Ønsker å bli mer genuin og ektefølt og en som man umiddelbart ønsker å bli bedre kjent med

[AnonymBruker]

Dere vet når man møter en slik person som bare utstråler noe spesielt og som du legger merke på en naturlig måte med en gang du ser personen. Som viser tydelig at h*n er åpen for å bli kjent og virkelig vil ditt beste. En slik person som virkelig er genuin, som alle liker og alltid blir glade for å se. En tvers igjennom god og ektefølt person som er sikker på seg selv, men samtidig veldig ydmyk. Som folk stoler på og velger å spørre om råd eller støtte seg til. Personen viser alle disse egenskapene både igjennom måten h*n snakker på og kroppsspråk. Alle i denne personens omgangskrets har alltid noe positivt å si om denne personen og gir ofte komplimenter når det snakkes om personen, uavhengig om personen er tilstede eller ikke.

 

Jeg møter eller legger merke til slike personer ganske ofte. Enten bare tilfeldigvis på gata eller i køen på butikken, eller at jeg møter de via felles bekjente, på jobb, kurs eller andre steder. Disse personene gir er en litt sånn følelse der det kjennes ut som du alltid har kjent personen og at dere allerede er gode venner. De er så utrolig genuine og du merker at de virkelig mener det de sier når de snakker til deg eller andre, viser medfølelse, tilbyr seg å hjelpe eller viser følelser og lignende. 

 

Jeg ønsker virkelig å bli en slik person eller i alle fall forbedre meg på disse områdene, men når jeg prøver så blir det bare falskt. Jeg blir ofte ikke lagt merke til eller oversett i mange sammenhenger. Føler ofte at folk ikke følger med når jeg snakker og ikke finner meg eller det jeg sier interessant. Hender ganske ofte at jeg bare får korte svar selv om det hadde vert mer naturlig med et mer utdypende eller lengre svar og gjerne også spørsmål som leder samtalen videre. Føler ofte at folk blir litt ukomfortable eller ikke helt tror meg når jeg gir et kompliment, viser følelser og lignende selv om jeg virkelig mener det jeg sier eller uttrykker. Jeg ønsker jo selvfølgelig ikke utslette personligheten min helt, men jeg ønsker å bli en bedre person og utvikle meg på en naturlig måte.

Er det noen som føler at de er en slik person som jeg nevner i de første avsnittene? Har du noen tips? 

Eller noen som er eller har vert i samme situasjon som meg? Hva gjør eller gjorde du for å forbedre deg?

Anonymkode: 90ea6...17d

[Mumeod]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere vet når man møter en slik person som bare utstråler noe spesielt og som du legger merke på en naturlig måte med en gang du ser personen. Som viser tydelig at h*n er åpen for å bli kjent og virkelig vil ditt beste. En slik person som virkelig er genuin, som alle liker og alltid blir glade for å se. En tvers igjennom god og ektefølt person som er sikker på seg selv, men samtidig veldig ydmyk. Som folk stoler på og velger å spørre om råd eller støtte seg til. Personen viser alle disse egenskapene både igjennom måten h*n snakker på og kroppsspråk. Alle i denne personens omgangskrets har alltid noe positivt å si om denne personen og gir ofte komplimenter når det snakkes om personen, uavhengig om personen er tilstede eller ikke.

Anonymkode: 90ea6...17d

Dette er nok mer fasade du ser. Fordi, ingen er perfekte, og som mennesker har vi alle våre nedturer, svakheter og opplevelser vi skulle vært foruten.

Det finnes ikke en slik person som du beskriver her. For selv om en person kan virke slik utad, så vet du ingenting om de kampene og utfordringene en slik person kan ha når ingen andre ser. 

Så det første du bør legge deg på hjerte er å forsone deg meg at ingen er tvers igjennom perfekte. Vi har alle våre feil og skavanker.

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg møter eller legger merke til slike personer ganske ofte. Enten bare tilfeldigvis på gata eller i køen på butikken, eller at jeg møter de via felles bekjente, på jobb, kurs eller andre steder. Disse personene gir er en litt sånn følelse der det kjennes ut som du alltid har kjent personen og at dere allerede er gode venner. De er så utrolig genuine og du merker at de virkelig mener det de sier når de snakker til deg eller andre, viser medfølelse, tilbyr seg å hjelpe eller viser følelser og lignende. 

