 år. Du høres helt fantastisk ut.

Anonymkode: a5122...233

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg har mye av de samme tankene og følelsene som deg. Jeg har alltid ønsker meg mann og barn, et koselig lite hus med en liten hageflekk hvor barna kunne vokse opp og hvor vi kunne skape mange fine stunder sammen som familie. Men jeg er singel og barnløs, og 44 år.. det er en stor sorg at det ikke ble som jeg drømte om. Du har fortsatt tid, så jeg råder deg til å ta noen sjanser, utfordre deg litt når det kommer til å ta kontakt med jenter, både på nett og i virkeligheten😊 Ikke la årene passere, jobb for det du ønsker å oppnå, vær positivt og ikke mist troen😊 Ønsker deg lykke til💛

Anonymkode: 678cb...c42

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Nå er jeg altfor gammel for målgruppen din, TS, men som kvinne og mor må jeg si at du høres ut som en veldig fin mann. Langt, langt bedre enn de jeg har hatt med å gjøre. Unner deg virkelig å få oppleve det du ønsker deg, og husk at du har faktisk en del tid på deg, du er ennå ung.

Anonymkode: b8906...0cb

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Er mann på din alder og i en lignende situasjon. Ikke gøy. :klem:

Anonymkode: dd3a4...333

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

En på jobben ble far for første gang i en alder av 49, samboeren var 38. Du har mange år på deg:) men skjønner at du er frustrert. Tror det er mange damer i din situasjon, utfordre deg selv til å gå ut av komfortsonen din, snakk med damer via nettdating som kanskje er litt beskjedne typer som deg selv:)

Anonymkode: eedd0...f5b

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

Jeg er kvinne på 28 og var i samme situasjon som deg, jobber med barn og elsker barn, og fordi jeg gikk "evig" singel (hadde også kun ett forhold på et halvt år bak meg pluss noen kortvarige greier) var jeg livredd for at jeg skulle bli barnløs. Enda verre for oss kvinner som har en biologisk klokke som tikker raskt etter fylte 30. Men så møtte jeg plutselig drømmemannen, helt random på byen. Han var alene på byen og vi ble rett og slett kjent etter å ha danset sammen og hatt noe som i utgangspunktet kunne blitt en ons. Men begge ville se hverandre igjen. Vi hadde vel egentlig sex den kvelden vi møttes fordi det føltes riktig for begge to, fordi vi begge ikke er typen til å gjøre det bare for én kveld. 

Jeg vil bare råde deg til å kaste deg ut i det sosiale livet, det er det eneste og beste du kan gjøre. Gå på byen alene, ikke tenk at det er noe flaut eller rart ved det. Det jeg sa til venninna mi da vi møtte min nåværende kjæreste som var alene på byen, var "aaaw han er alene på byen, vi må henge med han!" Og da hadde jeg ikke engang fattet interesse for han enda, det kom når jeg ble kjent med han. Gå på sosiale tilstelninger, med kompiser eller alene. Går du alene tror jeg nok det er større sjanse for at du blir kjent med andre, man blir gjerne mer "lukket" om man er med andre. Og min erfaring er at det motsatte kjønn fort heller kan fatte interesse for vennene dine enn deg selv. Jeg har smertelig erfart det selv flere ganger. Ikke fordi jeg er så mye dårligere enn vennene mine, men kanskje fordi jeg blir mer sjenert og blyg sammenlignet med vennene mine, og noen av dem spiller mer på sex enn meg... 

By på deg selv! Masse lykke til! 

Anonymkode: 0d7fe...3dc

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Du er meg, bare mann! Jeg skaffet meg hund og har akseptert at det bare blir henne og meg. 

Anonymkode: b589f...5f4

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Kvinne 36 her . Kastet bort mange år på steril mann .... 

Anonymkode: 15ce4...e48

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Takk for snille og velmenende svar😊 

Vet jeg per definisjon er ung, men jeg er nå 3 år over snittet for førstegangsfedre, og det stresser meg at selv om jeg skulle finne kjærligheten i morra er det ingen garanti for at forholdet blir langvarig, at begge kan få barn osv. Det trengs også flere år på å bygge et solid nok forhold til å kunne få barn.

På en måte vil man gi opp fordi det synes å være for langt frem. At kanskje det beste er å innfinne seg med at det ikke skjer meg.

Anonymkode: 0fe34...785

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kvinne 36 her . Kastet bort mange år på steril mann .... 

Anonymkode: 15ce4...e48

Klandrer du ham? Eller visste du ikke om det?

Anonymkode: 7d4fa...992

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg tror at det er viktig at du bygger livet ditt rundt det du har. Kvinner tiltrekkes av selvtillit og at ting er på stell. Finn en stabil jobb, kjøp deg bolig osv. Det trenger ikke å skje over natta, men dette er konkrete mål som kun er avhengig av deg selv.

Hold deg aktiv, gå ut med venner, annonser gjerne til dem at du er på leting etter partner. Ikke steng deg inne og tenk at alt er over, for det er det ikke. 

Det kan også være smart av deg å utfordre deg selv litt. Det høres ut som tankesettet ditt begrenser deg. "Jeg har ikke sjans uansett" er det ingen som blir sjarmert og tiltrukket av. Ikke hjelper det deg noe, heller. Meld deg på et dansekurs, - og nei, det er ikke meningen at du skal kunne danse før du kommer dit. Eller en fellestur med DNT. Gå på byen alene. Hva som helst. Personlig blir jeg ekstra interessert i personer som gjør ting alene, nettopp fordi de går for det de liker og tror på. De er ikke avhengig av andre. 

