Å bli mamma har ødelagt meg helt

[AnonymBruker]

Ok, kanskje en litt voldsom overskrift. Men det har gjort noe med hele meg, naturlig nok. Og det er i utgangspunktet ikke noe problem, men det jeg kjenner mest på er følelsene rundt andre barn. Jeg kan nesten ikke se filmer, serier, TV osv som viser at barn lider eller er i fare på noe vis. Jo mindre de er, jo verre er det. Jeg kjenner med en gang på følelsen av at det kunne vært mitt eget barn.

Jeg vet det er så mye grusomhet i verden, men jeg har ikke kjent det på kroppen på denne måten som etter jeg ble mamma. 

Jeg må holde tårene inne hver gang det vises reklame som inneholder de stakkars, stakkars barna i Afrika som sulter og gråter. 

Mitt eget er straks fem måneder, og dette har eskalert mer og mer den siste tiden. Vil dette etterhvert avta noe, eller er det bare sånn det er å være mor? 

Anonymkode: c1c10...18f

[AnonymBruker]

Det avtar, men blir ikke borte. Jeg er  et sensitiv for triste skjebner og barn som lider enn før jeg ble mor, selv om min "baby" studerer på Blinderen på andre året

Anonymkode: 7ccdd...5ba

[AnonymBruker]

Jeg og mamma er begge glad i historiske romaner. Og deler bøker. Jeg må alltid lese først, og sortere ut alt som inneholder dårlig behandling av barn. 

Jeg er 35, mamma er 65... 

Anonymkode: 7ece2...064

[AnonymBruker]

Merker det med meg også. Griner over alt og ingenting, spesielt hvis det gjelder babyer og småbarn.

Anonymkode: 26cb8...972

[AnonymBruker]

Det sies at en mors bekymring alltid er der mer eller mindre. Jeg er i 50 årene og min mor i 80 årene, hun er fremdeles bekymra når det er noe. Ikke alltid hu sier det men får vite det via min søster. Det går andre veien og, hun er bekymra for min søster som er litt eldre enn meg. 

Anonymkode: 24074...8cb

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og mamma er begge glad i historiske romaner. Og deler bøker. Jeg må alltid lese først, og sortere ut alt som inneholder dårlig behandling av barn. 

Jeg er 35, mamma er 65... 

Anonymkode: 7ece2...064

Det er jo bare fiction da og ingenting å bry seg om. Hvis hun er så redd for det, får hun jo kjøpe bøker der ikke barn blir utsatt for kriminelle handlinger.

Anonymkode: d1542...b2b

[AnonymBruker]

Jeg har ikke hatt den opplevelsen, at det har eskalert, men det skal sies at jeg var og er i overkant emosjonell i utgangspunktet. 

 

Anonymkode: 729be...472

[AnonymBruker]

Nettop, derfor du aldri bør få barn.

Anonymkode: 4baeb...0b3

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo bare fiction da og ingenting å bry seg om. Hvis hun er så redd for det, får hun jo kjøpe bøker der ikke barn blir utsatt for kriminelle handlinger.

Anonymkode: d1542...b2b

Så empatisk du var da. 

Enkelt evner å leve seg inn i fiction - med mindre er det ingen vits i å kjøpe slike bøker. 

Hun er ikke "redd", men blir følelsesmessig berørt, noe som ikke er kjekt om du har en god bokopplevelse. Av samme grunn ser jeg ikke Game of Thrones - jeg forstår ikke at seksualisert vold er god underholdning. 

Anonymkode: 7ece2...064

[AnonymBruker]

Er 48, og d blir værre .. 😂

Tåler ikke å se nyfødte barn, barn som lider, korpsmusikk på 17.mai, flinke barn, superflinke voksne +++ uten at krana åpner, på godt og vondt... 😭😭😂😂

Anonymkode: 345d8...c0d

[Gjest WhisperingWind]

Man er ganske hormonell når man har en baby. Jeg ble ikke noe mer følsom, så hvordan man blir påvirket varierer veldig. En venninne av meg slet med det samme som deg og det ble noe bedre etter at ungen ble større, men hun ble aldri «seg selv» igjen på det området.

