Jump to content
Blue Moon

Blue Moons liv som pårørende til person med demens

Recommended Posts

Blue Moon
Posted (edited)

Jeg lager denne dagboken mest for å ha et sted å få utløp for tanker og frustrasjoner, men så håper jeg også at det jeg skriver kan være til hjelp for andre.

For det er ikke bare den demente som blir forvirret over det som skjer, forvirringen rammer også de pårørende:"hva er det som skjer nå?  Hvordan kan vi løse dette?"

 

 

For vår del startet det hele for ca 10 år siden. Da endret hun personlighet mer eller mindre over natten.   Vi kontaktet lege,  og han mente der skyldtes angst, og ga henne angstdempende medisiner.   Det hanglet og gikk i tiden fremover, hun ble stadig mer uselvstendig, isolerte seg mer og mer, sa og gjorde merkeligste ting, og var redd for alt.  

Det var først et par år senere at jeg tenkte demens.  Personlighetsendringene ble mer og mer markante, hun ble manipulerende og slem, men hun glemte ikke mer enn hva som er forventet av et eldre menneske.

Legen var fremdeles ikke inne på demenssporet, men tok mange tester som avdekket problemer med stoffskiftet.  Da dette var behandlet, og hun fremdeles var "rar", mente han hun var deprimert, og gå henne antidepressiva i tillegg til de angstdempende hun brukte periodevis fra før. 

 Jeg reagerte heller ikke på at hun glemte, hun husket jo avtaler, visste hvilken dag det var, husket bursdager og merkedager, men det lille hun glemte var så rare ting.  Hun glemte ting hun hadde kunnet i 50-60 år, som for eksempel å bruke komfyren, eller hvordan hun strikket hæl på ullsokk.  Men hun gjorde så mye rart.  Alt var så subtilt, og det var ikke noe spesielt vi kunne sette fingeren på, det var bare hele bildet som var så merkelig, og jeg snakket med fastlegen hennes om demens. Han avfeide meg med at hun var bare "litt forvirret" på grunn av "ditt og datt".

Vi hadde fremdeles tillit til fastlegen da, men da hun for to år siden begynte å glemme hverdagslige ting i tillegg til alt annet, og fastlegen fremdeles ikke tok det på alvor, da fikk jeg overtalt henne til å bytte lege, og den nye fastlegen tok grep.

Den eldre strøk "med glans " på alle tester, inkludert mr, og ble umiddelbart henvist til geriatrisk poliklinikk.

Der ble demensdiagnose satt før hun var ferdig utredet, alt av hjelpeinstanser ble koblet inn umiddelbart ( og jeg mener umiddelbart, hjemmetjenesten var på plass samme dag)

Etter nesten 10 år fikk vi hjelp, og her er vi i dag.

Nå venter vi på resultatet av demensutredningen hennes.  Vi vet at hun har vaskulær demens, men vet ikke om hun har en tilleggsdiagnose (legene tror på Alzheimer eller parkinsonisme i tillegg).

 

Og hva synes jeg er det tøffeste med hele perioden?

Det har så klart vært vanskelig å ikke få den hjelpen vi behøvde de første 10 årene, og å måtte være tilgjengelig 24/7-365, være målskive for sinne, manipulering og frustrasjon fra den eldres side.  Det er også vanskelig å se den personen vi har kjent i så mange år gradvis forsvinne litt mer hver eneste dag.

Men det vanskeligste for min del har vært den manglende forståelsen fra venner. Jeg har aldri utbrodert hva vi sto i, men de var klar over situasjonen, og at det var tøft.

De sa de forsto, men etter som ukene gikk mistet de tålmodigheten, og selv om jeg skulle håpet de viste større forståelse, ser jeg også den andre siden, og jeg kan ikke si at jeg klandrer dem.

Det er ikke morsomt å føle seg nedprioritert hver eneste gang, jeg forstår den biten.  Men samtidig er det en liten bitter stemme inni meg som sier :"snart er det deres tur til å få en hjelpetrengende forelder, angrer de da på å de skjøv meg ut i kulden? "

For det å skyve meg ut i kulden var det de gjorde - midt i en av de tøffeste periodene i begynnelsen av forløpet ga de meg et ultimatum :"prioriter oss, eller mist oss!" var bokstavelig talt den beskjeden jeg fikk.

