Jump to content
AnonymBruker

Utstråler "sterk kvinne", er svak. Flere som meg?

Recommended Posts

AnonymBruker

Får ofte høre at jeg er en kvinne med bein i nesa, tøff, selvstendig, hele regla. Skjønner hva de mener, for jeg utstråler nok styrke og trygghet. Dyktig sosialt og faglig i arbeidslivet, kan snakke for meg, er direkte og rett frem og blir ofte midtpunktet i sosiale sammenhenger. 

Men innvendig er jeg noe helt annet. Savner trygghet i livet mitt helt brutalt mye, har ikke opplevd det siden jeg var 5. Har angst for ikke å stifte familie, ikke bli lykkelig, ikke bli elsket og jeg kan ikke huske sist jeg var glad på ekte. Er så usikker på om folk egentlig liker meg og enda mer usikker på om de ville likt meg hvis de visste hvem jeg egentlig er.

Dette hemmer meg veldig. Får aldri nær kontakt med noen, verken potensielle venninner eller kjærester. De mennene jeg treffer og som holder ut med meg er enten av typen "trygg og overfladisk søker trygg og overfladisk" eller "usikker mann søker bauta/andre-mamma". Jeg finner aldri noen jeg kan vise mitt sanne jeg for. På jobb er jeg så overfladisk at det er pinlig, føler at jeg har spilt roller i ti år.

Noen som kan relatere seg til dette? Evt. har erfaringer med å prøve og endre seg og "slippe maska"?

Anonymkode: df7c6...521

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker

Jeg kjenner til følelsen. Er også «sterk» og selvstendig med stor indre usikkerhet og har et ønske om å møte mannen med stor M som kan gi meg det jeg savner. Men, erfaringsmessig er det ingen god løsning lete etter denne mangelen på trygghet i andre. Den beste løsningen er å jobbe med seg selv, og finne styrken i deg selv. Dessverre. 

Anonymkode: 1a38b...ca8

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner til følelsen. Er også «sterk» og selvstendig med stor indre usikkerhet og har et ønske om å møte mannen med stor M som kan gi meg det jeg savner. Men, erfaringsmessig er det ingen god løsning lete etter denne mangelen på trygghet i andre. Den beste løsningen er å jobbe med seg selv, og finne styrken i deg selv. Dessverre. 

Anonymkode: 1a38b...ca8

Ja, det er jeg forsåvidt helt enig i og inneforstått med. Jeg jobber med meg selv, men usikkerheten min bunner til syvende og sist i at jeg ikke har taklet nære relasjoner hele livet - og å virkelig få til en nær relasjon er nok nøkkelen til å tro på meg selv. Og det er jo absolutt mest realistisk og ønskelig for meg å få til i et samliv med en mann.

Anonymkode: df7c6...521

Share this post


Link to post
Share on other sites
no-no-noir

Kjenner meg absolutt igjen i å være sterkere utenpå enn inni, selv om det ikke er så stort spenn på meg som på deg, TS. Når det gjelder nære relasjoner og særlig menn brukte jeg lang tid på å lære meg å slippe maska. For meg kom det naturlig med riktig mann. Akkurat som det kommer naturlig med enkelte nye kvinnelige bekjentskaper. Med "riktig" mener jeg nok bare folk jeg kan slappe av med.

Tror det er viktig å huske på at den trygge dama andre ser deg som også er en del av deg. Det er ikke sånn at når du slipper maska så faller du sammen i fosterstilling på gulvet og blir til en helt annen. Å vise frem hvem du egentlig er innebærer ikke å forandre deg helt, men å være litt mer følsom i noen sammenhenger, litt mer tilbakeholden i andre, klemme kjæresten litt hardere inntil deg når du føler for det, eller slippe gråten litt mer til når han skal reise bort en uke. Det gjør deg bare mer menneskelig og helt sikkert bedre likt. Og det er mye deiligere for deg selv.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Kjenner meg igjen - Hater å virke så kunstig og har også fått signaler på at jeg er det. Misunner genuine  ogekte mennesker

Anonymkode: 00e1e...6ee

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
1 hour ago, AnonymBruker said:

Får ofte høre at jeg er en kvinne med bein i nesa, tøff, selvstendig, hele regla. Skjønner hva de mener, for jeg utstråler nok styrke og trygghet. Dyktig sosialt og faglig i arbeidslivet, kan snakke for meg, er direkte og rett frem og blir ofte midtpunktet i sosiale sammenhenger. 

Men innvendig er jeg noe helt annet. Savner trygghet i livet mitt helt brutalt mye, har ikke opplevd det siden jeg var 5. Har angst for ikke å stifte familie, ikke bli lykkelig, ikke bli elsket og jeg kan ikke huske sist jeg var glad på ekte. Er så usikker på om folk egentlig liker meg og enda mer usikker på om de ville likt meg hvis de visste hvem jeg egentlig er.

