Voksent søsken som er narkoman. Mulighet for tvangsinnleggelse?

[waco]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Her tviler jeg på om du har rett, for det som ødela Nini (og andre som henne), var vel først og fremst narkotikaen. Den ødelegger jo hjernen, kroppen, ja helsen generelt.

 

Anonymkode: a0845...d04

Jeg skulle ønske at du hadde rett. Ja jeg gjør det. Visste du at i england er heroin førstevalget som analgetikum (smertestillende) ved landets ambulanser? https://tidsskriftet.no/2003/12/oversiktsartikkel/heroin-et-nyttig-analgetikum

[AnonymBruker]

2 timer siden, waco skrev:

Hvis du ønsker å drepe mennesker, ja da får du noen innlagt mot deres vilje.

Visste du at nesten alle som dør av overdose har nettopp vært i behandling?

La meg gjette, - du tror behandling kan kurere opiat-avhengighet, - er det sånn å forstå?

Fortell, - for jeg lurer på hvordan du tenker?

LAR-behandling er da vist at har en positiv klinisk effekt. Dette tar en større og større plass i rusbehandling. 

Anonymkode: 155bb...127

[waco]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

LAR-behandling er da vist at har en positiv klinisk effekt. Dette tar en større og større plass i rusbehandling. 

Anonymkode: 155bb...127

LAR fungerer for veldig mange mennesker. Dessverre er det bare halvparten av daglige opiat-avhengige som bruker LAR, en av grunnene er de fornedrende tisseprøvene man på ta, og den generelle mistroiskheten narkomane møter i kontakt med helsevesenet. 

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært tvangsinnlagt i rusbehandling. I mars 2018. 

Det skal veldig mye til for å bli tvangsinnlagt. Det som utgjorde det for meg var at mitt rusbruk eskalerte dramatisk fort. Jeg var alvorlig deprimert og hadde allerede vært mye inn og ut av akuttpost med suicidfare. Så begynte jeg å ruse meg for å takle hverdagen. Gikk fra alkohol og hasj til tungt sprøytemisbruk på et halvt år. Jeg var stadig vekk innlagt på grunn av overdoser av ulik karakter. De som skulle følge meg opp fra kommunen fikk aldri tak i meg, og når de gjorde det var jeg svært syk. Jeg begynte også å henge i miljøet og med tungt kriminelle. Ble kjæreste med en idiotisk nok, som banket vettet av meg så naboene hørte det og det ble politiaksjon hvor jeg havnet på sykehuset. Rusbruket mitt var fullstendig ukritisk og jeg brydde meg ikke om konsekvensene. Det var reell fare for å dø. Jeg var stadig i kontakt med enten politiet, psykiatrien eller somatikken. Det skal også nevnes at når den psykiatriske hjemmetjenesten innimellom fikk kontakt med meg så var jeg svært fortvilet over egen situasjon, men var tydelig på at jeg klarte ikke slutte for jeg hadde det så vondt at rusen var det eneste som gjorde det verdt å holde ut. I tillegg til alle disse overdosene. Det dramatiske funksjonsfallet mitt og det at jeg hadde to barn (som bodde hos far) som trengte meg, og den ukritiske rusbruket hvor jeg havnet mer og mer i grøfta gjorde at min mor, politiet, kommunen og behandler jeg hadde både på dps og akuttpost gikk sammen om å få fylkesmannen (fylkeslege?) til å fatte tvangsvedtak. Så en dag sto de på døra og jeg ble eskortert til avrusningen. Så det hender jo, men det skal mye til. En som har holdt på i lang tid og som ikke er konstant innom psykiatri, politi og sykehus blir nok ikke tvangsinnlagt. 

