Partner med alvorlig sykdom

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes det er rart at så mange her støtter trådstarter, og mener hun bør gå fra mannen sin fordi han har fått en kronisk sykdom.

Hva faen er galt med folk. Jeg har selv kronisk sykdom, men håper inderlig aldri jeg blir sammen med så overfladiske personer som i denne tråden her, som kun ser sykdommen, og ikke eier et snev av medmennesklighet.

Anonymkode: d1b30...32f

Det er en ting å være syk, og en annen å drive med psykisk mishandling av ens familie, da ens barn, fordi man er syk og sliten og dårlig. Jeg på min side ser ikke hvorfor man MÅ være sammen på krampeaktig vis når det åpenbart ikke er greit for den syke, eller for barna i bildet.

Anonymkode: 8b83a...d33

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes det er rart at så mange her støtter trådstarter, og mener hun bør gå fra mannen sin fordi han har fått en kronisk sykdom.

Hva faen er galt med folk. Jeg har selv kronisk sykdom, men håper inderlig aldri jeg blir sammen med så overfladiske personer som i denne tråden her, som kun ser sykdommen, og ikke eier et snev av medmennesklighet.

Anonymkode: d1b30...32f

Det er så lett så lett å dømme andre før man har vært i deres sko. Det å ta fullt ansvar for hus, barn og hjem alene er en ting, men når du i tillegg har en partner som du må gjøre alt for når vedkommende kun er utakknemlig og sur tilbake er ikke lett. Ekstra belastende blir det når man ser situasjonen går hardt utover barna. De fleste har 100% jobb, barn som skal hit og dit, barn som har egne liv som skal følges opp, handling, husarbeid osv. Hvis du skal jobbe 100% som sykepleier før og etter jobb 365 dager i året er dette oppskriften på å bli utbrent, utslitt og deprimert selv. Hadde mannen/kona til TS hatt litt selvinnsikt og ønske om et bedre liv for alle hadde hen tatt imot hjelpen de er tilbudt 

Anonymkode: 5427c...f55

[FrøkenMånestråle]

Jeg hadde gått, både du og barna skal ha det bra. Vi bor i Norge, han kan få allverdens hjelp om han trenger det men ts og barna skal slippe å leve miserabelt bare fordi han er syk. Du er først og fremst mamma og det virker ikke som om verken du eller barna har det bra slik som ting er nå.

[Mysticgirl]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jo, jeg har både vært alvorlig syk selv og vært pårørende for noen med alvorlig sykdom. Og kan ikke forstå at noen trekker seg når noen trenger en som mest. Jeg hadde heller sagd av meg armen enn å svikte noen av mine kjære. Selv etter at de endra personlighet. At livet kan være tungt, er en del av tilværelsen. Sol og regn. 

Anonymkode: ab06f...d2a

Så om barnet ditt blir voldelig og forsøker å drepe deg, så står du i det? Om din demente far tyr til vold og banker deg opp daglig med fare for liv og helse, så står du den av til du blir drept? Selv om du har hatt omsorg for syke folk, betyr ikke det at du har opplevd det samme som TS eller andre med syke folk i sin nærhet. Sykdom kan opptre forskjellig, og noen kan man takle men ikke alt. Slik er det bare. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Mysticgirl skrev:

Så om barnet ditt blir voldelig og forsøker å drepe deg, så står du i det? Om din demente far tyr til vold og banker deg opp daglig med fare for liv og helse, så står du den av til du blir drept? Selv om du har hatt omsorg for syke folk, betyr ikke det at du har opplevd det samme som TS eller andre med syke folk i sin nærhet. Sykdom kan opptre forskjellig, og noen kan man takle men ikke alt. Slik er det bare. 

Fyll i hjemmet hvor skadelig er det med barn til stede?

Anonymkode: 1911b...c0a

[Mysticgirl]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fyll i hjemmet hvor skadelig er det med barn til stede?

Anonymkode: 1911b...c0a

De er jo skadelig med fyll. Mange unger opplever det traumatisk at foreldrene endrer karakter i fylla og ikke er den trygge favnen lengre. Det skaper utrygghet og usikkerhet hos barn.

[petterm]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det vet du ingenting om.

Når det er barn involvert, barn som mest sannsynlig vil få en tryggere og mer stabil hverdag hvis jeg går, er min lojalitet hos flertallet, meg selv og barna, og ikke hos pasienten som hverken innser problemet, vil ha andre til å hjelpe til ("fordi ingen gjør det slik som meg") og hvis humørsyke har gjort det som var et hyggelig og varmt hjem til å bli et stille sykehus. Jeg har fulgt vedkommende til leger, spesialister, psykologer, avlastning, og pasienten bare avviser hjelpen deres fordi "vi har det jo så fint", "dette mestrer vi", og så på tomannshånd gråtes det over hvor lite hjelp vi får, og at jeg ser så sliten ut...

Jeg er ikke særlig glad i å utslette meg selv, og jeg virkelig hater at alt dette skal prege barnas barndom på verst mulig måte, det er derfor jeg vurderer å gå

Anonymkode: 5450e...116

Kunne en psykolog vært nyttig? Tenker først og fremst for din partner. Kanskje det kunne gjøre at frustrasjonen ble litt mindre, og oppføfselen litt mere ok.. 

[Atania]

Jeg forstår deg godt, og jeg er selv MS-syk (har ikke den verste varianten heldigvis).

Ville jeg selv vært sammen med en alvorlig syk mann? spør jeg meg selv om. Særlig hvis jeg selv var frisk? Det er et veldig vanskelig, ømtålig spørsmål...

[AnonymBruker]

1 time siden, Atania skrev:

Jeg forstår deg godt

Takk.

Jeg tror ikke at noen helt forstår hva jeg går igjennom uten å ha eller ha hatt dette nært på kroppen

Anonymkode: 5450e...116