Utrolig vond situasjon, hjelp

[AnonymBruker]

Jeg har hatt et forhold til en mann i halvannet år, det har vært turbulent og vanskelig. Da vi møttes hadde jeg såvidt begynt å bli nysgjerrig på hasj, og han hadde nylig kommet ut av fengsel. Han har tung rushistorikk, og har hatt en forferdelig traumatisk barndom, og jeg har tung psykisk historikk. Dere kan jo tenke dere. Ballen begynte å rulle, og vi har vært på både det ene og det andre sammen. Noen rusfri pauser her og der, men for hvert tilbakefall så var det hardere påan igjen, spesielt han. Jeg har stort sett holdt meg til hasj og piller, men han har pøst på med alt. 

Jeg har søkt behandling og fått dato og nyktret meg opp. Han... Vel, han har forsvunnet i løse luften på fjerde døgnet, og dette har aldri skjedd før. Jeg ringte moren, og jeg fikk sjokk-beskjeden, han bruker sprøyter igjen. Igjen sier jeg? Det var helt nytt for meg. Jeg har aldri sett en eneste sprøyte hjemme, så jeg er rimelig sikker på at det er noe han har tatt opp igjen nylig. Han har alltid nektet for sprøytebruk, så jeg ble helt satt ut (blind som jeg er). Jeg vet at han er på sitt fjerde døgn våken og proppfull av amfetamin og piller. Dette toget har jeg ville hoppe av lenge, men nå er han borte. Jeg er så redd for han. Jeg er clean på min tredje uke, og er klar for et nytt liv. Snart to år i rus og det kriminelle miljøet har kostet meg mye. Naiv og dum.

Hvorfor forsvinner han på dette viset. Han kunne sagt noe. Jeg er redd for livet hans, jeg vet han har bygget stor toleranse, og hvis han nylig har tatt opp bruken med sprøyter så frykter jeg det verste, spesielt med tanke på når han skal ned igjen. Jeg er redd det blir overdose på opiater. Jeg tror jeg har mistet han fullstendig inn i rusen, og jeg er så sint på han for at han putter meg i denne posisjonen at jeg må velge han bort (hvis ikke han allerede har valgt meg bort). Hva gjør jeg. Angst, sorg, sinne, alt i ett, jeg har mest lyst å bare skyte dop selv og bort... Vi skulle gjøre dette sammen, det var så mye fine planer.

Vi er i midten av tyveårene begge to. Jeg har mistet mannen min, som er så god mot meg, samtidig jævlig. Jeg kan ikke sitte på dette toget som har enveisbillett til Helvete, hans egen mor sier det til og med. Hopp av dette toget før det er for sent. Hun har aldri opplevd han så hardt utpå før. Jeg kan ikke gjøre en dritt. Jeg elsker han, men jeg visner bort. 

Er jeg egoistisk hvis jeg bare forsvinner jeg også? Kan jeg egentlig hjelpe med noe? Jeg trenger bare noen ord, kvinneguiden. Jeg trenger noe støtte. 

Anonymkode: 75f23...f1f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er jeg egoistisk hvis jeg bare forsvinner jeg også? Kan jeg egentlig hjelpe med noe? Jeg trenger bare noen ord, kvinneguiden. Jeg trenger noe støtte. 

Hei. Det er ikke egoistisk av deg å avbryte kontakten med den mannen. Du bør avbryte kontakten med han og tenke på deg selv nå. Du kan ikke redde han. Han er heller ikke ditt ansvar. Ta godt vare på deg selv   Har du noen å snakke med?

Anonymkode: 5e658...25c

[ViljaH]

Det høres ut som dere ikke er noe god kombo, selv om dere er glade i hverandre. Dere drar hverandre ned. Jeg synes du skal kutte for begges skyld. Dere har bedre sjanse til å berge hver for dere.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er jeg egoistisk hvis jeg bare forsvinner jeg også? Kan jeg egentlig hjelpe med noe? Jeg trenger bare noen ord, kvinneguiden. Jeg trenger noe støtte. 

Nei, du er ikke egoistisk. Du er ikke ansvarlig for noen andre enn deg selv. Du har ikke godt av å være med han virker det som, da må du gjøre det som er rett for deg! 

Anonymkode: 2e76d...61b

[AnonymBruker]

Jeg har ingen å prate med utenfor miljøet. Samtidig som jeg har surret rundt selv, så har jeg passet på å holde fasaden slik at ingen skal vite hva jeg har rotet meg bort i. Jeg skammer meg sånn. Jeg føler meg så lurt og alene. Hvis jeg ikke ser han igjen nå, så vet jeg ikke hvordan jeg vil takle det. Jeg håper at han ignorerer meg for evig tid, for jeg tror ikke jeg er sterk nok til å si NEI hvis han kommer tilbake.

