Noen som har vært med på avliving av katt (eller andre dyr) hos dyrlege?

[AnonymBruker]

Kortversjon av tråden, hvis folk bare vil svare:
Kan noen forklare litt om hvordan deres opplevelse var? Både teknisk sett, men også emosjonelt?
Ventet dere lenge før første sprøyte ble satt? Hvor lang tid tok det til neste sprøyte kom?
Fikk dere tid alene med dyret?
Og hvordan taklet dere opplevelsen? Var det ukontrollerte tårer, eller klarte dere å holde maska?
Og hvordan er det med betaling, betaler man før man avliver dyet eller betaler man etterpå?

For litt over 2 mnd. siden gikk pusen min fra å være frisk og rask til å være slapp og svak. Tok han med til dyrlege, og det viste seg at han hadde alviorlig nyresvikt. Nå har vi prøvd alt, men han blir bare verre og verre. Dyrlegen ga han et par dager til, før vi eventuelt måtte ta avgjørelsen.

Det er så knusende hjerteskjærende at jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å overleve. Han har vært bestevennen min i snart 9 år. Samtidig så synes jeg ikke 9 år er gammelt nok. Han er virkelig verdens snilleste, mest forsiktige og tålmodige katt. Jeg drømte alltid om hvor snill han skulle være med våre fremtidige barn, og hvor mye han hadde elsket det nye huset vi snart skal få. Han er så morsom, så fin og god, og ikke minst kjempesnill mot andre dyr. Han elsker de andre kattene våre. Når de kommer inn fra utsiden, kommer han alltid løpene mot de for å hilse på de, mens han mjauer og begynner å vaske de. Når han vil ha kos putter han forsiktig poten på ansiktet ditt. Han elsker både klemmer og nusser. Når han vil opp i fanget ditt "prikker" han deg forsiktig på låret, for å si ifra at "nå kommer jeg!"

Jeg har hatt nesten to måneder på meg på å forberede meg på at han blir borte. Men noe jeg ikke har klart å forberede meg på er selve avlivingen. Jeg har aldri vært med på avliving før. Og jeg er livredd for at jeg kommer til å knekke helt sammen. Ikke bare er det flaut, men det er slitsomt. Jeg har ikke mulighet til å ta meg noe særlig med fri fra jobb: Kanskje får jeg 1 dag, maks... Jeg ønsker så gjerne å bare overleve det hele, så kan jeg gråte så mye jeg orker når jeg kommer hjem.

Men hvordan skal jeg klare det hvis jeg skal også bære med meg min døde bestevenn ut døra til kontoret? (Han skal begraves hjemme, ikke kremeres.) Og andre dyrlegetimer betaler man jo for etter timen. Blir det det samme her? Må jeg stå å smile høflig og småsnakke mens gråten presser seg på?

Jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal klare dette. Hjertet mitt er helt, helt knust... Og den dyrlegetimen som virker mer og mer sannsynlig skremmer meg.

Anonymkode: f19a4...080

[AnonymBruker]

Avlivet av ilderne mine hos dyrlegen.

Dyrlegen tok oss imot, tok oss med inn på et eget avlivingsrom med tente lys og sofa som jeg satte meg i. Dyrlegen forklarte vennlig hvordan det foregikk, og så ga første sprøyten som er bedøvelse. Så forlot veterinær rommet, jeg fikk 10-15 minutter med dyret mitt sovende i armene før dyrlegen kom for siste sprøyten. Jeg gråt til jeg nesten ikke fikk puste og var knust i dagesvis etterpå. Å avlive dyr ER forferdelig, men å gjøre det hos dyrlege som viser omsorg og forståelse er veldig fint.

Anonymkode: 0b0c4...f90

[AnonymBruker]

Vi måtte avlive vår kjære pus da han var 16 år. Det var selvfølgelig helt fryktelig.

Det vi angret på, og som vi ikke visste, var at dyrlegen kunne ha kommet hjem til oss med sprøytene. Pusen vår virkelig hatet bil, var livredd hver gang vi måtte kjøre til dyrlegen, og den siste gangen i bil var så hjerteskjærende. Lille søte pusen som var livredd og ikke visste at dette var slutten. Begynner å gråte nå når jeg tenker på det, selvom det er 4 år siden. 

Så jeg ville absolutt valgt at dyrlegen skulle komme hjem til oss hvis jeg visste at det var mulig, så hadde pusens siste minutter ikke vært så fryktelige. 