 

Jeg kunne hatt behov for venners støtte, og å ha et trygt miljø der jeg kunne være "meg", men hva skulle jeg gjøre?

Der og da måtte jeg ta en beslutning.  Jeg kunne ikke fortsette å slite meg ut ved å prøve å være tilstedeværende for alle hele tiden, og siden de ga meg et ultimatum måtte jeg velge.  Den eldre og resten av familien behøvde meg mer enn de gjorde der og da, og jeg valgte å prioritere familie. Vennskap fikk vente til jeg fikk tid og overskudd til å være den vennen de fortjente å ha.

Der sto jeg da, ikke engang 40 år gammel, og brått venneløs.  Det var tøft, men nødvendig.  

Følelsen av utilstrekkelighet har vært stor gjennom hele prosessen, men en positiv konsekvens av å miste venner var i alle fall at jeg fikk en arena mindre å føle meg utilstrekkelig på.

 

Dette ble langt,  det er mye som vil ut.

 

 

Lagt til: Jeg vil passe på å ikke utlevere den syke, og passe på at gjenkjennelsesfaren vil være lik null.  Kjønn, alder, bosted, familiære relasjoner, osv vil derfor bli holdt utenfor denne dagboken.  Og hvis familie blir nevnt vil det være anonymisert.

Selv om jeg skriver "hun"  her, kan det like gjerne dreie seg om en mann, og når jeg skriver ca 10 år kan det være snakk om  8-12 år.

På denne måten kan det kanskje virke som om jeg av og til kommer med motstridende informasjon, men det er gjort bevisst for anonymiseringens del.

Fokuset i dagboken skal først og fremst være på pårørendes rolle, og hvilke situasjoner på godt og vondt vi kan havne i.

Edited by Blue Moon

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Blue Moon
Posted (edited)

Jeg skrev i første avsnitt at jeg håpet det jeg skrev kunne være til hjelp for andre, og da tenker jeg mest på å lære av våre feil.

Noe av det jeg angrer på var at vi ikke opprettet en fremtidsfullmakt da det ble mulig for 3 år siden.  En fremtidsfullmakt er en privat "vergeavtale" som gir fullmakt til å representere en person hvis denne personen på ett tidspunkt i livet ikke er i stand til å ivareta egne interesser personlig, helsemessig, og økonomisk. 

Dette er noe vi sliter med nå.

Hun er såpass svekket kognitivt at hun ikke kan ivareta egne interesser,  og det har hun vært en god stund nå.  Samtidig er hun oppegående nok til å forstå at hun signerer på at jeg skal få lov til å fortsette å hjelpe henne med det jeg har hjulpet henne med de siste ti årene.

Så må da fylkesmannen avgjøre om alle krav er oppfylt.

Er hun samtykkekompetent sev om hun er kognitivt svekket, eller må vi søke om å bli hennes verge i stedet for?

Dette hadde vært mye lettere om vi hadde fremtidsfullmakten på plass før hun ble så svekket som hun er nå.

Alle voksne bør ha en fremtidsfullmakt liggende i tilfelle de vil oppleve lengre perioder med fysisk eller psykisk sykdom, der de ikke er i stand til å ivareta egne interesser.

 

En annen ting som er nytt nå: nå må jeg prøve å få all hennes post sendt til meg, for hun skjønner ikke helheten i det som står.

For eksempel om hun får et brev fra sykehuset der det står at hun har time tirsdag 30. juli kl 14 vil hun sitte klar og vente på å bli hentet i morgen (tirsdag i juli), og alle andre tirsdager i juli.  Datoer klarer hun plutselig ikke å forholde seg til.

Hun har fått tilbud om en digital kalender der dato skifter automatisk, og vi kan legge inn aktiviteter på riktig dag, men hun skyr digitale ting som pesten.  Hun har alltid nektet å bruke bankkort, mobiler har hun hatt flere av, og alle har gått ubrukte til loppemarkeder, data forstår hun seg ikke på, så en digital kalender vil være bortkastet på henne.  

