Stakkars alle uføretrygde og navere!

[Kaptein Klein]

Ikke lenge til vi er der alle mann i dette tempoet. Ser dere på trygdepils! (sittende hjemme over skype)

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Permitteringer, konkurser, massiv arbeidsledighet, lavkonjunktur, resesjon. Glansdagene er over, og det kommer til å ta lang tid å komme oss opp - om vi noensinne gjør det. 

Anonymkode: 3b917...6ee

Ja, det tryggeste er nok å ha uføretrygd. De det går utover, er nok først og fremst nye som søker. 

Anonymkode: 909ae...b20

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det tryggeste er nok å ha uføretrygd. De det går utover, er nok først og fremst nye som søker. 

Anonymkode: 909ae...b20

Mulig du har rett, for det kan selvfølgelig ikke kuttes sånn uten videre, men det tror jeg bare gjelder på kort sikt. Hvis nivået på trygda over år holdes på status quo, er det på et vis kutt. Det tror jeg er sannsynlig at kommer til å skje.

Jeg tror også det er sannsynlig at de som er i arbeid må jobbe mer for mindre i tida fremover, samt at pensjonene synker. Altså tøffere tider for alle.

Anonymkode: 3b917...6ee

[AnonymBruker]

De som jobber i privat sektor med innskuddspensjon i fond og som skal ut i pensjon i disse dager har virkelig vært uheldig...

Anonymkode: 7040c...d64

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du forveksler inntektsevne med arbeidsevne.
Men inntekten spiller selvfølgelig inn ja, det er grenser for hvor mye man kan tjene uten at det går utover trygden. Det er dog ikke inntektsEVNE som avgjør om du får innvilget trygd, det er arbeidsevnen.

Anonymkode: 11695...267

Det er inntektsevne som avgjør ja. Man kan ha 0% arbeidsevne men likevel inntektsevne og får da avslag eller redusert trygd. 

Anonymkode: 383c0...348

[AnonymBruker]

Det er ikke så lett å bli uføretrygdet som alle tror. Jeg har hjernesvulst og får ikke uføretrygd, jeg er nemlig forholdsvis ung og er utstyrt med en meget god psykisk helse. Så selv om jeg er fysisk syk, snart er helt døv og har en konstant følelse av å være full døgnet rundt med alt det innebærer av hodepine, kvalme og svimmelhet så mener Nav at jeg har såpass sterk psyke at jeg vil takle arbeidslivet. Jeg har gitt opp. Disse korona-dagene er med andre ord ingen utfordring for min del, det er slik livet mitt er til vanlig. 

 

 

Anonymkode: c9d59...bd1

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

De som jobber i privat sektor med innskuddspensjon i fond og som skal ut i pensjon i disse dager har virkelig vært uheldig...

Anonymkode: 7040c...d64

Hvilken sammenheng har dette med uføretrygde og navere? Har lest tittelen på tråden???

Anonymkode: 4eef2...ed6

[ErGlad]

På 16.3.2020 den 10.51, AnonymBruker skrev:

Det er ikke så lett å bli uføretrygdet som alle tror. Jeg har hjernesvulst og får ikke uføretrygd, jeg er nemlig forholdsvis ung og er utstyrt med en meget god psykisk helse. Så selv om jeg er fysisk syk, snart er helt døv og har en konstant følelse av å være full døgnet rundt med alt det innebærer av hodepine, kvalme og svimmelhet så mener Nav at jeg har såpass sterk psyke at jeg vil takle arbeidslivet. Jeg har gitt opp. Disse korona-dagene er med andre ord ingen utfordring for min del, det er slik livet mitt er til vanlig. 

Anonymkode: c9d59...bd1

Det forstår jeg godt. Det er ikke lett å bli uføretrygd.

[AnonymBruker]

På 16.3.2020 den 10.51, AnonymBruker skrev:

Det er ikke så lett å bli uføretrygdet som alle tror. Jeg har hjernesvulst og får ikke uføretrygd, jeg er nemlig forholdsvis ung og er utstyrt med en meget god psykisk helse. Så selv om jeg er fysisk syk, snart er helt døv og har en konstant følelse av å være full døgnet rundt med alt det innebærer av hodepine, kvalme og svimmelhet så mener Nav at jeg har såpass sterk psyke at jeg vil takle arbeidslivet. Jeg har gitt opp. Disse korona-dagene er med andre ord ingen utfordring for min del, det er slik livet mitt er til vanlig. 

Anonymkode: c9d59...bd1

Det er enda lettere i 2020 for å bli uføretrygd. Hva det skyldes kan diskuteres.

Anonymkode: 90c81...d10

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er enda lettere i 2020 for å bli uføretrygd. Hva det skyldes kan diskuteres.

Anonymkode: 90c81...d10

Hovedsaklig kortere tid på AAP. Dette var varslet av regjeringen, men media fremstiller det som noe uventet.

Anonymkode: 9ffae...e9b

[AnonymBruker]

På 25.8.2019 den 0.53, Jr.Garcon skrev:

Er de 100 % uføretrygdet, så vil de for hver krone de tjener over ca 40,000 på jobbingen, betale ca 50 øre av hver krone de tjener.

Eksempel  100 % uføretrygd - 247,000.  Prøver å jobbe/jobber litt og tjener 60,000.

Da får han/hun 247,000 + 40,000 + 10,000. 

