Er dette normalt? Dårlig samvittighet!

[AnonymBruker]

Jeg og samboeren min har prøvd å blitt gravid i mange år. Vi har hatt mange ivf forsøk.  

Nå i det siste så kjenner jeg på at det er stress å vær der tantebarna er, og andre barn osv. Blir sliten og er ikke interessert mer.Jeg har alltid elsket å vær med barn, jeg har jobbet med barn i mange år, brukt mye tid med tantebarna, gledet meg alltid til å se dem igjen og savnet de med en gang. Nå tenker jeg nesten ikke på de. Gleder meg ikke. 

Blir så sykt sint og lei hvis andre blir gravid og vil nesten bare kutte kontakten med den personen. (Nei, jeg viser det ikke til den personen og kutter ikke kontakten, bare tanker) 

Jeg får vondt inni meg når jeg skriver det og gråter en del pga dette. For jeg kjenner meg ikke igjen mer. 

 

Er dette «normalt?» Med tanke på at vi sliter med å få barn? Jeg har i det siste begynt å lure på om jeg ikke bør få barn, kanskje jeg ikke vil ha det?? Eller at jeg bare er så sykt sliten av å prøve ? 

 

Er det andre som kjenner seg igjen?

Anonymkode: f3457...f5d

[AnonymBruker]

Tenker at dette er en naturlig reaksjon på langvarig prøving.💕

Anonymkode: b9770...79e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tenker at dette er en naturlig reaksjon på langvarig prøving.💕

Anonymkode: b9770...79e

Enig i dette. Har selv vært prøver i 2-3 år nå, og gått gjennom et par prøverørsforsøk. Kjenner på noen av de følelsene du gjør. Kanskje ikke så ille, men er redd de kan bli sånn etterhvert 😕

Anonymkode: 493ad...3e6

[Neutral90]

Hei, det røyner på å være i denne karusellen 💕 det er veldig forståelige tanker! Det som hjelper meg er å tenke på at det kommer til å bli vår tur/vi vil helt sikkert få det til, så da vil jeg være for de som jeg forventer de å være mot oss. Jeg blir veldig styrt av tanker, så hvis jeg lar meg tenke negativt så blir jeg lett bundet fast i et reaksjonsmønster.

[AnonymBruker]

Helt normalt. Jeg tar også på meg maska ute blant folk. 

Men det tar på psykisk når dager blir til måneder, og måneder blir til år.  Enn så lenge fungerer jeg normalt både sosialt og på jobb, men hvor lenge vet jeg ikke?

Anonymkode: b26ed...3d5

[AnonymBruker]

De som ikke har vært der du er nå aner nok ikke hvor tøft det faktisk er. Det er helt grusomt! Du er absolutt ikke unormal! 

For noen år siden hadde jeg det tøft. Jeg mistet på en traumatisk måte, og prøvde i måned etter måned å bli gravid igjen. Etter et år ble tvillingsøstren min gravid, mens jeg fortsatt  prøvde desperat. Det ble en så stor sorg at jeg bare måtte holde litt avstand, og hun hadde full forståelse for det ettersom hun visste alt om den traumatiske opplevelsen noen måneder tidligere. Men man føler seg jo som et forferdelig menneske midt oppi alt, og det er bare helt forferdelig. 

Men man er ingen forferdelig person. Man går igjennom noe som er innmari tøft, men som ikke er en akseptert sorg på tilsvarende måte som mye annet. 

 

Anonymkode: b69c7...09f

[mam4ma]

Fy flate ❤️ du, du har bare fått nok!

Du har vært "sterk" i lang, lang tid. Uten å skjønne hvor hardt det har vært for kropp og psyke... Noen ganger stopper vi opp i tide, andre ganger smeller det!

Søk profesjonell hjelp og få luftet, og ordnet, tankene.

[Jente_38]

Hei:)

Forstår utrolig godt hva du mener. Jeg kjenner på mange av de samme følelsene.

Innimellom har jeg lurt på om jeg holder på å bli koko.

Du er ikke ego eller syk på noen måte. Det er følelser. 

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tenker at dette er en naturlig reaksjon på langvarig prøving.💕

Anonymkode: b9770...79e

💖

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enig i dette. Har selv vært prøver i 2-3 år nå, og gått gjennom et par prøverørsforsøk. Kjenner på noen av de følelsene du gjør. Kanskje ikke så ille, men er redd de kan bli sånn etterhvert 😕

Anonymkode: 493ad...3e6

💕

6 timer siden, Neutral90 skrev:

Hei, det røyner på å være i denne karusellen 💕 det er veldig forståelige tanker! Det som hjelper meg er å tenke på at det kommer til å bli vår tur/vi vil helt sikkert få det til, så da vil jeg være for de som jeg forventer de å være mot oss. Jeg blir veldig styrt av tanker, så hvis jeg lar meg tenke negativt så blir jeg lett bundet fast i et reaksjonsmønster.

Det er sant! Vi får det nok til en dag! Tar bare litt tid! 

 

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

De som ikke har vært der du er nå aner nok ikke hvor tøft det faktisk er. Det er helt grusomt! Du er absolutt ikke unormal! 

For noen år siden hadde jeg det tøft. Jeg mistet på en traumatisk måte, og prøvde i måned etter måned å bli gravid igjen. Etter et år ble tvillingsøstren min gravid, mens jeg fortsatt  prøvde desperat. Det ble en så stor sorg at jeg bare måtte holde litt avstand, og hun hadde full forståelse for det ettersom hun visste alt om den traumatiske opplevelsen noen måneder tidligere. Men man føler seg jo som et forferdelig menneske midt oppi alt, og det er bare helt forferdelig. 

