Er jeg gal som vil bli alenemor?

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Amen to that, sier jeg bare. Halvparten av gifte skiller seg, mange får barn av å rote på byen og det er mye "mine, dine, våre"...  Trist å høre om venninnen din. Håper hun og barnet får det bedre. Heldigvis er det ikke slik at BV bare fjerner barn fra hjem uten meget alvorlig grunn. Jeg har som sagt et godt nettverk, så akkurat det er ingen bekymring for min del. -ts

Anonymkode: f0c70...84a

De gjør nok det når hun kommer ovenpå med sykdommen. Ikke noe hun dør av eller slikt, det må bare medisineres riktig. 

Med godt nettverk hadde jeg ikke tvilt. At du har noen som tar seg av barnet om ting skjer. Og det virker som du har det. 

Jeg er selv vokst opp uten far, fordi han var en voldelig psykopat. Aldri savnet, hatt andre mannlige rollemodeller og glad jeg ble spart. Har og kjente der far er eneforsørger, og går utmerket med de barna og. Ingen hadde reagert om far døde før barnet ble født og du ble alene med barnet...

Anonymkode: 28058...544

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg får høre det ofte, at jeg burde vente. Men jeg har vært babysyk så lenge nå, at jeg vet ikke helt om det har noen særlig hensikt. Jeg vil jo få barn nå, når jeg er mest fertil og har mest energi til overs. Så godt å høre om venninnene dine☺️ -ts

Anonymkode: f0c70...84a

Den beste tida å bli gravid på er netopp i 20 årene! Jeg syns du skal kjøre på ts! 😀 Det er så mye mine, dine, våre, og fedre som tar null ansvar i dagens samfunn. Det fins ikke noe større kjærlighet en et barn og jeg tror du blir en flott mamma! 😊

Anonymkode: 8216d...773

[Gjest DEN NAKNE GARTNER]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke en "mannehater", men jeg kan rett og slett ikke se for meg å bo med en mann. Ha kjæreste, ja. Men å gifte meg og permanent bo med noen vil jeg faktisk ikke. Min største drøm er en baby. Ikke mor-far-barn-leken. Jeg vet det er utradisjonelt, men jeg vet jeg kommer til å greie å gi barnet en god oppvekst. Jeg har økonomien, huset, en god familie som stiller opp og genuin interesse for barn og pedagogikk. Dessuten liker jeg ikke tanken på å "dele" barnet mitt med noen... ha barnet 50% om vi skilles, ulike syn på barneoppdragelse osv som kan skape drama. Jeg vil bare ha et barn, uten involvering av en mann👶

Mange mener det er egoistisk å kjøpe sperm, gå i mot naturen, "barnet fortjener en far" osv. Men jeg vokste selv opp med en alenemamma og vi hadde det fantastisk. Jeg kjente aldri på at noe manglet. Faktisk var barndommen min god helt til moren min giftet seg med en mann og vi flyttet med han. Kort fortalt var han aldri noen god farsfigur for meg. Jeg trivdes uten tvil best med kun mammaen min!

Det jeg lurer på er, om dette er noe jeg kommer til å angre på, om jeg får donorbarn. Jeg er i slutten av 20-årene og har ønsket et barn i flere år, men ikke turt. Er det noen andre som føler det samme? Føler meg veldig alene om disse tankene. Jeg vil helst være en ung mor også, så jeg orker ikke å dvele på dette i så mange år til.

Anonymkode: f0c70...84a

Jeg tenker at du er veldig egoistisk. Dette handler mer om deg enn barnet. 

[AnonymBruker]

Du snakker kun om dine egne behov, ikke barnet som kommer sine -får virkelig ikke håpe du får en gutt som begynner tidlig å etterlyse faren sin.

Anonymkode: d30a7...893

[Sokkar]

Synes ikke det er unaturlig noe av det du skriver 😊

[AnonymBruker]

Gå for planen din.

Når det kommer til årsaken til at  du selv ikke kan se for deg en mann i livet ditt så kan det ha noe med det faktum at du ikke har hatt en far i livet ditt.

Anonymkode: 04a2b...6a5

[RoH]

Narsissister i fri utfoldelse 

[AnonymBruker]

Det er en grunn til at man må være to for å få barn! Å gå til donor er egoistisk ovenfor barnet uansett hvordan man vrir og vender på det. 

Du får heller adoptere et barn som har mistet foreldrene sine.

Anonymkode: 4b45d...298

[AnonymBruker]

Jeg vil sterkt anbefale deg å bruke en åpen donor - noe annet synes jeg er dypt egoistisk. Å ikke ha mulighet til å finne ut av sitt biologiske opphav, kan være svært traumatisk. 

Jeg ville aldri selv valgt å bli alenemor - men det virker som du har tenkt gjennom dette. Bare sørg for at barnet får et stort nettverk. Dere er veldig sårbare når dere bare er to.

Anonymkode: 13705...6e8

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du snakker kun om dine egne behov, ikke barnet som kommer sine -får virkelig ikke håpe du får en gutt som begynner tidlig å etterlyse faren sin.

