Gå til innhold

Partner med alvorlig sykdom


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg sliter med en ting, og det er at min kjære har MS. Jeg føler på mange måter at jeg vil hjelpe, og støtte, og ro ting i land, men de siste månedene føles det som om alt faller på meg; som om jeg plutselig har to liv å ta meg av pluss barna. Det er ikke slik at tiden med barna føles som jobb, jeg digger barna mine og jeg følger dem opp på alt, men å være helt alene om det samtidig som ens kjære blir mer og mer krevende...

For det er der problemet ligger. Sykdommer MS gjør at min partner blir stadig mindre trivelig, stadig vanskeligere; det har vært utskjelling av barn (feil i utgangspunktet, men her helt grunnløst), sex og nærhet er måneder siden, partner orker ingenting så alle fritidsaktiviteter er kun på meg Min partner har forøvrig den "slemmeste" versjonen av MS og sitter i rullestol.

Vel, det er ikke så ille som det høres ut, jeg klarer meg. Men har noen vært der? Når er det nok? 

Jeg er så redd for hvordan folk vil se på meg, overlate et sykt menneske til seg selv, liksom, om jeg skulle gå. ;Men det har kommet dit at jeg har sjekket leiligheter i området og sakte men sikkert vurdert å gå videre med barna. Har noen noen råd her? Noen som har gitt opp og gått helst?

Anonymkode: 5450e...116

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Du høres ikke ut som du er særlig glad i vedkommende, så sikkert ikke et tap for noen av dere om du går. 

Anonymkode: ab06f...d2a

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest theTitanic

Du kan ikke forbli kjæreste kun fordi du føler plikt til det. Da er du i prinsippet ikke annet enn en ansatt hjelpepleier. 

Skjønner at du føler dårlig samvittighet men den må du ignorere. Ingen vil vel heller at noen skal være kjæresten deres kun ut av medlidenhet.  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sørg for å ordne alt mulig i forhold til hjelp fra det offentlige før du går. Ingen burde dømme deg for valget ditt, man vet ikke hvordan det er å være i din situasjon.

Anonymkode: ccc52...2b0

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du høres ikke ut som du er særlig glad i vedkommende, så sikkert ikke et tap for noen av dere om du går. 

Anonymkode: ab06f...d2a

Det var ikke spesielt pent sagt, og ganske feigt å gjemme seg bak AB. 

Man kan være veldig glad i en partner, og allikevel konkludere med at belastningen med pleie blir større enn det man klarer. Når partneren oppfører seg ugreit overfor barna så er det en tilleggsbelastning som ikke er bra! 

Kjære TS! Det viktigste er at du tar vare på barna deres, og dermed også deg selv. Hva folk rundt deg tenker får du ikke gjort så mye med. Mulig du kan få støtte i prosessen av hjelpeapparatet i kommunen? Hvis du flytter ut må vel kommunen på banen. Vektlegg at situasjonen går ut over barna, antar de vil ta hensyn til det. 

Kanskje avlastning /hjelp vil gjøre situasjonen lettere for dere som familie, og at det også vil gjøre at partneren din oppfører seg bedre overfor barna og deg? 

  • Liker 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du høres ikke ut som du er særlig glad i vedkommende, så sikkert ikke et tap for noen av dere om du går. 

Anonymkode: ab06f...d2a

Du har åpenbart ikke hatt omsorg og pleie til noen som har et handikap, endrer personlighet pga det og gjør livet vanskelig og tungt. At det går an å være så tungrodd 

  • Liker 12
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det er nok ikke det at han har en alvorlig sykdom som er problemet, men heller at han har endret seg. Ikke alle alvorlig syke oppfører seg fælt i forhold. Det med sex må du nesten bare ha forståelse for da. Selvsagt kan ikke en alvorlig syk person ha like mye sex som du selv ønsker.

Har dere ikke noe hjelp fra kommunen? Hjemmehjelp, hjemmesykepleie eller BPA? Hvis dere ikke har det, hvorfor har dere ikke fått det før?