Tjener hun 100,00-

247,000+ 40,000+ 30,000. ( Her jobber han/hun inn 100,000 i arbeidsinntekt og 30,000 av de tas automatisk + så kommer det økt skatt på de 70,000 han/hun faktisk får som inntekt).

Tjener 200,000-

247,000 + 40,000 + 80,000.   Her går 80,000 av tjente penger bort osv.

 

Så har man maksgrenser, endring av selve  uføregraden osv osv hvis man over tid er i arbeid av et visst omfang.

 

Du kan med andre ord slappe helt av. Regjerningen har allerede mer enn nok med å få uføre til å jobbe (mange har jo reelt ikke sjangs/får ikke sjangs i arbeidslivet)  om du ikke skal sette enda høyere smeller på beløp de tjener over 40,000 ,  - 50% reduksjon i inntekten + økt skatt holder nok Dessuten er du som skattebetaler og arbeidstager ALLTID tjent med at alle uføre jobber så mye som overhodet mulig siden det ALLTID gir mindre utgifter ut og mer inntekter inn til staten. 

Dette er ikke rett. Det er faktisk direkte feil. Hvor har du dette fra? 

Jeg er 50 prosent ufør og jobber tidvis litt mer enn 50 prosent I gode perioder. Kompensasjonsgraden beregnes individuelt. Jeg aner ikke hvorfan det regnes ut, men det varierer mellom ulike mennesker. Jeg har en kompensasjonsgrad på 80 prosent som betyr at for hver hundrelapp jeg tjener over fribeløpet, tar nav 80 kr. Dette skjer med meg i perioder så jeg vet at dette er slik det gjøres.  Samboer sin kompensasjonsgrad er 76. Min 100 prosent uføre venninne har 79. Alle tre har minstesats. 

Jeg klager ikke og syntes det er fair. Jeg får jo trygden og hvis jeg tjener mer enn jeg skal i en periode, så skal jeg selvsagt få mindre i trygd. Jeg skal jo ikke ha både trygd og lønn. Det hadde vært galskap hvis jeg skulle kunne jobbe OG få trygd. Da hadde jeg jo fått dobbelt opp. 

Poenget mitt er bare at du kommer med feilinformasjon og det er viktig å ha fakta på bordet her. Ikke ting du har funnet opp. Kanskje noen får beholde 50 prosent. Det vet jeg ikke, men jeg får beholde 20 kr for hver hundrelapp jeg tjener over fribeløpet. 

Jeg forstår at ikke alle gidder dette hvis man kun ser på pengene. For meg er jobben en viktig del av identiteten min og hvis jeg kan jobbe, så gjør jeg det. Da driter jeg i at jeg bare tjener småpenger på det. For andre er jobben og tilhørigheten ikke viktig og da blir det sånn. 

Anonymkode: 76497...028

[Jr.Garcon]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er ikke rett. Det er faktisk direkte feil. Hvor har du dette fra? 

Jeg er 50 prosent ufør og jobber tidvis litt mer enn 50 prosent I gode perioder. Kompensasjonsgraden beregnes individuelt. Jeg aner ikke hvorfan det regnes ut, men det varierer mellom ulike mennesker. Jeg har en kompensasjonsgrad på 80 prosent som betyr at for hver hundrelapp jeg tjener over fribeløpet, tar nav 80 kr. Dette skjer med meg i perioder så jeg vet at dette er slik det gjøres.  Samboer sin kompensasjonsgrad er 76. Min 100 prosent uføre venninne har 79. Alle tre har minstesats. 

Jeg klager ikke og syntes det er fair. Jeg får jo trygden og hvis jeg tjener mer enn jeg skal i en periode, så skal jeg selvsagt få mindre i trygd. Jeg skal jo ikke ha både trygd og lønn. Det hadde vært galskap hvis jeg skulle kunne jobbe OG få trygd. Da hadde jeg jo fått dobbelt opp. 

Poenget mitt er bare at du kommer med feilinformasjon og det er viktig å ha fakta på bordet her. Ikke ting du har funnet opp. Kanskje noen får beholde 50 prosent. Det vet jeg ikke, men jeg får beholde 20 kr for hver hundrelapp jeg tjener over fribeløpet. 

Jeg forstår at ikke alle gidder dette hvis man kun ser på pengene. For meg er jobben en viktig del av identiteten min og hvis jeg kan jobbe, så gjør jeg det. Da driter jeg i at jeg bare tjener småpenger på det. For andre er jobben og tilhørigheten ikke viktig og da blir det sånn. 

Anonymkode: 76497...028

Hele innlegget mitt gjelder og har regnestykker basert på  en 100% uføregrad, det står i klartekst. 

Ting jeg har funnet på ja lol. 

100% ufør + fribeløp + beløpet over fribeløp (selv om det er høy kompensasjonsgrad på sistnevnte) = uansett mer i inntekt, enn kun 100 % ufør og 0% jobb. 

Endret 19. juli 2020 av Jr.Garcon

[TBergh]

Et karrierevalg.

En uføretrygdets historie eller hvordan jeg ble ufør.

Her trengs det litt historieforskning, så her må det gås tilbake i tid. (dette gjelder oss gamlinger, og til informasjon og opplysning til de unge i dagens informasjonssamfunn)

Det er sikkert mange som husker situasjoner fra den gangen de var små. Man hadde mange ønsker og drømmer. En av de store drømmene var å kunne være sent oppe. Slippe å bli mast på om å gå og legge seg. Se på detektimen, Helgenen, Drake, Gullguttene og Kruttrøyk. (dette var de STORE) tilbake på 60ti og 70ti tallet. Alt det spennende som de voksne så på TV. Ja det er sikkert mange av dere som husker disse seriene, som våre foreldre ødela, ved sende oss små i senga. Det er sikkert mange som kjenner seg igjen i dette.