 

 

Edited by Blue Moon

Share this post


Link to post
Share on other sites
tweet

Her vil jeg følge med! Min bestemor døde av Alzheimers i fjor etter mange år (mange flere enn legene trodde hun ville få). Jeg føler jeg forstår mer hvordan mamma har hatt det ved å lese i dagboken din, for jeg har nok ikke forstått helt hvor mye mamma faktisk har måttet  gått igjennom. Hun var den av de fire søsknene som stod i det verste og fikk støyten mest, da de andre rett og slett ikke taklet å se moren sin forsvinne litt og litt. 

Å være barnebarnet var forferdelig nok i seg selv, så å være barnet orker jeg ikke se for meg engang. Alzheimer/demens er undervurdert, jeg tror få skjønner hvordan det faktisk er for de som står rundt, og pasienten selv så klart, om de ikke har vært der selv. Det unner jeg ingen.  

Måten vi taklet det på, var å se humoren i elendigheten, som når vi fant fjernkontrollen pakket inn i papir mellom buksene i klesskapet, eller når hun ikke hadde snakket på ukesvis og plutselig ba om «møkkabønder» (mokkabønner) til kaffen. For det er jo innimellom komisk også, selv om det høres stygt ut. Så er det viktig å ta vare på og sette pris på de gode øyeblikkene, som da hun så meg i øynene og sa jeg var fin på håret. Det er jo én fin ting jeg har lært av det hele. Å sette pris på de små tingene. 

Jeg føler med deg slik jeg kan, og setter pris på at du deler. Det er utrolig tøft. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Blue Moon
Posted (edited)

Så hyggelig å høre fra deg @tweet, og trist å høre om bestemoren din.  :klem:

Jeg forstår godt at søsknene til moren din syntes det var vanskelig å se moren sin forsvinne litt etter litt, men dessverre er det ikke slik at man som voksen kan unngå alt som er ubehagelig i livet uten at det går ut over noen.  Det var like tøft for moren din. Moren din er tøff, og jeg beundrer henne.  

Og at det er tøft for barnebarn er udiskutabelt.  De mister mye når en besteforelder blir dement, og et slikt møte med voksenverdenen vil prege dem.

Mine barn mistet sin demente oldemor like før deres bestemor forandret seg, og selv om vi har beskyttet dem så godt vi kan, er det umulig å beskytte dem fra alt.  Min datter var bare 13 år da hun ble "eksponert" for de tøffe sidene ned demens, og hun  jobber innenfor helse og eldreomsorg nå, og spesifikt med demente, på grunn av det.

Jeg er også stort sett alene om omsorgen, men det er ikke fordi de andre ikke vil, men fordi den eldre nekter å la noen andre enn meg hjelpe. Hun er staere enn et esel, og setter seg helt på bakbeina når andre kommer for å gjøre noe hos henne.  Jeg har klart å overtale henne til å få besøk av hjemmesykepleien hver dag  nå, og det er et stort fremskritt.  

Vi har også mye humor oppe i det hele, og spesielt galgenhumor.  Vi fleiper mye med at hun prøver å dyrke egen penicillin når vi finner matrester hist og her.  :ler:

I dag skal vi til legen,  og jeg er veldig spent på hvordan det går.  

Edited by Blue Moon

Share this post


Link to post
Share on other sites
Blue Moon
Posted (edited)

Da har vi vært hos legen.

Det er litt pinlig for den pårørende når den syke begynner å stryke legen på kinnet, akkurat som om det er eget barn eller barnebarn hun snakker med, men heldigvis tar legene det med godt humør.   :ler:

Vi fikk ikke resultatet av utredningen i dag, det forventet vi ikke heller, men vi fikk bekreftet at hun har en moderat grad av demens etter denne graderingen: .

 

Sitat

 

Moderat grad av demens

Her er symptomene mer tydelige og personen begynner å få problemer med å takle sin hverdag.

