Omsorgssvikt - vennerelasjoner som voksen

[AnonymBruker]

Inspirert av tråden nedenfor: 

Jeg var et såkalt «rart» barn og fant mine venner blant andre «raringer». Etter en utagerende ungdomstid roet jeg meg og skikket meg bra. Har tatt utdanning, giftet meg, fått barn. Samtidig har jeg bestandig gått på akkord med meg selv, og er etter hvert diagnostisert med tilbakevendende depresjon + jeg har de fleste symptomer på K-PTSD.  

Med de aller næreste vennene går det relativt greit, der føler jeg meg trygg. I kretsen utenfor er det verre. De fleste rundt meg har en god psykososial fungering og det meste på stell. Disse ville ikke vært naturlige for meg å omgås som barn/ungdom. Og det samme gjelder tydeligvis i dag... Jeg føler meg ofte rar og utenfor, underlegen og usikker. Nærmest som om det er uuttalte normer og koder som jeg ikke forstår eller mestrer. En slags sosial smidighet, som jeg gjerne skulle mestret, samtidig som jeg opplever samspillet som overfladisk og til tider både kunstig og unnvikende. Fryktelig slitsomt å forsøke å blende inn,  og jeg føler meg bestandig både tappet, «feil» og mislykket etter å ha vært i sosiale settinger med «vellykka» mennesker som mestrer de sosiale kodene. 

Jeg vet at årsaken ligger i egen usikkerhet og frykt for avvisning etc. Men de ER jo bedre enn meg. De mestrer relasjoner og livet og har en psykisk og sosial fleksibilitet jeg både misunner og samtidig ikke vil ha, fordi det virker påtatt og falskt. 

Andre som kjenner på det samme? 

Anonymkode: 6bda0...a04

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Inspirert av tråden nedenfor: 

Jeg var et såkalt «rart» barn og fant mine venner blant andre «raringer». Etter en utagerende ungdomstid roet jeg meg og skikket meg bra. Har tatt utdanning, giftet meg, fått barn. Samtidig har jeg bestandig gått på akkord med meg selv, og er etter hvert diagnostisert med tilbakevendende depresjon + jeg har de fleste symptomer på K-PTSD.  

Med de aller næreste vennene går det relativt greit, der føler jeg meg trygg. I kretsen utenfor er det verre. De fleste rundt meg har en god psykososial fungering og det meste på stell. Disse ville ikke vært naturlige for meg å omgås som barn/ungdom. Og det samme gjelder tydeligvis i dag... Jeg føler meg ofte rar og utenfor, underlegen og usikker. Nærmest som om det er uuttalte normer og koder som jeg ikke forstår eller mestrer. En slags sosial smidighet, som jeg gjerne skulle mestret, samtidig som jeg opplever samspillet som overfladisk og til tider både kunstig og unnvikende. Fryktelig slitsomt å forsøke å blende inn,  og jeg føler meg bestandig både tappet, «feil» og mislykket etter å ha vært i sosiale settinger med «vellykka» mennesker som mestrer de sosiale kodene. 

Jeg vet at årsaken ligger i egen usikkerhet og frykt for avvisning etc. Men de ER jo bedre enn meg. De mestrer relasjoner og livet og har en psykisk og sosial fleksibilitet jeg både misunner og samtidig ikke vil ha, fordi det virker påtatt og falskt. 

Andre som kjenner på det samme? 

Anonymkode: 6bda0...a04

Du er en overlevende og det er så mye sterkere og sosialt tilpasset enn alle de andre til sammen. De har fått alt gratis, mens du har måttet på tross av omsorgssvikten lære deg spillereglene. Du har all grunn til å være stolt av deg selv og ikke sammenligne deg med de andre, det er som å sammenligne epler og pærer.

 

Anonymkode: 2fb92...0f4

[AnonymBruker]

Ja, jeg kjenner på det samme. Men det som skiller er at jeg ikke tenker at andre er bedre enn meg. Hvorfor er smigig, overfladisk og falsk kommunikasjon noe man skal foretrekke? Jeg er ikke interessert i slik kommunikasjon i det hele tatt. Sånne mennesker er ofte faktisk veldig ensomme. 

