Sjelesorg pga manglende familietid

[lavendelbusk]

Jeg hadde gledet meg til sommer med barn og mann, men sliter med mørke tanker om det kan kalles det. Jeg ble inspirert av ulike tråder her inne , og ønsker søke råd. 

Jeg er en voksen jente, men mistet begge mine foreldre i barneårene. Jeg har to søsken, og bodd hos ulike familiemedlemmer opp igjennom, og også hos den ene av mine søsken. Jeg er oppvokst i en annen by , og flyttet fra denne byen når jeg skulle flytte til mitt søsken, da deler av min familie bor her på denne kanten av landet. Jeg er selvsagt veldig takknemlig for å få flytte dit, og vet jo ikke hvor jeg ville havnet om ikke.

Jeg forstår at jeg må jobbe med meg selv, men jeg savner sårt nær familie. Mine søsken har vokst opp på en annen måte enn meg, og har sikkert opplevd ting jeg ikke har opplevd på godt og vondt. 

Vi har barn alle sammen jeg og mine søsken, men likevel har de ett annet type bånd pga alder og sikkert fordi de har opplevd mer felles. Jeg merker jeg maser en del på spesielt ene søskenet mitt om å ha tid sammen, om vi f eks kan feire jul sammen , osv osv. Dette ønsker ikke vedkommende, og sier at man ikke er alene når man har sine egne barn og mann. Jeg merker likevel en sorg over det at jeg føler oss og våre barn ikke har noen voksene på min side som ser oss gjevnlig, og som vi f eks kan feire høytid med, eller se så ofte jeg ønsker. Jeg er glad for den tiden vi sees, men mine behov ønsker mer. Skjønner at jeg ikke kan endre andre, og at jeg må jobbe med dette.

Jeg har som nevnt famiiie der jeg er oppvokst , og pga det at jeg har levd mye uten foreldre,men hos familie, så har jeg ganske mye kontakt og tett bånd med dem. Likevel er det ikke noen vi feirer med, eller ser månedlig. Det er søskenbarn, tanter og onkler. Vi kan ikke ødelegge båndet med dem, med å trenge oss på bare fordi vi mangler relasjoner her vi er på min kant.

Jeg har gått masse til psykolog, så føler ikke det er riktig sted. Jeg har vært inne på tanken å prøve å finne reserve-besteforeldre i byen jeg kommer fra, for å føle meg tilknytting der. Evt hytte, men det er ikke så lett det heller. Merker jeg savner byen jeg vokste opp, og familiebåndene der. De er veldig inkluderende og flotte, men vi må jo leve livet vårt her vi er. Ikke aktuelt å flytte dit, og sier ikke at familien her ikke er flott.

Trenger råd. Hvordan akseptere at jeg har andre krav til relasjonene, dels pga ukik opovekst og dels pga "sjelesorg" over manglende relasjoner? Jeg skjønner at mine søsken ikke er ansvarlige for oss.

[AnonymBruker]

Er du fosterbarnet som vokste opp hos sin bror? 

Anonymkode: bc265...0da

[lavendelbusk]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du fosterbarnet som vokste opp hos sin bror? 

Anonymkode: bc265...0da

Nei jeg har vokst opp hos søster, men leste den tråden. Finner den ikke igjen..

[Sensi]

Hva med mannen sin familie? Eller føler du at det må være dine egne? 

[lavendelbusk]

35 minutter siden, Sensi skrev:

Hva med mannen sin familie? Eller føler du at det må være dine egne? 

Mannen har sin egen lille familie ja, men de jobber veldig mye. Uansett så er jo ikke det min nei..

[AnonymBruker]

Når wtt fosterbarn skriver var det lite populært gitt.

Anonymkode: e6ffa...71c

[AnonymBruker]

Hva med venner? Du kan ha nære relasjo er med dem om ikke familie ønsker det? 

Anonymkode: 5c7c5...a13

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva med venner? Du kan ha nære relasjo er med dem om ikke familie ønsker det? 

Anonymkode: 5c7c5...a13

Har mange venner ja, men man feirer jo ikke høytider og har samme omgang med venner 

 

Anonymkode: e6ffa...71c

[AnonymBruker]

Jeg har en del familie her jeg bor, men ingen kontakt med min far (som bor 5 min unna meg) og jeg har 2 brødre som jeg har lite kontakt med fordi vi ikke er vokst opp sammen. Jeg bor veldig nært min tredje bror og min mor. Min søster bor noen timer unna og er bestandig glad for å se oss men har det veldig travelt. Min mor har også hundre baller i luften men har likevel en del kontakt. Jeg kjenner likevel etter savn av mine svigers som bor langt unna, spesielt etter vi fikk barn. De er totalt forskjellige fra meg men jeg føler meg nesten mer som del av familien der enn hos mine egne, i tillegg har de en del tradisjoner og kvaliteter som jeg ønsker å oppdra barna mine i så jeg gleder meg til den dagen vi bestemmer oss for at tiden er inne for å flytte. Dette er selvfølgelig ikke noe jeg sier til min familie, jeg er veldig glad i de også bare så det er sagt. 

Poenget mitt er at familie kommer i mange former, det er litt etter hva du gjør det til og ønsker selv. Jeg tror at å pushe på de som trekker seg unna vil være mer ødeleggende enn givende for deg og dine. Svigers er din familie også nå, ikke bare din manns. Og venner er familie man velger selv. Familie er ikke kun blod 😊

Anonymkode: 08eb3...0ce

[lavendelbusk]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en del familie her jeg bor, men ingen kontakt med min far (som bor 5 min unna meg) og jeg har 2 brødre som jeg har lite kontakt med fordi vi ikke er vokst opp sammen. Jeg bor veldig nært min tredje bror og min mor. Min søster bor noen timer unna og er bestandig glad for å se oss men har det veldig travelt. Min mor har også hundre baller i luften men har likevel en del kontakt. Jeg kjenner likevel etter savn av mine svigers som bor langt unna, spesielt etter vi fikk barn. De er totalt forskjellige fra meg men jeg føler meg nesten mer som del av familien der enn hos mine egne, i tillegg har de en del tradisjoner og kvaliteter som jeg ønsker å oppdra barna mine i så jeg gleder meg til den dagen vi bestemmer oss for at tiden er inne for å flytte. Dette er selvfølgelig ikke noe jeg sier til min familie, jeg er veldig glad i de også bare så det er sagt. 

Poenget mitt er at familie kommer i mange former, det er litt etter hva du gjør det til og ønsker selv. Jeg tror at å pushe på de som trekker seg unna vil være mer ødeleggende enn givende for deg og dine. Svigers er din familie også nå, ikke bare din manns. Og venner er familie man velger selv. Familie er ikke kun blod 😊

Anonymkode: 08eb3...0ce

Jeg er enig. Jeg respekterer min familie, men tenker at når man f eks som oss har mistet våre nærmeste, så er det trist og ikke søke mer sammen til f eks høytid.