Kan det være han gjør meg en tjeneste? At han bevisst ghoster meg fordi han vet jeg er for svak? Eller er det pur egoisme og kynisme? Manipulasjon og spill? Jeg lever vel i en drømmeverden om jeg tror han gjør det fordi han tenker han vil meg det beste. Om han kommer kravlende tilbake, er det for meg eller for et sted å hvile? Jeg lurer på om han i det hele tatt er glad i meg. 

Straffer han meg for at jeg holder meg rusfri? Er det ingenting å hente i mitt selskap med mindre jeg ruser meg? Jeg ser tilbake og på nå, og jeg føler meg som en selskaps-hund. Jeg har brukt så mye tid på å vente på han. Alle de kjappe turene ut, alle brutte avtaler, all prosjiseringen over på meg. Faen... 

TS

Anonymkode: 75f23...f1f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ingen å prate med utenfor miljøet. Samtidig som jeg har surret rundt selv, så har jeg passet på å holde fasaden slik at ingen skal vite hva jeg har rotet meg bort i. Jeg skammer meg sånn. Jeg føler meg så lurt og alene. Hvis jeg ikke ser han igjen nå, så vet jeg ikke hvordan jeg vil takle det. Jeg håper at han ignorerer meg for evig tid, for jeg tror ikke jeg er sterk nok til å si NEI hvis han kommer tilbake.

Kan det være han gjør meg en tjeneste? At han bevisst ghoster meg fordi han vet jeg er for svak? Eller er det pur egoisme og kynisme? Manipulasjon og spill? Jeg lever vel i en drømmeverden om jeg tror han gjør det fordi han tenker han vil meg det beste. Om han kommer kravlende tilbake, er det for meg eller for et sted å hvile? Jeg lurer på om han i det hele tatt er glad i meg. 

Straffer han meg for at jeg holder meg rusfri? Er det ingenting å hente i mitt selskap med mindre jeg ruser meg? Jeg ser tilbake og på nå, og jeg føler meg som en selskaps-hund. Jeg har brukt så mye tid på å vente på han. Alle de kjappe turene ut, alle brutte avtaler, all prosjiseringen over på meg. Faen... 

TS

Anonymkode: 75f23...f1f

Rusen vil alltid være viktigere for han enn noe annet, det må du nesten bare innse og «lukke igjen» den døren å gå videre. 

Anonymkode: bb1fb...4e0

[AnonymBruker]

Han er i et forhold med rusen. Rusen kommer først. Ikke du. Desverre. Men sånn er det. 

 

Det beste du kan gjøre for din egendel er å la ham gå og ta vare på deg selv. Du har en gyllen mulighet nå, du får hjelp, du vil ut. Grip den. Det vil gi deg mye mer enn han noensinne vil, selv om du kanskje ikke ser det nå. 

Anonymkode: 9ef36...fdf

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ingen å prate med utenfor miljøet. Samtidig som jeg har surret rundt selv, så har jeg passet på å holde fasaden slik at ingen skal vite hva jeg har rotet meg bort i. Jeg skammer meg sånn. Jeg føler meg så lurt og alene. Hvis jeg ikke ser han igjen nå, så vet jeg ikke hvordan jeg vil takle det. Jeg håper at han ignorerer meg for evig tid, for jeg tror ikke jeg er sterk nok til å si NEI hvis han kommer tilbake.

Kan det være han gjør meg en tjeneste? At han bevisst ghoster meg fordi han vet jeg er for svak? Eller er det pur egoisme og kynisme? Manipulasjon og spill? Jeg lever vel i en drømmeverden om jeg tror han gjør det fordi han tenker han vil meg det beste. Om han kommer kravlende tilbake, er det for meg eller for et sted å hvile? Jeg lurer på om han i det hele tatt er glad i meg. 

Straffer han meg for at jeg holder meg rusfri? Er det ingenting å hente i mitt selskap med mindre jeg ruser meg? Jeg ser tilbake og på nå, og jeg føler meg som en selskaps-hund. Jeg har brukt så mye tid på å vente på han. Alle de kjappe turene ut, alle brutte avtaler, all prosjiseringen over på meg. Faen... 

TS

Anonymkode: 75f23...f1f

Du kan kontakte fastlegen din og få støttesamtaler hos fastlegen. Du kan også be fastlegen om å henvise deg til psykolog dersom du ønsker det.