Kanskje du også husker en noenlunde lignende situasjon:

«Ja nå må du legge deg, det er sent, du skal på skolen i morgen». «Jammen jeg skal bare…» «Nei det er ikke noe bare…. Ikke noe mer tøys nå, gå å legge deg med en gang. Hører du?»

Når man nærmet seg slutten av folkeskolen, (dette var i det forrige årtusen når folk gikk på folkeskole, og derfor ble det folk av folk, den gangen, men ikke etter at folkeskolen ble kastet som ubrukelig) begynte man å få spørsmålet om hva man skulle bli.

Lege, tannlege, advokat, ingeniør, arkitekt, osv. Man måtte være ambisiøs.

Dette var yrker med høy status og høy inntekt. Det var mange foreldre som var ambisiøse på sine barns vegne. Og det var det ikke noe galt med.

Man hørte sine klassekamerater snakke om studier på universiteter, både i inn- og utland.

Så kom turen til oss, som hadde skjønt «det» og ville leve et liv i sus og dus. «Nå, hva skal du bli, ja for du vet vel hva du skal bli?»

Selvfølgelig hadde man bestemt seg, men man holdt klokelig kjeft, for man ville ikke avsløre sine planer. Man ville ha muligheten av å finpusse dem, i det skjulte, og selvfølgelig for å unngå konkurranse.

Det var nemlig en ting som var sikkert. Man skulle nemlig f…n meg, ikke ha en god jobb, med høy status og inntekt, og i tillegg være frisk, ikke f…n. Hvem med vette i behold er interessert i noe sånt noe. De som har slike planer er idioter, noe alle vet og er enig i. Men det er få som ser alternativet. Men vi, oss fremtidige uføretrygdede hadde skjønt det, så man la sine planer, i det skjulte, for å ha alt klart når man ble voksen.

Man skulle gjøre karriere som uføretrygdet.

Tenk deg det livet. Skli gjennom livet med smerter, angst og depresjoner, og i tillegg kunne få lov til å bruke pengene sine på piller, tabletter og behandlinger.

Toppen av kransekaka; det man virkelig strakte seg etter var; stram og dårlig økonomi, i tillegg.

Tenk det.

Hva mer kunne man be om?

Bare tenk dere, de øyeblikkene de uføre har, når de med hevet hode og stolthet i blikket kan se sine venner og bekjente rett inn i øynene å si, «å nei du, det har ikke jeg råd til, jeg er nemlig uføretrygdet, jeg. Og du arbeidet med hva, sa du?»  Da får de uføretrygdete, lange og misunnelige blikk. Selvfølgelig i det skjulte. Ja jeg sier det igjen, hvem i all verden vil være frisk, ha en god jobb og god inntekt, når man har slike alternativer. Kun idioter.

Men karriereplanen hadde sine klare nedsider, og ubehagligheter, det skal innrømmes. I noen år måtte man være frisk, jobbe og ha gode arbeidskamerater og ha god inntekt.

Fy svarte, men vi var utholdene, målrettet og hadde stor tillitt til våre planer. Ingen eller ingenting skulle knekke oss. Men så… så kom tidspunktet for når selve planen med stor P skulle settes ut i livet.

Det eneste man hadde å gjøre var bare å ordne noen få bagateller, og småtterier, som et hvert menneske med vettet i behold kunne gjøre minst like bra, viss ikke bedre.

Man trengte kun å ordne det sånn at man ble innblandet i en bilulykke, og kanskje være så heldig å måtte amputere ett eller, hvis du var virkelig heldig, begge benene. Eller kanskje få problemer med angst, ødelagt rygg, eller mange av de andre misunnelsesverdige alternativer som verden er full av. Det viktigste var å få en sykdom som kunne vare livet ut. Når man planlegger et liv i sus og dus som uføretrygdet så var dette lett å fikse. Tross alt det var og er nok av alternativer å ta av. Det var nemlig fritt valg, fra øverste hylle. For det var det man egentlig gjorde, før man ble uføretrygdet.

Man valgte en livslang sykdom, for å oppnå den uførhet man lengtet og higet etter.

Det er en ting, dere friske må huske og det er å ikke undervurdere de uføretrygdes intelligens. Man må ikke glemme at for å gjøre karriere som uføretrygdet og for å bli en god uføretrygdet, så kreves det god planlegging, fokus, stå på humør, selvtillitt og målrettet innsats.

Så nå begynner noen av dere sikkert å skjønne at det å være uføretrygdet ikke «er en lek», men blodig alvor.

Dette er en oppgave vi tar på største alvor og går opp i med liv og sjel.

Full klaff, en amputasjon eller to, ødelagt rygg, og man er i mål, med påfølgende bonus, smerter, men det beste av alt, man kan nå være våken hele natten. At dette skyldtes smerter, er som en dråpe i havet. Man må tross alt ikke miste fokuset og målet av syne.

En av de aller største drømmer man hadde som liten, var endelig gått i oppfyllelse.

I starten var det visse ubehagligheter og problemer man måtte takle, det var så.