Anonymkode: 9fc79...eaf

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, petterm skrev:

Det var ikke spesielt pent sagt, og ganske feigt å gjemme seg bak AB. 

Man kan være veldig glad i en partner, og allikevel konkludere med at belastningen med pleie blir større enn det man klarer. Når partneren oppfører seg ugreit overfor barna så er det en tilleggsbelastning som ikke er bra! 

Kjære TS! Det viktigste er at du tar vare på barna deres, og dermed også deg selv. Hva folk rundt deg tenker får du ikke gjort så mye med. Mulig du kan få støtte i prosessen av hjelpeapparatet i kommunen? Hvis du flytter ut må vel kommunen på banen. Vektlegg at situasjonen går ut over barna, antar de vil ta hensyn til det. 

Kanskje avlastning /hjelp vil gjøre situasjonen lettere for dere som familie, og at det også vil gjøre at partneren din oppfører seg bedre overfor barna og deg? 

Hvis partneren er ugrei mot barna, må man såklart beskytte barna. Holde avstand, evt vurdere å bo ulike steder. 

Men hvis det er pga symptom på sykdommen, og man fortsatt føler kjærlighet, synes jeg det er rart å slå opp/avslutte forholdet. Har alvorlig sykdom i familien vår nå, og er selv en av hovedansvarlige for vedkommende. I vår slekt splitter vi ansvaret og jobber som et team rundt personen, sammen med helsevesenet. 

Man skal være ganske syk og gjerne med stor kognitiv svikt for å få jevnlige opphold på avlastning. Rehabilitering og videre utredning/ny medisinering er nok mer aktuelt hvis personen er ung og rimelig klar i hodet. Men på sikt kan avlastning og eventuelt til slutt fast opphold på institusjon være aktuelt for langt framskreden MS. 

Anonymkode: ab06f...d2a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Mysticgirl skrev:

Du har åpenbart ikke hatt omsorg og pleie til noen som har et handikap, endrer personlighet pga det og gjør livet vanskelig og tungt. 

Jo, jeg har både vært alvorlig syk selv og vært pårørende for noen med alvorlig sykdom. Og kan ikke forstå at noen trekker seg når noen trenger en som mest. Jeg hadde heller sagd av meg armen enn å svikte noen av mine kjære. Selv etter at de endra personlighet. At livet kan være tungt, er en del av tilværelsen. Sol og regn. 

Anonymkode: ab06f...d2a

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du høres ikke ut som du er særlig glad i vedkommende, så sikkert ikke et tap for noen av dere om du går. 

Det vet du ingenting om.

Når det er barn involvert, barn som mest sannsynlig vil få en tryggere og mer stabil hverdag hvis jeg går, er min lojalitet hos flertallet, meg selv og barna, og ikke hos pasienten som hverken innser problemet, vil ha andre til å hjelpe til ("fordi ingen gjør det slik som meg") og hvis humørsyke har gjort det som var et hyggelig og varmt hjem til å bli et stille sykehus. Jeg har fulgt vedkommende til leger, spesialister, psykologer, avlastning, og pasienten bare avviser hjelpen deres fordi "vi har det jo så fint", "dette mestrer vi", og så på tomannshånd gråtes det over hvor lite hjelp vi får, og at jeg ser så sliten ut...

Jeg er ikke særlig glad i å utslette meg selv, og jeg virkelig hater at alt dette skal prege barnas barndom på verst mulig måte, det er derfor jeg vurderer å gå

Anonymkode: 5450e...116

  • Liker 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først å fremst tenk på barna.  Så tenk på deg .  Mulig det blir bedre for din parter viss  h.. ikke lengre har noe ansvar for barna men kun samvær. Dere kan bo vær for dere en stund å se om dette hjelper.  Klarer din parter seg selv . Sånn med mat og hygiene osv. Viss h.. Hadde vært singel hadde h.  Fått mere hjelp av stat? 

