Gifte seg med «vanlig kjærlighet» etter man har opplevd sjelevenner

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det ligger nok noe i det du sier, men du tror kanskje ikke på sjelevenner og tvillingsjeler?

Anonymkode: 6ba73...3c2

Jeg tror på Sjelevenner og er ei gift dame på 14nde året. Jeg møtte min sjelevenn for to år siden og det har snudd opp ned på livet mitt. Jeg visste knapt hva en sjelevenn var før jeg traff han. Han er jo dessverre også gift, så vi kan ikke handle på det vi opplever. Men det er intenst, en ekstrem kjemi, det gnistrer og bare vi er inntil hverandre så er det elektrisk. Snakker så godt sammen, er så like. Vi vet begge at vi ville hatt det utrolig fint sammen, vi ville vært kjærester om situasjonen var annerledes. Vi sliter med å akseptere at det er som det er og skulle gjerne hatt hverandre. Det betyr ikke at vi ikke er gla i den vi er gift med, for det er vi begge. 

Hadde jeg visst hva jeg "burde" ventet på så hadde jeg gjort det. En sjelevenn er helt helt spesielt. Man bare vet. 

Ønsker deg lykke til med valget og har enorm forståelse for at dette er vanskelig. Lov meg å ikke gå for nest best. 

 

Anonymkode: 530d6...df3

[Thyra]

Sterk forelskelse og lidenskap er vel ikke det samme som å være sjelevenn? Forelskelse og lidenskap kan gå over, sjelevenner er for alltid. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, Fru Uperfekt skrev:

Måtte bare hoppe inn og si at hjernen først er ferdig utviklet rundt 25 års alderen.

 

Ja, for menn. 

Anonymkode: 97dff...950

[a l'orange]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg er en 27 år gammel kvinne. Jeg er forlovet med en fantastisk mann. Jeg elsker han virkelig, men det har ikke vært denne nesten grensesprengende kjærligheten som jeg har opplevd med mine tidligere kjærester.

Begge mine 2 tidligere forhold har vært sjelevenner (ene var tvillingsjel) Det var ekstremt intenst og elektrisk kjemi. Det var som et lynnedslag når vi først møttes. De forholdene var ikke stabile, og var som en berg og dalbane. 

Min forlovede er leder i et stort firma, har veldig god økonomi, og er en stabil mann som definitivt holder meg jordnær. Han er veldig attraktiv og vi har et kjempebra sex liv. Og han har en kjempegod og stabil familie som vi er kjempenære med. De vil alltid stille opp! Slik var det ikke med mine ekskjærester, han ene hadde en like dysfunksjonell familie som min egen og han andre sin familie bor i utlandet (hvor han også ble født)

Problemet er bare at jeg er redd for å savne de sterke følelsene, og angre på at jeg ikke ventet på en sjelevenn. Jeg er redd for å savne ekskjærestene mine når vi får dårlige perioder i ekteskapet! Har noen vært i samme situasjon selv? Det er bare de siste par dagene jeg har tenkt litt over dette... 

Anonymkode: 6ba73...3c2

Min utheving.

Dette handler, slik jeg er det, ikke om verken hormoner eller tvillingsjeler eller hvor utviklet hjernen din er, det handler om at mennesker er forhåndsinnstilt på hvordan de forelsker seg. Mennesker forelsker seg og kjenner en intens tiltrekning når de møter noe de kjenner igjen fra tidlig oppvekst. Hva som skjer med oss helt fra fødselen av, påvirker hvor trygge vi blir på andre mennesker. Allerede i 4-5 års alder dannes seksuelle tenningsmønster. Jeg vil tro at det ‘emosjonelle tenningsmønster’, hvis man kan kalle det det, kommer omtrent like tidlig. 

 

«Det var ekstremt intenst og elektrisk kjemi. Det var som et lynnedslag når vi først møttes. De forholdene var ikke stabile, og var som en berg og dalbane.»

Et menneske med en stabil oppvekst ville antageligvis reagert helt motsatt på dine ekser, og løpt i motsatt retning. De ville ha tenkt på det som helt forferdelig.

Et menneske med stabil oppvekst ville gjengjeld kunne hatt det samme kicket som du beskriver over her, på noen som er som han du er med nå. De ville ha tenkt på det som en tvillingsjel-opplevelse.

 

Så da er spørsmålet; Er man dømt til å være sammen med noen som man produserer det samme gamle dramaet med?

Jeg tror ikke det.

Jeg tror man kan få til stabilitet i voksen alder, selv om man er vokst opp med ustabilitet. Men jeg tror det betinger;

1. At man tar et alvorlig oppgjør med sin egen hang til å hekte på drama, og behandler «drama-elementene» som en slags usunn rus, slik at man blir dette bevisst, tar en avgjørelse om å holde seg unna, og hvorfor man gjør det. 

2. At man jobber iherdig med sitt eget reaksjonsmønster. Dersom man har vokst opp med ustabilitet, og har funnet seg en stabil kjæreste, og man ønsker seg et stabilt forhold, så må man innse at det er ‘ens egen verden det er noe feil med’ og be kjæresten om å lære hvordan man gjør det riktig.