Dette var at man måtte slite med samme inntekt som når man var i arbeid. Det var noe dritt. Men, men, vi som planla ett godt liv som uføretrygdete, visste dette, så vi gikk og regnet ned dagene til vi kunne bli overført til attføring. Og ganske riktig trinn 2, i vår vel planlagte plan, trådte i kraft. En etterlengtet og dramatisk nedgang i inntekten, samt økte utgifter til medisiner og behandlinger. Man begynte nå å nærme seg det punktet hvor det viste seg at den nøye planlagte karriereplan ville få full uttelling.

Så kom det en nedtur. Det viste seg at når man ble overført fra attføring til uføretrygd, så gikk inntekten noe opp. Unnskyld uttrykket, men fanden også, her møtte man på uforutsette problemer, man hadde tross alt planlagt, og kjempet for et liv med sykdom, smerter og med en dårlig og kanskje ekstremt stram økonomi, også blir økonomien noe forbedret. Fa..en heller. Men opp med hodet du raske gutt, ikke fortvil. Se lyst på det.

Inntekten vil sikkert gå ned.

Men så inntreffer det man ikke hadde tenkt over, men som kom som en stor bonus. Man kunne få etterutdannelse. Det viste seg nemlig at de medisinene man brukte hadde en stor plusside, de hadde til dels store og alvorlige bivirkninger. Dette kunne medføre at man kunne pådra seg andre sykdommer.

Man kunne få lever- og nyreskader, hjerteproblemer eller magesår, hjerneblødninger, alvorlige mageproblemer, muskellidelser, med påfølgende økt medisinbruk, og enda flere skader pga. bivirkninger. Dette kan man kunne kalle positive spinnoff effekter, som ene og alene skyldtes at man planla godt og grundig.

Så ikke kom her å si at ikke lykken står den kjekke bi.

Dette betyr mer utgifter til mer medisiner og behandlinger, noe som betød at man vil kunne få utrolig dårlig økonomi. Ja faktisk så dårlig at man noen ganger må velge mellom mat og medisiner.

Denne dårlige økonomien løste faktisk også ett annet problem som mange sikkert ikke hadde tenkt over, men som helt klart var ett pluss. Mange sparer penger til ny bil, båt, hytte, TV osv. Det problemet har ikke de som er uføretrygdete. Man har nemlig ikke økonomiske muligheter til å spare til noe. Problem løst.

Nok et enormt pluss er all den fritiden man får, man kan sitte i stuen, å kulen, å se i veggen, eller se i veggen på kjøkkenet eller sitte på soverommet å se i veggen. Ja unntatt de dagene hvor man er så dårlig at man må ligge i sengen hele tiden, flere døgn i trekk. Men hvem har ikke ønsket å kunne ligge «bare fem minutter til da» når den hersens vekkerklokken ringer om morgen. Og nå kan man ligge i sengen i flere døgn i strekk. Ha, du snakker om å ha det som plommen i egget. Ja at de friske misunner de uføretrygdede er lett å skjønne.

For ikke å snakke om alle de deilige medisinene man tar. Tabletter i alle regnbuens farger. Også snakker man om at livet som uføretrygdet er grått og kjedelig.

Mottakerne av uføretrygd levde livet på den grønne gren, men hadde et stort og særdeles alvorlig problem. Det var ingen som virkelig forstod deres problemer. De som for alt i verden ville leve et liv med medisiner, behandlinger, legebesøk, og store, sterke og livslange smerter, angst og depresjoner. Det var ingen som talte deres sak, forstod dem, og som kunne se saken fra deres side. Kunne hjelpe dem å få enda strammere og dårligere økonomi. Hadde de hatt dette, ville de virkelig ha oppnådd noe.

Men hva skjer når man går fra å være uføretrygdet til alderstrygd.

Dette er noe alle vet, men skitt au jeg sier det likevel. Man blir frisk.

Så, når «vår mann» trer inn på senen med forslag om at de som har vært uføretrygdede ikke trenger noe særlig med penger når de bli gamle, så blir det medisinske faktum, som egentlig alle kjenner til, avdekket.

Skjermingstillegg, dermingstillegg meg i hodet og pumpen (pumpen er det samme som ræva, men jeg har vokst opp i et møblert hjem, så slike uttrykk bruker jeg ikke)

Hva vil dette resultere i? Jo Endelig kunne vi som ble gamle og uføre slippe å spise middag hver dag, slippe den forhatte oppvasken av middagsserviset. Penger spart på varmt vann og oppvaskmiddel.

Du snakker om en Messias som kom de fortapte til unnsetning.

Tenk deg den store fordelen, slippe å finne ut hva en skal ha til middag, hver eneste fordømte dag. Endelig kan en slippe det herket. Svaret gir seg selv, god og sunn brødmat, hver dag. Og kanskje en fastedag eller to. Ingen ting er bedre for helsen enn faste, det er noe alle vet. For ikke å snakke om at man faktisk kunne få detoxing, gratis. Og endelig en slankekur som holdt hva den lovte.

Nei fra spøk til alvor.

Det jeg har skrevet foran, er selvfølgelig en fleip av galgenhumor typen.

Sannheten om de uføretrygdede er at de selvfølgelig er dritt late, og vil ikke bli mindre late når de blir alderspensjonister.

De uføretrygdede gidder rett og slett ikke å jobbe, men vil snylte på samfunnet, og samfunnet mine damer og herrer, det er deg og meg. Noen av disse uførtrygdede er til og med så late at de sitter i en rullestol, som på toppen av alt er elektrisk. De gidder ikke en gang å dra seg frem etter hjulene. Det er late jæ…r. Her har disse rullestollatsabbene, bare fått ødelagt eller amputeret et bein, eller to, eller blitt lam etter en godt planlagt bil- eller arbeidsulykke, og hvem vil ikke gjøre det, bare for å kunne sitte på ræ…a si en elektrisk rullestol, hele dagen.