Anonymkode: fbbbd...261

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, petterm skrev:

Kjære TS! Det viktigste er at du tar vare på barna deres, og dermed også deg selv. Hva folk rundt deg tenker får du ikke gjort så mye med. Mulig du kan få støtte i prosessen av hjelpeapparatet i kommunen? Hvis du flytter ut må vel kommunen på banen. Vektlegg at situasjonen går ut over barna, antar de vil ta hensyn til det. 

Kanskje avlastning /hjelp vil gjøre situasjonen lettere for dere som familie, og at det også vil gjøre at partneren din oppfører seg bedre overfor barna og deg? 

Som endel av denne prosessen har jeg fått veldig god kontakt med en advokat som hjalp oss med en del ting i starten; rettigheter og muligheter vi hadde til støtte , avlasting og hjelp. Jeg har luftet min frustrasjon for advokaten og hatt litt dialog om hva jeg bør, må gjøre i forbindelse med kommune og lokalt sykehus om jeg velger å gå'

Litt av problemet her er at partneren min ikke ønsker andres hjelp (vi hadde hjemmehjelp noen uker, og det fungerte fantastisk, men det ble raskt dårlig personkjemi med den humørsyke pasienten og hjemmehjelpen, så det droppet vi). Jeg har mye avlasting av familie og venner med barna, så det hjelper masse

Anonymkode: 5450e...116

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som endel av denne prosessen har jeg fått veldig god kontakt med en advokat som hjalp oss med en del ting i starten; rettigheter og muligheter vi hadde til støtte , avlasting og hjelp. Jeg har luftet min frustrasjon for advokaten og hatt litt dialog om hva jeg bør, må gjøre i forbindelse med kommune og lokalt sykehus om jeg velger å gå'

Litt av problemet her er at partneren min ikke ønsker andres hjelp (vi hadde hjemmehjelp noen uker, og det fungerte fantastisk, men det ble raskt dårlig personkjemi med den humørsyke pasienten og hjemmehjelpen, så det droppet vi). Jeg har mye avlasting av familie og venner med barna, så det hjelper masse

Anonymkode: 5450e...116

Elsker din parter deg eller mistenker du at h.. Blir der kun for helse støtte og hjelp. Jeg vokste opp med syk mor. Og en pappa som slet seg ut for å hjelpe . Han var egentlig ikke den typen og vi barn fikk ikke den hjelpen vi trengte  vi viste bare at det hadde vært bedre at de levde vær for seg . Pappa hadde blitt gladere og mamma ikke bitter pga pappa ikke klarte å ta vare på henne.  Mamma døde etter vært og alt pappa kjente da var letteste ikke sorg.  Noe å tenke på. Trenger ikke bryte alle bånd men tenke litt på andre å. 

Anonymkode: fbbbd...261

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Han har det som deg, "omvendt" - går glipp av alt, får ikke gjort noe, kort lunte...

tillegg har han vondt og er redd!

Kort sagt; uansett hvordan du har det - har han det mye verre!

(Nei, det er ingen spøk å være pårørende!! Kan være helt jævlig faktisk! Men det er fortsatt mange ganger bedre enn å være pasient!)

Anonymkode: ec09c...026

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det vet du ingenting om.

Når det er barn involvert, barn som mest sannsynlig vil få en tryggere og mer stabil hverdag hvis jeg går, er min lojalitet hos flertallet, meg selv og barna, og ikke hos pasienten som hverken innser problemet, vil ha andre til å hjelpe til ("fordi ingen gjør det slik som meg") og hvis humørsyke har gjort det som var et hyggelig og varmt hjem til å bli et stille sykehus. Jeg har fulgt vedkommende til leger, spesialister, psykologer, avlastning, og pasienten bare avviser hjelpen deres fordi "vi har det jo så fint", "dette mestrer vi", og så på tomannshånd gråtes det over hvor lite hjelp vi får, og at jeg ser så sliten ut...