Så skal det sies at det hjalp ikke. Annet enn å plante et lite frø hos meg? Et par uker etter tvangen var opphørt og jeg valgte å dra hjem framfor å dra i videre behandling (her var jeg i aller høyeste grad hypoman og mente at nå hadde jeg full kontroll. Tvangen burde nok ikke bli opphevd), havnet jeg utpå igjen. Det skjedde noe som retraumatiserte meg. Da fortsatte jeg å ruse meg ekstremt hardt i fem måneder til. Var regelmessig innom psykiatrien, en gang i somatikken på grunn av selvmordsforsøk og litt trøbbel med politiet, men likevel mye mer rolig på den fronten. Jeg tror nok kanskje de vurderte ny tvangsinnleggelse på det tidspunktet, men avventet siden det ikke funket første gang, men til slutt var jeg så syk, inn og ut av psykose og jeg hadde dessuten fått brev fra borettslaget om at jeg måtte flytte. Da var alt så ille at jeg hadde ikke noe valg. Da hadde også den dårlige samvittigheten ovenfor ungene omsider tatt meg helt igjen. Det var så ille at enten måtte jeg bare dø eller så måtte jeg be om hjelp. Noe jeg gjorde av hensyn til ungene. Har vært i behandling i åtte måneder nå og er vel på et bedre sted i meg selv enn på lenge, men merker at nå som jeg er mer hjemme enn på behandlingsplassen så begynner livet å spise meg opp igjen. 

For min del så kan det være at tvangsinnleggelsen var begynnelsen på å komme seg ut av rusen, men det var definitivt ikke den avgjørende faktoren. Det var jeg selv, men med stort press fra familie og behandlingsapperatet mitt som tok avgjørelsen om å gå all inn for langvarig behandling. 

Jeg tror at hvis man tvangsinnlegges så kan det gå flere veier. I noen tilfeller vil ønsket om å fortsette prosessen komme når en har fått rusen litt på avstand og kjent på at det er hjelp å få gjøre at en velger å gå den veien, men i veldig mange tilfeller vil rusingen fortsette når tvangen er over. For man MÅ ville det selv. Så da er bare spørsmålet om viljen tennes i løpet av oppholdet på tvang eller ikke. 

Anonymkode: 10d59...775

Takk for at du deler din historie. Du har helt rett i at man må ville det selv for at en endring skal kunne skje. Jeg er glad for at livet ditt har snudd til det positive, og jeg håper det bare går den rette veien for deg fremover. Det er virkelig sterkt å komme ut fra en slik bakgrunn som du har, og jeg kan tenke meg at hver dag er en kamp. Jeg håper du fremdeles har et godt støtteapparat rundt deg. 

Når det gjelder tvang er jeg veldig ambivalent. I prinsippet mener jeg tvang er en kortvarig løsning basert på et problem som krever et akutt tiltak, men at utfallet av det både kan gå i den ene og den andre retningen. Ganske skummelt når tvangsvedtaket oppheves og man ikke vet hvilken retning det tar. 

Anonymkode: 155bb...127

[AnonymBruker]

7 minutter siden, waco skrev:

LAR fungerer for veldig mange mennesker. Dessverre er det bare halvparten av daglige opiat-avhengige som bruker LAR, en av grunnene er de fornedrende tisseprøvene man på ta, og den generelle mistroiskheten narkomane møter i kontakt med helsevesenet. 

Det kjenner jeg nok ikke så mye til, men jeg betviler det ikke. Dessverre. 

Anonymkode: 155bb...127

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at du deler din historie. Du har helt rett i at man må ville det selv for at en endring skal kunne skje. Jeg er glad for at livet ditt har snudd til det positive, og jeg håper det bare går den rette veien for deg fremover. Det er virkelig sterkt å komme ut fra en slik bakgrunn som du har, og jeg kan tenke meg at hver dag er en kamp. Jeg håper du fremdeles har et godt støtteapparat rundt deg. 

Når det gjelder tvang er jeg veldig ambivalent. I prinsippet mener jeg tvang er en kortvarig løsning basert på et problem som krever et akutt tiltak, men at utfallet av det både kan gå i den ene og den andre retningen. Ganske skummelt når tvangsvedtaket oppheves og man ikke vet hvilken retning det tar. 

Anonymkode: 155bb...127

Takk. Ja jeg håper det skal gå bedre, men på en måte er rusen mitt minste problem. Hvis du skjønner. Altså det er mitt største, mest akutte og livstruende problem når jeg er i aktiv rus. For jeg er ikke en som ruser seg kontrollert, men det er jo en grunn til at jeg begynte å ruse meg. Det er smerte, sykdom og traumer. Dette forsvinner jo ikke i takt med at rusen forsvinner. Vil vel heller si det forverres. Og det er det som er grunnen til at så mange av oss har tilbakefall. Vi trenger krykken vår for å klare å gå. Så det å være i rusbehandling er på en måte bare småtteri sammenlignet med når man er ferdig i behandling og for alvor skal leve med alt som er vondt og feil uten rusen. Selv ikke et behandlingsforløp jeg er i, som går over ett år er nok tid til å bli sterk nok med alle demonene en sliter med. Det krever mange år med daglig kamp. Da er man helt nødt til å være motivert for å klare seg gjennom kampen uten å trekke seg og gå tilbake til rusen. 