Men man er ingen forferdelig person. Man går igjennom noe som er innmari tøft, men som ikke er en akseptert sorg på tilsvarende måte som mye annet. 

 

Anonymkode: b69c7...09f

godt å høre at det er normalt! 

Off stakkars! Hvordan går det med deg nå?? Så bra at søsteren din hadde full forståelse for det. Føler ikke det er så mange som har det.. 

Anonymkode: f3457...f5d

[AnonymBruker]

5 timer siden, mam4ma skrev:

Fy flate ❤️ du, du har bare fått nok!

Du har vært "sterk" i lang, lang tid. Uten å skjønne hvor hardt det har vært for kropp og psyke... Noen ganger stopper vi opp i tide, andre ganger smeller det!

Søk profesjonell hjelp og få luftet, og ordnet, tankene.

💛jeg har prøvd, hjalp ikke så mye. Får prøve igjen  om det ikke blir bedre snart..

Anonymkode: f3457...f5d

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og samboeren min har prøvd å blitt gravid i mange år. Vi har hatt mange ivf forsøk.  

Nå i det siste så kjenner jeg på at det er stress å vær der tantebarna er, og andre barn osv. Blir sliten og er ikke interessert mer.Jeg har alltid elsket å vær med barn, jeg har jobbet med barn i mange år, brukt mye tid med tantebarna, gledet meg alltid til å se dem igjen og savnet de med en gang. Nå tenker jeg nesten ikke på de. Gleder meg ikke. 

Blir så sykt sint og lei hvis andre blir gravid og vil nesten bare kutte kontakten med den personen. (Nei, jeg viser det ikke til den personen og kutter ikke kontakten, bare tanker) 

Jeg får vondt inni meg når jeg skriver det og gråter en del pga dette. For jeg kjenner meg ikke igjen mer. 

 

Er dette «normalt?» Med tanke på at vi sliter med å få barn? Jeg har i det siste begynt å lure på om jeg ikke bør få barn, kanskje jeg ikke vil ha det?? Eller at jeg bare er så sykt sliten av å prøve ? 

 

Er det andre som kjenner seg igjen?

Anonymkode: f3457...f5d

Du er ikke alene!

Jeg fikk nok 1 April da en venninne hadde en aprilspøk om at hun var gravid. Hun hadde ingen aning om at jeg å mannen har hatt problemer, men da fikk jeg nok egentlig. Ble sint og var som å få en kniv i hjertet. 

Ble først irritert da hun ble gravid da det er tungt å lese om at andre blir gravide raskt. Men når det attpåtil var tull. Syns det var unødvendig. 

Folk må seriøst ha litt mer forståelse for hva som er greit å tulle med å ikke. Vi lever i er samfunn hvor antall ufrivillige barnløse øker. 

Så nei du er ikke alene. Jeg gleder meg ikke over andres graviditet eller liker å være med barna dems. Det gjør vondt. Jeg er sjalu å bitter, men er dessverre ikke en reaksjon jeg kan gjøre noe med. Dette er nok en veldig vanlig reaksjon når man har prøvd å få barn lenge uten å lykkes. 

Anonymkode: 8c62d...078

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

 

Off stakkars! Hvordan går det med deg nå?? Så bra at søsteren din hadde full forståelse for det. Føler ikke det er så mange som har det.. 

Anonymkode: f3457...f5d

Det går veldig bra nå. Ble gravid noen måneder etter, og fikk to tette (noe jeg forsåvidt aldri hadde trodd siden det var så strevsomt med førstemann). 

Anonymkode: b69c7...09f

[Palme]

Det er slitsomt og man er dritt lei. "alle andre" blir jo gravide med en gang. Har flere venner som har fått både en og to mens vi har prøvd. 

Det jeg synes "hjelper" litt er at folk vet vi er prøver og at vi ikke har det så lett. Det er enda værre når man skal sjule hemmeligheten sin

[AnonymBruker]

Kanskje du kan få litt støtte og hjelp via http://www.onskebarn.no/

Anonymkode: 66e7f...161

[AnonymBruker]

På 11.6.2019 den 9.12, AnonymBruker skrev:

Folk må seriøst ha litt mer forståelse for hva som er greit å tulle med å ikke. Vi lever i er samfunn hvor antall ufrivillige barnløse øker. 

Hva kan man egentlig tulle med da hvis man skal tenke sånn? Det vil jo alltid uansett være en eller annen som blir krenket av noe man sier. Hvordan i alle dager slulle venninnen din vite hva du går i gjennom? Slutt å vær så nærtagende, eller vær åpen om problemene dine hvis du vil ha forståelse.

Anonymkode: 7f856...c66

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva kan man egentlig tulle med da hvis man skal tenke sånn? Det vil jo alltid uansett være en eller annen som blir krenket av noe man sier. Hvordan i alle dager slulle venninnen din vite hva du går i gjennom? Slutt å vær så nærtagende, eller vær åpen om problemene dine hvis du vil ha forståelse.

Anonymkode: 7f856...c66

Å tulle med graviditet syns jeg ikke noe om. Er så ufattelig mye man kan ha det gøy med 1 April, men når det er et så stort antall ufrivillige barnløse i dag så syns jeg det tema er noe man kan droppe å spøke med. 

På lik linje som at vi ikke tuller med andre sårbare emner. 

Anonymkode: 8c62d...078

[Papirfly]

Tråden er ryddet for brukerangrep.

Papirfly, mod.