Anonymkode: e68e8...9e2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Inspirert av tråden nedenfor: 

Jeg var et såkalt «rart» barn og fant mine venner blant andre «raringer». Etter en utagerende ungdomstid roet jeg meg og skikket meg bra. Har tatt utdanning, giftet meg, fått barn. Samtidig har jeg bestandig gått på akkord med meg selv, og er etter hvert diagnostisert med tilbakevendende depresjon + jeg har de fleste symptomer på K-PTSD.  

Med de aller næreste vennene går det relativt greit, der føler jeg meg trygg. I kretsen utenfor er det verre. De fleste rundt meg har en god psykososial fungering og det meste på stell. Disse ville ikke vært naturlige for meg å omgås som barn/ungdom. Og det samme gjelder tydeligvis i dag... Jeg føler meg ofte rar og utenfor, underlegen og usikker. Nærmest som om det er uuttalte normer og koder som jeg ikke forstår eller mestrer. En slags sosial smidighet, som jeg gjerne skulle mestret, samtidig som jeg opplever samspillet som overfladisk og til tider både kunstig og unnvikende. Fryktelig slitsomt å forsøke å blende inn,  og jeg føler meg bestandig både tappet, «feil» og mislykket etter å ha vært i sosiale settinger med «vellykka» mennesker som mestrer de sosiale kodene. 

Jeg vet at årsaken ligger i egen usikkerhet og frykt for avvisning etc. Men de ER jo bedre enn meg. De mestrer relasjoner og livet og har en psykisk og sosial fleksibilitet jeg både misunner og samtidig ikke vil ha, fordi det virker påtatt og falskt. 

Andre som kjenner på det samme? 

Anonymkode: 6bda0...a04

Ja, kjenner meg veldig igjen. Var utsatt for omsorgssvikt av min mor og hadde lite venner og fikk ikke treffe min egen familie. Fikk rett og slett ikke noe særlig trening i sosialt samspill. Også er det all øvrig bagasje etter oppveksten med min mor som preger meg og gjør meg usikker. Har ikke hatt en trygg oppvekst, var utsatt for mange traumer, og det gjør jo noe med en. 

Jeg skulle gjerne ønsket jeg var såkalt «vellykket» i sosiale settingen, men føler meg som et sosialt misfoster. Har ellers skikket meg bra. Har som deg utdanning , barn og er gift. Har stadig lurt på om jeg har k-ptsd, men har aldri orket å rippe opp i bakgrunnen min til en psykolog.. redd det gjør vondt verre. 

Anonymkode: bdf97...b74

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i det du beskriver. Er utad nokså vellykket, men føler meg liksom på utsiden av sosiale settinger, som om jeg liksom aldri passer helt inn, utenom med gode venner. Føler meg rar og anderledes fra andre, og føler ikke at jeg mestrer eller trives med det sosiale spillet. Det skyldes nok en oppvekst preget av en psykisk syk mor og skam knyttet til dette. Vet ikke om denne ensomhetsfølelsen jeg har hatt nesten hele livet kommer til å gå over noen gang....

Anonymkode: 110aa...e5e

[-Missi-]

Ja relasjoner er vanskelig og jeg blir liksom ikke skikkelig glad i noen eller stoler på andre. Desverre viser det seg stadig at jeg har rett og folk er ikke de som de utgir seg for å være. Er mye fælt som bor i mennesker under overflaten. Jeg er velfungerernde på jobb, er skravlete og sosial og prater med alle. Der virker det som folk tror jeg mestrer alt! Men egentlig er jeg fryktelig ensom, og egentlig er jeg så "sosial" fordi det var slik jeg overlevde sånn etterhvert. Du vet man må være det for å ha et sted å bo, mat på bordet, og det hjelper å være det for at ingen skal skade deg. Mamma var veldig ustabil og jeg måtte konstant tilpasse meg hennes humør for at det ikke skulle bli voldelig hjemme. Når du en dag setter skoene dine et sted og det er ok, mens neste dag blir du slengt opp mot veggen og tatt kvelertak på da lærer du deg å tilpasse deg. Du lærer det deg for mye slik at du alltid tilpasser deg andre sånn at de har det bra, men du selv den du egentlig er blir usynlig og tilpasset, utvisket. For det er ikke plass til deg fordi andre krever alt av deg. Slik er det for meg vertfall og selvfølgelig havnet jeg i omsorg yrke, jeg er til og med leder! Så utenpå er noe annet enn inni. Dessuten vet jeg aldri om folk smisker når de sier fine ting eller om de mener det.