  • Blir mer glemsom, især med tanke på nylige hendelser og navn
  • Vanskelig med å bo alene uten at det oppstår problemer av ulike slag
  • Kan ikke lenger lage mat, gjøre rent og handle inn mat
  • Glemmer å vaske seg
  • Glemmer å spise
  • Blir avhengige av hjelp fra andre
  • Har brukt for hjelp til personlig hygiene, toalettbesøk, bading og påkledning
  • Har problemer med å snakke
  • Kan ha tendens til å vandre rastløs omkring eller på annen måte vise uvanlig atferd
  • Finner ikke frem i nærområdet
  • Ha hallusinasjoner eller vrangforestillinger

 

 

 

 

  •  

Jeg kan ikke fri meg fra å tenke "hva hvis det hadde blitt tatt på alvor på et tidligere tidspunkt, kunne hun da fungert bedre nå?", men jeg vet at det er nytteløst å tenke slik.

Jeg må forholde meg til her og nå, og gjøre det som trengs slik det er.  Og ut i fra dagens informasjon må jeg være forberedt på at hjelpebehovet vil øke markant fremover.

Legen har også begynt å bearbeide henne til å motta hjelp fra andre enn meg.  Legen fikk ikke gehør for det forslaget i dag, men hvis noen andre enn meg sier det ofte nok går det kanskje inn til slutt :)

Edited by Blue Moon

Share this post


Link to post
Share on other sites
Blue Moon

 

Jeg leste akkurat i denne tråden, og ble skikkelig lei meg av enkelte av innleggene.

Jeg lurer på om de som idylliserer å ha hjelpetrengende eldre boende hos seg i 10-15-20 år har prøvd det selv?

Å være på vakt 24/7-365?  Å aldri kunne reise bort? Å alltid sørge for at den eldre har alt h*n trenger tilgjengelig, ofte på bekostning av eget liv og helse? Å måtte haste hjem fra jobb flere ganger i måneden fordi man har fått en telefon fra den eldre som tyder på at ikke alt er som det skal være?  Å ha barn som ikke tør komme hjem før du er hjemme, fordi de aldri vet hva de vil finne? 

Det snakkes så stygt om mennesker som "plasserer" sine eldre på sykehjem,  men sannheten er at de som havner på sykehjem er de som er så syke at de ikke kan bo hjemme lenger.  Inntil da baseres eldretilværelsen på at de bor hjemme, enten hos seg selv, eller hos familie, og at familie stiller opp, med hjelp av hjemmesykepleie. 

Jeg tviler på at de har prøvd det selv, for det er ikke så idyllisk som de vil ha det til?

 

Jeg skriver ikke dette fordi jeg har dårlig samvittighet.   Jeg har hatt omsorg for den eldre hjemme i 22 år. I ca 10 av de årene har hun hatt personlighetsendringer, og store fysiske problemer, noe som har vært svært belastende for familien.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Blue Moon
Posted (edited)

Her hadde jeg skrevet et langt innlegg som jeg ikke var komfortabel med å la stå.

Innlegget handlet blant annet om egen helse (en potensiell brystkreftdiagnose i nær fremtid), og hvordan dette kan påvirke omsorgen for den eldre.

For eksempel må hjemmesykepleien sterkere inn mtp tilsyn og hjelp til personlig hygiene. 

Hjemmehjelp må inn mtp hjelp til renhold.

Hun behøver hjelp til handling.

Noen må bistå meg mtp oppfølging mot helsevesenet.

Og mye annet.

Og ikke minst,  hun må overtales til å motta hjelp fra andre enn meg. 

Alt dette tar tid å få på plass, og jeg liker å være forberedt på at ting kan skje, og ha planlagt for eventualiteter i forkant.. 

Det betyr ikke at jeg er negativ og pessimist. 

Jeg er, og har alltid vært, den evige optimist, med en god dose realistisk og løsningsorientert syn på livet,  jeg tror alltid at ting ordner seg med litt innsats. 

"Problemet er der, og alt vil gå bra. Nå må vi bare finne ut hvordan vi kan løse det på best mulig måte" er min vanlige tankegang, og det er tankegangen denne gangen også.