Anonymkode: 90ea6...17d

Jeg tror nok egentlig ikke dette ligger i at alle du møter er perfekte eller slik du beskriver. Jeg tror problemet ligger mer i at du snakker deg selv ned, eller tror for lite om deg selv. Typisk janteloven. Og at det du muligens kan slite med er lavt selvbilde. 

Disse menneske er nok ikke mer genuine enn deg, for hva betyr egentlig å være genuin. Jeg mener at en person som prøver å opprette en fasade og ikke vise svakheter, slik som de menneskene du beskriver, ikke er genuine. En person som er genuin er seg selv 100%, på godt og vondt, og kan vise både de sterke sidene, men også hvor man er sårbar.

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ønsker virkelig å bli en slik person eller i alle fall forbedre meg på disse områdene, men når jeg prøver så blir det bare falskt. Jeg blir ofte ikke lagt merke til eller oversett i mange sammenhenger. Føler ofte at folk ikke følger med når jeg snakker og ikke finner meg eller det jeg sier interessant. Hender ganske ofte at jeg bare får korte svar selv om det hadde vert mer naturlig med et mer utdypende eller lengre svar og gjerne også spørsmål som leder samtalen videre. Føler ofte at folk blir litt ukomfortable eller ikke helt tror meg når jeg gir et kompliment, viser følelser og lignende selv om jeg virkelig mener det jeg sier eller uttrykker. Jeg ønsker jo selvfølgelig ikke utslette personligheten min helt, men jeg ønsker å bli en bedre person og utvikle meg på en naturlig måte.

Anonymkode: 90ea6...17d

Spørsmålet er mer om du er med de rette folkene. De personene du har beskrevet i denne tråden, høres for meg ut som falske og ikke genuine. Da alt skal være perfekt og fint utad. Du sier at du føler alt bare blir falsk når du skal prøve å være som dem, og det forstår jeg godt. Fordi det blir falsk om man bare skal få frem de positive sidene, og legge lokk på alt som kan oppfattes negativt. 

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det noen som føler at de er en slik person som jeg nevner i de første avsnittene? Har du noen tips? 

Eller noen som er eller har vert i samme situasjon som meg? Hva gjør eller gjorde du for å forbedre deg?

Anonymkode: 90ea6...17d

Jeg er nok ikke en slik person som du beskriver, men genuin det er jeg. 

Jeg er ikke slik at jeg snakker med alle, eller at alle snakker kun positivt om meg. For det vil alltid være personer man ikke kommer like godt overens med, og alltid være de som ikke har noe fint å si. 

Men de jeg omgås, de jeg er venner med, de klarer jeg å snakke med, det føles helt naturlig. Og jeg er også sikker på at de jeg har i min omgangskrets snakker positivt om meg, og at de trives i mitt selskap.

Dette tror jeg er fordi jeg alltid er meg selv, og at jeg aldri gjør noe for tilfredstille andres krav. Jeg er den jeg er, på godt og vondt, og derfor kan andre være sikker på hvem jeg er som person. I tillegg omgås jeg folk som gir meg energi, som jeg kan være naturlig med og ikke trenger å putte på en fasade. Det er mennesker jeg føler er likesinnede som meg og som jeg kan ha noe til felles med, Det er oppskriften som funker for meg

[Gjest xfs367]

Jeg er ikke en sånn person selv, men jeg kjenner et par sånne. Og ja, så klart skulle man ønske man selv var sånn også, men samtidig tenker jeg at det er ikke dette man skal sammenligne seg med. Her snakker vi om det ypperste av det ypperste av sosial intelligens, og det er ikke noe man bare kan lære seg, det må være der naturlig. Bedre da å sammenligne seg med normale mennesker, for innenfor det spekteret er det alltids noe man kan gjøre for å bli bedre.

F.eks. vet jeg at de fleste mennesker elsker å snakke om seg selv, og det kan man utnytte sosialt ved å være interessert, spørre og la dem fortelle. Og dersom du skulle få rom til å snakke om deg selv også, så prøv å være mest mulig ærlig (overfor folk du er trygg nok på til å være det). Folk liker som regel mennesker som er seg selv, og som ikke setter opp en eller annen fasade. Ikke tenk at du skal imponere noen, eller bevise noe, for det er det ingen som kjenner seg igjen i. Folk liker jo å kjenne seg igjen i hverandre, det gir en slags fellesskapsfølelse.

Men som sagt, ikke stress med å leve opp til de menneskene du beskriver. De er unikumer, og ikke noe å sammenligne seg med. 