Min x var og voldelig, jeg har en annen x som drepte ny dame og felles barn, jeg har vært kriminell selv for å overleve, jeg har gjort alt for å overleve og jeg er i blant møkk lei alt. Har i mange år ønsket å flytte på hytta og forsvinne, melde meg ut av alt men så kan jeg ikke det heller. Jeg har en sønn og livet mitt handler i stor grad om å leve for han. Heldigvis vet han ikke noe om mitt liv før han, og jeg har heldigvis ikke blitt som min mor. Noe av det verste er volden hennes mot meg, og som mor selv når jeg vet hvor høyt jeg elsker min sønn, og at jeg aldri ville skade han eller gjøre han vondt er det så ufattelig fælt at andre var vonde mot meg. Jeg kan ikke forstå det, for jeg har aldri skadet verken barn eller voksne, kanskje med unntak av de voksne jeg måtte forsvare meg mot for å være i live i dag, men det var rent selvforsvar. Livet er merkelig og jeg vil aldri føle helt at jeg passer inn noe sted.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så innmari godt igjen. Tusen takk ts for at du deler ❤️

Jeg har vært i gjennom en traumatisk barndom. Jeg sliter også sosialt og blir ofte usikker/får det ikke til og føler meg veldig mislykket etterpå. Men med de nærmeste klarer jeg å være 100% meg selv og det er så godt. Hadde du spurt de så hadde de aldri trodd jeg var sosialt klønete. 

Sender over en god klem ❤️

Anonymkode: 8d644...f52

[AnonymBruker]

På 8.8.2019 den 18.08, AnonymBruker skrev:

Inspirert av tråden nedenfor: 

Jeg var et såkalt «rart» barn og fant mine venner blant andre «raringer». Etter en utagerende ungdomstid roet jeg meg og skikket meg bra. Har tatt utdanning, giftet meg, fått barn. Samtidig har jeg bestandig gått på akkord med meg selv, og er etter hvert diagnostisert med tilbakevendende depresjon + jeg har de fleste symptomer på K-PTSD.  

Med de aller næreste vennene går det relativt greit, der føler jeg meg trygg. I kretsen utenfor er det verre. De fleste rundt meg har en god psykososial fungering og det meste på stell. Disse ville ikke vært naturlige for meg å omgås som barn/ungdom. Og det samme gjelder tydeligvis i dag... Jeg føler meg ofte rar og utenfor, underlegen og usikker. Nærmest som om det er uuttalte normer og koder som jeg ikke forstår eller mestrer. En slags sosial smidighet, som jeg gjerne skulle mestret, samtidig som jeg opplever samspillet som overfladisk og til tider både kunstig og unnvikende. Fryktelig slitsomt å forsøke å blende inn,  og jeg føler meg bestandig både tappet, «feil» og mislykket etter å ha vært i sosiale settinger med «vellykka» mennesker som mestrer de sosiale kodene. 

Jeg vet at årsaken ligger i egen usikkerhet og frykt for avvisning etc. Men de ER jo bedre enn meg. De mestrer relasjoner og livet og har en psykisk og sosial fleksibilitet jeg både misunner og samtidig ikke vil ha, fordi det virker påtatt og falskt. 

Andre som kjenner på det samme? 

Anonymkode: 6bda0...a04

Dette er som å lese mine egne tanker og følelser. Akkurat sånn føles det. 

Etter å ha blitt kjæreste med en som mestrer det sosiale langt bedre enn meg, ser jeg bedre hvilke styrker jeg selv har sosialt. Som det du skriver om påtatt og falskt, unnvikende og frykt for avvisning. Disse tingene gjelder ikke like mye for meg. Jeg er allerede avvist. Dermed bryr jeg meg ikke så veldig om "å passe inn," i den forstand å ville være som alle andre. Jeg vil være meg selv og godtas for det. Derfor taper jeg ikke noen om personen skulle mislike meg fordi jeg er direkte eller ikke unnviker vanskelige tema. 

Anonymkode: 6a719...492

[AnonymBruker]

On 8/8/2019 at 6:08 PM, AnonymBruker said:

Andre som kjenner på det samme? 