Dette hemmer meg veldig. Får aldri nær kontakt med noen, verken potensielle venninner eller kjærester. De mennene jeg treffer og som holder ut med meg er enten av typen "trygg og overfladisk søker trygg og overfladisk" eller "usikker mann søker bauta/andre-mamma". Jeg finner aldri noen jeg kan vise mitt sanne jeg for. På jobb er jeg så overfladisk at det er pinlig, føler at jeg har spilt roller i ti år.

Noen som kan relatere seg til dette? Evt. har erfaringer med å prøve og endre seg og "slippe maska"?

Anonymkode: df7c6...521

Ja kjenner meg igjen i alt, prøvde å slippe masken men ble verken flere venner eller et bedre liv av det..

Anonymkode: a72a9...2af

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

Absolutt gjenkjennbart. Og ingen vet. I lengden er jeg redd for å gå på en kjempesmell. 

Anonymkode: c944f...1dd

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Er litt sånn jeg og. Tøff og selvsikker på utsiden. 

Møtte endelig en mann jeg slappet av med, og åpnet meg for. Da var jeg 35. Endelig kunne jeg være meg selv, liksom. Han viste seg å være en jævla narsissist. Brukte alt jeg hadde sagt mot meg.

Så nå vet jeg ikke. Konsentrerer med om å finne lykken i meg selv. Gjøre ting som jeg selv elsker og gjør meg glad. 

Har fått meg katt ❤️

Så får ting komme etterhvert. Har bestemt meg for å slutte å lete etter noen. 

Anonymkode: 8a1db...2ce

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
20 timer siden, no-no-noir skrev:

Kjenner meg absolutt igjen i å være sterkere utenpå enn inni, selv om det ikke er så stort spenn på meg som på deg, TS. Når det gjelder nære relasjoner og særlig menn brukte jeg lang tid på å lære meg å slippe maska. For meg kom det naturlig med riktig mann. Akkurat som det kommer naturlig med enkelte nye kvinnelige bekjentskaper. Med "riktig" mener jeg nok bare folk jeg kan slappe av med.

Tror det er viktig å huske på at den trygge dama andre ser deg som også er en del av deg. Det er ikke sånn at når du slipper maska så faller du sammen i fosterstilling på gulvet og blir til en helt annen. Å vise frem hvem du egentlig er innebærer ikke å forandre deg helt, men å være litt mer følsom i noen sammenhenger, litt mer tilbakeholden i andre, klemme kjæresten litt hardere inntil deg når du føler for det, eller slippe gråten litt mer til når han skal reise bort en uke. Det gjør deg bare mer menneskelig og helt sikkert bedre likt. Og det er mye deiligere for deg selv.

Fint innlegg. Takk. Jeg ser jo på dette med å slippe maska som en stor omveltning i livet mitt. Som kommer til å gi meg helt andre og nye responser fra omgivelsene. Men du har jo rett, rent praktisk er det vel bare små endringer og særlig dette med at jeg må lære meg å vise mer følelser av ulike arter. Det med å klemme kjæresten hardere inntil meg var spikeren på hodet for det er nøyaktig en sånn ting jeg har en mental sperre for. Jeg hengir meg ikke, viser meg ikke avhengig av han. Vel, har ikke kjæreste nå, men når jeg har hatt det. Selv om hele kroppen lengter etter å gjøre det og jeg gråter når han har gått fordi jeg ikke viste han hva jeg egentlig følte i situasjonen.

Anonymkode: df7c6...521

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg misunner dem som tør å være seg selv og ikke konstant løper etter andres pipe. Du verden hvor de ofte får gjennomgå og blir baksnakket allikevel står de fjellstøtt . Disse menneskene er ikke alltid dem som har mest av materielle verdier men de er seg selv de eier seg selv fullt ut -ikke stykkevis og delt. Og så har vi de andre- spyttslikkerne- eller flyvende aper- livredd for å miste sin posisjon i samfunnet om de ikke løper andres ærend . De glemmer hvem de selv er og utstråler et kunstig vesen som barna deres må forholde seg til som igjen skaper psykiske problemer siden det ikke er tillatt å være seg selv. Når man har lite å tape er det enklere å være seg selv. Hva kan egentlig DU risikere å miste på å være deg selv? Ting som er verdt å reflektere over. Ofte lyver vi for oss selv og tror vi er oss selv-at det ikke er mer å hente men i samtale med et  genuint og ektefølt menneske vil vi få hakeslepp-livredde som vi er for å tape ansikt- og han/hun/hen vil avsløre deg

Anonymkode: 3c03f...99b

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Disse nervevrakene av noen usikre kvinner som later som de er "tøffe, uavhengige" og alt det der ser jeg med egne øyne nesten hver dag. Det er så lett å få øye på de, og det er enda bedre når det faktisk opprettes en tråd som bekrefter det samme. 

