Usikker på min mann

[tuttipus]

Hei håper dere kan si akkurat hva dere mener, dette blir en lang historie. Jeg traff min mann i 2006, det var min mann og broren min som var venner og så ble han veldig forelelsket i meg og jeg begynte og å få følelser for ham etter hvert.                                            

 

Min familie likte ikke at jeg var sammen med ham for de mente at han ikke var noen mann for meg siden han er sterkt svaksynt og er veldig tykk og lav i høyden. Så min mor gjorde alt i makt for at jeg ikke skulle ha noe med ham å gjøre men jeg klarte ikke å la være å tenke på ham jeg hadde store følelser for ham, min mor mente at om han var den enste på jord skulle jeg ikke ha ham jeg var skjønnheten og han udyret,                      

 

mor mente at han var en pasient. Mor tok fullstendig kontrollen og jeg fikk ikke ha mobil ikke busskort og ikke fikk jeg sittet på nettet heller, jeg fikk kun gå på jobb men da ble jeg kjørt til og fra jobb men hvordan skulle jeg glemme følelsene for ham jeg elsket når jeg ikke fikk sittet på nettet slik jeg kunne komme meg videre med en annen mann jeg kunne eventuelt blitt forelsket i? jeg klarte ikke å la være å tenke på ham, tilslutt endte det med at jeg stakk av mitt på natten og kom til ham og fikk deretter hjelp av politiet til å hente klærne mine og pass og bankkort.                                            

 

Dette skjedde i 2011 og så giftet vi oss i 2012 vi har vært gift lenge. Men helt fra starten har vi ønsket oss barn noe som vi ikke har fått enda, jeg begynner å tenke på om min familie har hatt rett hele tiden, etter alle årene hadde jeg ikke kontakt med familien min, men så tok jeg kontakt og merker enda at dem ikke liker ham, jeg begynner å bli veldig sliten, vi sammen har tatt masse feil valg slik at vi har masse gjeld, og sliter med å få til det vi ønsker oss, jeg vet at min mor var begymret for at jeg skulle få et barn som var blind og jeg vet at min mann sa at våres barn ikke kan få det, og det kan dem ikke men deres barn igjen kan få det og det er nok til at jeg begymrer meg for jeg vil ikke ha noen bærer heller.

 

Jeg klarer ikke å husket om min mann har sakt det men det har jeg sikkert ikke tenkt så nøye gjennom jeg tenkte nok at så lenge våres ikke får det så er det greit men nå begynner jeg og kjenne på uroen, han elsker meg og han er ærlig og snill og vi går ut og koser oss men det kan bli en del kjedeligt og det er vanskelig å gjøre aktiviteter med ham og jeg er lei av og være med ham på sykehuset.

 

Vi pleier å kose oss på ferie men nå har vi ikke penger til det. Han pleier å få meg til å le og vi snakker godt sammen jeg blir hørt og forstått og han prøver å gjøre det beste for meg men det er vanskelig å vite hva jeg skal gjøre selv om vi har dårlig med råd så er han snill med meg og gir meg det jeg vil ha men nå er jeg ikke den som forlanger alt men jeg ønsker meg en fin bolig og to barn men nå blir jeg usikker på om jeg skal sette i gang dette med ham selv om når vi blir kvitt gjelden kan vi få boliglån,

 

han er veldig omtenksom og vill meg bare det beste men vente tiden har vært lang siden jeg ikke ville ha noe jobb i starten jeg ville bare nyte å være sammen med ham og jeg merket jo at det er en del å ta seg av ham men vi sammerbeider jo godt med husarbeid men hvordan blir det når vi får barn? Men han er søt og jeg er glad i ham og ham i meg viser meg mye kjærlighet tuller med meg og vi er altid enige om hva vi ønsker oss og sånne ting navn på barne våres og sånne ting,

 

han har aldri vært utro og han røyker ikke og drikker ikke noe som er veldig pluss som jeg hater og vet at de fleste mannfolk drikker spesielt, han er rett og slett bare tvers igjennom snill og god og viser at han har stor kjærlighet til meg og er romantisk og vi sammen er altid enig hva vi ønsker får våres barn

 

og hvordan vi skal leve livet men tenker på at det hadde vært kjekt hatt en og vært ute og syklet og løpt med så nå vet jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre håper dere kan svare ærlig hva dere synes om jeg har tatt et et godt eller dårlig valg eller om dere synes jeg skal gå eller bli.