De har til og med fått ordnet seg egne parkeringsplasser, så de slipper å gå langt.

Vel, det skal de ha, de har planlagt godt, og vært iherdige. 

Har du forresten sett en av disse rullestolene. De har joystick, og elektrisk motor. Man kan sitte hele dagen og spille bilspill, samtidig. Hvor realistisk kan egentlig ett bilspill bli. Hallo. Andre som er friske og har god økonomi, må gå og kjøpe en spillkonsoll. Og den er fa..n meg ikke billig.

Man kan kanskje si at de uføretrygdede nå er tatt med buksa nede, ja i hvert fall de som har klart å stå opp og klart få på seg buksa.

Det er bare å innrømme det, dere er nå blitt gjennomskuet og avslørt. Alle deres store planer om et godt liv med stram og dårlig økonomi, et liv i sus og dus med tabletter, smerter, og andre plager, som uføretrygdete, er falt i grus. Det var vel i realiteten for godt til å vare. Ja, ja, intet tre vokser inn i himmelen.

Så alle dere uføretrygdede, der ute, og som har levd et godt og rikt liv, opp å stå, skaff deg en jobb. Ikke sitt hjemme å lat deg i en rullestol.

Nei makan til folk.

PS De uføretrygdede var de første som drev med multitasking. De håndterte flere sykdommer, medisiner, og ofte et gjenstridig offentlig byråkrati, samtidig.

Det er multitasking det.

Helt til slutt et godt og velmenende råd til alle dere unge der ute.

Sats på en karriere som uføretrygdet.

 

Med vennlig hilsen

Emeritus uførepensjonist

TBergh

[AnonymBruker]

4 timer siden, TBergh skrev:

Et karrierevalg.

 

En uføretrygdets historie eller hvordan jeg ble ufør.

 

Her trengs det litt historieforskning, så her må det gås tilbake i tid. (dette gjelder oss gamlinger, og til informasjon og opplysning til de unge i dagens informasjonssamfunn)

 

Det er sikkert mange som husker situasjoner fra den gangen de var små. Man hadde mange ønsker og drømmer. En av de store drømmene var å kunne være sent oppe. Slippe å bli mast på om å gå og legge seg. Se på detektimen, Helgenen, Drake, Gullguttene og Kruttrøyk. (dette var de STORE) tilbake på 60ti og 70ti tallet. Alt det spennende som de voksne så på TV. Ja det er sikkert mange av dere som husker disse seriene, som våre foreldre ødela, ved sende oss små i senga. Det er sikkert mange som kjenner seg igjen i dette.

 

Kanskje du også husker en noenlunde lignende situasjon:

 

«Ja nå må du legge deg, det er sent, du skal på skolen i morgen». «Jammen jeg skal bare…» «Nei det er ikke noe bare…. Ikke noe mer tøys nå, gå å legge deg med en gang. Hører du?»

 

Når man nærmet seg slutten av folkeskolen, (dette var i det forrige årtusen når folk gikk på folkeskole, og derfor ble det folk av folk, den gangen, men ikke etter at folkeskolen ble kastet som ubrukelig) begynte man å få spørsmålet om hva man skulle bli.

 

Lege, tannlege, advokat, ingeniør, arkitekt, osv. Man måtte være ambisiøs.

 

Dette var yrker med høy status og høy inntekt. Det var mange foreldre som var ambisiøse på sine barns vegne. Og det var det ikke noe galt med.

 

Man hørte sine klassekamerater snakke om studier på universiteter, både i inn- og utland.

 

Så kom turen til oss, som hadde skjønt «det» og ville leve et liv i sus og dus. «Nå, hva skal du bli, ja for du vet vel hva du skal bli?»

 

Selvfølgelig hadde man bestemt seg, men man holdt klokelig kjeft, for man ville ikke avsløre sine planer. Man ville ha muligheten av å finpusse dem, i det skjulte, og selvfølgelig for å unngå konkurranse.

 

Det var nemlig en ting som var sikkert. Man skulle nemlig f…n meg, ikke ha en god jobb, med høy status og inntekt, og i tillegg være frisk, ikke f…n. Hvem med vette i behold er interessert i noe sånt noe. De som har slike planer er idioter, noe alle vet og er enig i. Men det er få som ser alternativet. Men vi, oss fremtidige uføretrygdede hadde skjønt det, så man la sine planer, i det skjulte, for å ha alt klart når man ble voksen.

 

Man skulle gjøre karriere som uføretrygdet.

 

Tenk deg det livet. Skli gjennom livet med smerter, angst og depresjoner, og i tillegg kunne få lov til å bruke pengene sine på piller, tabletter og behandlinger.

 

Toppen av kransekaka; det man virkelig strakte seg etter var; stram og dårlig økonomi, i tillegg.

 

Tenk det.

 

Hva mer kunne man be om?

 

Bare tenk dere, de øyeblikkene de uføre har, når de med hevet hode og stolthet i blikket kan se sine venner og bekjente rett inn i øynene å si, «å nei du, det har ikke jeg råd til, jeg er nemlig uføretrygdet, jeg. Og du arbeidet med hva, sa du?»  Da får de uføretrygdete, lange og misunnelige blikk. Selvfølgelig i det skjulte. Ja jeg sier det igjen, hvem i all verden vil være frisk, ha en god jobb og god inntekt, når man har slike alternativer. Kun idioter.