Ja dette med tvang er så vanskelig. Jeg personlig har vært tvangsinnlagt og beltelagt i psykiatrien og jeg har vært på tvang i rusomsorgen. Jeg er på ingen måte sint for at jeg ble tvunget selv om jeg ikke ville det da. Selv dagen etter beltelegging forstod jeg hvorfor det var nødvendig og jeg hadde ikke levd nå hvis jeg ikke hadde blitt tvunget. Jeg setter min lit til at når dagen kommer hvor jeg igjen ønsker å ta livet mitt og eventuelt ikke ber om hjelp i forkant, at noen fanger det opp og tvinger meg igjen. For selv om JEG ikke ønsker å leve livet enten det går på å ta selvmord eller å hive meg ut i rusen, så vil jeg IKKE at ungene mine skal miste meg igjen. Når jeg over hodet ikke klarer å ta ansvar for meg selv så håper jeg andre fanger det opp og tar ansvaret for meg en periode. Fram til jeg igjen får tilbake kraften i meg, og at ungene trenger sin mor. 

Men det er jo mange som ikke er som meg. Som opplever tvang som et stort overgrep. Som blir verre av det. Hva gjør man da? Og hvordan kan tvang i så fall forsvares? Og hva med dem som ikke vil fortsette sin behandling når tvangen oppheves. Som vil rett ut i rusen igjen. Det er jo de som dør av overdose. 

Dette her er er vanskelig tema som selv ikke jeg som har mottatt hjelp både på tvang og frivillig ikke har noe godt svar på. 

Anonymkode: 10d59...775

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk. Ja jeg håper det skal gå bedre, men på en måte er rusen mitt minste problem. Hvis du skjønner. Altså det er mitt største, mest akutte og livstruende problem når jeg er i aktiv rus. For jeg er ikke en som ruser seg kontrollert, men det er jo en grunn til at jeg begynte å ruse meg. Det er smerte, sykdom og traumer. Dette forsvinner jo ikke i takt med at rusen forsvinner. Vil vel heller si det forverres. Og det er det som er grunnen til at så mange av oss har tilbakefall. Vi trenger krykken vår for å klare å gå. Så det å være i rusbehandling er på en måte bare småtteri sammenlignet med når man er ferdig i behandling og for alvor skal leve med alt som er vondt og feil uten rusen. Selv ikke et behandlingsforløp jeg er i, som går over ett år er nok tid til å bli sterk nok med alle demonene en sliter med. Det krever mange år med daglig kamp. Da er man helt nødt til å være motivert for å klare seg gjennom kampen uten å trekke seg og gå tilbake til rusen. 

Ja dette med tvang er så vanskelig. Jeg personlig har vært tvangsinnlagt og beltelagt i psykiatrien og jeg har vært på tvang i rusomsorgen. Jeg er på ingen måte sint for at jeg ble tvunget selv om jeg ikke ville det da. Selv dagen etter beltelegging forstod jeg hvorfor det var nødvendig og jeg hadde ikke levd nå hvis jeg ikke hadde blitt tvunget. Jeg setter min lit til at når dagen kommer hvor jeg igjen ønsker å ta livet mitt og eventuelt ikke ber om hjelp i forkant, at noen fanger det opp og tvinger meg igjen. For selv om JEG ikke ønsker å leve livet enten det går på å ta selvmord eller å hive meg ut i rusen, så vil jeg IKKE at ungene mine skal miste meg igjen. Når jeg over hodet ikke klarer å ta ansvar for meg selv så håper jeg andre fanger det opp og tar ansvaret for meg en periode. Fram til jeg igjen får tilbake kraften i meg, og at ungene trenger sin mor. 