Føler med deg  

Anonymkode: dcf62...2ad

[AnonymBruker]

Avlivet begge av* ilderne mine skal det være

Anonymkode: 0b0c4...f90

[AnonymBruker]

Det er tungt, og veterinæren forventer selvsagt ikke småprat og at du er blid. De vet at det er tøft og de fleste dyrleger er også svært dyrekjære og synes også at det er en tung og alvorlig handling og viser masse respekt. 

Dyret får først medisin som gjør at de sovner, nesten som i narkose. Når de får avliving er de derfor helt som i narkose og vet ikke hva som skjer. Jeg fikk holde katten min. Det var utrolig tøft når jeg kjente han ble livløs. Dyrlegen la ham pent i sovende stilling i transportburet, og jeg tok han hjem i dette for å begrave. 

Og jeg betalte, husker ikke hvor mye, men var et par-trehundre kroner. 

Anonymkode: 945f8...c79

[Gjest Parkeringsvakt]

Du må ikke smile høflig, nei, dyrleger er vant til sorg rundt avliving av kjæledyr og det er hardt for de fleste. Selv hardbarka menn kan felle noen tårer når de sier farvel med en gammel venn. Du kan sannsynligvis be dyrlegen om å sende deg regningen om hun har adressen din lagret, om du syntes det er for vanskelig å stå i resepsjonen og vente. Jeg hadde nok ringt på forhånd og sjekket at de hadde den infoen de trengte slik at jeg kunne gå rett hjem etterpå. Å være trist i et venterom fult av andre mennesker er ikke noe jeg ville likt. 

I mittt tilfelle var det ganske trist. Katten jeg hadde var redd (han hadde en alvorlig skade så han måtte akutt avlives) og klatret rundt halsen min for å få klem. Men det er jo ikke slik at man begynner gråte ukontrollert, men noen tårer ble det. Syntes prosessen tok litt for lang tid, katten fikk litt for lite bedøvelse og måtte få en sprøyte til. Men utenom det så foregår det sannsynligvis slik du ser for deg. Den får bedøvelse, venter til katten slukner, så settes det en sprøyte som dreper. Tror min ble barbert rundt der man satte sprøyten etter den var bedøvd (?)

Jeg tror kanskje katten kan få rykninger i løpet av selve prosessen/ etterpå? Det skjedde ikke her, men om det kan skje er det greit å være bevisst på slik at om det skjer, så vet du at katten ikke er våken og kan ikke føle det. 

Det er en ganske trist prosess, men etterpå kan ikke katten føle på noe vondt mer, og etter en stund så vil du også føle mindre trykkende på at det er trist. Etter en stund er det viktig å minne seg på de gode minnene når man tenker på katten, slik at man ikke blir trist hver gang man husker den.

Endret 21. mai 2019 av Parkeringsvakt

[AnonymBruker]

På de fleste klinikker tar de betalingen først (når det gjelder avliving). Og det er nettopp på grunn av at det er vanskelig for eiere å stå i resepsjonen sammen med både ansatte og kanskje andre kunder. Og dersom dette ikke gjøres på automatikk, så kan du si ifra til resepsjonisten at du ønsker dette. Det er fullt forståelig.

De ansatte har også stor forståelse for sorgen din. Selv om dette er noe som gjøres daglig på dyreklinikker så er det ikke med glede at dyrlegene avliver dyr. De er også der for deg om du trenger en skulder å gråte på eller å lufte noen tanker. De er ikke glade i kun dyrene, de fleste på en dyreklinikk har mer kontakt med mennesker og dyreeiere enn med dyr faktisk.

Under selve avlivingen kan det hende som en person over sier at katten får kramper, eller at avføring og urin kommer ut. Katten får først en innsprøyting av bedøvelsesmiddel. Så kan du få litt tid alene med katten om du ønsker det. Den siste sprøyten er "dødssprøyten" som avliver katten.

Anonymkode: 8c4fd...683

[AnonymBruker]

I en perfekt verden hadde jeg valgt dyrlege som kom på hjemmebesøk. Men det var det ikke da.

Hadde avtalt med dyrlege om at vi kom på kontroll. Var det ikke bedring skulle dyret bli avlivd. Ble en rask helsekontroll. Bekreftet at her var det ikke forbedring og dyret var for svak til å ta mere prøver. Fikk så den tiden jeg ønsket til å kose før dyret fikk høy dose avslappende. Hele tiden med dyret i armene. Fikk den siste sprøyta da dyret var borte i søvn/bedøvelse. 