Endret 21. august 2019 av tuttipus

[Jensine]

Bli 

[AnonymBruker]

Bli! 

Anonymkode: ce5f2...2d6

[tuttipus]

Kan dere si mer hvorfor dere mener jeg skal bli? jeg vet ikke om dere har opplevd rare menn men min man er den første for meg.

[AnonymBruker]

Kan du poste teksten med avsnitt? Dette ble dessverre for slitsomt å lese.....

Anonymkode: 120c4...f98

[AnonymBruker]

Bli

Penger er bra så lenge en har nok til dagen men kjærligheten er viktigst

Anonymkode: d115e...f81

[AnonymBruker]

23 minutter siden, tuttipus skrev:

Hei håper dere kan si akkurat hva dere mener, dette blir en lang historie.

Jeg traff min mann i 2006, det var min mann og broren min som var venner og så ble han veldig forelelsket i meg og jeg begynte og å få følelser for ham etter hvert. Min familie likte ikke at jeg var sammen med ham for de mente at han ikke var noen mann for meg siden han er sterkt svaksynt og er veldig tykk og lav i høyden.

Så min mor gjorde alt i makt for at jeg ikke skulle ha noe med ham å gjøre men jeg klarte ikke å la være å tenke på ham jeg hadde store følelser for ham, min mor mente at om han var den enste på jord skulle jeg ikke ha ham jeg var skjønnheten og han udyret, mor mente at han var en pasient. Mor tok fullstendig kontrollen og jeg fikk ikke ha mobil ikke busskort og ikke fikk jeg sittet på nettet heller, jeg fikk kun gå på jobb men da ble jeg kjørt til og fra jobb men hvordan skulle jeg glemme følelsene for ham jeg elsket når jeg ikke fikk sittet på nettet slik jeg kunne komme meg videre med en annen mann jeg kunne eventuelt blitt forelsket i?

jeg klarte ikke å la være å tenke på ham, tilslutt endte det med at jeg stakk av mitt på natten og kom til ham og fikk deretter hjelp av politiet til å hente klærne mine og pass og bankkort. Dette skjedde i 2011 og så giftet vi oss i 2012 vi har vært gift lenge.

Men helt fra starten har vi ønsket oss barn noe som vi ikke har fått enda, jeg begynner å tenke på om min familie har hatt rett hele tiden, etter alle årene hadde jeg ikke kontakt med familien min, men så tok jeg kontakt og merker enda at dem ikke liker ham, jeg begynner å bli veldig sliten, vi sammen har tatt masse feil valg slik at vi har masse gjeld, og sliter med å få til det vi ønsker oss, jeg vet at min mor var begymret for at jeg skulle få et barn som var blind og jeg vet at min mann sa at våres barn ikke kan få det, og det kan dem ikke men deres barn igjen kan få det og det er nok til at jeg begymrer meg for jeg vil ikke ha noen bærer heller.

Jeg klarer ikke å husket om min mann har sakt det men det har jeg sikkert ikke tenkt så nøye gjennom jeg tenkte nok at så lenge våres ikke får det så er det greit men nå begynner jeg og kjenne på uroen, han elsker meg og han er ærlig og snill og vi går ut og koser oss men det kan bli en del kjedeligt og det er vanskelig å gjøre aktiviteter med ham og jeg er lei av og være med ham på sykehuset.

Vi pleier å kose oss på ferie men nå har vi ikke penger til det. Han pleier å få meg til å le og vi snakker godt sammen jeg blir hørt og forstått og han prøver å gjøre det beste for meg men det er vanskelig å vite hva jeg skal gjøre selv om vi har dårlig med råd så er han snill med meg og gir meg det jeg vil ha men nå er jeg ikke den som forlanger alt men jeg ønsker meg en fin bolig og to barn men nå blir jeg usikker på om jeg skal sette i gang dette med ham selv om når vi blir kvitt gjelden kan vi få boliglån, han er veldig omtenksom og vill meg bare det beste men vente tiden har vært lang siden jeg ikke ville ha noe jobb i starten jeg ville bare nyte å være sammen med ham og jeg merket jo at det er en del å ta seg av ham men vi sammerbeider jo godt med husarbeid men hvordan blir det når vi får barn?