Men det er jo mange som ikke er som meg. Som opplever tvang som et stort overgrep. Som blir verre av det. Hva gjør man da? Og hvordan kan tvang i så fall forsvares? Og hva med dem som ikke vil fortsette sin behandling når tvangen oppheves. Som vil rett ut i rusen igjen. Det er jo de som dør av overdose. 

Dette her er er vanskelig tema som selv ikke jeg som har mottatt hjelp både på tvang og frivillig ikke har noe godt svar på. 

Anonymkode: 10d59...775

Hva mener du er den beste måten å få mitt søsken til å slutte å ruse seg på? Jeg vil ikke at hen skal dø, og da må hen slutte med rus.

Anonymkode: a0845...d04

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du er den beste måten å få mitt søsken til å slutte å ruse seg på? Jeg vil ikke at hen skal dø, og da må hen slutte med rus.

Anonymkode: a0845...d04

Det har jeg ikke noe godt svar på. Ofte må det gå så langt at man virkelig møter bunnen. Jeg mistet hjemmet mitt, hadde omtrent ikke kontakt med familien, klarte sjeldent å nyktre opp slik at jeg kunne dra på samvær med ungene mine, hadde en samfunnsstraff jeg ikke klarte og skulle egentlig blitt sendt i fengsel, men siden jeg dro i behandling fikk jeg ta det der. Jeg var syltynn, inn og ut av psykose, såpass avhengig at jeg måtte sette første sprøyta med en gang jeg stod opp. Det var bare ikke mer igjen av meg. Jeg dro først til psykiatrien på akuttpost bare for å avruses, men det første 1,5 døgnet (etter å ha ligget tre dager og forsøkt å avruse meg selv, men det gikk ikke jeg ble sprø) ville de ikke gi med nok benzo for å hjelpe med abstinensene. Jeg lå og rev av meg håret..Så kom familien min på møte, kall det en "intervensjon", hvor jeg til slutt klikket og sa jeg skulle skrive meg ut og hoppe fra ei bru. Så jeg pakket tingene mine. Da kom legene inn og sa at jeg skulle få mer medisinering til det verste var over. Hadde jeg takket nei til det hadde jeg nok blitt holdt igjen på tvang igjen. Når abstinensene endelig gav seg var jeg et følelsesmessig vrak og sverget til meg selv at et slikt abstinenshelvete skulle jeg aldri gjennomgå igjen. Så først da ba jeg om å henvises til behandling. Heldig som jeg var fikk jeg plass 10 dager senere. Var på akuttposten fram til jeg dro videre. Og selv da skulle jeg bare være der til samfunnsstraffen var over. For jeg var enda ikke der at jeg klarte tanken på å være rusfri. Skulle liksom ruse meg bare litt...Hehe. Men da samfunnsstraff var over etter seks uker hadde jeg innsett at jeg trengte å være der. Fortsatt var jeg svært ambivalent og hadde stadig vekk planer om å skrive meg ut. Noe jeg også gjorde etter to måneder, men returnerte etter tre dager med tung rusing og innleggelse i somatikken. Først etter seks måneders opphold landet jeg helt på at jeg måtte fullføre behandlingen og at å gå tilbake til rusen var noe jeg bare ikke kunne gjøre. Jeg har enda nesten daglig tanker om å ruse meg, men jeg står i mot det. For ungene sin skyld. Jeg har jo nå begynt å kunne ha de alene så mange timer jeg greier annen hver helg. Blir gjerne tre timer lørdag og søndag. Så de har jo fått meg litt mer tilbake igjen. Det kan jeg jo ikke ta fra de. 

Så du skjønner det at å velge behandling og et nyktert liv er en lang prosess. For min del har det også vært slik at jeg var bostedsløs i noen måneder av behandlingen. Hadde det ikke vært for det hadde jeg skrevet meg ut. Så jeg ble på en måte tvunget til å stå i det. Det er få som bare plutselig ser lyset og bestemmer seg for at nå er det nok rusing og blir værende i behandling og klarer seg etter den er ferdig uten problem. De fleste når den berømte bunnen og for mange er den så stor at det er snakk om å miste både familie, venner, hjemmet sitt og seg selv. For noen er det en eller flere alvorlige overdoser som skal til. Det er vanskelig til helt umulig for de rundt å presse en person til å gå i behandling, men det er lurt å prøve å motivere, men også realitetsorientere. Være tydelig på at rusen er ikke velkommen i familien, at h*n faktisk mister barna ved å fortsette slik. At h*n kommer til å dø. 