Fordi vi har flere dyr så er vi ofte hos dyrlegen. Var veldig glad de har mulighet til å oppbevare reiseburet til jeg har nytt besøk der. Er veldig forferdelig å dra hjem med et tomt bur.

Anonymkode: 81178...8a2

[AnonymBruker]

😭💔 jeg fikk tårer i øynene av dette... jeg har avlivet 2 puser de siste 8 mnd... jeg har skrevet innlegg om det her før... jeg har 2 helt forskjellige opplevelser av avlivningene fordi det var 2 forskhellige vetrinærer. Skulle aldri brukt den første vetrinæren og har nesten lyst til å råde folk ifra å avlive dyret sitt der. Vetrinæren var kald og kynisk og jeg fikk ikke være alene med katten, jeg fikk kose med henne imens jeg hylgråt og knakk sammen på gulvet i sånn 3 minutter før han sa: "sånn, nå må vi nesten bare gjøre det". Han hadde ingen empati.. men jeg fikk sitte på gulvet med henne i fanget imens hun sovnet inn. Det var en ganske traumtisk opplevelse faktisk. Måtte betale alt med en gang han hadde søren meg hastverk med alt. Håper bare av gullet mitt ikke følte det sånn 💔

Pga dette dro jeg selvfølgelig ikke dit med pus nr 2. Hos denne vetrinæren så var hun omsorgsfulle og jeg var gråtkvalt igjen, hun kom med støttende ord og tok seg goood tid og virket oppriktig lei seg på mine vegne, men betrygget meg med at dette ikke var min feil og at det er det beste for pusen. Hun satt den første sprøyta og lot meg være alene med han til han sovnet. Så kom hun inn ca 10 minutter senere for å sette den avgjørende sprøyta, da pratet hun igjen en stund med meg før hun gjorde det, så fikk jeg han på fanget mitt på en stol. Når alt var gjort og etter at jeg hadde fått grått ferdig med ansiktet i pelsen hans, så diskuterte vi nøye igjennom om jeg ville gravlegge, kremere osv. Så fikk jeg tilsendt regning på det senere og de ordnet med forsikringer og alt. Dette føltes mye bedre og det var en "lettere" avlivning følelsesmessig enn med hun første pga hvordan vetrinæren var❤

Anonymkode: 74b09...849

[AnonymBruker]

var en vakker opplevelse. Se noe av det kjæreste man har få lov å slippe smerter mer. Hund på 14 år som fikk kreft..

Kom inn, betalte, fikk et rom der vi satt på gulvet. Hunden fikk beroligende. Kos og klemmer i 15 min før siste sprøyte Hunden sovnet stille og rolig på fanget. 

Anonymkode: 809c3...da5

[Nuttery]

Da vi avlivet vår jente (rundt 2010) kom dyrlegen hjem til oss i lunsjen, slik at hun fikk dø hjemme. Vi lå på badet på masse myke dyner og håndklær og koste. Lunt og deilig med varmekabler og dempet belysning. Det var kjempefint (til tross for at det var helt forferdelig).

anbefaler å få det gjort hjemme hvis det er mulighet for det, tror det er best for dyret.

[AnonymBruker]

1 time siden, Nuttery skrev:

Da vi avlivet vår jente (rundt 2010) kom dyrlegen hjem til oss i lunsjen, slik at hun fikk dø hjemme. Vi lå på badet på masse myke dyner og håndklær og koste. Lunt og deilig med varmekabler og dempet belysning. Det var kjempefint (til tross for at det var helt forferdelig).

anbefaler å få det gjort hjemme hvis det er mulighet for det, tror det er best for dyret.

Dere avlivet en jente?!? 

Det er sikkert meningen å skulle ha skrevet "jentepus" eller noe, men det så litt bestialsk ut å bare skrive "jente".... høres ut som et menneskebarn dere avlivet.

Anonymkode: 56f1e...4e0

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere avlivet en jente?!? 

Det er sikkert meningen å skulle ha skrevet "jentepus" eller noe, men det så litt bestialsk ut å bare skrive "jente".... høres ut som et menneskebarn dere avlivet.