Anonymkode: 5e658...25c

[Kvinne87Rogaland]

Nå står du ved en korsvei. Kutt han ut, få hjelp og få en sunn, god framtid. Eller ta han tilbake (for på ett tidspunkt kommer han tilbake - midlertidig) og gå en mørk, usunn framtid i møte.

Nå har du sjansen til å komme deg ut av dette. Ikke forspill den!

[PepsiFlax]

1. Det er ingen ting å skamme seg for. Du er tøff som tør å ta valget om nye veger.

2. Jeg tror ikke det handler om han vil deg godt eller ikke. Avhengighet er en sykdom - han handler ut fra den, ikke ut fra sine følelser til omverdenen. Han mener nok ikke noe vondt med det, men heller ikke noe godt. 

3. Mitt tips til deg er å komme deg ut av det. I hvert fall når du sier at du ikke vet om du får til å si nei, dersom han kommer til deg igjen. Du har 1 liv - ta vare på det. Gi han et råd om å oppsøke hjelp. Det er alt du kan gjøre. Resten av jobben må han faktisk gjøre selv. Du er IKKE egoistisk. Og angående at du ikke har noen utenom dette miljøet; ta ansvar og kom deg bort. Oppsøk frivillige organisasjoner, aktiviteter, grupper; ta ansvar og bli kjent med andre. Tar du kontakt med miljøet igjen er det så fort gjort å bli der...

 

Lykke til!

[SoWhat?]

Du er flink! IKKE skjær ut av det gode sporet du er på nå. Du har tatt et klokt valg, så stå ved det. Du vil ikke tilbake til det livet. Jeg snakket med ei som har vært rusfri noen måneder, og hun begynte å kjenne på EKTE følelser, som hun sa. Hun sa også at hun var sjokkert over alt hun hadde tenkt og gjort i narkorus. Så du kommer nok dit du også. Du er jo åpenbart en sterk person, så det må du fortsette å være.

Når det gjelder kjæresten din så prioriterer han rusen. Han er så ille ute å kjøre at du bare må innse at du IKKE kan hjelpe ham! Ikke tenk tanken en gang, for han må ta det valget selv. Jeg skjønner så godt bekymringen din! Han forsvinner fordi han er borte i hodet. Alt som betyr noe for ham er å "bli borte" Hvordan skulle du nå inn til ham tenker du? Alt du kan gjøre er å håpe eller be om at han klarer seg. Du MÅ ta vare på deg selv. Du er helt nødt til det. Godt å se at du kan snakke litt med moren hans. Dere er i en fæl situasjon som vet at den dere er så glad i er på vei helt utfor. Dere forstår hverandre. Hør på henne! 

[SoWhat?]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ingen å prate med utenfor miljøet. Samtidig som jeg har surret rundt selv, så har jeg passet på å holde fasaden slik at ingen skal vite hva jeg har rotet meg bort i. Jeg skammer meg sånn. Jeg føler meg så lurt og alene. Hvis jeg ikke ser han igjen nå, så vet jeg ikke hvordan jeg vil takle det. Jeg håper at han ignorerer meg for evig tid, for jeg tror ikke jeg er sterk nok til å si NEI hvis han kommer tilbake.

Kan det være han gjør meg en tjeneste? At han bevisst ghoster meg fordi han vet jeg er for svak? Eller er det pur egoisme og kynisme? Manipulasjon og spill? Jeg lever vel i en drømmeverden om jeg tror han gjør det fordi han tenker han vil meg det beste. Om han kommer kravlende tilbake, er det for meg eller for et sted å hvile? Jeg lurer på om han i det hele tatt er glad i meg. 

Straffer han meg for at jeg holder meg rusfri? Er det ingenting å hente i mitt selskap med mindre jeg ruser meg? Jeg ser tilbake og på nå, og jeg føler meg som en selskaps-hund. Jeg har brukt så mye tid på å vente på han. Alle de kjappe turene ut, alle brutte avtaler, all prosjiseringen over på meg. Faen... 

TS

Anonymkode: 75f23...f1f

Det KAN være at han vil holde seg unna for din skyld. 

Ikke tenk så mye på hvilke feil du har gjort. De får du ikke gjort noe med, så det er null nytte å gruble på. Det er vel få som får mer støtte fra folk enn de(re) som velger BORT narkotika! Så du trenger absolutt ikke skamme deg, tvert i mot. Jeg håper også at han ignorerer deg. Kun fordi du ikke tror du er sterk nok om han dukker opp. Du er jo på rett vei nå. Alt vil jo bli bedre, og du vil nok føle deg sterkere og sterkere. Hold på valget du har tatt. Så kan du komme inn hit om et år og fortelle hvordan du har det. Skal vedde på at du er sjeleglad for det du bestemte deg for! 

