Gifte seg med «vanlig kjærlighet» etter man har opplevd sjelevenner

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er en 27 år gammel kvinne. Jeg er forlovet med en fantastisk mann. Jeg elsker han virkelig, men det har ikke vært denne nesten grensesprengende kjærligheten som jeg har opplevd med mine tidligere kjærester.

Begge mine 2 tidligere forhold har vært sjelevenner (ene var tvillingsjel) Det var ekstremt intenst og elektrisk kjemi. Det var som et lynnedslag når vi først møttes. De forholdene var ikke stabile, og var som en berg og dalbane. 

Min forlovede er leder i et stort firma, har veldig god økonomi, og er en stabil mann som definitivt holder meg jordnær. Han er veldig attraktiv og vi har et kjempebra sex liv. Og han har en kjempegod og stabil familie som vi er kjempenære med. De vil alltid stille opp! Slik var det ikke med mine ekskjærester, han ene hadde en like dysfunksjonell familie som min egen og han andre sin familie bor i utlandet (hvor han også ble født)

Problemet er bare at jeg er redd for å savne de sterke følelsene, og angre på at jeg ikke ventet på en sjelevenn. Jeg er redd for å savne ekskjærestene mine når vi får dårlige perioder i ekteskapet! Har noen vært i samme situasjon selv? Det er bare de siste par dagene jeg har tenkt litt over dette... 

Anonymkode: 6ba73...3c2

[AnonymBruker]

Jeg innbiller meg at disse vanvittig, sterke forelskelsene er noe som hører ungdommen til når vi er fulle av hormoner, og at man kanskje ikke vil oppleve det etter hvert som man blir eldre - men det er sikkert noen her som vil si jeg tar feil (og det kan det godt hende jeg gjør). 

Anonymkode: 53f8d...cc2

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg innbiller meg at disse vanvittig, sterke forelskelsene er noe som hører ungdommen til når vi er fulle av hormoner, og at man kanskje ikke vil oppleve det etter hvert som man blir eldre - men det er sikkert noen her som vil si jeg tar feil (og det kan det godt hende jeg gjør). 

Anonymkode: 53f8d...cc2

Dette.

Anonymkode: 764d1...e51

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg innbiller meg at disse vanvittig, sterke forelskelsene er noe som hører ungdommen til når vi er fulle av hormoner, og at man kanskje ikke vil oppleve det etter hvert som man blir eldre - men det er sikkert noen her som vil si jeg tar feil (og det kan det godt hende jeg gjør). 

Anonymkode: 53f8d...cc2

Det ligger nok noe i det du sier, men du tror kanskje ikke på sjelevenner og tvillingsjeler?

Anonymkode: 6ba73...3c2

[AnonymBruker]

Jeg er en 25 år gammel singel kvinne og jeg tenker som deg, at det er flere jeg sikkert kunne blitt sammen med, men jeg er redd for at jeg kommer til å angre på det. Jeg har 2 ekser som jeg har sånn tvilligsjel følelse med, elektrisk energi og sprudlende forelskelse.. på grensa til smertefullt fordi det var så mye følelser, men det var jo fantastisk. 

Jeg har fortsatt denne følelsen for demz spesielt han siste. Det er 2 år siden det ble slutt, men forelskelsen er der like sterkt fortsatt. 7 år siden jeg møtte han første gang og det kjentes ut som om jeg skulle svime av. 

Jeg tror ikke det er som noen her sier at det hører ungdommen til, jeg er jo 25 og har fortsatt fidde følelsene.. 

Jeg er livredd for å ikke møte en ny jeg ikke får disse følelsene for. Da forblor jeg heller singel hele livet enn å skuffe meg selv OG han, med en sånn halvhjertet forhold. 

Anonymkode: 97dff...950

[AnonymBruker]

Men hvorfor fungerte det ikke med disse tvillingsjelene da? 

Jeg har selv hatt forhold hvor det er en mer trygg, stabil kjærlighet. Men ikke den elektriske, og utrolig lidenskapelige. Så har jeg hatt 2 sånne forhold, som ikke har vært i nærheten av noe annet. Men de har jo ikke fungert. Og det er jo en grunn til at det ikke fungerer. 

Anonymkode: e54db...3f6

[AnonymBruker]

Hei Ts!

Har vært i samme «problemstilling» som deg. Oppdaget ikke dette med tvillingsjeler før nå nylig. Tror man har mange stjelevenner, som er på samme bølgelengde som deg, og så har man en tvillingsjel som speiler tingene du selv trenger å jobbe med for å bli mer i kontakt med deg selv osv. 

Jeg valgte det stabile. Først og fremst fordi jeg syns selv jeg fortjener noe forutsigbart og kjærlig. Livet generelt er fullt av utfordringer og jeg ønsker ikke å ha masse utfordringer på hjemmebane i tilllegg. Han jeg er med elsker jeg, og kan se for meg et liv med han resten av livet.