Anonymkode: 56f1e...4e0

Ja? Har et handyr. Hanbhar et navn men blir kalt Gutten. Et av hans mange kosenavn

Anonymkode: 81178...8a2

[Gjest Parkeringsvakt]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Dere avlivet en jente?!? 

Det er sikkert meningen å skulle ha skrevet "jentepus" eller noe, men det så litt bestialsk ut å bare skrive "jente".... høres ut som et menneskebarn dere avlivet.

Anonymkode: 56f1e...4e0

Uff da, overlevde du traumet?

[Nuttery]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere avlivet en jente?!? 

Det er sikkert meningen å skulle ha skrevet "jentepus" eller noe, men det så litt bestialsk ut å bare skrive "jente".... høres ut som et menneskebarn dere avlivet.

Anonymkode: 56f1e...4e0

Jeg trodde det var tydelig at tråden omhandlet dyr. Siden det også sto at det var dyrlegen som kom så tenkte jeg ikke noe på at det var rart.

[Chantielle]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan noen forklare litt om hvordan deres opplevelse var? Både teknisk sett, men også emosjonelt?
Ventet dere lenge før første sprøyte ble satt? Hvor lang tid tok det til neste sprøyte kom?
Fikk dere tid alene med dyret?
Og hvordan taklet dere opplevelsen? Var det ukontrollerte tårer, eller klarte dere å holde maska?
Og hvordan er det med betaling, betaler man før man avliver dyet eller betaler man etterpå?

Hei! Så leit å høre om pusen din! ❤️

Jeg har levd hele livet med hunder,og også noen katter. Verdens beste venner og som for meg har vært 'familiemedlemmer'.Medaljens bakside er at de ikke lever evig,og noen blir 'akutt' syke,huff det er vondt.

Jeg har ikke mulighet til å få veterinær hjem for avliving,ellers så hadde jeg valgt det.  Veterinærene tar både høyde for og tar hensyn til at dette er en veldig tung prosess for eieren.Mine veterinærer har tatt seg god tid. Snakket litt med meg osv. Jeg griner lenge før jeg kommer inn i det rommet hvor avlivingen skal skje.

Første sprøyte,som blir det samme som en bedøvelse for en operasjon etc,sovner dyret. Veterinæren lar meg få tid sammen med dyret mens virkningen av første sprøyte er inntrådt, og man ser at dyret sover godt. Tar ca 5-10 min,vanskelig å si helt konkret.

Veterinæren spør om jeg vil være alene med dyret,eller om jeg ønsker at vedkommende skal være der til døden har inntruffet. Veterinæren lytter på hjertet og konstaterer at dyret er dødt.

Holde maska i slike omstendigheter,er jeg ikke god til,og jeg ser ingen grunn til at man skal forsøke på det heller. Veterinærer vet godt hvor tungt det er for eier. Det er 'lov' å gråte,hikste,uttrykke sin sorg. Og jeg personlig mener det er viktig også,for en selv, at man også kan få uttrykke det der og da.

Jeg har måttet avlive hunder som har blitt gamle,som har levd et godt liv osv; det var selvsagt veldig vondt å miste en god følgesvenn. I slike tilfeller har jeg vært 'forberedt',men det er like vondt og sørgelig for det.

Jeg har opplevd noen få ganger at sykdom har kommet helt akutt og hvor dyret har gått ifra'full vigør og frisk' til akutt syk og måtte avlives. Yngre dyr,hvor jeg på ingen måte kunne forberede meg. Ja...man får 'sjokk',jeg har grini og vært helt oppløst i tårer. 

Har snakket med veterinærene i ettertid og mumlet noe om at jeg har følt på at jeg har vært for emosjonell,kjent meg litt ''dum'. Har møtt 100% forstålelse. Èn ting er at man bør egentlig gi blaffen i hva andre evt. 'tenker' om ens reaksjon,en annen ting er at de fleste har faktisk større forståelse for de som viser hvor lei seg de er,enn de som sitter med 'stenansikt' og later som ingenting.

Du kan selv velge hvordan du vil betale,før eller etter. Jeg har stort sett betalt før,for etterpå synes jeg det blir mer vanskelig. 

Beklager et langt svar,men ville gjerne svare deg litt 'grundig' ,samt gi deg en klem.

[AnonymBruker]

Trådstarter her. Tusen takk for alle svar.