TS har falt, som altfor mange andre såkalte "tøffe piker" idag, for ideen om at ekstrem feminisme er "best" og at menn er noen slemminger. Ikke minst har TS falt for den markedsliberalistiske ideen som har blitt forfektet i årevis at man er kun "verdt" utifra hvor velfylt CV-en eller kontoen til en person er. 

Der man har valgt å ignorere både familie og nære venner til fordel for "CV-aktiviteter" og har hjernevasket kvinner (og det er ikke vanskelig å få til siden kvinner i Skandinavia er redde å skille seg ut), til å tro at jo lenger utdanning man har og jo lenger man sitter på jobb, jo "bedre kvalitet og lykke" kommer man til å få som kvinne. Slik er det ikke, og kvinner flest er ikke "programmert" til dette "løpet", ei heller er det normalt. Man kan ikke utslette tusener av år med evolusjon innenfor kultur og kvinnelig genetikk, ved å prøve å late som de er noen tøffe "roboter" som til og med overgår menn. 

Denne hjernevasken har ført nettopp til at det har blitt altfor mange "flinke og tøffe piker" på papiret, mens mennene har måttet ta tapene som følge av dette og plutselig finner nå disse flinke pikene at det er ikke "nok menn" ute i samfunnet som de "tenner på" eller mener er "gode nok" for disse flinke pikene. Men det er det som er resultatet etter de siste 20+ intensive år med krigføring ovenfor menn som har gått inn i en helt annen og langt mer ekstrem fase enn det som var tilfellet på 1960-tallet. 

Og de mennene som støttet de "flinke pikene" i å oppnå "bossy status med fake ansikt utad og velfylt CV", har funnet ut at de ikke blir "belønnet" heller av disse "flinke pikene", som fortsatt drømmer om "stort le-M" bokstav når det gjelder menn. Og den mannen finner de nok ikke om han jobber i barnehage som assistent eller sykepleier. 

Hele samfunnet er blitt fake, i den grad at man må spille skuespill på flere arenaer, og mange kommer til å gå på skikkelig smell til slutt. Man føler seg som en ufrivillig skuespiller i sin egen hverdag. I denne tråden ser vi hvordan "flinke piker" er ufrivillige skuespillere i hverdagen der de må late som de oppfyller den ekstreme feministiske ideen om "sterke, tøffe" Tomb Raiders Lara Croft / Wonder Woman (bytt ut sverd med CV, utdanning og sosiale media), og det er bare ikke realistisk. 

Vi liker gjerne å skrike om at alle andre "gjør ting feil" i resten av verden, men fakta er at skandinaviske samfunn med tanke på dette spørsmålet er de sære og rare samfunnene som faktisk skiller seg ut fra resten av verden. 

Mange har begynt å gå på et smell og det kommer det til å bli mange flere av. Det samfunnet vi har idag er ikke normalt og det er derfor vi ser stadig kraftigere politiske reaksjoner i flere andre vestlige land når det gjelder denne samfunnsutviklingen. Vi ser det i USA, Italia, Storbritannia, Polen, Ungarn og flere andre land. De er lei av det feministiske og det "liberale", og de har begynt å slå tilbake mot verdier der "feminisme", høy utdanning og CV-aktiviteter er alt som teller her i livet, samtidig som man driter i alt som heter barn, familie, nære venner og mye mer. 

Man kan ikke få i både pose og sekk og mennesket har ikke blitt laget for mange tusener av år siden for å nå disse kravene med både "pose og sekk" i hverdagen. 

Som vi ser, TS er nærmest blitt psykisk skadd av å følge disse "tøff kvinne" reglene, og som sagt, jeg ser disse hver eneste dag. Som TS sier: "Får ALDRI nærkontakt med noen", osv.

Mitt råd til TS er å rett og slett slippe maska om du ønsker å bevare din mentale helse før strikken ryker og velg ellers å holde på med andre "menneskelige" aktiviteter som ikke har noe som helst med jobben å gjøre. Ta en prat med noen om alt og ingenting, snakk om været eller whatever - og slutt å ofre hele livet på jobben. Det går bare ikke og det går definitivt ikke om du noen gang skulle finne en mann som du mener er "god nok" i hodet ditt utifra de ekstreme prinsippene og kravene du har blitt utsatt for fra samfunnets side. 

Anonymkode: ceab9...e74

Share this post


Link to post
Share on other sites
jabx

Hmm, kan ekstroverte være et resultat av mangel på bekreftelse og trygghet i barndommen?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.


Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...