 

Men karriereplanen hadde sine klare nedsider, og ubehagligheter, det skal innrømmes. I noen år måtte man være frisk, jobbe og ha gode arbeidskamerater og ha god inntekt.

 

Fy svarte, men vi var utholdene, målrettet og hadde stor tillitt til våre planer. Ingen eller ingenting skulle knekke oss. Men så… så kom tidspunktet for når selve planen med stor P skulle settes ut i livet.

 

Det eneste man hadde å gjøre var bare å ordne noen få bagateller, og småtterier, som et hvert menneske med vettet i behold kunne gjøre minst like bra, viss ikke bedre.

 

Man trengte kun å ordne det sånn at man ble innblandet i en bilulykke, og kanskje være så heldig å måtte amputere ett eller, hvis du var virkelig heldig, begge benene. Eller kanskje få problemer med angst, ødelagt rygg, eller mange av de andre misunnelsesverdige alternativer som verden er full av. Det viktigste var å få en sykdom som kunne vare livet ut. Når man planlegger et liv i sus og dus som uføretrygdet så var dette lett å fikse. Tross alt det var og er nok av alternativer å ta av. Det var nemlig fritt valg, fra øverste hylle. For det var det man egentlig gjorde, før man ble uføretrygdet.

 

Man valgte en livslang sykdom, for å oppnå den uførhet man lengtet og higet etter.

 

Det er en ting, dere friske må huske og det er å ikke undervurdere de uføretrygdes intelligens. Man må ikke glemme at for å gjøre karriere som uføretrygdet og for å bli en god uføretrygdet, så kreves det god planlegging, fokus, stå på humør, selvtillitt og målrettet innsats.

 

Så nå begynner noen av dere sikkert å skjønne at det å være uføretrygdet ikke «er en lek», men blodig alvor.

 

Dette er en oppgave vi tar på største alvor og går opp i med liv og sjel.

 

Full klaff, en amputasjon eller to, ødelagt rygg, og man er i mål, med påfølgende bonus, smerter, men det beste av alt, man kan nå være våken hele natten. At dette skyldtes smerter, er som en dråpe i havet. Man må tross alt ikke miste fokuset og målet av syne.

 

En av de aller største drømmer man hadde som liten, var endelig gått i oppfyllelse.

 

I starten var det visse ubehagligheter og problemer man måtte takle, det var så.

 

Dette var at man måtte slite med samme inntekt som når man var i arbeid. Det var noe dritt. Men, men, vi som planla ett godt liv som uføretrygdete, visste dette, så vi gikk og regnet ned dagene til vi kunne bli overført til attføring. Og ganske riktig trinn 2, i vår vel planlagte plan, trådte i kraft. En etterlengtet og dramatisk nedgang i inntekten, samt økte utgifter til medisiner og behandlinger. Man begynte nå å nærme seg det punktet hvor det viste seg at den nøye planlagte karriereplan ville få full uttelling.

 

Så kom det en nedtur. Det viste seg at når man ble overført fra attføring til uføretrygd, så gikk inntekten noe opp. Unnskyld uttrykket, men fanden også, her møtte man på uforutsette problemer, man hadde tross alt planlagt, og kjempet for et liv med sykdom, smerter og med en dårlig og kanskje ekstremt stram økonomi, også blir økonomien noe forbedret. Fa..en heller. Men opp med hodet du raske gutt, ikke fortvil. Se lyst på det.

 

Inntekten vil sikkert gå ned.

 

Men så inntreffer det man ikke hadde tenkt over, men som kom som en stor bonus. Man kunne få etterutdannelse. Det viste seg nemlig at de medisinene man brukte hadde en stor plusside, de hadde til dels store og alvorlige bivirkninger. Dette kunne medføre at man kunne pådra seg andre sykdommer.

 

Man kunne få lever- og nyreskader, hjerteproblemer eller magesår, hjerneblødninger, alvorlige mageproblemer, muskellidelser, med påfølgende økt medisinbruk, og enda flere skader pga. bivirkninger. Dette kan man kunne kalle positive spinnoff effekter, som ene og alene skyldtes at man planla godt og grundig.

 

Så ikke kom her å si at ikke lykken står den kjekke bi.

 

Dette betyr mer utgifter til mer medisiner og behandlinger, noe som betød at man vil kunne få utrolig dårlig økonomi. Ja faktisk så dårlig at man noen ganger må velge mellom mat og medisiner.

 

Denne dårlige økonomien løste faktisk også ett annet problem som mange sikkert ikke hadde tenkt over, men som helt klart var ett pluss. Mange sparer penger til ny bil, båt, hytte, TV osv. Det problemet har ikke de som er uføretrygdete. Man har nemlig ikke økonomiske muligheter til å spare til noe. Problem løst.

 

Nok et enormt pluss er all den fritiden man får, man kan sitte i stuen, å kulen, å se i veggen, eller se i veggen på kjøkkenet eller sitte på soverommet å se i veggen. Ja unntatt de dagene hvor man er så dårlig at man må ligge i sengen hele tiden, flere døgn i trekk. Men hvem har ikke ønsket å kunne ligge «bare fem minutter til da» når den hersens vekkerklokken ringer om morgen. Og nå kan man ligge i sengen i flere døgn i strekk. Ha, du snakker om å ha det som plommen i egget. Ja at de friske misunner de uføretrygdede er lett å skjønne.