[AnonymBruker]

Jeg grudde meg som bare fy til å skrive dette innlegget her. Tusen takk dere, for at dere tar dere tid til å skrive. Jeg kan føle støtten deres, jeg kjenner at dere er oppriktige og gode. Jeg har vært borti så mye kjipe og usympatiske folk at jeg hadde glemt at det fins mennesker som faktisk vil hjelpe og som kommer med råd uten en slem agenda. 

Nå sitter jeg her og griner da, jeg vet ikke hvorfor. Kanskje fordi dere ikke kjefter, kanskje fordi jeg føler noen bryr seg, kanskje fordi jeg vet dere har rett. Det er så vondt nå, i går var jeg klar for å gå i strupen på han, men i dag er jeg klar for å slippe han. 

Kan dere fortsette å skrive motiverende og fine ting? Hva gjør jeg når klumpen i magen vokser opp til halsen og prøver å vippe meg av pinnen? Jeg har ingen fysiske sykdommer, men hele kroppen verker. Jeg skjelver, er kald og varm, det strammer seg om brystet, musklene verker. 

Jeg er fanget i mitt eget hode. Jeg er handlingslammet. Det hjelper å skrive. 

TS

Anonymkode: 75f23...f1f

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg grudde meg som bare fy til å skrive dette innlegget her. Tusen takk dere, for at dere tar dere tid til å skrive. Jeg kan føle støtten deres, jeg kjenner at dere er oppriktige og gode. Jeg har vært borti så mye kjipe og usympatiske folk at jeg hadde glemt at det fins mennesker som faktisk vil hjelpe og som kommer med råd uten en slem agenda. 

Nå sitter jeg her og griner da, jeg vet ikke hvorfor. Kanskje fordi dere ikke kjefter, kanskje fordi jeg føler noen bryr seg, kanskje fordi jeg vet dere har rett. Det er så vondt nå, i går var jeg klar for å gå i strupen på han, men i dag er jeg klar for å slippe han. 

Kan dere fortsette å skrive motiverende og fine ting? Hva gjør jeg når klumpen i magen vokser opp til halsen og prøver å vippe meg av pinnen? Jeg har ingen fysiske sykdommer, men hele kroppen verker. Jeg skjelver, er kald og varm, det strammer seg om brystet, musklene verker. 

Jeg er fanget i mitt eget hode. Jeg er handlingslammet. Det hjelper å skrive. 

TS

Anonymkode: 75f23...f1f

Du er så kjempeflink ♥️ Dette er beintøft, men du klarer det. Har du noe ettervern? En fagperson du har tillit til? I tilfelle så bruk denne personen nå, til å klare deg gjennom alt dette. Du må ta gode valg for deg. Han må ta valg for seg. Du kan ikke redde noen andre enn deg selv.

 

Anonymkode: 76392...5e1

[AnonymBruker]

Jeg har ikke kommet så mye lengre enn at jeg klarte å fortelle til legen at jeg sliter med hasj og benzodiasepiner for en stund siden. Hun skrev henvisning til rus-og psykiatriposten, men jeg skal ikke inn før slutten av sommeren. 

Jeg har blitt med i en aktivitetsgruppe i regi av kirkens bymisjon, men jeg har ikke "blitt med" ennå. Kjenner litt på sosiale sperrer, og det å få inn rutiner igjen. Alt dette vaset mitt resulterte i inndratt førerkort og permisjon fra studiet, så jeg har stirret inn i en vegg eller blitt med på ting jeg ikke kan huske en gang. Jeg har glemt hva normale folk gjør. Jeg har begynt å lese nyheter igjen for å ha noe å prate om. Prøver på smalltalk med bussjåfører og butikkansatte. 

Jeg var så flink sosialt før. Nå bare stotrer og stammer jeg, ord i setninger kommer hulter til bulter. Jeg føler meg som et lite barn som trenger en sosial wingman. 

Problemet er at jeg ikke har nevnt til noen at jeg har kjæreste, fordi han suger på fasade-vedlikehold. Det blir så mye å måtte ta opp når jeg må fortelle historien på ny, den ordentlige historien... Hvordan begynner jeg? For nå er det ikke bare rusproblematikk, det er et brudd oppi det hele også. Skulle ønske jeg bare kunne trykke delete på hele fyren, og viske han ut av historien min om snart to år på kjøret. 