Anonymkode: 10d59...775

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det har jeg ikke noe godt svar på. Ofte må det gå så langt at man virkelig møter bunnen. Jeg mistet hjemmet mitt, hadde omtrent ikke kontakt med familien, klarte sjeldent å nyktre opp slik at jeg kunne dra på samvær med ungene mine, hadde en samfunnsstraff jeg ikke klarte og skulle egentlig blitt sendt i fengsel, men siden jeg dro i behandling fikk jeg ta det der. Jeg var syltynn, inn og ut av psykose, såpass avhengig at jeg måtte sette første sprøyta med en gang jeg stod opp. Det var bare ikke mer igjen av meg. Jeg dro først til psykiatrien på akuttpost bare for å avruses, men det første 1,5 døgnet (etter å ha ligget tre dager og forsøkt å avruse meg selv, men det gikk ikke jeg ble sprø) ville de ikke gi med nok benzo for å hjelpe med abstinensene. Jeg lå og rev av meg håret..Så kom familien min på møte, kall det en "intervensjon", hvor jeg til slutt klikket og sa jeg skulle skrive meg ut og hoppe fra ei bru. Så jeg pakket tingene mine. Da kom legene inn og sa at jeg skulle få mer medisinering til det verste var over. Hadde jeg takket nei til det hadde jeg nok blitt holdt igjen på tvang igjen. Når abstinensene endelig gav seg var jeg et følelsesmessig vrak og sverget til meg selv at et slikt abstinenshelvete skulle jeg aldri gjennomgå igjen. Så først da ba jeg om å henvises til behandling. Heldig som jeg var fikk jeg plass 10 dager senere. Var på akuttposten fram til jeg dro videre. Og selv da skulle jeg bare være der til samfunnsstraffen var over. For jeg var enda ikke der at jeg klarte tanken på å være rusfri. Skulle liksom ruse meg bare litt...Hehe. Men da samfunnsstraff var over etter seks uker hadde jeg innsett at jeg trengte å være der. Fortsatt var jeg svært ambivalent og hadde stadig vekk planer om å skrive meg ut. Noe jeg også gjorde etter to måneder, men returnerte etter tre dager med tung rusing og innleggelse i somatikken. Først etter seks måneders opphold landet jeg helt på at jeg måtte fullføre behandlingen og at å gå tilbake til rusen var noe jeg bare ikke kunne gjøre. Jeg har enda nesten daglig tanker om å ruse meg, men jeg står i mot det. For ungene sin skyld. Jeg har jo nå begynt å kunne ha de alene så mange timer jeg greier annen hver helg. Blir gjerne tre timer lørdag og søndag. Så de har jo fått meg litt mer tilbake igjen. Det kan jeg jo ikke ta fra de. 

Så du skjønner det at å velge behandling og et nyktert liv er en lang prosess. For min del har det også vært slik at jeg var bostedsløs i noen måneder av behandlingen. Hadde det ikke vært for det hadde jeg skrevet meg ut. Så jeg ble på en måte tvunget til å stå i det. Det er få som bare plutselig ser lyset og bestemmer seg for at nå er det nok rusing og blir værende i behandling og klarer seg etter den er ferdig uten problem. De fleste når den berømte bunnen og for mange er den så stor at det er snakk om å miste både familie, venner, hjemmet sitt og seg selv. For noen er det en eller flere alvorlige overdoser som skal til. Det er vanskelig til helt umulig for de rundt å presse en person til å gå i behandling, men det er lurt å prøve å motivere, men også realitetsorientere. Være tydelig på at rusen er ikke velkommen i familien, at h*n faktisk mister barna ved å fortsette slik. At h*n kommer til å dø. 

Anonymkode: 10d59...775

Men hvorfor vil du ruse deg (du sier du tenker på å ruse deg nesten daglig)? Jeg forstår det ikke, og ærlig talt har jeg null respekt for narkomane og andre avhengige. Jeg selv er totalt avholds, røyker ikke, snuser ikke, drikker ikke kaffe, spiser ikke kjøtt. Og jeg forakter vel egentlig narkomane ganske hardt fordi jeg ser på de som så ekstremt svake. Har hatt mye problemer i familien tidligere med en alkoholikermor, og føler et hat til henne den dag i dag.