Men han er søt og jeg er glad i ham og ham i meg viser meg mye kjærlighet tuller med meg og vi er altid enige om hva vi ønsker oss og sånne ting navn på barne våres og sånne ting, han har aldri vært utro og han røyker ikke og drikker ikke noe som er veldig pluss som jeg hater og vet at de fleste mannfolk drikker spesielt, han er rett og slett bare tvers igjennom snill og god og viser at han har stor kjærlighet til meg og er romantisk og vi sammen er altid enig hva vi ønsker får våres barn og hvordan vi skal leve livet men tenker på at det hadde vært kjekt hatt en og vært ute og syklet og løpt med så nå vet jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre håper dere kan svare ærlig hva dere synes om jeg har tatt et et godt eller dårlig valg eller om dere synes jeg skal gå eller bli.

Fikset noen avsnitt for deg. 

Anonymkode: ad4a6...d15

[tuttipus]

Det er ikke bare penger det orner seg nok men i tvil på det med barn og om det er mye arbeid med en svaksynt 

[tuttipus]

Er jeg på jorde? er dette en bra mann for meg jeg føler at folk tenker rart om meg.

[tuttipus]

Ok takk for avsnittene

[AnonymBruker]

Ikke bry deg om hva folk tenker, vanligvis tenker de ikke mye om deg heller, de fleste har nok med sine egne liv. Ta valg utfra ditt eget ståsted, la aldri andres eventuelle meninger få spille noen rolle. Iallfall ikke når det gjelder noe så viktig som en partner for resten av livet!

Anonymkode: ad4a6...d15

[tuttipus]

Takk for godt svar

[AnonymBruker]

1 hour ago, tuttipus said:

Er jeg på jorde? er dette en bra mann for meg jeg føler at folk tenker rart om meg.

Hva andre folk tenker er ikke det du skal tenke på, det har ikke noe med deg og dere å gjøre. 

Det du skal fokusere på er om han har det du har behov for, om dere to sammen kan få et godtliv eller ei. Og med økonomien kan dere be om økonomisk rådgiver/sosionom - han har kanskje til og med mulighet til ekstra hjelp om han er med i blindeforbundet eller lignende. Tror det kan være en god ide å bli mer ressurssterke ved å spørre om hjelp til å få orden på ting og få noen til å veilede dere gjennom utfordringene dere har. 

Anonymkode: 17100...d1b

[Embla82]

Om jeg kan svare helt ærlig så tror jeg kanskje dere begge har godt at litt hjelp og veiledning utenfra, både når det kommer til økonomi og livsplanlegging. Ville snakket med fastlege og nav om dette og kommet i gang med det før du tar noen beslutning. 

Det er vanskelig for en utenforstående å si om din families oppførsel er veldig kontrollerende eller om de har forsøkt å ta kontroll fordi de har en datter som har stort behov for veiledning. Argumentet om utseende og dårlig syn er uansett helt horribelt. En mann som behandler deg bra og gjør deg lykkelig har ingen andre noe med utseendet til. 

Hvor gammel var du da du møtte mannen din? 

Ønsker dere lykke til og alt godt, uansett utfall❤️

[tuttipus]

Var 18 år da og 23 år når jeg kom til ham det er jo ikke de mener jeg trenger veiledning de liker ikke min mann.

[tuttipus]

Dette handler om at mor synes at mannen min ikke er fin nok lav og tykk som jeg skrev og 12 år eldre enn meg.

[AnonymBruker]

Hvorfor bryr deg du om hva din mor syns? Hun ser tydeligvis ikke hva som er kvaliteter i en mann. 

Hun hadde sikkert likt min, som er høy, mørk, pen, morsom, utadvendt og veltrent. Han er også utro, mangler empati, mangler emosjonell kontroll og har et altfor høyt alkoholforbruk. 

Hvilke kvaliteter er viktigst? Det ytre eller den personligheten du faktisk skal leve med og være med hver dag? 

Anonymkode: a6b91...fd6

[tuttipus]

Godt svar 👍 da hadde det ikke vært mannen for meg, jeg hater alkohol.

[AnonymBruker]

Kos deg med den mannen du har valgt og drit i alle andre! Hvis dere er redde for arvelige egenskaper så kan jo dere bruke donorsæd. 

Og sykle og sånne ting kan du jo gjøre med en venninne

Anonymkode: de7d4...d84

[tuttipus]

Det er jeg som plages av genene ikke min mann han vil helst ha sine barn men vi vet om donor vi skal prøve noen medisiner og se om han kan ha samleie men det jo ikke sikkert han kan gjøre meg gravid men kan han det vil jo ikke han ha donor men da vil jo jeg ble fortvilet så vi er uenige.