[Gjest Parkeringsvakt]

Jeg tenker at istedetfor at du fokuserer på hvordan være en ektefølt person, så er det bedre fokusere på og lytte til den du er med. Forsøke forstå hvorda personen er satt sammen og hvorfor. Ikke på en gravende måte der du stiller intime spørsmål, men på en måte der du forsøke forstå personen med et åpent sinn utifra hva du observerer. Samtidig som du lærer akseptere deg selv med dine feil, og andre mennesker med sine feil så sant de ikke skader eller plager andre, selvsagt. Det skal man ikke akseptere selv om man forstår hvorfor de er sånn. 

Om du blir tryggere på deg selv, tryggere i relasjon med andre, samt lærer hvordan forstå mennesker bedre, så tror jeg de egenskapene du søker kommer mer av seg selv med tiden. Å forsøke etterligne disse egenskapene uten å etterligne kilden til egenskapene vil ikke gi særlig hell. Altså, det hjelper ikke vise medfølelse om den riktige motivasjonen for medfølelsen ikke er der. 

Se på disse menneskene du liker og forsøk forstå hvordan og hvorfor de er som de er. På den måten kan du finne ut hva du trenger for å bli bedre selv. Ikke nødvendigvis bedre på nøyaktig samme vis som de er, men bedre på den måten som er bedre for deg og som passer din personlighet

Å gi komplimenter til andre er ikke alltid passende eller lurt, det kommer an på person og situasjon. Ikke alle liker komplimenter, ikke alle liker alle typer komplimenter. Noen mennesker liker å høre at de gjør en bra jobb, men ville mislikt kompliment på utseende eller personlighet. For eksempel. Dette går også igjen med det å forstå mennesker. Forstår du hvordan de fungerer forstår du bedre hvilke tilbakemeldinger de liker eller misliker. Noen mennesker føler seg verdsatt bare ved å bli sett for den de er uten at de trenger komplimenter direkte. 

[AnonymBruker]

Ts menneskene du snakker om bryr seg om andre, mens hele ditt innlegg handler om deg og ditt image. Du må finne ut hvordan du kan begynne å bre deg om hvermansen. Om folk du ikke kjenner. Og folk du ikke kjenner så godt, og folk du egentlig ikke liker. 

Anonymkode: 3ede4...0bc

[Leeloo]

Jeg er faktisk usikker på om slikt kan læres. Jeg kjenner til typen du beskriver og det er gjerne en kombinasjon av oppvekst, gener og personlighet som har gjort dem slik. Man kan ikke bare uten videre kopiere dem og få samme resultat. Det betyr ikke at det ikke er rom for forbedring og at man ikke kan lære seg enkelte teknikker for å fremstå som mer ektefølt, men det er nok greit å slå seg til ro med at vi alle har våre styrker og svakheter. 

[Yuumi]

4 timer siden, Parkeringsvakt skrev:

 

Uten at jeg kjenner deg, men skulle det vært en person på KG jeg trodde var sånn, så ville det vært deg 😊

Endret 18. juli 2019 av Emblja
Langt innlegg 🙈

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts menneskene du snakker om bryr seg om andre, mens hele ditt innlegg handler om deg og ditt image. Du må finne ut hvordan du kan begynne å bre deg om hvermansen. Om folk du ikke kjenner. Og folk du ikke kjenner så godt, og folk du egentlig ikke liker. 

Anonymkode: 3ede4...0bc

Jeg tror det er mye sant i dette jeg da. Du må oppriktig bry deg om andre - og være hyggelig, støttende og raus. Ellers blir det jo bare falskt, hvis man prøver å være en sånn person som «alle liker» men ikke egentlig bryr seg om folkene man vil bli likt av.  

 

Anonymkode: 25df7...ae5

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon som deg. Noen blir enkelt og greit bare likt av alle, de er glade, har nettverk.

Jeg er alltid den som blir glemt, sitter alltid bare igjen med nørmeste familie..det er ikke noe galt med dem, men det er litt kjedelig å ikke føle at jeg har noe eget nettverk. Driver å utredes for Aspergers da, så jeg føler jeg bare er dømt til å være ganske alene. Jeg har alltid savnet å være den folk vil oppsøke, være sammen med og blir snakket om.