Jeg har formidlet det til mitt søsken, at jeg synes hen er svak og latterlig dum. Tough love om du vil kalle det det. Men det hjelper ikke. Og å oppmuntre han til å søke hjelp etc., den myke tilnærmingen, virker heller ikke.

Da er det tvangsinnleggelse som er igjen virker det som.

Anonymkode: a0845...d04

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da er det tvangsinnleggelse som er igjen virker det som.

Anonymkode: a0845...d04

Nei, det er ikke det. Det er ikke ett valg du kan ta. Den eneste som kan bestemme seg for å bli rusfri, er broren din. Vil han ikke det, er det fint lite dere kan gjøre. Det hjelper ikke om han har barn eller om han ruser seg fra gård og grund. Han vil ikke bli tvangsinnlagt med mindre han er psykotisk og til fare for seg selv eller andre. Det er fint lite du kan gjøre med denne situasjonen.

Anonymkode: d1bb2...a58

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvorfor vil du ruse deg (du sier du tenker på å ruse deg nesten daglig)? Jeg forstår det ikke, og ærlig talt har jeg null respekt for narkomane og andre avhengige. Jeg selv er totalt avholds, røyker ikke, snuser ikke, drikker ikke kaffe, spiser ikke kjøtt. Og jeg forakter vel egentlig narkomane ganske hardt fordi jeg ser på de som så ekstremt svake. Har hatt mye problemer i familien tidligere med en alkoholikermor, og føler et hat til henne den dag i dag.

Jeg har formidlet det til mitt søsken, at jeg synes hen er svak og latterlig dum. Tough love om du vil kalle det det. Men det hjelper ikke. Og å oppmuntre han til å søke hjelp etc., den myke tilnærmingen, virker heller ikke.

Da er det tvangsinnleggelse som er igjen virker det som.

Anonymkode: a0845...d04

Akkurat hvorfor vil jeg ikke gå inn på i detaljer, men det er snakk om alvorlig psykisk sykdom, traumer, mishandling og suicidalitet. Ting som er ufattelig vanskelig å leve med. Sluttet å bry meg om livet eller om meg selv. Jeg ble fryktelig svak ja. Sluttet å kjempe. Sluttet til og med å kjempe for å få mot til å greie å ta selvmord. Ruset meg heller død. Mitt psykiske immunforsvar ble til slutt så svakt at jeg utviklet sykdommen rusavhengighet. Jeg som person er ikke svak. Jeg er nok sterkere enn de fleste med tanke på alt jeg har vært gjennom og alt jeg har holdt ut. Fram til immunforsvaret mitt ikke klarte mer. Som en infeksjon i kroppen som gjør deg svakere og svakere til du ikke kan stå i mot noe mer. 

Jeg mister ellers litt lysten til å dele noe mer med deg da du åpenbart har lite innsikt i hva rusavhengighet faktisk er. Akkurat det er greit nok. Fordommene du har er ikke like greit. 

 

Anonymkode: 10d59...775

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat hvorfor vil jeg ikke gå inn på i detaljer, men det er snakk om alvorlig psykisk sykdom, traumer, mishandling og suicidalitet. Ting som er ufattelig vanskelig å leve med. Sluttet å bry meg om livet eller om meg selv. Jeg ble fryktelig svak ja. Sluttet å kjempe. Sluttet til og med å kjempe for å få mot til å greie å ta selvmord. Ruset meg heller død. Mitt psykiske immunforsvar ble til slutt så svakt at jeg utviklet sykdommen rusavhengighet. Jeg som person er ikke svak. Jeg er nok sterkere enn de fleste med tanke på alt jeg har vært gjennom og alt jeg har holdt ut. Fram til immunforsvaret mitt ikke klarte mer. Som en infeksjon i kroppen som gjør deg svakere og svakere til du ikke kan stå i mot noe mer. 

Jeg mister ellers litt lysten til å dele noe mer med deg da du åpenbart har lite innsikt i hva rusavhengighet faktisk er. Akkurat det er greit nok. Fordommene du har er ikke like greit. 

