Å sakke med kjæresten om angst

[AnonymBruker]

Jeg sliter litt med panikkangst og generell angst. Panikkagsten er ikke så veldig synlig, så det er mulig jeg bruker feil ord, men jeg er ikke av typen som gråter hysterisk og hyperventilerer, jeg sitter mer helt stille og føler på ubehaget og håper at jeg kalrer å huske at jeg ikke kommer til å miste pusten. Jeg er bare skikkelig redd, panikk på innsiden og vondt i alle muskler. Andre dager er det den generelle angsten, og jeg bare våkner med en klump i halsen, helt på gråten, og kan være slik hele dagen. 

Det som er dumt er at jeg ikke kan si "jeg har angst fordi slik og sånn", jeg vet ikke helt hva som trigger meg annet enn stress, grubling og at jeg er sliten og lignende. Jeg er mye redd for å ikke takle livet, og det angster jeg mye for. Redd for at samboeren min skal bli lei, redd for at jeg skal bli lei av han, redd for at jeg aldri kan få barn, redd for at jobben min går til helvete, redd for at jeg aldri får god kontakt med familien min igjen osv. Altså er det bare dumme, store ting som ingen kan hjelpe meg med, jeg må bare slutte å stresse med det.

Dette ble litt mye babbel men.. Spørsmålet mitt er da, hva gjør dere som har litt samme type angst når det kommer til å snakke om det med samboer eller kjæreste? Han merker ofte at det er noe, men jeg sier alltid at det går bra og faker så godt jeg kan. Mest fordi jeg ikke vet hva jeg skal si. Men det er slitsomt, og jeg tror det skaper avstand mellom meg og kjæresten på sikt. 

Men jeg er redd han blir fortvilet eller frustrert, i verste fall sint på meg eller seg selv, fordi det ikke er noe han kan gjøre for å hjelpe, eller fordi jeg ikke kan forklare han hvorfor jeg er lei meg. Jeg kan jo knapt forklare det til meg selv.

Anonymkode: 90d20...256

[AnonymBruker]

Min erfaring med (veldig) lignende angst og forhold, er at det er vanskelig.

Min eks sa alltid at jeg måtte snakke med han om bekymringene mine. Og lenge gjorde jeg det. Men så sendte han meg til psykolog, fordi han mente jeg var redd for ting det ikke var normalt å være redd for. Og jeg følte at når jeg åpnet meg ble det brukt mot meg i ettertid. Han fortalte familien sin at jeg hadde hatt angstanfall og var på legevakta, uten at jeg hadde sagt/tenkt å si det til min egen familie.

Så når jeg etter noen tilfeller følte at jeg ikke klarte å åpne meg, ble han frustrert..

Jeg gikk i lås og klarte ikke å snakke med han. Det skapte helt klart avstand mellom oss. Men når jeg så åpnet meg, fikk jeg bare kjeft fordi jeg ikke hadde sagt noe før. Gått og holdt ting inni meg.

Jeg klarte ikke å delta på alt han ville at vi skulle delta på (sosiale greier), og han ble sinna på meg. Sa at jeg ikke prioriterte han i hele tatt..

Han oppførte seg på en måte som ga meg enda mer angst (silent treatment, klandret meg for å ikke prioritere forholdet/han, o.l.), og jeg fikk altså til slutt angst for hele fyren! Hele kroppen reagerte vi var i samme rom, hjertebank, nervøs, vondt i magen.

Så jeg måtte gjøre det slutt.

Han sa hele tiden at jeg måtte snakke med han, at forholdet ikke kom til å bli bra om jeg ikke snakket med han.. men jeg klarte ikke... så er han enda mer sinna når jeg har gjort det slutt. Alt er min feil. Og jeg orker ikke tanken på å se fjeset hans igjen!! Får vondt i magen når jeg tenker på at det sikkert kommer til å skje.

Nå vet jeg ikke om dette var en helt "riktig navla" fyr, og regner ikke med din er sånn.

Jeg tenker at dere må snakke sammen, og at du må fortelle til en viss grad hvordan du har det. Alt er lettere om man er i alle fall litt åpen. Eller du kan si at du ofte bekymrer deg for ting, og at du ikke alltid klarer å snakke om det. Men at du skal si i fra om det er noe som er viktig at han vet om.. Han bør kanskje vite at du har tanker som gjør deg sliten. Har du en grei kar, så forstår han det. Viss ikke blir det utfordrende..

Tror jeg skal jobbe mer med meg selv før jeg går inn i noe forhold igjen.

 

 

Anonymkode: 6fc12...eab

[AnonymBruker]

Du må snakke med kjæresten din og si i dag har du det ikke så bra. At det er vanskelig å forklare men at angsten har tatt litt tak i hele kroppen pga stress/tanker/annen grunn. Du må si hva du trenger når du har det slik og hva som kan forventes hvis dere har planlagt noe akkurat når du har det fælt. 

At du stenger deg inne er ødeleggende for deg og for forholdet. Eneste du må huske på er at din kjæreste er ingen psykolog. Han kan være en støtte og en som lytter, men han skal ikke være klagemuren din. Den som får noe negativt hver dag å håndtere. For det vil gå utover han også. Et forhold skal ikke blir overkjørt av angsten. Han skal ikke leve livet sitt rundt din angst. Er å finne den gylne middelvei. 

Dere må finne noen lyspunkt sammen, prøve å ha gode dager og samtidig ta godt vare på hverandre. 

Har erfaring med angst (nå er den nesten fraværende), og har en kamerat som drukner i sin kjærestes angst. Såpass ille at hun krever at han kommer hjem fra jobb fordi hun trenger han,  at han er tilgjengelig hele tiden, ikke kan sove borte eller dra ut med venner når han vil. Han elsker henne nok, men hun er nok bare avhengig av han pga angsten. Heller ikke heldig for noen av de. 

Viktigste er å sette ord på hvordan du har det og ta det derfra 😊

 

Anonymkode: aa50e...1e5