Endret 26. mai 2019 av WhisperingWind

[addict]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ok, kanskje en litt voldsom overskrift. Men det har gjort noe med hele meg, naturlig nok. Og det er i utgangspunktet ikke noe problem, men det jeg kjenner mest på er følelsene rundt andre barn. Jeg kan nesten ikke se filmer, serier, TV osv som viser at barn lider eller er i fare på noe vis. Jo mindre de er, jo verre er det. Jeg kjenner med en gang på følelsen av at det kunne vært mitt eget barn.

Jeg vet det er så mye grusomhet i verden, men jeg har ikke kjent det på kroppen på denne måten som etter jeg ble mamma. 

Jeg må holde tårene inne hver gang det vises reklame som inneholder de stakkars, stakkars barna i Afrika som sulter og gråter. 

Mitt eget er straks fem måneder, og dette har eskalert mer og mer den siste tiden. Vil dette etterhvert avta noe, eller er det bare sånn det er å være mor? 

Anonymkode: c1c10...18f

Har det helt likt. Var ikke sånn med nr 1, men nå med nr 2 så har verden bare truffet meg midt i fleisen. 

 

Vi skulle se The impossible (film om tsunamien) da baby var 3 uker gammel og jeg begynte å hylgråte etter 5 minutter. Typ sorg-gråt. Måtte skru av. Ikke den lureste filmen. 

 

Vi ser Game of thrones igjen fra start, og vi har måttet hoppe over episoder hvor jeg vet at barn er med. 

 

Var på helsestasjonen på fredag og de viste den tenk på hvem du drikker med-reklamen for bevisstgjøring rundt barn og alkohol og jeg begynte å grine 😑

 

Er et følelsesmessig vrak, rett og slett 🤪

 

[AnonymBruker]

Så en film om førstehjelp for barn, før jeg fikk barn. Så samme filmen etter jeg fikk barn og da måtte kleenex pakka fram.Snørr og tårer. Regner med det er ganske normalt. 

Anonymkode: 00b89...4d2

[Gjest hind]

Helt normalt, og det vil roe seg etter hvert. Jeg hadde det også sånn og tårene kunne strømme bare jeg tenkte på noe trist som angikk barn. Det føltes som jeg hadde kjærlighet og morsinstinkt nok til alle barna i byen. I landet også, kanskje. Nå er jeg helt som før igjen, det vil si, jeg elsker mine egne barn men synes alle andres er ganske irriterende 

[AnonymBruker]

Takk for mange svar!

Ser ut som det bare er å innse at dette her kan fortsette, om enn noe redusert....😂

Var ganske lettrørt fra før av, men har ikke kjent at det stakk i hjertet over sånne ting før nå.

 

Ts

Anonymkode: c1c10...18f

[AnonymBruker]

Akkurat sånn med meg og!

Bare at det stopper ikke med menneske-babyer. 5 minutter med dyreprogrammer som inneholder dyre-babyer med triste skjebner, og jeg gråter i strie strømmer.

Liker heller ikke når noen plukker blomster, særlig blomsterknopper 😂 Føler de blir ranet for sitt liv. Vil ikke ha døde blomster-babyer i huset 😂

Klarer heller ikke å la dukker og kosedyr ligge henslengt i vonde posisjoner. Føler meg best når de ligger i dukkeseng, med dukketeppe over.

Nekter barna å leke med rumpetroll! Det er helt grusomt. Husker vi drepte så mange rumpetroll da vi var små, i ren uvitenhet. Pluselig tråkka vi på en her og der. Noen ble liggende i bøtta for lenge. Stakkar små! 😞 

Blir ikke bedre, minste ungen er 6. 

Men jeg priser meg selv lykkelig for at jeg er i stand til å ha så sterke følelser for alt som kryper og går! Det er en velsignelse jeg aldri ville vært foruten! Man må bare skåne seg selv litt, av og til.

Og så vet jeg at jeg har en viss evne til å "skru det av" også. Ikke mye, men litt. Men jeg trives faktisk med å ha det sånn.   

 

Anonymkode: f12c9...ee9

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Akkurat sånn med meg og!