 

 

Edited by Blue Moon

Share this post


Link to post
Share on other sites
Sinsiew
Posted (edited)

Jeg tenker det er forskjell på åvære positiv, men klar over konsekvensene, og beint ut negativ. 

Du er positiv, men med din historikk og de problemer du står i, skulle det bare mangle at du hadde en "føre var" tanke gang. 

Demens er vanskelig. Alzheimers er den eneste reelle frykten jeg har i livet. Hva om mine nærmeste får det? Hva om jeg får det? Hva gjør jeg da? Vi har mye alzheimers i familien. Min oldemor, min tippoldefar, min bestemors bror, min bestemors søster og mange flere i den utvidede familien har det. 

Oldemor døde da jeg var fire. Jeg husker så godt enda hvor sliten mormor var. Hvor medtatt hun var etter årevis med psykisk terror, oppringninger midt på natta, kjeft fordi hun ikke gjorde ting riktig og en uendelig kamp mot systemet. 

Jeg husker også med skrekk den gamle damen i sengen som ikke husket hvordan man spiser, snakker eller går. Det er så forferdelig. 

Du har min medfølelse og sympati. Demens er no dritt. Det er så gjennomtrengende på alle arenaer. Så altoppslukende. 

Lykke til på reisen, og husk at det du føler i forhold til brystkreft, er dine følelser. Ingen har liv til å prøve å forandre de følelsene. Du eier de, og de er helt OK. Det er et sunnhetstegn at du tenker som du gjør. 

Edited by Sinsiew

Share this post


Link to post
Share on other sites
Blue Moon

Tusen takk for svar @Sinsiew :)

jeg forstår godt din frykt for demens, og da spesifikt Alzheimers. Som du sier er demens gjennomtrengende på alle områder i livet.

Og takk for at du forstår hva jeg står i akkurat nå, og behovet for å være forberedt. 

Jeg trengte å høre ordene dine i dag.  :blomst:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Veslefrikk

Som nær pårørende til en som fikk påvist frontallappdemens kun 46 år gammel, og som er veldig hardt rammet, så vil jeg anbefale alle som er påprørende til noen med demens, å melde seg på «Pårørendeskolen» til demensforeningen. Der får man veldig mye hjelp, kunnskap om rettigheter, gode tips generelt, får høre om andres erfaringer mm. Der får man også veldig mange nyttige tips som f.eks fremtidsfullmakt, tips om å male toalettsetet hvis den demente ikke lenger bruker toalettet men gjør det man må andre steder. Mange av de «ser» nemlig ikke toalettet når alt er hvitt. 

Pårørendeskolen går over 6 eller 8 ganger og består av foredrag fra fagpersoner, samtalegrupper, informasjon fra nav mm. Noen steder arrangerer de også samtalegrupper utenom kurset, med andre pårørende til personer med nogenlunde lik demenssituasjon som du opplever. Selv er jeg i en samtalegruppe med pårørende til unge demente. Veldig godt å kunne prate med andre som forstår hva jeg opplever til daglig. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
tweet

Skriver under på det @Sinsiew sier her, kunne ikke sagt det bedre selv! 

Også vil jeg bare gi deg en skikkelig god klem :klem:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Blue Moon

Tusen takk @tweet :blomst:

Denne uken er jeg sliten!  Det har vært så mye rot med medisiner, beskjeder (nedskrevne) som ikke har blitt fulgt, og mange praktiske ting som har måttet bli fulgt opp, og ordnet opp i.

Jeg tror det er varmen som gjør at hun er mer forvirret enn vanlig. 

På 12.7.2019 den 9.49, Veslefrikk skrev:

Som nær pårørende til en som fikk påvist frontallappdemens kun 46 år gammel, og som er veldig hardt rammet, så vil jeg anbefale alle som er påprørende til noen med demens, å melde seg på «Pårørendeskolen» til demensforeningen. Der får man veldig mye hjelp, kunnskap om rettigheter, gode tips generelt, får høre om andres erfaringer mm. Der får man også veldig mange nyttige tips som f.eks fremtidsfullmakt, tips om å male toalettsetet hvis den demente ikke lenger bruker toalettet men gjør det man må andre steder. Mange av de «ser» nemlig ikke toalettet når alt er hvitt. 