Begge deler kan være forferdelig vanskelig!

Så hvorvidt man klarer det, handler i stor grad om hvor god du er til å se deg selv og forholdet ditt utenfra, og forholde deg til dine egne bestemmelser, selv de gangene følelsene herjer. 

 

En slik tankerekke kan være;

«Uff, jeg har det helt forferdelig nå, i ekteskapet til denne kjedelige herr Perfekt!

Kanskje det ville være bedre om jeg hadde vært sammen med en av disse grensesprengende herr Drøm eller herr Stim!

Wow! Ja, det ville det nok!

Kanskje jeg skal rett og slett ta opp kontakten med de, og høre hvordan det går? Det er jo helt uskyldig, la meg gjøre det, det hørtes ut som en god idé...

- SKRENS! -

...akkurat dette har jeg jo gått gjennom i tankene med meg selv. Hva var det jeg kom frem til?

Jo, det jeg kom frem til var at med herr Drøm og herr Stim så er det ALLTID drama. Ikke bare en gang i ny og ne, men ALLTID! Det jeg opplever nå, med herr Perfekt, er det samme som jeg ALLTID opplevde med de to andre.

De sterke følelsene jeg savner, er ikke ekte kjærlighet, det er en ILLUSJON.

Det vil derfor ikke bli bedre av å være med disse to, det vil bli VERRE!»

[a l'orange]

Har - som vanlig, når temaet er interessant nok - enda mer på hjertet!  

Det var bare en formulering jeg brukte i en annen tråd, som jeg kom på nå, og det var at «vi velger den kjæresten som bekrefter det synet vi har på oss selv».

Synes vi at vi selv fortjener å bli behandlet bra, så vil vi velge en kjæreste som behandler oss bra.

Synes vi at vi selv fortjener å bli behandlet mindre bra, så vil vi velge en kjæreste som behandler oss mindre bra.

Grunnen til at man velger dramatiske personer er ofte fordi disse får oss til å føle at «vi er den personen som kan ordne opp og passe på».

Mens kjæresten din er en «som selv ordner opp og passer på».

Du mister, med andre ord, din rolle som omsorgsperson.

Du blir den som nyter godt av andres omsorg, i stedet for å være den som stadig må yte omsorg. 

Denne følelsen blir nesten å sammenligne med den rastløsheten jeg ser hos de som har barn som forlater redet, eller som pensjonerer seg fra en jobb de har hatt i alle år.

Plutselig er det ikke bruk for de lengre.

Hva skal de nå finne på?!

Mange går litt på veggen av å miste en del av sin egen identitet. 

Så et tips fra meg til deg, er at du tenker gjennom dette, og formulerer disse følelsene for deg selv, og kanskje også for kjæresten din. Kanskje det finnes et slags område som du kan få fortsette å bruke de evnene du har opparbeidet deg, slik at du føler det fremdeles er «bruk for deg».

Klarer dere å finne et slikt område hvor du har noe å gi, og som han kan få noe ut av, så kan det i beste fall føre til de samme gode følelsene av «tvillingsjel», men uten at man må ha den belastende «berg-og-dalbane-følelsen» i tillegg. 

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg er en 27 år gammel kvinne. Jeg er forlovet med en fantastisk mann. Jeg elsker han virkelig, men det har ikke vært denne nesten grensesprengende kjærligheten som jeg har opplevd med mine tidligere kjærester.

Begge mine 2 tidligere forhold har vært sjelevenner (ene var tvillingsjel) Det var ekstremt intenst og elektrisk kjemi. Det var som et lynnedslag når vi først møttes. De forholdene var ikke stabile, og var som en berg og dalbane. 

Min forlovede er leder i et stort firma, har veldig god økonomi, og er en stabil mann som definitivt holder meg jordnær. Han er veldig attraktiv og vi har et kjempebra sex liv. Og han har en kjempegod og stabil familie som vi er kjempenære med. De vil alltid stille opp! Slik var det ikke med mine ekskjærester, han ene hadde en like dysfunksjonell familie som min egen og han andre sin familie bor i utlandet (hvor han også ble født)

Problemet er bare at jeg er redd for å savne de sterke følelsene, og angre på at jeg ikke ventet på en sjelevenn. Jeg er redd for å savne ekskjærestene mine når vi får dårlige perioder i ekteskapet! Har noen vært i samme situasjon selv? Det er bare de siste par dagene jeg har tenkt litt over dette... 

Anonymkode: 6ba73...3c2

Jeg har vært i slike forhold. Stormfulle, lidenskapelige, berg og dalbane forhold med mye bra sex. 

Nå er jeg i et forhold med en trygg, god fantastisk mann som har alt og likner din mann. Alt på plass, stabil, trygg, økonomisk trygghet, fin familie.

 

Jeg ville aldri byttet han ut mot det andre. Savner ikke de andre forholdene i det hele tatt.

Heller det trygge enn det utrygge. 