Bare at det stopper ikke med menneske-babyer. 5 minutter med dyreprogrammer som inneholder dyre-babyer med triste skjebner, og jeg gråter i strie strømmer.

Liker heller ikke når noen plukker blomster, særlig blomsterknopper 😂 Føler de blir ranet for sitt liv. Vil ikke ha døde blomster-babyer i huset 😂

Klarer heller ikke å la dukker og kosedyr ligge henslengt i vonde posisjoner. Føler meg best når de ligger i dukkeseng, med dukketeppe over.

Nekter barna å leke med rumpetroll! Det er helt grusomt. Husker vi drepte så mange rumpetroll da vi var små, i ren uvitenhet. Pluselig tråkka vi på en her og der. Noen ble liggende i bøtta for lenge. Stakkar små! 😞 

Blir ikke bedre, minste ungen er 6. 

Men jeg priser meg selv lykkelig for at jeg er i stand til å ha så sterke følelser for alt som kryper og går! Det er en velsignelse jeg aldri ville vært foruten! Man må bare skåne seg selv litt, av og til.

Og så vet jeg at jeg har en viss evne til å "skru det av" også. Ikke mye, men litt. Men jeg trives faktisk med å ha det sånn.   

 

Anonymkode: f12c9...ee9

Meg over: Legger litt på her altså  Jeg sier "tusen takk, så fin!" når ungene kommer med blomster, altså. Og blir rørt, men kjenner et lite sted inni meg at jeg får litt vondt for blomsten. 

Anonymkode: f12c9...ee9

[AnonymBruker]

18 timer siden, hind skrev:

Helt normalt, og det vil roe seg etter hvert. Jeg hadde det også sånn og tårene kunne strømme bare jeg tenkte på noe trist som angikk barn. Det føltes som jeg hadde kjærlighet og morsinstinkt nok til alle barna i byen. I landet også, kanskje. Nå er jeg helt som før igjen, det vil si, jeg elsker mine egne barn men synes alle andres er ganske irriterende 

Hvor gamle er ungene dine ?

Anonymkode: f12c9...ee9

[Gjest BethD]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat sånn med meg og!

Bare at det stopper ikke med menneske-babyer. 5 minutter med dyreprogrammer som inneholder dyre-babyer med triste skjebner, og jeg gråter i strie strømmer.

Liker heller ikke når noen plukker blomster, særlig blomsterknopper 😂 Føler de blir ranet for sitt liv. Vil ikke ha døde blomster-babyer i huset 😂

Klarer heller ikke å la dukker og kosedyr ligge henslengt i vonde posisjoner. Føler meg best når de ligger i dukkeseng, med dukketeppe over.

Nekter barna å leke med rumpetroll! Det er helt grusomt. Husker vi drepte så mange rumpetroll da vi var små, i ren uvitenhet. Pluselig tråkka vi på en her og der. Noen ble liggende i bøtta for lenge. Stakkar små! 😞 

Blir ikke bedre, minste ungen er 6. 

Men jeg priser meg selv lykkelig for at jeg er i stand til å ha så sterke følelser for alt som kryper og går! Det er en velsignelse jeg aldri ville vært foruten! Man må bare skåne seg selv litt, av og til.

Og så vet jeg at jeg har en viss evne til å "skru det av" også. Ikke mye, men litt. Men jeg trives faktisk med å ha det sånn.   

 

Anonymkode: f12c9...ee9

Omg blomsterbabyer 😂😂

[Jadzia]

Jeg har aldri grått av filmer, serier, nyheter, bøker osv. Aldri! Så fikk jeg barn... Jeg griner av alt mulig rart! Reklamer på tv, dyr eller barn som har det vondt, ting jeg synes er fint eller trist osv. Hver sommeravslutning i barnehagen står jeg og tørker tårer når ungene jeg kjenner går gjennom buen før de skal begynne på skolen. I år er det min unges tur og jeg kommer til å hulke og hikste som en dritunge. Det er helt pyton altså. På 17.mai stod jeg og gråt mens vi ventet på toget, fordi ungen min skal gå i tog neste år. Helt merkelig hvordan det å få barn endrer følelseslivet.