Pårørendeskolen går over 6 eller 8 ganger og består av foredrag fra fagpersoner, samtalegrupper, informasjon fra nav mm. Noen steder arrangerer de også samtalegrupper utenom kurset, med andre pårørende til personer med nogenlunde lik demenssituasjon som du opplever. Selv er jeg i en samtalegruppe med pårørende til unge demente. Veldig godt å kunne prate med andre som forstår hva jeg opplever til daglig. 

Takk for gode tips @Veslefrikk

Vi har måttet finne ut av dette på egen hånd frem til nå, men i følge personalet på geriatrisk avdeling skal det være et nytt kurs i nabokommunen utpå høsten en gang, og det har vi planer om å benytte oss av. 

Det skal også startes en demenskafe her i nærheten som vi også har planer om å besøke når det blir aktuelt.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Blue Moon

Det er så trist å se hvordan den kvinnen vi kjente blir borte mer og mer for hver gang vi ser henne.

Og det er så trist å se hvordan det påvirker menneskene rundt henne, som er glade i henne.

En ting er at hun glemmer ting, men det som er langt verre er at hun blir mer og mer likegyldig til alt.

Og når det skjer ting, responderer hun totalt upassende.

Barnebarnet hennes fortalte at hun hadde mistet jobben, og dette syntes hun var morsomt. 

Mennesker hun kjenner dør, og hun ler og tøyser om det til de pårørende.  (Det var flaut å være vitne til, og flaut å beklage på hennes vegne i etterkant)

Det var vondt for dem, men vondt for oss pårørende også!  Vi vet det ikke er hun, vi vet det er sykdommen, men det er vanskelig.

Medfølelse og empati er (nesten?) helt borte, HUN blir mer og mer borte, og sykdommen overtar i større og større grad.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Carrot

Besta vår tøyset bort alt hun ikke kunne håndtere, hun var veldig flink til å si ting som "nå tøyser jeg fælt dere" samtidig som hun lo det litt bort - ikke for å være ond men for å beskytte seg for hun visste jo at noe ikke var som det skulle. Samtidig ble hun veldig flink på å lese andre, se hva de forventet av henne osv - for eksempel kunne hun bære kopper og bestikk inn på bordet og be andre "ordne resten" mens hun egentlig ikke husket hvor koppen skulle og hvor bestikket skulle ligge.. Hun kunne si til barna, skal vi se på tv mens hun gav den fjærnkontrollen fordi hun ville ha den på men ikke husket hvordan, eller skal vi ta på disse eller de andre og vise dem sandaler og støvler fordi hun ikke skjønte hvilke sko som passet den dagen.. Jeg har ikke tall på alle de ganger bestefar låste døren rett og slett for å holde henne trygt inne når han måtte få hvile fordi hun ikke lengre husket hvordan hun låste opp, men hun visste veldig godt hvordan hun åpnet og hun kunne gå i sokker og uten jakke ut i timevis i minusgrader..

:( 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Blue Moon
Posted (edited)
1 time siden, Carrot skrev:

Besta vår tøyset bort alt hun ikke kunne håndtere, hun var veldig flink til å si ting som "nå tøyser jeg fælt dere" samtidig som hun lo det litt bort - ikke for å være ond men for å beskytte seg for hun visste jo at noe ikke var som det skulle. Samtidig ble hun veldig flink på å lese andre, se hva de forventet av henne osv - for eksempel kunne hun bære kopper og bestikk inn på bordet og be andre "ordne resten" mens hun egentlig ikke husket hvor koppen skulle og hvor bestikket skulle ligge.. Hun kunne si til barna, skal vi se på tv mens hun gav den fjærnkontrollen fordi hun ville ha den på men ikke husket hvordan, eller skal vi ta på disse eller de andre og vise dem sandaler og støvler fordi hun ikke skjønte hvilke sko som passet den dagen.. Jeg har ikke tall på alle de ganger bestefar låste døren rett og slett for å holde henne trygt inne når han måtte få hvile fordi hun ikke lengre husket hvordan hun låste opp, men hun visste veldig godt hvordan hun åpnet og hun kunne gå i sokker og uten jakke ut i timevis i minusgrader..