Men jeg blir bare 3. hjul på vogna, i verste fall har jeg blitt så irriterende at de to jeg gikk med, den ene bare spurte hvorfor jeg gikk med dem for jeg sa liksom ikke noe. Jeg får bare ikke kjemi med folk!! Og jeg har vlitt så flau over meg selv at jeg aviser selv de jeg forelsker meg i, fordi de ikke kommer til å ville være sammen med meg lenger når de ser at jeg er lavstatus. Foreslker meg dessverre i bare menn som ligner slik du beskriver. Jeg blir ikke interessert i de som står på scenen og lager showet hele tiden, men de som bryr seg om andre, har nettverk og slik. Er så redd jeg blir kjedelig i lengden.

har også datet menn som er lik meg selv. De har ogå vært åpne om at de ikke så lett holder på nytt bekjentskap. Men disse vlir selvfølgelig for kjedelige for meg. 

Anonymkode: 45428...358

[AnonymBruker]

For å bli mer lik en slik person kreves stor selvinnsikt og ydmykhet. Flere år hos en god psykolog hvor du virkelig våger å gå inn i deg selv kan virkleig gjøre underverker. Snakker av erfaring. Endelig er jeg blitt-ikke perfekt men en som snakker med meg selv og ikke bare tomme fraser- det at jeg er blitt meg selv ser enkelte ut til å mislike- mens jeg titrekker meg andre  mennesker igjen. Men vær forsiktig er ikke bare bare og være for ærlig heller. Velg hvem du betror deg til med omhu.

Anonymkode: 03769...bab

[AnonymBruker]

Oi! Her var det mye krav.

Problemet er jo at du ønsker å bli likt av andre, bare det alene er jo alarmerende.

Du kan jo ikke være noen andre enn deg selv, så slutt å prøv å vær noe du ikke er. Ikke bruk tid og tanker på dette, alle kan ikke like deg.

🙂 

Anonymkode: 45e27...4a9

[Palme]

Skjønner hvilke personer du mener ts. Man bare liker dem veldig godt med en gang. Selv er jeg ikke det og skulle gjerne vært mer liknende. Det er ikke lett. 

Jeg kjenner noen I den kategorien som alle liker. Men kjenner også noen som prøver å være det. De menneskene oppfatter jeg som så falske og ubehagelige. Du vil ikke være der heller. Da er det like greit å ikke bli lagt merke til. 

[Hjertefisk]

Jeg vet om noen slike ja. Fantastiske mennesker som man husker og elsker.
Hver gang jeg blir bedre kjent med et slikt menneske, viser det seg at de ofte har hatt en tøff/utfordrende oppvekst. Der de gjerne har kjent på sorg, fortvilelse i ung alder. Ofte har de vært nødt til å påta seg ansvar, eller en voksenrolle, tidlig.

Ei mistet sin mor til selvmord da hun var barn, og fikk mye ansvar for sin lillesøster mens faren slet med sorg + å få endene til å møtes økonomisk.
En annen vokste opp i rus, og har fortsatt mye ansvar for sin psykisk syke mor selv om han bare er i 20-årene.
Andre har vokst opp i fattigdom, hatt syke foreldre eller kommet nært innpå andre ganske vonde opplevelser.

Alle disse menneskene har ikke latt seg selv knekke av opplevelsene sine, men latt opplevelsene gjøre dem sterkere. Alle virker særdeles omsorgsfulle og sensitive til andres behov. Som om de fanger opp følelser og tilstander lettere enn andre. Kanskje fordi de kom så nært innpå det da de var unge. Enkelte sosiale "antenner" har nok blitt mer fintunet/utviklet enn andres, som ikke har opplevd slikt. Det virker som om de ikke bryr de seg ikke like mye om overfladisk fjas lengre heller, for de vet hva som virkelig betyr noe her i livet.

Et annet kjennetegn er at bak "fasaden" sliter de med sitt de også. Ofte angst i en eller annen form. Samtidig er de ikke så redd for å prate om det. En slik åpenhet om feil og mangler gjør dem ekte, og det i seg selv gjør at folk blir trygge på dem.

Jeg tror ikke 100.000 timer hos psykolog vil hjelpe deg noen ting. Ingen online-kurs eller podcast eller noe annet selvsentrert fjas. Skal du bli et bedre menneske må du gå ut av deg selv, ut i verden, kjenne litt på andre menneskers fortvilelse, oppleve utfordringer, vokse, bli sterkere og få dybde.

Kanskje en ide kunne vært å meldt deg frivillig i en organisasjon du bryr deg om? Kirkens nødhjelp? Blitt støttekontakt?