Jump to content
AnonymBruker

Hva er galt med foreldre som lar barna bli overvektige allerede fra småbarnsalder?!?

Recommended Posts

AnonymBruker

Mange barn idag er altfor lite aktive. Det hjelper vel svært lite med et bra kosthold hvis barnet er stillesittende det meste av tiden.

Anonymkode: c22bf...c19

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker
6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mange barn idag er altfor lite aktive. Det hjelper vel svært lite med et bra kosthold hvis barnet er stillesittende det meste av tiden.

Anonymkode: c22bf...c19

Vet du egentlig hvor mye kosthold har og si ifht aktivitet? 

Anonymkode: cbf06...87c

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi er da flere i tråden her som har både to og tre barn, jeg blant annet. 

Anonymkode: 2c520...d0a

Du vet faktisk hva du ville gjort hvis du hadde hatt barn... Fordi du har barn. Stor forskjell. 

Anonymkode: cbf06...87c

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet du egentlig hvor mye kosthold har og si ifht aktivitet? 

Anonymkode: cbf06...87c

Dette er helt sant! Kosthold betyr mye mye mer enn aktivitetsnivå... Dersom du spiser mindre kalorier enn du forbrenner går du ned i vekt. Dersom du er i aktivitet forbrenner du mer, MEN blir også mer sulten..

Anonymkode: 9bec5...edb

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette er helt sant! Kosthold betyr mye mye mer enn aktivitetsnivå... Dersom du spiser mindre kalorier enn du forbrenner går du ned i vekt. Dersom du er i aktivitet forbrenner du mer, MEN blir også mer sulten..

Anonymkode: 9bec5...edb

Sant. 

Selvfølgelig bedre med mye aktivtet om en har skjevt kosthold, enn lite aktivitet. 

Men ikke rart folk har utfordringer med mat når de faktisk ikke vet hvor mye mat betyr en gang. 

Anonymkode: cbf06...87c

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg fraskriver ikke foreldre ansvaret, men noen barn utvilker spiseforstyrrelser og vrange forestillinger av seg selv i tidlig alder som foreldrene kanskje ikke plukker opp. Jeg gjorde det - trøstespiset i skjul, kunne proppe i meg alt og gjemte det fra moren min. Hun skjønte ikke hvordan jeg ble så stor da hun generelt ikke ga meg mye mat (hun lagde bare middag og ikke noe annet). Men det var jeg som spiste i skjul for å håndtere vonde følelser. Det utviklet seg fra overspisingslidelse til bulimi. Mye av det er psykisk (hun var også psykisk syk og så ikke mine problemer).

Men, de som faktisk er obs på at barna spiser for mye og ikke beveger seg er jeg mye mer skeptisk til. 

Anonymkode: 98d5e...c52

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

WhisperingWind
På 12.8.2019 den 11.50, AnonymBruker skrev:

Helt innafor og tvile på andres kosthold, men dømme noe ut i fra ting man ser eller bare vet en brøk del om er en veldig dårlig egenskap.

Anonymkode: cbf06...87c

Hvor har jeg dømt uti fra det jeg ser? 

Jeg poengterer at sykdom og medisiner er unntak.

Men normale friske barn blir ikke overvektig om det ikke er pga noe psykisk som foreldre er pliktig å ta tak i eller foreldre som selv er overvektig og overfører det til barna med dårlig kosthold og livsstil.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg har ikke barn selv; men jeg var en av disse overvektige barna som TS har observert. Da jeg var liten så var jeg aldri flink i sport, og fordi alt var så prestasjonsavhengig, så kom jeg alltid til kort, og endte opp med å hate alt av fysisk aktivitet. Jeg klarte seriøst ikke løpe i mer enn 100 meter, og hatet gym. Og siden foreldrene mine ikke er noen friskuser som tok oss med på fjellet, så endte jeg opp med å bli veldig sedativ.

Foreldrene mine gjorde sikkert sitt beste, og jeg husker at det var sporadiske perioder med godteribegrensning, sikkert etter at vi hadde vært på kontroll og de hadde fått beskjed om at jeg var veldig stor for alderen. Men det ble aldri noen vane, for foreldrene mine er overvektige selv og veldig glad i mat og kos. Så normen hos oss var at mamma bakte flere ganger i uken. Og jeg har gode minner om at mat=kos.