 

For ikke å snakke om alle de deilige medisinene man tar. Tabletter i alle regnbuens farger. Også snakker man om at livet som uføretrygdet er grått og kjedelig.

 

Mottakerne av uføretrygd levde livet på den grønne gren, men hadde et stort og særdeles alvorlig problem. Det var ingen som virkelig forstod deres problemer. De som for alt i verden ville leve et liv med medisiner, behandlinger, legebesøk, og store, sterke og livslange smerter, angst og depresjoner. Det var ingen som talte deres sak, forstod dem, og som kunne se saken fra deres side. Kunne hjelpe dem å få enda strammere og dårligere økonomi. Hadde de hatt dette, ville de virkelig ha oppnådd noe.

 

Men hva skjer når man går fra å være uføretrygdet til alderstrygd.

 

Dette er noe alle vet, men skitt au jeg sier det likevel. Man blir frisk.

 

Så, når «vår mann» trer inn på senen med forslag om at de som har vært uføretrygdede ikke trenger noe særlig med penger når de bli gamle, så blir det medisinske faktum, som egentlig alle kjenner til, avdekket.

 

Skjermingstillegg, dermingstillegg meg i hodet og pumpen (pumpen er det samme som ræva, men jeg har vokst opp i et møblert hjem, så slike uttrykk bruker jeg ikke)

 

Hva vil dette resultere i? Jo Endelig kunne vi som ble gamle og uføre slippe å spise middag hver dag, slippe den forhatte oppvasken av middagsserviset. Penger spart på varmt vann og oppvaskmiddel.

 

Du snakker om en Messias som kom de fortapte til unnsetning.

 

Tenk deg den store fordelen, slippe å finne ut hva en skal ha til middag, hver eneste fordømte dag. Endelig kan en slippe det herket. Svaret gir seg selv, god og sunn brødmat, hver dag. Og kanskje en fastedag eller to. Ingen ting er bedre for helsen enn faste, det er noe alle vet. For ikke å snakke om at man faktisk kunne få detoxing, gratis. Og endelig en slankekur som holdt hva den lovte.

 

Nei fra spøk til alvor.

 

Det jeg har skrevet foran, er selvfølgelig en fleip av galgenhumor typen.

 

Sannheten om de uføretrygdede er at de selvfølgelig er dritt late, og vil ikke bli mindre late når de blir alderspensjonister.

 

De uføretrygdede gidder rett og slett ikke å jobbe, men vil snylte på samfunnet, og samfunnet mine damer og herrer, det er deg og meg. Noen av disse uførtrygdede er til og med så late at de sitter i en rullestol, som på toppen av alt er elektrisk. De gidder ikke en gang å dra seg frem etter hjulene. Det er late jæ…r. Her har disse rullestollatsabbene, bare fått ødelagt eller amputeret et bein, eller to, eller blitt lam etter en godt planlagt bil- eller arbeidsulykke, og hvem vil ikke gjøre det, bare for å kunne sitte på ræ…a si en elektrisk rullestol, hele dagen.

 

De har til og med fått ordnet seg egne parkeringsplasser, så de slipper å gå langt.

 

Vel, det skal de ha, de har planlagt godt, og vært iherdige. 

 

Har du forresten sett en av disse rullestolene. De har joystick, og elektrisk motor. Man kan sitte hele dagen og spille bilspill, samtidig. Hvor realistisk kan egentlig ett bilspill bli. Hallo. Andre som er friske og har god økonomi, må gå og kjøpe en spillkonsoll. Og den er fa..n meg ikke billig.

Man kan kanskje si at de uføretrygdede nå er tatt med buksa nede, ja i hvert fall de som har klart å stå opp og klart få på seg buksa.

 

Det er bare å innrømme det, dere er nå blitt gjennomskuet og avslørt. Alle deres store planer om et godt liv med stram og dårlig økonomi, et liv i sus og dus med tabletter, smerter, og andre plager, som uføretrygdete, er falt i grus. Det var vel i realiteten for godt til å vare. Ja, ja, intet tre vokser inn i himmelen.

 

Så alle dere uføretrygdede, der ute, og som har levd et godt og rikt liv, opp å stå, skaff deg en jobb. Ikke sitt hjemme å lat deg i en rullestol.

 

Nei makan til folk.

 

PS De uføretrygdede var de første som drev med multitasking. De håndterte flere sykdommer, medisiner, og ofte et gjenstridig offentlig byråkrati, samtidig.

 

Det er multitasking det.

 

Helt til slutt et godt og velmenende råd til alle dere unge der ute.

 

Sats på en karriere som uføretrygdet.

 

 

 

Med vennlig hilsen

 

Emeritus uførepensjonist

 

TBergh

 

Om en tar vekk smertene, sykdommen og mefisinene kan jeg godt tenke meg noen planlegger for dette. De er da ute etter trygden, ikke lidelsene som følger med denne.

Verken du eller jeg kan utelukke at disse fins.

Anonymkode: 9ffae...e9b

[TBergh]

Hei.

Det må skilles mellom uførepensjonister og de som svindler til seg en uførepensjon.

Du kan ikke omtale dette som en gruppe personer.

Det vil bli det samme som å si at alle er kjeltringer, fordi det finnes mange kjeltringer.

Når diskusjonen går på KG om uførepensjonister, blir alle tatt under en kam. Det er ikke riktig ovenfor de som faktisk er uførepensjonister og har en medisinsk årsak som ligger til grunn for det å være en uførepensjonist.