Pusen min ble dårligere mye fortere enn vi hadde trodd. Allerede i morges måtte jeg ordne med time. Spurte om å betale på forhånd, og fikk ordnet det. På vei til dyrlegen satt jeg å leste i tråden, prøvde å forberede meg på det som skulle skje; det som føles så feil. Å avlive noen jeg er så uendelig glad i, som jeg ville ha ofret livet mitt for.

Kanskje var det bare et tidsbedrag, men det kjentes ut som det gikk veldig, veldig fort. Kjentes ut som vi bare var inne i 5 minutter, men var vel nærmere 20. Jeg har alltid slitt med å gråte foran andre, samtidig som jeg i denne situasjonen har slitt veldig med å slutte å gråte når jeg først starter.

Så jeg klarte å holde tårene tilbake helt til mannen la pusen i bilen etter avlivingen. Da gikk det opp for meg at vi ikke skulle få ha ham med hjem igjen - sånn ordentlig, og kose med ham, gi ham godbiter og fortsette med behandlingen vi har jobbet så hardt med de siste månedene. Og da knakk jeg sammen. Jeg klarte å komme meg inn i bilen før jeg hulket i en halvtime på parkeringsplassen, stoppet en 20 minutters tid (nok til å kjøpe et par ting på butikken), før jeg begynte å grine igjen mens vi tok poteavtrykk, klipte av litt pels, tok masse bilder og begravde ham.

Dagen i dag har vært helt jævlig. Likevel ble jeg møtt med så mye ro og forståelse på dyrlegekontoret at det var kanskje den beste opplevelsen i hele dag.

Håper tråden kan hjelpe andre i lignende situasjon.

Anonymkode: f19a4...080

[AnonymBruker]

Uff dette var trist lesing. Håper du får en fin siste stund med katten din, og kanskje tenk på at han må få slippe før denne sykdommen blir verre. Jeg beklager på forhånd hvis du opplever mitt svar som ubehagelig eller støtende.

For noen år siden så avlivet jeg en av mine katter for akutt nyresvikt. Hun hadde hatt dårlig matlyst en periode og pelsen var ikke fin lenger, men etter helsesjekk å konsultasjon hos veterinær så var katten min «frisk», hun hadde bare litt tannstein.

Etter narkose og et tannstell så gikk det ikke mer enn et par dager før hun sluttet å spise, drikke eller gjøre noe som helst. Jeg lå på gulvet med en spiseskje med utvannet leverpostei og prøvde å overtale katten min om å få i seg noe å spise eller drikke. Men jeg kunne ikke få kontakt med henne, hun stirret i gulvet å virket hissig om jeg prøvde å ta på henne. Veterinæren sa jeg skulle vente til i morgen og fortsette å prøve å få i henne veske. 

Det var først etter en halv dag på jobb, veskebehandling og observasjon hos veterinær at jeg fikk beskjed om at katten hadde nyresvikt og jeg ble anbefalt avliving der og da.

Det eneste jeg husker fra veterinærbesøket er at katten satt sammenkrøket, fraværende og skalv når hun fikk bedøvelse. Den andre sprøyten syns jeg var ubehagelig, katten fikk rykninger og det så ut som hun vred seg i smerte, men jeg har lært i ettertid at katten ikke kan føle dødssprøyta.

Jeg slet med frustrasjon og skyldfølelse i mange måneder etterpå fordi katten hadde hatt så mye smerter og lidelse i slutten og jeg ikke hadde oppdaget dette før å avlivet henne mye tidligere.

Så det eneste jeg tenker nå når jeg hører om en katt som har nyresvikt er at avliving ikke bør vente. Uansett hvor trist og forferdelig det er for oss å miste vår beste venn, så er det bedre både for oss og dem å ikke utsette det. I min katt’s tilfelle... jeg skulle ønske hun hadde sluppet å leve så lenge med så mye smerte og vondt i kroppen. Skulle ønske at hun enda var seg selv, at hun kunne gi meg øyekontakt, spise leverpostei og bevege på kroppen sin.

Uansett, jeg håper ts fikk tatt farvel med sin kjære katt på en god måte og har forståelsesfulle mennesker rundt seg

Anonymkode: 49dc3...57c

[Clefable]

Utrolig lei, TS. Det er forferdelig når man mister dyr.

Jeg måtte avlive min katt for fire år siden. Da hadde hun allerede gått gjennom mange operasjoner for å fjerne kreftkuler de siste årene, og fjernet alt brystvev i håp om at kreften ikke skulle komme tilbake. Da den likevel gjorde det, anbefalte veterinæren å la henne slippe flere vonde operasjoner og rehabiliteringer. 