Anonymkode: d30a7...893

Du kan da ha rollemodeller som ikke er "far". Mitt barn er ikke donorbarn, har bare en ubrukelig far men han har da aldri etterlyst han som skulle ha vært "far". 

 

Anonymkode: 28061...9a4

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er selvfølgelig noe jeg har tenkt over. Samtidig tenker jeg på alle som vokser opp med foreldre som ikke skulle vært foreldre, som mishandler barna sine, fedre (og mødre) som ikke stiller opp, som drikker, er voldelige eller bare ikke til stede emosjonelt. Og jeg tenker at disse barna har det verre enn barnet som kommer til å bo hos meg. -ts

Anonymkode: f0c70...84a

Akkurat dette er vel ikke noe særlig til argument. At noen har det dårligere enn dine barn. (De som vokser opp hos voldelige foreldre har det bedre enn de som vokser opp hos voldelige foreldre som misbruker de. Så etter det argumentet kan de som bare er voldelige få barn..)

Når det er sagt: det vil helt sikkert gå fint, og barn som vokser opp hos en forelder kan helt sikkert ha en super oppvekst. 

Jeg tenker også at dine følelser rundt det er påvirket av hva du vokste opp med, og hva som var normalen for deg. At det kom en stefar inn og «forstyrret» er ikke det samme som å vokse opp med en far man er like glad i som mor. 

Det er nok en litt uvanlig tanke, og kanskje betyr det også at du ikke har funnet den rette? Men det betyr ikke at det er en feil tanke, kanskje er det helt rett for deg. 

Anonymkode: 21127...09b

[AnonymBruker]

Jeg tenker akkurat likt. Jeg har kjæreste, men ser ikke for meg å ville dele eventuelle barn med vedkommende. Jeg syns det er slitsomt å bo med en mann. De aller fleste er rotete og skaper masse merarbeid, fremfor å bo alene. Husarbeid tar dobbelt så lang tid nå, som da jeg bodde alene. Med et barn på toppen blir det bare enda mer irriterende å skulle leke hushjelp for et voksent menneske.

Jeg ser i likhet med TS for meg konflikter når det gjelder barneoppdragelse, samt uenigheter om ting som navn, hvor skal vi feire jul osv. Og en evnt skilsmisse; det må være grusomt. Da vil jeg heller være alene og vite at barnet er 100% mitt. Tror det er mye mer harmonisk og enkelt for begge.

Foreløpig har jeg ikke lyst på barn, men når/hvis ønsket kommer, så stikke jeg til Danmark og dumper kjæresten.

Anonymkode: 36ca9...93b

[AnonymBruker]

Du sier at du har et bra nettverk rundt deg og dette er vel og bra. MEN, må bare komme med min egen erfaring. Vi er 2 foreldre med stort nettverk selv. 4 besteforeldre i nærhet og flere onkler og tanter. Alle gledet seg SÅ mye til ett nytt familiemedlem, snakket om hvor mye de ville stille opp som barnevakt og hjelpe til,var ikke måte på. 

Det forandret seg fort for å si det sånn. Var brått mer slitsomt enn de trodde/husket med små barn. Er alltid vi som må ta kontakt og de kommer som regel med unnskyldninger at det ikke passer. Sees knapt til bursdager og høytider. Så selv om de sier at de skal stille opp å avlaste så kan det fort forandre seg. Vi er heldigvis 2,ser med gru på åssen det hadde vært om jeg var alene uten særlig hjelp eller barnevakt mer enn et par ganger i året. 

Anonymkode: 2b476...d63

[AnonymBruker]

Jeg syns det er galskap. For deg blir det slitsomt, og ensomt. En ting er å få hverdagen til å gå opp, men hvis det blir sykdom, utfordringer, belastninger, hvis du blir syk, hvis barnet. Alle barn krever mye. Det blir også ensomt med tanke på alle gledene et barn gir, de små hverdagsgledene som er grunnene til at alle foreldre syns barna sine er så fantastiske. Et smil, et raseriutbrudd som løser seg til glede, en middag der barnet spiser bra. En fin tur, en hyggelig lesestund, så utrolig spesielt sjarmerende barnet var med akkurat den genseren akkurat i dag. Du har ingen å dele dette med. Du kan ikke ringe moren din fem ganger om dagen, og fortelle og snakke om slikt. 

Jeg ville vært svært bekymret for om noe skulle skjedd med meg, hvordan skulle det da gått med barnet? 

Og alle kveldene og helgene du bare er hjemme, i 15 år. Alene hjemme, ingen å se netflix sammen med, ingen andre som rydder og lager mat og deler et glass vin fredag kveld og tar den dugnaden i barnehagen lørdag formiddag eller i det minste tar den sammen med deg. Ingen som tar sykt barn dager og bilen på eu-kontroll og går på møter i borettslaget og vasker det badet.

For barnet blir det slitsomt og ensomt. Ingen søsken? Ingen far. Ingen som kan hente når du ikke kan, ingen som ser hvor tøff hun er i akkurat den genseren akkurat i dag, for mor er på jobb og skulle levere bilen på eu-kontroll og det finns ingen andre. Det hjelper ikke å besøke onkel til helga. 