Anonymkode: 8a661...694

Share this post


Link to post
Share on other sites
SoWhat?
14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for snille og velmenende svar😊 

Vet jeg per definisjon er ung, men jeg er nå 3 år over snittet for førstegangsfedre, og det stresser meg at selv om jeg skulle finne kjærligheten i morra er det ingen garanti for at forholdet blir langvarig, at begge kan få barn osv. Det trengs også flere år på å bygge et solid nok forhold til å kunne få barn.

På en måte vil man gi opp fordi det synes å være for langt frem. At kanskje det beste er å innfinne seg med at det ikke skjer meg.

Anonymkode: 0fe34...785

Nå får du råd og oppmuntring og noen skriver at du virker å være en bra mann. Og så avslutter du med dette? Tror du ikke de som skriver her, mener det de skriver? Har du generellt lite tillit til folk? 

Ingenting av det du ser på som hinder, er nødvendigvis det. Vet ikke hvorfor noen skal reagere på at du har angst. Det er ikke akkurat så uvanlig å ha det. Ikke om du har stort nettverk heller. Og alle er faktisk ikke mest opptatt av materielle statussymboler! 

Du høres helt ok ut, og du får et pluss fordi du er ærlig uten å utbrodere om fortiden. Det som er, er at du må se verdien i deg selv. Du har ikke problemer med det du anser som "negativt" Så sett opp lista over det positive. Og dyrk det 🙂 håper det ordner seg i nær framtid! 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker
5 minutter siden, SoWhat? skrev:

Nå får du råd og oppmuntring og noen skriver at du virker å være en bra mann. Og så avslutter du med dette? Tror du ikke de som skriver her, mener det de skriver? Har du generellt lite tillit til folk? 

Ingenting av det du ser på som hinder, er nødvendigvis det. Vet ikke hvorfor noen skal reagere på at du har angst. Det er ikke akkurat så uvanlig å ha det. Ikke om du har stort nettverk heller. Og alle er faktisk ikke mest opptatt av materielle statussymboler! 

Du høres helt ok ut, og du får et pluss fordi du er ærlig uten å utbrodere om fortiden. Det som er, er at du må se verdien i deg selv. Du har ikke problemer med det du anser som "negativt" Så sett opp lista over det positive. Og dyrk det 🙂 håper det ordner seg i nær framtid! 

Takk! Joda, jeg tror de mener det jeg skriver, men samtidig så får jeg alle disse tankene.. Og det er som regel de som vinner.

Anonymkode: 0fe34...785

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kvinne 36 her . Kastet bort mange år på steril mann .... 

Eller kanskje han kastet bort mange år på deg? Med mindre han holdt deg skjult for deg, da blir det selvsagt noe annet. Åpenhet varer lengst.

Anonymkode: eafb7...da2

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du er meg, bare mann! Jeg skaffet meg hund og har akseptert at det bare blir henne og meg. 

Anonymkode: b589f...5f4

Har aldri truffet så mange nye folk som da jeg hadde hund, jeg traff til og med en mann jeg var sammen med i et par år. 

Kanskje hund er noe for deg, ts? Du får god trening i å snakke med fremmede, blir mer sosial og får brukt litt av all omsorgen jeg ser du har i deg, på et levende vesen som trenger deg. 

Anonymkode: ee11b...80d

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kombinasjonen av å være introvert mann, med nokså lite å by på, som sliter på jobbmarkedet, lite sosialt nettverk, har angst og ikke noe spesielt utseende, er ikke ideell. I tillegg gjør alle tankene jeg har rundt det at jeg blir passiv. "Det går jo ikke uansett", blant annet.

Men er du snill? Det teller mest i det lange løp. Jeg kan gi deg et lite tips som har hjulpet meg: Slett Facebook, i hvert fall fra mobilen din. Facebook har blitt en pissekonkurranse i være mest vellykket, ha de flotteste familiebildene og generelt sette opp en fasade som viser hvor "perfekt" alt er.

Få deg Tinder (om du ikke har det) og dra på noen dates. Selv om det ikke en gang klaffer så mye, så gir det deg uansett erfaring med å prate med forskjellige mennesker. Og da blir du mindre introvert senere (selv om det ikke er noe galt med å være introvert). Prøv å f.eks. dra på 10 dates før jul, og kanskje du treffer den rette. Og hvis ikke du gjør det, er du da rustet opp til å gi bånn gass i 2020 ;)

Og trening gjør underverker på selvtilliten. Man merker ofte mer til det enn det fysiske, men da må man jo trene regelmessig. 3 økter i uka hjelper mye, og kanskje en løpetur av og til. Men prøv å ikke tenk så stort og langt frem, ta heller mange små skritt jevnlig slik at du kan se deg tilbake om 1 år og se at du faktisk har fått til mye.

Hilsen introvert mann på 35 som også mistet far i ung alder. Det er faen ikke lett, men vi er for unge til å gi opp :) 

Anonymkode: eafb7...da2

Share this post


Link to post
Share on other sites
In absentia

Huff, det er ikke lett. Kjenner mange som sliter, inkludert meg selv. Jeg vet at for min del så får jeg aldri kjæreste, fordi innerst inne så er jeg ikke villig til å gjøre alle de offrene som kreves for å ha et samliv. De gangene jeg har vært i forhold så har jeg lidd, og vært ekstremt lettet når det ble slutt. Nå dytter jeg ubevisst vekk alle som prøver, fordi jeg vil ikke lide, jeg vil heller ha en helt okay tilværelse, selv om jeg også blir mye ensom.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Klink

Har en venninne på 30 år! Si fra så kanskje du kan møte henne 😊

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Du stiller nok langt baki køen når du har dårlig økonomi, ikke eier egen bolig og har psykiske problemer. 

Mener ikke å såre men det er dessverre sannheten.

Anonymkode: 6104b...c54

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.


Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...