Tvillingsjelen min har jeg aldri vært sammen med, men vi har vokst nærmere og nærmere hverandre de siste årene og funnet ut av at vi er dette, på grunn av alle rare tilfeldigheter, tingene vi begge har jobbet med etter å ha truffet hverandre osv. Du skjønner nok hva jeg mener, selv om ikke alle skjønner konseptet «tvillingsjeler». En tvillingsjel er ikke nødvendigvis det du skal ende opp med, men det som skal utfordre deg og få deg til å vokse, på en helt annen måte enn en «livspartner» gjør. 🙂 

Jeg er ikke veldig spirituell av meg, men jeg skjønner hva du mener..

 

Anonymkode: 1d47c...77e

[AnonymBruker]

Over her.. ikke stjelevenner, men sjelevenner 😅

Anonymkode: 1d47c...77e

[AnonymBruker]

Husk at berg-og dalbaner hvor det skapes negative følelser, gjør at det gode følelsene forsterker. De er ikke nødvendigvis annerledes, men farget av kontrasten fra dårlig til bra, slik at du føler "det bra" er mye bedre enn det egentlig er. At det i bunn og grunn egentlig er samme følelse som er jevnt over i et trygt og stabilt forhold. 

Anonymkode: 76725...7e7

[AnonymBruker]

Hva folk legger i tvillingsjel og det der er veldig forskjellig ser jeg. 

Jeg er også redd jeg ikke skal oppleve denne intense forelskelsen. Har gjort det før, men av diverse grunner ble det ikke oss. 
Det er ikke sikkert det er for sent, men jeg føler mer og mer det er bortastet å håpe det skal ordne seg, får bare leve livet og se hva som skjer. 

Når mener du som skriver man bare opplever dette som ungdom at dette skal stoppe da? Jeg har opplevd det nylig selv om jeg er sent i 20-årene. 
Men første gang oppleves kanskje mest da man ikke har følt det før. 

Anonymkode: b25d9...030

[AnonymBruker]

Hun som skrev over her som også har møtt en tvillingsjel.

For min del har jeg hatt stormende forelskelse, det hadde/har jeg ikke med tvillingsjelen min. Det var en relasjon som var veldig intens, med flere år fra hverandre og som vokste seg sterkere for hvert år som gikk. Han og jeg har aldri vært sammen, men for oss begge har det vært veldig intenst. Vi har aldri vært negative for hverandre, men vi har speilet mye av det vi begge trenger å jobbe med i oss selv. Vi elsker hverandre, på en merkelig måte. 

Jeg har hatt stormende forelskelser med menn som har vært helt feil for meg. Han jeg er med nå, er jeg med fordi jeg har lært ekstremt mye opp igjennom årene. Jeg vet hva jeg ønsker, fortjener og hva jeg selv ønsker å gi. 🙂 

Anonymkode: 1d47c...77e

[Knirke]

47 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er en 25 år gammel singel kvinne og jeg tenker som deg, at det er flere jeg sikkert kunne blitt sammen med, men jeg er redd for at jeg kommer til å angre på det. Jeg har 2 ekser som jeg har sånn tvilligsjel følelse med, elektrisk energi og sprudlende forelskelse.. på grensa til smertefullt fordi det var så mye følelser, men det var jo fantastisk. 

Jeg har fortsatt denne følelsen for demz spesielt han siste. Det er 2 år siden det ble slutt, men forelskelsen er der like sterkt fortsatt. 7 år siden jeg møtte han første gang og det kjentes ut som om jeg skulle svime av. 

Jeg tror ikke det er som noen her sier at det hører ungdommen til, jeg er jo 25 og har fortsatt fidde følelsene.. 

Jeg er livredd for å ikke møte en ny jeg ikke får disse følelsene for. Da forblor jeg heller singel hele livet enn å skuffe meg selv OG han, med en sånn halvhjertet forhold. 

Anonymkode: 97dff...950

Du er 25! Du er jo fortsatt ung😉

Jeg har vært forelsket tre ganger, senest da jeg 25, men ingen av gangene ble forelskelsen gjengjelt. Jeg hadde kjærlighetssorg i et helt år etterpå (x 3😵). Der og da trodde jeg at det var mannen i mitt liv, men i etterkant har jeg jo innsett at jeg ikke hadde passet sammen med noen av dem. Det er nesten flaut å tenke på hvor sterkt jeg ønsket å være sammen med dem, og nå ser jeg jo at det er tre helt vanlige fyrer.

[AnonymBruker]

24 minutter siden, Knirke skrev:

Du er 25! Du er jo fortsatt ung😉

Jeg har vært forelsket tre ganger, senest da jeg 25, men ingen av gangene ble forelskelsen gjengjelt. Jeg hadde kjærlighetssorg i et helt år etterpå (x 3😵). Der og da trodde jeg at det var mannen i mitt liv, men i etterkant har jeg jo innsett at jeg ikke hadde passet sammen med noen av dem. Det er nesten flaut å tenke på hvor sterkt jeg ønsket å være sammen med dem, og nå ser jeg jo at det er tre helt vanlige fyrer.