Jeg ville tenkt meg om både en og ti ganger. 

Anonymkode: 0634b...f1a

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Med tanke på hvor mange som vokser opp med en foreldre og likevel blir folk av, så burde det ikke være noe problem med å planlegge. Du har tydeligvis ressursene som trengs. I tillegg viker det som om snart alle har mist et sett halvsøsken og ingen bor med biologiske far... 

Hvordan vil det gå om du blir permanent uten jobb? Har du folk som stiller opp for deg om noe slikt skjer? 

Ei jeg kjenner var i Danmark selv, men fullstendig uten nettverk, så da hun ble syk ble BV koplet inn etter hvert...

Anonymkode: 28058...544

Prøver du bevisst å skremme henne? Om Ts blir permanent uten barn så finnes det gode nav-ordninger og nei BV trenger nødvendigvis ikke å kobles inn nei. 

Anonymkode: 260a2...83d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker akkurat likt. Jeg har kjæreste, men ser ikke for meg å ville dele eventuelle barn med vedkommende. Jeg syns det er slitsomt å bo med en mann. De aller fleste er rotete og skaper masse merarbeid, fremfor å bo alene. Husarbeid tar dobbelt så lang tid nå, som da jeg bodde alene. Med et barn på toppen blir det bare enda mer irriterende å skulle leke hushjelp for et voksent menneske.

Jeg ser i likhet med TS for meg konflikter når det gjelder barneoppdragelse, samt uenigheter om ting som navn, hvor skal vi feire jul osv. Og en evnt skilsmisse; det må være grusomt. Da vil jeg heller være alene og vite at barnet er 100% mitt. Tror det er mye mer harmonisk og enkelt for begge.

Foreløpig har jeg ikke lyst på barn, men når/hvis ønsket kommer, så stikke jeg til Danmark og dumper kjæresten.

Anonymkode: 36ca9...93b

Jeg har ikke kjæreste, men er helt lik her. Veldig lyst på barn, da 😊

Anonymkode: 633ef...cef

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke en "mannehater", men jeg kan rett og slett ikke se for meg å bo med en mann. Ha kjæreste, ja. Men å gifte meg og permanent bo med noen vil jeg faktisk ikke. Min største drøm er en baby. Ikke mor-far-barn-leken. Jeg vet det er utradisjonelt, men jeg vet jeg kommer til å greie å gi barnet en god oppvekst. Jeg har økonomien, huset, en god familie som stiller opp og genuin interesse for barn og pedagogikk. Dessuten liker jeg ikke tanken på å "dele" barnet mitt med noen... ha barnet 50% om vi skilles, ulike syn på barneoppdragelse osv som kan skape drama. Jeg vil bare ha et barn, uten involvering av en mann👶

Mange mener det er egoistisk å kjøpe sperm, gå i mot naturen, "barnet fortjener en far" osv. Men jeg vokste selv opp med en alenemamma og vi hadde det fantastisk. Jeg kjente aldri på at noe manglet. Faktisk var barndommen min god helt til moren min giftet seg med en mann og vi flyttet med han. Kort fortalt var han aldri noen god farsfigur for meg. Jeg trivdes uten tvil best med kun mammaen min!

Det jeg lurer på er, om dette er noe jeg kommer til å angre på, om jeg får donorbarn. Jeg er i slutten av 20-årene og har ønsket et barn i flere år, men ikke turt. Er det noen andre som føler det samme? Føler meg veldig alene om disse tankene. Jeg vil helst være en ung mor også, så jeg orker ikke å dvele på dette i så mange år til.

Anonymkode: f0c70...84a

Som mann støtter jeg deg hundre prosent, du virker å ha alle forutsetninger for å gi barn en god en superfin oppvekst! Før du gutter, så kan man fint ordne mannlige forbilder innad i slekten, eller andre tillitspersoner i dine barns liv. Det vil nok være en del menn som har vanskelig å godta at du både kan bli gravid og være god forelder uten en far. De skal du ikke bry deg om, da jeg er helt sikker på at du kan gi barn en fin oppvekst, og det er når alt kommer til alt, det aller viktigste

Anonymkode: 82039...6a7

[Gjest anonymjente21]

Jeg forstår tankene dine. Men hva med kjæresten din da, kan du ikke få barn med han og likevel fortsette som kjærester, bo på forskjellige steder og ikke gifte dere? Så kan han komme å besøke dere og du kan ha 100% foreldreansvar? Og da får jo barnet en pappa på papiret også. 

Hva sier kjæresten din om at du kjøper deg sperm i Danmark? 

[Gjest anonymjente21]

Bare glem kommentaren min. Jeg leste du skrev: «Ha kjæreste, ja». Jeg trodde først du mente at du har kjæreste, men at du glemte bokstaven «r» i ordet ha(r). 

Men hvis du ikke har kjæreste så forstår jeg at du vil vurdere å bli gravid på en annen måte. 

[AnonymBruker]

Mannfolk er som regel ikke til noe særlig hjelp for barna uansett.

Anonymkode: 93734...6e9