Anonymkode: 6bda0...a04

Jepp, og derfor sitter jeg i dag nesten uten venner, fordi at de jeg har bor 4-500 mil unna meg, og jeg ser de kanskje én gang per år. Maks. I tillegg til at jeg aldri har vært i et forhold, fordi at kvinner ikke liker meg på den måten. Elsker foreldrene mine, og de elsker meg, men de hadde fortjent å bli tuppet i ræva ja. Jeg hadde klare tegn på angst og PTSD allerede som barn, men hverken foreldre eller lærere følte det nødvendig å foreta seg noe. Noen dager håper jeg at jeg våkner, og innser at alt bare har vært en vond drøm, men så langt har det bare vært vond virkelighet.

Anonymkode: b4e58...b10

[AnonymBruker]

On 8/8/2019 at 6:08 PM, AnonymBruker said:

Inspirert av tråden nedenfor: 

Jeg var et såkalt «rart» barn og fant mine venner blant andre «raringer». Etter en utagerende ungdomstid roet jeg meg og skikket meg bra. Har tatt utdanning, giftet meg, fått barn. Samtidig har jeg bestandig gått på akkord med meg selv, og er etter hvert diagnostisert med tilbakevendende depresjon + jeg har de fleste symptomer på K-PTSD.  

Med de aller næreste vennene går det relativt greit, der føler jeg meg trygg. I kretsen utenfor er det verre. De fleste rundt meg har en god psykososial fungering og det meste på stell. Disse ville ikke vært naturlige for meg å omgås som barn/ungdom. Og det samme gjelder tydeligvis i dag... Jeg føler meg ofte rar og utenfor, underlegen og usikker. Nærmest som om det er uuttalte normer og koder som jeg ikke forstår eller mestrer. En slags sosial smidighet, som jeg gjerne skulle mestret, samtidig som jeg opplever samspillet som overfladisk og til tider både kunstig og unnvikende. Fryktelig slitsomt å forsøke å blende inn,  og jeg føler meg bestandig både tappet, «feil» og mislykket etter å ha vært i sosiale settinger med «vellykka» mennesker som mestrer de sosiale kodene. 

Jeg vet at årsaken ligger i egen usikkerhet og frykt for avvisning etc. Men de ER jo bedre enn meg. De mestrer relasjoner og livet og har en psykisk og sosial fleksibilitet jeg både misunner og samtidig ikke vil ha, fordi det virker påtatt og falskt. 

Andre som kjenner på det samme? 

Anonymkode: 6bda0...a04

Er som om jeg kunne ha skrevet dette innlegget selv, og har også kompleks PTDS etter omsorgssvikt i barndommen, to voldtekter med 20 års mellomrom og et draps forsøk av min eks kjæreste. Har gitt opp alt av sosialt liv og relasjoner, inkludert å prøve parforhold med menn igjen, pga manglende tillit til andre mennesker, spesielt menn, og at jeg tenker og er annerledes enn andre mennesker, pga livserfaringer..

Siden livet er avhengig av sosiale relasjoner i stor grad for å kunne oppleve glede, har jeg måttet lære meg å prøve å finne gleder i det å alltid være alene, vanskelig å lykkes med det, har null liv, men eksisterer i alle fall!

En stor klem til dere andre i denne tråden, tror man må ha opplevd selv å ha det sånn, for å kunne forstå, få evner å forstå..♥️

 

Anonymkode: 12e8a...85b

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er som om jeg kunne ha skrevet dette innlegget selv, og har også kompleks PTDS etter omsorgssvikt i barndommen, to voldtekter med 20 års mellomrom og et draps forsøk av min eks kjæreste. Har gitt opp alt av sosialt liv og relasjoner, inkludert å prøve parforhold med menn igjen, pga manglende tillit til andre mennesker, spesielt menn, og at jeg tenker og er annerledes enn andre mennesker, pga livserfaringer..

Siden livet er avhengig av sosiale relasjoner i stor grad for å kunne oppleve glede, har jeg måttet lære meg å prøve å finne gleder i det å alltid være alene, vanskelig å lykkes med det, har null liv, men eksisterer i alle fall!

En stor klem til dere andre i denne tråden, tror man må ha opplevd selv å ha det sånn, for å kunne forstå, få evner å forstå..♥️

 

Anonymkode: 12e8a...85b

Dette var vondt å lese ❤️ Stor klem til deg og ❤️

Anonymkode: bdf97...b74

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette var vondt å lese ❤️ Stor klem til deg og ❤️

Anonymkode: bdf97...b74

♥️

Anonymkode: 12e8a...85b