:( 

Takk for at du deler @Carrot

Det gjør inntrykk å lese din historie. 

Det er som du sier, de er ikke slemme, men de vet ikke lenger hvordan de skal reagere/håndtere ting.

Og med skade på frontallapp som fører til tap av impulskontroll, manglende konsekvenstenkning, og redusert evne til problemløsning, i tillegg til annen demenssykdom, blir upassende oppførsel ekstra påfallende. 

(Eks en som døde, og hun sa til pårørende:"Det var på tide", mens hun lo. Da var det flaut å være den som måtte beklage til pårørende i sorg)

Og hvis vi påpeker at "dette er ikke greit å si/gjøre " blir hun forvirret, for hun forstår ikke at hun sår sagt eller gjort noe upassende.

Edited by Blue Moon

Share this post


Link to post
Share on other sites
Carrot

Mitt beste råd er å være åpen til alle om at familiemedlemmet har Demens/Alz slik at "alle" vet det og kan ta det med når de snakker med personen / familien

Min venninnes mor har nylig fått diagnosen, hun sliter for eksempel med paranoia - det er godt å vite for oss som møter henne slik at vi kan vise varsomhet.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Blue Moon

Jeg er absolutt enig i at åpenhet er der beste.

Det reduserer i det minste sannsynligheten for at upassende kommentarer blir tatt alt for ille opp, selv om faren ikke kan elimineres helt.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Blue Moon
Posted (edited)

Varmen kan være plagsom for alle, men spesielt syke og eldre kan bli sterkt påvirket. 

Da jeg var hos henne tidligere i dag var hun i relativt god form, men veldig surrete.  

Vi bruker å ringe henne hver kveld for å si god natt,  og høre at alt er bra før natten, men i kveld får vi ikke kontakt med henne.  Jeg er ikke av dem som bruker å bekymre meg unødig, men nå er jeg faktisk bekymret.  Dette er så ulikt henne. 

Et annet familiemedlem har dratt av gårde for å sjekke om det er noe galt med telefonen, eller om hun har falt igjen.

Nå krysser jeg fingrene for at det er telefonen det er noe galt med.  🤞

 

 

Lagt til: alt gikk heldigvis bra! 

Edited by Blue Moon

Share this post


Link to post
Share on other sites
Blue Moon
Posted (edited)

I perioder med ekstrem utmattelse har jeg opplevd å "space helt ut ", i betydningen at jeg ikke oppfatter ting som skjer rundt meg. 

Er dette noe som er vanlig ved demens også tro?

I flere kvelder den siste uken har vi opplevd å ringe til henne uten at hun svarer.

Når vi kommer dit er heldigvis alt ok, men "telefonen har ikke ringt hos henne ".

Når vi sjekker telefonlisten ser vi at hun har x antall ubesvarte anrop (alle fra oss), og når vi testringer er det ingenting galt med telefonen.

Jeg mistenker at hun sitter i ''sin egen verden", døv og blind for det som skjer rundt henne, men hvis det er et demenssymptom er det noe nytt som har kommet nå.  :(

Jeg må så klart snakke med legen om dette, men fastlegen har ferie, og vi venter fremdeles innkalling til geriatrisk poliklinikk for å få vite resiltatet av de siste testene.

Edited by Blue Moon

Share this post


Link to post
Share on other sites
Blue Moon
Posted (edited)

Brudd på rutiner er aldri enkelt for demente, men når et middagsbesøk hos (og med) nær familie medfører forvirring, økt glemsomhet,  tap av matlyst osv begynner jeg å lure på om det er verd det.

Det er så lett for oss å overføre egne tanker og følelser på andre, vi blir selv lei oss av å bli satt på sidelinjen, og da tenker vi at hun blir det samme.

Vi er redde for at hun skal føle seg utelatt, men kanskje må vi innse at det å utelate henne fra sosiale sammenkomster er det beste for henne akkurat nå?

(Jeg mener ikke å utelate henne fra alt, men begrense det sterkt)

Edited by Blue Moon

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.


Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...