Problemene startet da jeg ble tenåring, selvbevisst, og overvekten ble en sosial byrde. Jeg var aldri attraktiv nok for guttene jeg likte, jeg var for stor for klærne jeg hadde lyst å gå i, jeg var alltid "hun venninnen som henger med". Og siden jeg egentlig ikke ble fulgt opp pga overvekten tidligere, så følte jeg at jeg burde fikse det selv, og begynte på sultekurer som varte i en uke etterfølgt av spiseorgier etter kort tid. Og jeg la på meg mer. 

Dealer med overvekten nå som 22-åring, og prøver å etablere sunne kostholdsvaner, og har begynt så smått med trening, noe jeg aldri har gjort før.

Skulle bare ønske at de voksne så meg tidligere, at jeg fikk gode vaner tidligere, og at jeg ikke måtte gå gjennom barne- og ungdomstid som "hun tjukke". 

Anonymkode: 01cc8...e62

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke barn selv; men jeg var en av disse overvektige barna som TS har observert. Da jeg var liten så var jeg aldri flink i sport, og fordi alt var så prestasjonsavhengig, så kom jeg alltid til kort, og endte opp med å hate alt av fysisk aktivitet. Jeg klarte seriøst ikke løpe i mer enn 100 meter, og hatet gym. Og siden foreldrene mine ikke er noen friskuser som tok oss med på fjellet, så endte jeg opp med å bli veldig sedativ.

Foreldrene mine gjorde sikkert sitt beste, og jeg husker at det var sporadiske perioder med godteribegrensning, sikkert etter at vi hadde vært på kontroll og de hadde fått beskjed om at jeg var veldig stor for alderen. Men det ble aldri noen vane, for foreldrene mine er overvektige selv og veldig glad i mat og kos. Så normen hos oss var at mamma bakte flere ganger i uken. Og jeg har gode minner om at mat=kos.

Problemene startet da jeg ble tenåring, selvbevisst, og overvekten ble en sosial byrde. Jeg var aldri attraktiv nok for guttene jeg likte, jeg var for stor for klærne jeg hadde lyst å gå i, jeg var alltid "hun venninnen som henger med". Og siden jeg egentlig ikke ble fulgt opp pga overvekten tidligere, så følte jeg at jeg burde fikse det selv, og begynte på sultekurer som varte i en uke etterfølgt av spiseorgier etter kort tid. Og jeg la på meg mer. 

Dealer med overvekten nå som 22-åring, og prøver å etablere sunne kostholdsvaner, og har begynt så smått med trening, noe jeg aldri har gjort før.

Skulle bare ønske at de voksne så meg tidligere, at jeg fikk gode vaner tidligere, og at jeg ikke måtte gå gjennom barne- og ungdomstid som "hun tjukke". 

Anonymkode: 01cc8...e62

❤️ Du tar tak i en tøff jobb. De fleste overvektige barn opplever nok det samme som deg, at det kommer fra oppvekstvaner. Ingen foreldre gjør det med vilje, men mange orker ikke ta opp kampen fordi det betyr at de selv må skifte livsstil og mange har heller ikke riktig kunnskap. Jeg var heldig som vokste opp med godt kosthold for jeg hadde samme «hatet» for fysisk aktivitet som du beskriver. Har slitt med mild overvekt i senere tid, men det er egen psyke som jeg tar tak i nå samt trening. Du klarer å endre livsstil, bare pass på å gjør små forandringer om gangen og ikke hoppe på trendy dietter. Endre én til to uvaner om gangen og øk treningsmengden sakte. Lykke til ❤️

Anonymkode: 50b34...7ef

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
1 time siden, WhisperingWind skrev:

Hvor har jeg dømt uti fra det jeg ser? 

Jeg poengterer at sykdom og medisiner er unntak.

Men normale friske barn blir ikke overvektig om det ikke er pga noe psykisk som foreldre er pliktig å ta tak i eller foreldre som selv er overvektig og overfører det til barna med dårlig kosthold og livsstil.

Du poengterte mer enn det, men er ikke uenig i hva du sier om hva som kan ligge bak overvekt. 

Anonymkode: cbf06...87c

Share this post


Link to post
Share on other sites
WhisperingWind
6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du poengterte mer enn det, men er ikke uenig i hva du sier om hva som kan ligge bak overvekt. 

Anonymkode: cbf06...87c

Jeg poengterte det mht å ikke dømme alle foredre med overvektige barn.