Kan noen forklare litt om hvordan deres opplevelse var? Både teknisk sett, men også emosjonelt?

Det er det vondeste jeg har vært med på. Katten min hadde vært med meg hele oppveksten, og å ta farvel var så smertefullt at jeg ikke kan beskrive det engang. Rent teknisk er det som en helt vanlig time, man blir hilst på og venter i venterommet, før dyrlegen kaller deg inn. Katten ble sluppet ut av buret på et bord, og fikk kos av både meg og veterinæren. Jeg fortsette å kose henne mens sprøyta ble satt, og håpet bare hun forstod hvorfor dette måtte gjøres... Hun malte til meg mens jeg gråt og godsnakka til henne så mye jeg klarte. 

Ventet dere lenge før første sprøyte ble satt? Hvor lang tid tok det til neste sprøyte kom?
Jeg kan egentlig bare huske en sprøyte. Dette var i England, så mulig det gjøres annerledes? Ellers så har jeg fortrengt det. Jeg tror veterinæren ga meg 5-10 minutter til å kose og klappe på pusen, før sprøyta ble satt. Etter det tok det bare 20 sekunder før hun sovnet inn.

Fikk dere tid alene med dyret?

Jeg fikk være alene med henne etter hun sovnet inn. Da satt jeg og holdt henne og gråt hysterisk i nærmere 40 minutter. Jeg ante ikke hvor lenge jeg var der, før jeg så på klokka etterpå, og fikk litt sjokk. Tiden stod stille for meg. 

Og hvordan taklet dere opplevelsen? Var det ukontrollerte tårer, eller klarte dere å holde maska?

Som nevnt over, var jeg helt hysterisk. Jeg tror veterinæren hadde veldig vondt av meg, prøvde finne noen som kunne ringes og ta meg med hjem, gi meg te osv. Jeg husker følelsen av å bære hjem det tomme buret hennes, og å bare falle sammen på senga og gråte i timevis. 

Og hvordan er det med betaling, betaler man før man avliver dyet eller betaler man etterpå?
Jeg mener huske jeg betalte etterpå. Det er mulig jeg fikk en fakura. 

[K.B.E]

Hvis jeg skal på avlivning for katten min kommer jeg nok til å gråte veldig. 

På 22. mai 2019 den 17.26, AnonymBruker skrev:

Trådstarter her. Tusen takk for alle svar.

Pusen min ble dårligere mye fortere enn vi hadde trodd. Allerede i morges måtte jeg ordne med time. Spurte om å betale på forhånd, og fikk ordnet det. På vei til dyrlegen satt jeg å leste i tråden, prøvde å forberede meg på det som skulle skje; det som føles så feil. Å avlive noen jeg er så uendelig glad i, som jeg ville ha ofret livet mitt for.

Kanskje var det bare et tidsbedrag, men det kjentes ut som det gikk veldig, veldig fort. Kjentes ut som vi bare var inne i 5 minutter, men var vel nærmere 20. Jeg har alltid slitt med å gråte foran andre, samtidig som jeg i denne situasjonen har slitt veldig med å slutte å gråte når jeg først starter.

Så jeg klarte å holde tårene tilbake helt til mannen la pusen i bilen etter avlivingen. Da gikk det opp for meg at vi ikke skulle få ha ham med hjem igjen - sånn ordentlig, og kose med ham, gi ham godbiter og fortsette med behandlingen vi har jobbet så hardt med de siste månedene. Og da knakk jeg sammen. Jeg klarte å komme meg inn i bilen før jeg hulket i en halvtime på parkeringsplassen, stoppet en 20 minutters tid (nok til å kjøpe et par ting på butikken), før jeg begynte å grine igjen mens vi tok poteavtrykk, klipte av litt pels, tok masse bilder og begravde ham.

Dagen i dag har vært helt jævlig. Likevel ble jeg møtt med så mye ro og forståelse på dyrlegekontoret at det var kanskje den beste opplevelsen i hele dag.

Håper tråden kan hjelpe andre i lignende situasjon.

Anonymkode: f19a4...080

Kondolerer å mye! Jeg forstår godt det var tungt. Jeg vil nok gråte mye når katten min dør, om det blir for seg selv eller avlivning.