Okei, men jeg er ikke en tenåring fullt av hormoner som noen mente at hadde skylden. Kvinner endrer seg sjeldent så mye i følelseslivet og hjernen etter fylte 20 år. Hvor gammel må man være da mener du? For at disse sterke følelsene skal slutte å komme? 50? Man er jo fortsatt "ung" da også liksom. Trodde også at tråden handlet om unge mennesker jeg. Ts er jo 27 år. 

Anonymkode: 97dff...950

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det ligger nok noe i det du sier, men du tror kanskje ikke på sjelevenner og tvillingsjeler?

Anonymkode: 6ba73...3c2

Sjelevenner og tvillingsjeler . Rart at du skulle møte begge deler? Tviler på at du har møtt begge deler, det er ikke ofte du møter en sjelevenn eller tvillingsjel og det er forelskelse ut av det. Da kjenner du kjærlighet og en følelse av noe dypere noe, men ikke typisk sexuell kjemi. 

Anonymkode: 69879...a28

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så sykt igjen TS. Jeg er også sammen med en fyr jeg har «vanlig kjærlighet» for. Med eksen så var det helt intenst med følelser i fire år. Vi hadde også mere opp og nedturer, for han var en lidenskapelig type som hadde litt mer temperament. Men vi kranglet nesten aldri de siste 3 årene. Likevel hadde jeg mye sterkere forelskelse for han enn med nåværende kjæreste. 

Nåværende kjæreste har alt jeg ser etter i en mann og er mannen jeg «fortjener» (altså en bra fyr og ikke en drittsekk). Men i blant så lurer jeg på om jeg vil bli lykkelig av å være med han resten av livet. Jeg elsker han, og vi er sykt kosete og ser ut som et nyforelsket par sammen. Men jeg har aldri følt noen sterk forelske med han. Det gikk mer fra å være glad i han til å elske han. :s men noen sjelevenn har jeg ikke møtt før. Tror jeg.

Anonymkode: ec98c...c14

[Egenskap]

Har man gjort det slutt, så har man gjort det slutt. Det kommer ikke til å fungere igjen. Sorry.

[Fru Uperfekt]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Okei, men jeg er ikke en tenåring fullt av hormoner som noen mente at hadde skylden. Kvinner endrer seg sjeldent så mye i følelseslivet og hjernen etter fylte 20 år. Hvor gammel må man være da mener du? For at disse sterke følelsene skal slutte å komme? 50? Man er jo fortsatt "ung" da også liksom. Trodde også at tråden handlet om unge mennesker jeg. Ts er jo 27 år. 

Anonymkode: 97dff...950

Måtte bare hoppe inn og si at hjernen først er ferdig utviklet rundt 25 års alderen.

 

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg innbiller meg at disse vanvittig, sterke forelskelsene er noe som hører ungdommen til når vi er fulle av hormoner, og at man kanskje ikke vil oppleve det etter hvert som man blir eldre - men det er sikkert noen her som vil si jeg tar feil (og det kan det godt hende jeg gjør). 

Anonymkode: 53f8d...cc2

Kjærlighet og forelskelse utløser de samme hormonene når vi er unge som gamle heldigvis. Det er vel heller måten vi klarer å forholde oss til det som fysisk skjer med oss i en forelskelse.

Selv opplevde jeg min sterkeste forelskelse noen sinne som 49 åring. Kunne ikke sammenliknes med da jeg var ung. Mye sterkere og deiligere! Jeg har et par venninner på min alder som også har opplevd det samme. Vent å se 😉

Anonymkode: 3e6dd...707

[FrodeF]

Gjør det slutt. Du kommer til å savne de følelsene så mye at det vil ødelegge deg om dere er sammen.

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd å finne tvillingsjelen min. Det var helt magisk, for vi var så vanvittig like. Han fikk meg til å føle meg helt fantastisk. Vi kunne fortelle hverandre hva den andre tenkte, likte de samme tingene, og jeg trodde dette måtte være den største kjærligheten. Da han etter noen måneder kysset meg og vi var litt fysisk nære, skjønte jeg gradvis at jeg ikke var tiltrukket på riktig måte. Dette er noen år siden, men siden har han slitt veldig med å komme seg videre, kanskje nettopp fordi tvillingsjeler er vanskelig å finne. Jeg har tatt meg i å savne den intense mentale nærheten i senere forhold, men så er det andre ting som også er viktige. Det gjelder å fokusere på hva man får i et forhold, ikke hva man savner. Men man må jo samtidig spørre seg om manglene ved forholdet er noe man vil leve med resten av livet. 

Anonymkode: 8efe5...34b