Men er man overvektig fordi man har en dårlig livsstil og et dårlig kosthold så har man et større ansvar for å ta tak i det både for seg selv og barna nettopp fordi man ikke kan stå der og forteller barnet om faren med overvekt mens en selv står med en fot i graven og spiser seg ihjel.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
7 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har ikke barn selv; men jeg var en av disse overvektige barna som TS har observert. Da jeg var liten så var jeg aldri flink i sport, og fordi alt var så prestasjonsavhengig, så kom jeg alltid til kort, og endte opp med å hate alt av fysisk aktivitet. Jeg klarte seriøst ikke løpe i mer enn 100 meter, og hatet gym. Og siden foreldrene mine ikke er noen friskuser som tok oss med på fjellet, så endte jeg opp med å bli veldig sedativ.

Foreldrene mine gjorde sikkert sitt beste, og jeg husker at det var sporadiske perioder med godteribegrensning, sikkert etter at vi hadde vært på kontroll og de hadde fått beskjed om at jeg var veldig stor for alderen. Men det ble aldri noen vane, for foreldrene mine er overvektige selv og veldig glad i mat og kos. Så normen hos oss var at mamma bakte flere ganger i uken. Og jeg har gode minner om at mat=kos.

Problemene startet da jeg ble tenåring, selvbevisst, og overvekten ble en sosial byrde. Jeg var aldri attraktiv nok for guttene jeg likte, jeg var for stor for klærne jeg hadde lyst å gå i, jeg var alltid "hun venninnen som henger med". Og siden jeg egentlig ikke ble fulgt opp pga overvekten tidligere, så følte jeg at jeg burde fikse det selv, og begynte på sultekurer som varte i en uke etterfølgt av spiseorgier etter kort tid. Og jeg la på meg mer. 

Dealer med overvekten nå som 22-åring, og prøver å etablere sunne kostholdsvaner, og har begynt så smått med trening, noe jeg aldri har gjort før.

Skulle bare ønske at de voksne så meg tidligere, at jeg fikk gode vaner tidligere, og at jeg ikke måtte gå gjennom barne- og ungdomstid som "hun tjukke". 

Anonymkode: 01cc8...e62

Dette barnet var jeg også. Og nå kjemper jeg for å ikke viderføre det til mitt barn. Det er vanskeligere enn det kan høres ut når man er oppvokst med at mat=kos (det fester seg ganske godt i hodet) også skal man nekte barnet sitt det samme.

Jeg er normalvektig nå, men da jeg slanket meg ble jeg veldig fanatisk, spiste utelukkende sunn mat, telte kalorier og trente 3 ganger om dagen. Så jeg har aldri hatt et normalt kosthold og funnet den gylne middelvei. Har prøvd å få hjelp til å finne den, på helsestasjonen og hos ernæringsfysiolog, for jeg ønsker jo ikke å påføre barnet mitt spiseforstyrrelser hverken den ene eller andre veien. Men jeg blir avfeid fordi jeg "er jo blitt så flink". Så jeg føler jeg famler litt i blinde.

Foreløpig er barnet mitt innenfor normalvekt, men jeg aner ikke om det bare er flaks eller om jeg gjør ting riktig. Eller om jeg kanskje er altfor streng og gir henne et anstrengt forhold til mat senere. Vet ikke helt hvordan jeg skal klare å følge med heller, når hun blir større og kontroller på helsestasjon sjeldnere, for man skal jo heller ikke sette barn på vekten i tide og utide. Men håper virkelig jeg klarer å ikke bli en av de som gjør barna overvektige fordi de mangler kunnskap, selv om jeg føler jeg gjør det.

Anonymkode: 3f697...3a9

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg har selv opplevd to eksempler på overvektige barn og deres foreldre. Den ene familien der mor ikke kunne forstå at helsesøster mente barnet hennes var overvektig. Hennes gullunge var så absolutt ikke feit(hennes ord) og det var ingenting galt med kostholdet der i huset. Altså fornektelse.. Barnet er i skolealder og er desverre ganske stor. Mor snakker om dette foran barnet så der vil nok forholdet til kropp og mat være vanskelig jo eldre det blir. Syns utrolig synd på dette barnet.

Den andre familien hadde selv sett at barnet deres var litt større enn de fleste i klassen. Og da helsesøsteren nevnte dette tok de grep hele familien. Maten var lik men det ble byttet til mer fullkorn og litt større mengder og utvalg med grønt på tallerkenen til alle. Altså kun de som lagde maten som merket forskjellen. Barnet fikk fortsatt spise seg mett og alle fikk lik mat. Foreldrene skrudde også av TV'n og tok med barnet på skogsturer, sykkelturer og lignende. Gjorde mer av de aktivitetene som barnet likte og gjorde det sammen som en familie. Dette syns jeg var en utrolig bra måte å takle problemet på. Selv om det var barne barnet som var overvektig i den familien så tok alle grep og var med på endringen.  Så barnet visste aldri at det gjaldt sin egen kropp og kommer ikke til å få et dårlig forhold til mat. 

