Deprimert og tror jeg aldri vil finne et sted jeg føler meg hjemme.

[AnonymBruker]

Akkurat nå er jeg så nedfor at jeg ikke gjør noen ting, motivasjonen for å leve er helt borte. Skal til ny samtale i morgen.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive dette så det ikke blir så langt.
Men jeg har vokst opp på "feil" sted. HATER at familien min måtte være sånne bygdemennesker. 
Merker jeg naturlig nok er mest avslappet med dem jeg kjenner fra før. Men det er kanskje typisk for ei med den helsikkes aspergersen.
Jeg sliter med å stifte helt nye bekjentskaper. Flyttet til Oslo og har et par veldig gode venner der, men de er menn og har fått seg damer. Han ene hadde jeg jo føleler for , men ingen tok stedet så følelsene fadet. 
Så reiser jeg til et annet land og treffer en mann som bor i byen han vokste opp i. Han har sitt nettverk der, masse klassekompiser og familien sin. Må være digg å vokse opp i en stor by og ha alt der fra før. 
Og her kommer jeg fra ei kjedelig liten bygd, med folk som er noe litt for seg selv. De er redde for at jeg skal gjøre noe "drastisk" og er redde for at jeg ikke skal få kommet meg tilbake. Selv om jeg aldri har likt stedet jeg er fra er jeg preget av kulturen jeg vokste opp med der.
VELDIG TRYGT, ikke noe press på å ta utdannelse...de alle lever liksom den trygge verden sin der og har gjort det hele tiden. 
Jeg passet ikke inn så jeg har ikke venner der, men klarer heller ikke stifte noe andre steder jeg kommer.
Og hvis jeg skulle date noen fra hvor som helst andre steder, vil han ha "makten" med at han har nettverket fra før og jeg er hun nye som kan være lett å lure. 

HATER meg selv for at jeg føler meg tryggest blandt dem som jeg kjenner fra lenge siden. Føler meg som verdens kjedeligste person. 
Tenk å føle seg såpass trygg andre steder man kommer. Er en mann som tok kontakt igjen nylig også fordi han sliter med å glemme meg, men vi datet i nesten 1 år i strekk og jeg fikk ingen følelser for han..han er fra samme sted. Føler meg bare som en kjedelig kjempetaper som bare får draget på de som er fra samme sted, som er like meg.

Har egentlig bare lyst på aktiv dødshjelp. 

Anonymkode: 37ed7...168

[Mynona]

Kjære trådstarter,

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det. 

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123 
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen,

Mynona, mod.