Anonymkode: 3cd34...f79

[AnonymBruker]

Jeg giftet meg med min tvillingsjel i en alder av 28. Hadde aldri opplevd lignende før. Har tidligere vært i et lengre parforhold som var uten de sterke følelsene og det ble veldig trist etter hvert. Jeg kunne aldri tenke meg å gifte meg med noen uten disse altoppslukende følelsene. Og jeg tror aldri jeg finner det igjen om dette ikke skulle vare. Jeg synes ikke man skal slå seg til ro med mindre.

Anonymkode: a9257...c1c

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Heller det trygge enn det utrygge. 

Anonymkode: 3cd34...f79

Enig men et forhold med en sjelevenn trenger da overhode ikke være utrygt. Tvert imot vil jeg si. Det inkluderer bare sterkere følelser. 

Anonymkode: 530d6...df3

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig men et forhold med en sjelevenn trenger da overhode ikke være utrygt. Tvert imot vil jeg si. Det inkluderer bare sterkere følelser. 

Anonymkode: 530d6...df3

Hos oss ble de altfor sterke følelsene til en eksplosjon noen ganger og mye utrygghet. Men det trenger ikke være slik for alle. 

Anonymkode: 3cd34...f79

[AnonymBruker]

Men har dere som skriver her lest om forskjellene på en sjelevenn og tvillingsjel? Typ soulmate i forhold til twin flame? 🙂 Det er ganske interessant.

Anonymkode: 1d47c...77e

[Fru Uperfekt]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, for menn. 

Anonymkode: 97dff...950

Beklager men det er ikke kjønnsbestemt

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men har dere som skriver her lest om forskjellene på en sjelevenn og tvillingsjel? Typ soulmate i forhold til twin flame? 🙂 Det er ganske interessant.

Anonymkode: 1d47c...77e

Nei kan du fortelle?😊

Anonymkode: 530d6...df3

[Virrevirrevapp]

Det er mange typer kjærlighet.

Noen tilbringer ungdommen med en som de egentlig kjeder seg ihjel med. Andre har fantastisk pasjon og ikke noe vennskap. Andre igjen finner både trygghet og spenning i samme person, men så fungerer det av ulike grunner ikke like godt over tid. Noen gifter seg med han fra videregående som spiller gitar og har det bare skjønt og fint. Og mange, mange andre varianter. Det er vanskelig å sammenlikne kjærligheta, for man er så forskjellige og vil ulike ting, og forandrer seg gjennom livet også. 

En opplevelse av å finne en sjelevenn, tvillingsjel kommer gjerne når man deler en del sentrale personlighetstrekk. Og det er jo ofte ikke noe folk bevisst ser etter, man har fokus på utseende, interesser, forsørgelsesevne eller snillhet. Men det er viktig for mange å føle at de blir gjenkjent, på et vis, som noe anna enn andre med tilsvarende ytre og indre kvaliteter. 

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Husk at berg-og dalbaner hvor det skapes negative følelser, gjør at det gode følelsene forsterker. De er ikke nødvendigvis annerledes, men farget av kontrasten fra dårlig til bra, slik at du føler "det bra" er mye bedre enn det egentlig er. At det i bunn og grunn egentlig er samme følelse som er jevnt over i et trygt og stabilt forhold. 

Anonymkode: 76725...7e7

Dette! Ustabile Berg og dalbane forhold gjør at når man har det skikkelig dårlig en periode vil det minste lille tegn på forbedring utløse masse endorfiner og dopamin (dette er min teori) slik at følelsene føles vanvittig sterke. Kroppen spiller oss ett puss...JEG tror dette er ett slags overlevelsesinstinkt man har fra den tiden man rådet lite over egen skjebne, slik at man skulle klare seg i dårlige tider. Man hadde det «berusende» gode å se fram mot. Som sagt, dette er min teori, hehe. Har vært i ett svært intenst Berg og dalbane forhold i mange år, og skjønte etterhvert at de små tingene jeg følte var SÅ store egentlig var selvfølger i ethvert normalt og godt forhold! 

Anonymkode: 057c2...ad3

[AnonymBruker]

For noen er dette med sterke følelser i store svingninger avhengighetsskapende. Jevnt over er man da mer ulykkelig og frustrert, men man har virkelig følelsen av å LEVE. Og det er intens lykkefølelse når det er bra.

Et jevnt godt og stabilt forhold kan virke kjedelig etter noe slikt, men det er ikke reelt å få like intens lykkefølelse i et stabilt godt forhold, og at det skal være slik hele tiden. Det kan være dype følelser, men det er ikke svingningene som gir kontrastene, og det er kontrastene som gjør at følelser er helt vanvittig i berg-og dalbane forhold. 

Det man husker best etter slike forhold er likevel det intense positive. Man savner det, som en narkoman savner rusen. Glemmer nedturene, som er minst like mye, og ofte mer dominerende. Og årsaken til at man ikke orket det mer. 

Å jakte på det fører stort sett bare til mer ulykke, og nye brudd. 

 

Anonymkode: 7bf3b...6e3