 

Anonymkode: 10d59...775

Mitt søsken har ikke blitt mishandlet, hatt en bedre barndom enn de fleste. Hen har tvert imot vært veldig bortskjemt, som det yngste søskenet i flokken. Ingenting rettferdiggjør det hen driver med nå. I ditt tilfelle med mishandling og slike tunge ting i bagasjen er det i alle fall en slags forklaring, men ikke i mitt søskens tilfelle.

Men ok, du takler ikke at noen ikke godtar rus og alskens unnskyldninger, kaller det bare "fordommer." Merkelig.

Anonymkode: a0845...d04

[waco]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ofte må det gå så langt at man virkelig møter bunnen.

Hvorfor må du nå bunnen først? Gjelder det kun ved rus, eller ved andre ting også? Er det et personlighetstrekk at man først må nå bunnen før man slutter, - hvorfor kan man ikke bare slutte ved de første ulempene av forbruket? Kanskje man er destruktiv

[waco]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvorfor vil du ruse deg (du sier du tenker på å ruse deg nesten daglig)? Jeg forstår det ikke, og ærlig talt har jeg null respekt for narkomane og andre avhengige. Jeg selv er totalt avholds, røyker ikke, snuser ikke, drikker ikke kaffe, spiser ikke kjøtt. Og jeg forakter vel egentlig narkomane ganske hardt fordi jeg ser på de som så ekstremt svake. Har hatt mye problemer i familien tidligere med en alkoholikermor, og føler et hat til henne den dag i dag.

Jeg har formidlet det til mitt søsken, at jeg synes hen er svak og latterlig dum. Tough love om du vil kalle det det. Men det hjelper ikke. Og å oppmuntre han til å søke hjelp etc., den myke tilnærmingen, virker heller ikke.

Da er det tvangsinnleggelse som er igjen virker det som.

Anonymkode: a0845...d04

Kanskje han vet at behandling ikke virker og at han vet at dødeligheten øker drastisk for mennesker som har vært i behandling?

Du som virker så åndsfrisk, hvorfor tror du på at det går an å endre på andre personer enn seg selv? Når ikke en gang din egen mor klarte å begrense seg, - hvordan kan man vente at andre klarer å begrense seg?

Hvorfor har du denne voldsomme avhengigheten etter å forandre andre mennesker enn deg selv?

Du burde lese den Gode Fiende av Nils Christie, som forklarer litt om den alminnelige forakt mennesker har mot mennesker som ruser seg, - den forakten var så sterk, - at rusavhengighet med narkotika ble kriminalisert på 70-tallet. Selvfølgelig er den forakten med på å skape rusavhengige.

Endret 10. juni 2019 av waco

[waco]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat hvorfor vil jeg ikke gå inn på i detaljer, men det er snakk om alvorlig psykisk sykdom, traumer, mishandling og suicidalitet. Ting som er ufattelig vanskelig å leve med. Sluttet å bry meg om livet eller om meg selv. Jeg ble fryktelig svak ja. Sluttet å kjempe. Sluttet til og med å kjempe for å få mot til å greie å ta selvmord. Ruset meg heller død. Mitt psykiske immunforsvar ble til slutt så svakt at jeg utviklet sykdommen rusavhengighet. Jeg som person er ikke svak. Jeg er nok sterkere enn de fleste med tanke på alt jeg har vært gjennom og alt jeg har holdt ut. Fram til immunforsvaret mitt ikke klarte mer. Som en infeksjon i kroppen som gjør deg svakere og svakere til du ikke kan stå i mot noe mer. 

Jeg mister ellers litt lysten til å dele noe mer med deg da du åpenbart har lite innsikt i hva rusavhengighet faktisk er. Akkurat det er greit nok. Fordommene du har er ikke like greit. 

 

Anonymkode: 10d59...775

Faktisk er det ganske modig å være rusavhengig idag. Det er bare de færreste som klarer det. Folk flest ville gjort som meg, - hatt den aller største forakt mot mennesker som ruser seg. Den forakten er fin og ha, - for den gjør at rusfrie mennesker føler seg bedre enn mennesker som bruker rus, - faktisk så mye bedre at de rusfrie faktisk vil forfølge mennesker som ruser seg!

Og de (rusfrie) kaller forfølgelsen for rasjonell! 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

dårlige valg som går utover andre, hen har f.eks. to barn.....

Anonymkode: a0845...d04

Dårlige valg med at han bruker sprøyter? Det er isåfall et dårlig valg han har tatt for seg selv.