Anonymkode: a3e45...412

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

*Skrivefeil, ikke barne barnet, men bare barnet som var overvektig i den familien...

Anonymkode: a3e45...412

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette barnet var jeg også. Og nå kjemper jeg for å ikke viderføre det til mitt barn. Det er vanskeligere enn det kan høres ut når man er oppvokst med at mat=kos (det fester seg ganske godt i hodet) også skal man nekte barnet sitt det samme.

Jeg er normalvektig nå, men da jeg slanket meg ble jeg veldig fanatisk, spiste utelukkende sunn mat, telte kalorier og trente 3 ganger om dagen. Så jeg har aldri hatt et normalt kosthold og funnet den gylne middelvei. Har prøvd å få hjelp til å finne den, på helsestasjonen og hos ernæringsfysiolog, for jeg ønsker jo ikke å påføre barnet mitt spiseforstyrrelser hverken den ene eller andre veien. Men jeg blir avfeid fordi jeg "er jo blitt så flink". Så jeg føler jeg famler litt i blinde.

Foreløpig er barnet mitt innenfor normalvekt, men jeg aner ikke om det bare er flaks eller om jeg gjør ting riktig. Eller om jeg kanskje er altfor streng og gir henne et anstrengt forhold til mat senere. Vet ikke helt hvordan jeg skal klare å følge med heller, når hun blir større og kontroller på helsestasjon sjeldnere, for man skal jo heller ikke sette barn på vekten i tide og utide. Men håper virkelig jeg klarer å ikke bli en av de som gjør barna overvektige fordi de mangler kunnskap, selv om jeg føler jeg gjør det.

Anonymkode: 3f697...3a9

Hvis du fortsatt sliter med å finne en middelvei er det nok heller hodet som må jobbes med. Det kan verken lege eller ernæringsfysiolog hjelpe med, men psykolog eller lignende. Hvis du synes det ikke er nødvendig så finnes det mange måter å jobbe med psyken hjemme på, men det er nok der det ligger. Start med å finne på en felles ting med barnet som =kos så slipper mat å handle om følelser i alle fall. 

Anonymkode: 50b34...7ef

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
1 hour ago, AnonymBruker said:

Hvis du fortsatt sliter med å finne en middelvei er det nok heller hodet som må jobbes med. Det kan verken lege eller ernæringsfysiolog hjelpe med, men psykolog eller lignende. Hvis du synes det ikke er nødvendig så finnes det mange måter å jobbe med psyken hjemme på, men det er nok der det ligger. Start med å finne på en felles ting med barnet som =kos så slipper mat å handle om følelser i alle fall. 

Anonymkode: 50b34...7ef

Takk for tips. :) Jeg vet det er der det ligger, og jeg har faktisk gått til psykolog og prøvd å ta det opp der. Han bagatelliserte problemet og mente jeg bare skulle slutte å tenke så mye på mat, for det finnes så mye i livet som er viktigere. Og det er jo sant, men mat må man ha hver dag, så jeg må jo tenke på det.

Jeg har forsåvidt rimelig god kontroll på hverdagskostholdet etter hvert, jeg sliter mer med unntakene. Som hvor ofte er det greit å skeie ut med en pizza eller en kjeks eller to, hvor ofte kan man ha dessert f.eks.? (Noen vil si hver dag og noen aldri. Vi har landet på aldri utenom selskaper, fordi det ofte blir så mye ellers, men vet ikke om det er rett...)

Og hva gjør man når unntakene kommer som perler på en snor uten at man har kontroll over det selv? (Avslutninger, bursdager, naboer som deler ut is, besteforeldre som kommer på besøk og har med godteri osv.) Sier man nei til noe av det, eller kompenserer man med å bare servere sunt hjemme og håpe det går bra?

Det er disse spørsmålene jeg sliter med, og jeg vet at det ikke finnes noe fasitsvar på hvert enkelt av dem, men at det er summen av alt som er viktig, og det gjør det ekstra vanskelig. Spesielt når jeg har vokst opp med elendige vaner selv og trodd at disse var normale. Jeg har måttet lære mye på nytt som voksen, og jeg lærer fortsatt. Forhåpentligvis går det riktig vei.

Anonymkode: 3f697...3a9

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.


Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...