Jeg er ikke særlig glad i å utslette meg selv, og jeg virkelig hater at alt dette skal prege barnas barndom på verst mulig måte, det er derfor jeg vurderer å gå

Anonymkode: 5450e...116

 

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som endel av denne prosessen har jeg fått veldig god kontakt med en advokat som hjalp oss med en del ting i starten; rettigheter og muligheter vi hadde til støtte , avlasting og hjelp. Jeg har luftet min frustrasjon for advokaten og hatt litt dialog om hva jeg bør, må gjøre i forbindelse med kommune og lokalt sykehus om jeg velger å gå'

Litt av problemet her er at partneren min ikke ønsker andres hjelp (vi hadde hjemmehjelp noen uker, og det fungerte fantastisk, men det ble raskt dårlig personkjemi med den humørsyke pasienten og hjemmehjelpen, så det droppet vi). Jeg har mye avlasting av familie og venner med barna, så det hjelper masse

Anonymkode: 5450e...116

Beklager, men din man er en stor egoistisk drittsekk. Helt ærlig. Selv er jeg alvorlig syk og min største frykt er at min partner skal være min pleier. Jeg har nå BPA, og det håper jeg at jeg får beholde når jeg får samboer og eventuelt barn. Dra fra han! Ikke tenk på hva andre sier. Han bryr seg ikke om deg eller barna deres, og han ødelegger deg totalt.

Anonymkode: 9fc79...eaf

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han har det som deg, "omvendt" - går glipp av alt, får ikke gjort noe, kort lunte...

tillegg har han vondt og er redd!

Kort sagt; uansett hvordan du har det - har han det mye verre!

(Nei, det er ingen spøk å være pårørende!! Kan være helt jævlig faktisk! Men det er fortsatt mange ganger bedre enn å være pasient!)

Anonymkode: ec09c...026

Det er klart, men denne mannen er en drittsekk som ts bør komme seg bort fra.

Anonymkode: 9fc79...eaf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han har det som deg, "omvendt" - går glipp av alt, får ikke gjort noe, kort lunte...

tillegg har han vondt og er redd!

Kort sagt; uansett hvordan du har det - har han det mye verre!

(Nei, det er ingen spøk å være pårørende!! Kan være helt jævlig faktisk! Men det er fortsatt mange ganger bedre enn å være pasient!)

Anonymkode: ec09c...026

Det der er faktisk ikke sant. Det kommer helt an på situasjonen! 

Anonymkode: 29d47...d5e

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det er rart at så mange her støtter trådstarter, og mener hun bør gå fra mannen sin fordi han har fått en kronisk sykdom.

Hva faen er galt med folk. Jeg har selv kronisk sykdom, men håper inderlig aldri jeg blir sammen med så overfladiske personer som i denne tråden her, som kun ser sykdommen, og ikke eier et snev av medmennesklighet.

Anonymkode: d1b30...32f

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

det er mange som lever bra når i særbo. Kansje det er noe å snakke med han om? si at du merker at han er sliten og trenger mer ro, og si at du har lurt på om særbo er noe for dere. Da kan dere fortsatt ha fine tider sammen som familie, men at han feks bor alene og har besøk av barna når han føler seg bra, og får hjelp av pleier feks. 

Anonymkode: 8b83a...d33

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han har det som deg, "omvendt" - går glipp av alt, får ikke gjort noe, kort lunte...

tillegg har han vondt og er redd!

Kort sagt; uansett hvordan du har det - har han det mye verre!

(Nei, det er ingen spøk å være pårørende!! Kan være helt jævlig faktisk! Men det er fortsatt mange ganger bedre enn å være pasient!)

Anonymkode: ec09c...026

 

Ja, det er selvsagt verst for pasienten, men denne pasienten er også en forelder. Og i den relasjonen kan man ikke være pasient. Da er det bedre at barna bor med en forelder og drar på besøk til den syke forelderen. Barn trenger trygghet og forutsigbarhet, det får de ikke hvis de to voksne ikke har det bra i hjemmet.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...