Er vel mor til barna som må ta et valg som er til beste for barna. Ønsker far å være narkoman er det ingebting dere får gjort. 

Det er til syvende helt opp til den det gjelder å bli rusfri, og ingen kan tvinge noen til det. 

Anonymkode: 46d23...ff2

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvorfor vil du ruse deg (du sier du tenker på å ruse deg nesten daglig)? Jeg forstår det ikke, og ærlig talt har jeg null respekt for narkomane og andre avhengige. Jeg selv er totalt avholds, røyker ikke, snuser ikke, drikker ikke kaffe, spiser ikke kjøtt. Og jeg forakter vel egentlig narkomane ganske hardt fordi jeg ser på de som så ekstremt svake. Har hatt mye problemer i familien tidligere med en alkoholikermor, og føler et hat til henne den dag i dag.

Jeg har formidlet det til mitt søsken, at jeg synes hen er svak og latterlig dum. Tough love om du vil kalle det det. Men det hjelper ikke. Og å oppmuntre han til å søke hjelp etc., den myke tilnærmingen, virker heller ikke.

Da er det tvangsinnleggelse som er igjen virker det som.

Anonymkode: a0845...d04

Litt av et menneskesyn.. 

Anonymkode: 46d23...ff2

[AnonymBruker]

12 minutter siden, waco skrev:

Kanskje han vet at behandling ikke virker og at han vet at dødeligheten øker drastisk for mennesker som har vært i behandling?

Du som virker så åndsfrisk, hvorfor tror du på at det går an å endre på andre personer enn seg selv? Når ikke en gang din egen mor klarte å begrense seg, - hvordan kan man vente at andre klarer å begrense seg?

Hvorfor har du denne voldsomme avhengigheten etter å forandre andre mennesker enn deg selv?

Du burde lese den Gode Fiende av Nils Christie, som forklarer litt om den alminnelige forakt mennesker har mot mennesker som ruser seg, - den forakten var så sterk, - at rusavhengighet med narkotika ble kriminalisert på 70-tallet. Selvfølgelig er den forakten med på å skape rusavhengige.

Ærlig talt så ønsker jeg vel at man tar en mer Duterte-holdning og handling til narkomane. Å drepe langere vil jo utgjøre en positiv forskjell, men dessverre er ikke vi der ennå.

Anonymkode: a0845...d04

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Her handler det kun om kjærlighet og omsorg, dere trenger å komme i møte med han, og bry dere.... Dere trenger å være sammen, ha tid til hverandre og skape et harmoni i hjemmet ved å spise god måltid sammen, som dere tilbereder alle sammen, og skaper en trygghets atmosfære bare der kan. 

Hvis dere aldri har elsket hverandre, eller kunne kommunisere med hverandre, så handler det om å endelig bry seg om hverandre nå. Det nytter ikke tvinge folk til noe. 

 

Anonymkode: c7604...3fb

Tull. 

Anonymkode: 49815...ba7

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvorfor vil du ruse deg (du sier du tenker på å ruse deg nesten daglig)? Jeg forstår det ikke, og ærlig talt har jeg null respekt for narkomane og andre avhengige. Jeg selv er totalt avholds, røyker ikke, snuser ikke, drikker ikke kaffe, spiser ikke kjøtt. Og jeg forakter vel egentlig narkomane ganske hardt fordi jeg ser på de som så ekstremt svake. Har hatt mye problemer i familien tidligere med en alkoholikermor, og føler et hat til henne den dag i dag.

Jeg har formidlet det til mitt søsken, at jeg synes hen er svak og latterlig dum. Tough love om du vil kalle det det. Men det hjelper ikke. Og å oppmuntre han til å søke hjelp etc., den myke tilnærmingen, virker heller ikke.

Da er det tvangsinnleggelse som er igjen virker det som.

Anonymkode: a0845...d04

Noen skriver om deler av sin tøffe historie som vedkommende fortsatt sliter mye med, og du svarer med å fortelle at du forakter rusavhengige, har null respekt for oss og ser på oss som svake. Det kunne du spart deg for når noen skriver så ærlig. Tough love er ikke å kalle noen svak og latterlig dum. Les med respekt neste gang.

Anonymkode: 1c013...e4a