Mitt innlegg er et spark til disse «alle under en kam» kritikerne. De klarer ikke å skille mellom snørr og barter. De fører en rotet og særdeles useriøs diskusjon, hvis det de skriver kan kalles en diskusjon. De slenger ut av seg generelle påstander, som de har plukket opp her og der. Hvis disse hadde blitt presset til å dokumentere sine påstander, ville de ikke hatt noe å komme med.

Innen jussen er det noe som heter at, den som fremsetter en påstand også har bevisbyrden.

Fremsetter man slike påstander, som mange gjør på KG om uførepensjonister, da får de også underbygge bevise og/eller dokumentere sine påstander. Eller holde kjeft.

Etter min mening så er en uførepensjonist en uførepensjonist. En kjeltring som har tusket til seg en uførepensjon er likevel en kjeltring og ikke en uførepensjonist, uansett hva personen påstår eller hevder.

Heldigvis blir noen av disse kjeltringene avslørt, med påfølgende konsekvenser.

Med vennlig hilsen

TBergh

[Husholdning1]

5 minutter siden, TBergh skrev:

Hei.

 

Det må skilles mellom uførepensjonister og de som svindler til seg en uførepensjon.

 

Du kan ikke omtale dette som en gruppe personer.

 

Det vil bli det samme som å si at alle er kjeltringer, fordi det finnes mange kjeltringer.

 

Når diskusjonen går på KG om uførepensjonister, blir alle tatt under en kam. Det er ikke riktig ovenfor de som faktisk er uførepensjonister og har en medisinsk årsak som ligger til grunn for det å være en uførepensjonist.

 

Mitt innlegg er et spark til disse «alle under en kam» kritikerne. De klarer ikke å skille mellom snørr og barter. De fører en rotet og særdeles useriøs diskusjon, hvis det de skriver kan kalles en diskusjon. De slenger ut av seg generelle påstander, som de har plukket opp her og der. Hvis disse hadde blitt presset til å dokumentere sine påstander, ville de ikke hatt noe å komme med.

 

Innen jussen er det noe som heter at, den som fremsetter en påstand også har bevisbyrden.

 

Fremsetter man slike påstander, som mange gjør på KG om uførepensjonister, da får de også underbygge bevise og/eller dokumentere sine påstander. Eller holde kjeft.

 

Etter min mening så er en uførepensjonist en uførepensjonist. En kjeltring som har tusket til seg en uførepensjon er likevel en kjeltring og ikke en uførepensjonist, uansett hva personen påstår eller hevder.

 

Heldigvis blir noen av disse kjeltringene avslørt, med påfølgende konsekvenser.

 

Med vennlig hilsen

 

TBergh

 

Det er svært få, om noen, av disse kjeltringene som blir avslørt.

[AnonymBruker]

16 minutter siden, TBergh skrev:

Hei.

 

Det må skilles mellom uførepensjonister og de som svindler til seg en uførepensjon.

 

Du kan ikke omtale dette som en gruppe personer.

 

Det vil bli det samme som å si at alle er kjeltringer, fordi det finnes mange kjeltringer.

 

Når diskusjonen går på KG om uførepensjonister, blir alle tatt under en kam. Det er ikke riktig ovenfor de som faktisk er uførepensjonister og har en medisinsk årsak som ligger til grunn for det å være en uførepensjonist.

 

Mitt innlegg er et spark til disse «alle under en kam» kritikerne. De klarer ikke å skille mellom snørr og barter. De fører en rotet og særdeles useriøs diskusjon, hvis det de skriver kan kalles en diskusjon. De slenger ut av seg generelle påstander, som de har plukket opp her og der. Hvis disse hadde blitt presset til å dokumentere sine påstander, ville de ikke hatt noe å komme med.

 

Innen jussen er det noe som heter at, den som fremsetter en påstand også har bevisbyrden.

 

Fremsetter man slike påstander, som mange gjør på KG om uførepensjonister, da får de også underbygge bevise og/eller dokumentere sine påstander. Eller holde kjeft.

 

Etter min mening så er en uførepensjonist en uførepensjonist. En kjeltring som har tusket til seg en uførepensjon er likevel en kjeltring og ikke en uførepensjonist, uansett hva personen påstår eller hevder.

 

Heldigvis blir noen av disse kjeltringene avslørt, med påfølgende konsekvenser.

 

Med vennlig hilsen

 

TBergh

 

De aller færreste på KG har noe imot reelle uføre. Det er nok snylterne og de late det rettes kritikk mot.

Anonymkode: 9ffae...e9b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

De aller færreste på KG har noe imot reelle uføre. Det er nok snylterne og de late det rettes kritikk mot.

Anonymkode: 9ffae...e9b

Alle uføre er reelle uføre, stoler du ikke på helsepersonell som har vurdert dem.

Anonymkode: 4eef2...ed6

[Husholdning1]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alle uføre er reelle uføre, stoler du ikke på helsepersonell som har vurdert dem.

Anonymkode: 4eef2...ed6

Alle uføre er reelle uføre. Alle på uføretrygd er selvsagt ikke reelle uføre. Helsepersonell baserer tross alt sin vurdering tildels på informasjon fra pasienten.

[Silva Pluvialis]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

De aller færreste på KG har noe imot reelle uføre. Det er nok snylterne og de late det rettes kritikk mot.

Anonymkode: 9ffae...e9b

Men ved å rette kritikk mot uføretrygdede som en gruppe så påvirker det også de som rettmessig får trygd.