Mamma er død - føler meg glemt i sorgen

[AnonymBruker]

Mamma døde for litt over en uke siden 53 år gammel. Altfor ung og jeg hadde aldri sett for meg å miste min mamma i så ung alder. 

Jeg har skrevet her tidligere om jeg har en bror som sliter mye psykisk og jeg føler at jeg må stille opp for han og pappa. Den siste tiden på sykehuset så følte jeg meg glemt og at jeg falt mellom stolene. Alle var bekymret for pappa og storebror, mens jeg... jeg er den sterke, jeg er som mammaen min, jeg er limet i familien nå som mamma er død, en sa til og med rett ut at «du er den nye mamma nå»...

Sånn er det iallfall om man spør venner og familie rundt oss, men faktum er at jeg ikke er like sterk som mamma, og nå føler jeg meg glemt oppi alles sorg. Alle skal få lov til å sørge men ettersom de tror jeg er den «sterke» så ringer de meg for å prate om mamma, om begravelsen, spør om hvordan det går med pappa eller storebror, de er bekymret for de og vil ikke mase på de, så da må jeg ta den samtalen og høre på deres gråt, og jeg føler på et ansvar ovenfor pappa og ta litt av de telefonene for å avlaste han. Flere av vennene mine og min svigerfamilie som jeg trodde skulle stille opp har trekt seg vekk og ringer ikke fordi de er redd for å forstyrre meg...

Alle sin sorg virker også så mye «større» enn min. Jeg har grått en del men jeg føler fortsatt jeg burde vært mer lei meg. Jeg er mer sur, det kjennes urettferdig at akkurat MIN mamma skulle dø så ung. Men det har heller ikke gått opp for meg at hun faktisk er død, jeg venter på at denne store sorgen skal treffe meg som en flodbølge som jeg ser den har gjort på alle rundt meg. Alle virker så mye mer trist enn meg, gråter mer enn meg, sørger mer enn meg.

 

vet ikke hvor jeg vil med dette engang, kanskje bare få satt ord på kaoset i hodet mitt. Kanskje høre om det er normalt at jeg ikke kjenner denne enorme sorgen som jeg forventet meg...

Anonymkode: 16e0e...eff

[AnonymBruker]

Det er helt normalt ❤️ Sender deg en klem. Ta vare på deg selv❤️ 

Anonymkode: 588af...6b6

[AnonymBruker]

Hvordan skal det bli plass til din store sorg i tillegg når "alle andre legger sin over på deg? 

Veldig leit å høre om tapet av din mor. Og korttenkte familiemedlemmer. 

Sender deg en virtuell klem og håper at du finner et trygt sted å åpne slusene og slippe din egen sorg frem. 

Anonymkode: 4424d...b70

[AnonymBruker]

du kommer til å bli glemt.

Jeg så i mitt tilfelle, og det var en bekreftelse jeg aldri var født i riktig familie. 

Anonymkode: c225c...00b

[Gjest Saarah]

❤️❤️❤️

[AnonymBruker]

Jeg får litt vondt av deg.

 

Jeg synes ikke du må holde noen av dine følelser inni deg, for å være sterk.

Du har like mye rett som de andre til å få utløp for dine følelser foran, og med, dine nærmeste.

 

Kondolerer. 

Anonymkode: b4a7a...db1

[Måneskinn]

Jeg føler med deg. Og helt enig med ab over meg, du må ikke holde noe inni deg. Det er ikke bra.

Når noen ringer deg og vil snakke om sin sorg - kan du si at det passer litt dårlig og at du faktisk har din egen sorg og dine egne følelser å ta hensyn til?  Det å være en "gråtepute" for alle andre kan være utrolig slitsomt, spesielt når man selv er rammet. Og så syns jeg  de rundt deg burde ha litt antenner på dette og...

stor klem til deg <3

[Hakadaki]

Ta kontakt med kriseteam i din kommune. Gjør det via fastlegen din f.eks.  Tar du ikke tak nå så kan det forverre seg på sikt. Riktig bearbeidelse når det kommer til en slik sorg er viktig. Jo før jo bedre. Det er ikke riktig at du skal ta sorgene til alle - du må først romme din egen sorg. Vær så snill og ta kontakt med noen. Du vil takke meg om 1 år ❤️

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye ❤️ Så ufattelig vondt å miste mammaen sin så ung. 

Anonymkode: d8dfa...a92

[AnonymBruker]

❤

Anonymkode: a5100...e2c

[Nooni]

Kjære deg. Dette var veldig gjenkjennbart. 

Jeg har mistet mange, men spesielt når det kom til tapet av mine søsken, så forsvant jeg og min sorg - alle andres ble viktigere. 

I etterpåklokskapens navn så tenker jeg at jeg skulle tatt opp telefonen og ringt noen som jeg hadde en god relasjon til og spurt om vi kunne tatt en prat. Jeg var ikke flink til å be om hjelp, men jeg vet nå i ettertid at det var mange som ville stilt opp om jeg hadde spurt. Kanskje visste jeg det da også, men jeg ble bare så slukt opp .... 

Å bruke øvrig familie i mitt sorgarbeid var helt nytteløst. Det var aldri plass til meg. Nå som jeg har kommet meg videre tenker jeg at jeg skulle ha satt grenser for flere av dem, for alt de var for meg var en belastning i min egen store sorg. 

Ønsker deg alt godt. Ta vare på deg selv. 

[EvaLena]

Har du noen slektninger som DU kan ringe og fortelle om din sorg, isåfall gjør det. Bruk de du har rundt deg og gråt i bøtter og spann. Ikke la deg overkjøres på denne måten, det kan gjøre så mye langt verre for deg i det lange løp.

Jeg føler meg deg i sorgen og sender deg en klem. Håper du får hjelp vis fastlegen din til å få samtaler hos feks psykiatrisk sykepleier. De fleste som mister noen trenger å få snakket om det og gjerne helsepersonell som ikke sitter med sorg for samme person som deg.