TS

Anonymkode: 75f23...f1f

[AnonymBruker]

Jeg synes du er kjempeflink, og du har absolutt ingenting å skamme deg over. Det må være lov å gjøre feil, og det må være lov å snu når man føler man er på gal vei. 

Men jeg sier som flere her: du må ta ansvar for seg selv. Han får ta ansvar for seg selv. Å komme seg ut av en avhengighet krever så enormt mye, så han må være motivert til å fikse livet sitt, du kan ikke bære begge. Og det er bedre at du kommer deg ut, enn at ingen av dere gjør det. 

Hva gjorde du før du møtte han? Hva gav deg glede? Finnes det venner du kan ta opp kontakten med? Hvis du føler det hjelper å skrive, så skriv. 

Anonymkode: 2c9da...e32

[Anwa]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan ikke sitte på dette toget som har enveisbillett til Helvete, hans egen mor sier det til og med. Hopp av dette toget før det er for sent

Du har svaret. Jeg vet at det ikke er lett, og du kommer til å ha det vondt fremover, men du kan ikke hjelpe noen når du trenger hjelp selv. Det eneste du kan gjøre er å fortelle han at du må ut av dette, og fortell han at du håper han gjør det samme for seg selv. Han og hans handlinger er ikke ditt ansvar. Lykke til.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke kommet så mye lengre enn at jeg klarte å fortelle til legen at jeg sliter med hasj og benzodiasepiner for en stund siden. Hun skrev henvisning til rus-og psykiatriposten, men jeg skal ikke inn før slutten av sommeren. 

Jeg har blitt med i en aktivitetsgruppe i regi av kirkens bymisjon, men jeg har ikke "blitt med" ennå. Kjenner litt på sosiale sperrer, og det å få inn rutiner igjen. Alt dette vaset mitt resulterte i inndratt førerkort og permisjon fra studiet, så jeg har stirret inn i en vegg eller blitt med på ting jeg ikke kan huske en gang. Jeg har glemt hva normale folk gjør. Jeg har begynt å lese nyheter igjen for å ha noe å prate om. Prøver på smalltalk med bussjåfører og butikkansatte. 

Jeg var så flink sosialt før. Nå bare stotrer og stammer jeg, ord i setninger kommer hulter til bulter. Jeg føler meg som et lite barn som trenger en sosial wingman. 

Problemet er at jeg ikke har nevnt til noen at jeg har kjæreste, fordi han suger på fasade-vedlikehold. Det blir så mye å måtte ta opp når jeg må fortelle historien på ny, den ordentlige historien... Hvordan begynner jeg? For nå er det ikke bare rusproblematikk, det er et brudd oppi det hele også. Skulle ønske jeg bare kunne trykke delete på hele fyren, og viske han ut av historien min om snart to år på kjøret. 

TS

Anonymkode: 75f23...f1f

Jeg heier på deg!  Du har vist at du er sterk, du har kommet langt allerede. Jeg er veldig imponert av deg, og jeg ble glad av å lese hva du har klart å oppnå allerede. Du gjorde kvelden min mye lysere. 

Jeg ble faktisk inspirert av deg. Har mine ting å ta tak i jeg også, selv om det ikke er rus. 

Vil ønske deg alt godt fremover og husk at de aller, aller fleste mennesker er gode og snille. Slike som har svart deg i denne tråden 

Anonymkode: 0b31c...bf5

[Hartroa]

Forstår at du er bekymret for kjæresten din, men det viktigste nå er at du forsetter å jobbe med deg selv. Jeg tror ikke du klarer å redde han, han må redde seg selv og du må fortsette på den veien du har begynt på. Dette klarer du! Heier på deg👏👏

Hartroa

[AnonymBruker]

I dag ble jeg med aktivitetsgruppa. Jeg fikk latterkrampe, noe jeg ikke kan huske skjedde sist. Fire timer med nyktre livsglade folk- med en heavy bagasje. Nå er jeg hjemme igjen, og grublingen har startet. Jeg var på nippet til å ordne meg noen benzo, men jeg var så sliten at jeg bare dro hjem. Nå vil jeg ha en joint. Tankekjøret er i gang. 

Jeg må bare skrive noe. Jeg har ennå ikke hørt noe fra han. Han har masse ting hos meg, hva skal jeg gjøre med det? Det er ikke småtterier heller, og alt er bombardert hjemme. Jeg orker ikke å ta pakkingen for han. 

Hvis han tar kontakt, hvilke regler må jeg ha for meg selv? Er det rimelig å si at han ikke kan komme før JEG er klar? 

TS

Anonymkode: 75f23...f1f