Er jeg for storkrevende?

[AnonymBruker]

Krever jeg for mye?

Mannen min har hatt en arbeidsulykke, og er sykemeldt på grunn av det. 

Jeg synes ikke selv at jeg krever for mye av ham, men andre synes jeg er brutal og urimelig. (Det er to av uttrykkene som har blitt brukt)

Jeg ga ham to dager til selvmedlidenhet, mer tålmodighet har jeg ikke med sutring. ("Stakkars meg, med min uflaks vil jeg sikkert aldri bli frisk igjen")

Ellers forventer jeg at han tar hensyn til skaden, at han selv passer på at han ikke gjør noe han ikke bør gjøre (som å løfte), og at han selv gjør det han må gjøre for å bli bedre (gå turer, holder seg i bevegelse, men uten å belaste skaden).

Det er noen uker siden han ble skadet nå, smertene er nesten borte, og han er i fang med opptreningsfasen.

Det er vanskelig å beskrive hvordan det er her hjemme nå med bare noen få setninger, men jeg er normalt sett en ekstremt tålmodig person (med et unntak for sutring) og etter 30 års samliv på godt og vondt, har jeg aldri opplevd å måtte strekke tålmodigheten så langt som denne gangen.

I går klaget han igjen over å være sykemeldt, at han aldri kom til å bli frisk, at det var så mye han skulle ha gjort både på jobb og hjemne, og at han ikke kunne gå fordi det regnet. 

Da mistet jeg tålmodigheten. Jeg tar alt av jobb her hjemme på grunn av skaden, han har kun en jobb nå, og det er å gjøre det som må til for å bli frisk igjen.

  Så jeg hentet skoene, regnjakken, og sa at "du har en jobb nå, og beordret ham til en 10 minutters gåtur ut i regnet. (Litt fordi jeg behøvde en pause slik at jeg kunne gjøre mine oppgaver i fred, men mest fordi han må bevege seg for å bli bedre)

Da fikk jeg høre fra de andre i familien at jeg var brutal og urimelig.  Stakkars, han var jo skadet, hvordan kunne jeg være så slem mot ham? 

Er jeg virkelig så urimelig.

Anonymkode: b7527...c01

[solmåneogstjerner]

Forstår godt at du ikke liker sutring. Men er det slik at du skal 'gi ham' et visst antall dager som du mener er riktig og nok og så slutter du med omsorg/forståelse?

Slik du skriver så virker du altfor lite omsorgsfull og forståelsesfull. Ja det er tungt for den andre også når partner er syk/skadet. Sånn er det bare, men begge må ha forståelse for den andres situasjon.

Når det er sagt så er jeg enig i at evig sutring ikke hjelper noenting. Men han er ikke der enda. 

Endret 21. mai 2019 av solmåneogstjerner

[Gjest Juks]

Kjære TS. 

Prat med din mann. Forklar han at den sutringen går utover deg, ditt humør og din helse. Si at han må ta seg sammen, eventuelt trekke seg unna deg på et eget rom hvor han kan sitte å klage for seg selv. Si det som det er. Jeg forstår deg godt, men problemet må du ta med han. Det er han som er problemet. Men det er du som er den store stygge ulven. Ha medfølelse, ha sympati, si at hans situasjon preger deg også, men samtidig si det som det er for at dere skal klare å komme dere igjennom denne vanskelige tiden og hverdagen sammen. 

Du kan anbefale han en psykolog, som får betalt for å høre på sutring og behandle dette. Kanskje har han godt av det. Men jeg tror du vil få problemer med å få han dit, ja du vet mannfolk og psykologisk terapi går ikke hand i hand hos den eldre garde. Men verdt et forsøk!

[AnonymBruker]

Selvfølgelig slutter jeg ikke med omsorg og forståelse etter to dager, det er bare selvmedlidenheten (les:sutringen)  jeg ikke responderer på.

Om han forteller meg på en normal måte at han er bekymret,  at han har smerter, spør om hjelp osv så støtter jeg ham på alle måter jeg kan.

Det er kun sutring (den klagende selvmedlidende tonen) jeg får helt fnatt av, og ikke har tålmodighet med.

Anonymkode: b7527...c01

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Juks skrev:

Kjære TS. 

Prat med din mann. Forklar han at den sutringen går utover deg, ditt humør og din helse. Si at han må ta seg sammen, eventuelt trekke seg unna deg på et eget rom hvor han kan sitte å klage for seg selv. Si det som det er. Jeg forstår deg godt, men problemet må du ta med han. Det er han som er problemet. Men det er du som er den store stygge ulven. Ha medfølelse, ha sympati, si at hans situasjon preger deg også, men samtidig si det som det er for at dere skal klare å komme dere igjennom denne vanskelige tiden og hverdagen sammen. 

Du kan anbefale han en psykolog, som får betalt for å høre på sutring og behandle dette. Kanskje har han godt av det. Men jeg tror du vil få problemer med å få han dit, ja du vet mannfolk og psykologisk terapi går ikke hand i hand hos den eldre garde. Men verdt et forsøk!

Du beskriver det veldig godt!  Takk for råd og tips om psykolog.

Anonymkode: b7527...c01

[Gjest Dævendøtte]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig slutter jeg ikke med omsorg og forståelse etter to dager, det er bare selvmedlidenheten (les:sutringen)  jeg ikke responderer på.

Om han forteller meg på en normal måte at han er bekymret,  at han har smerter, spør om hjelp osv så støtter jeg ham på alle måter jeg kan.

Det er kun sutring (den klagende selvmedlidende tonen) jeg får helt fnatt av, og ikke har tålmodighet med.

Anonymkode: b7527...c01

Finnes faktisk ikke noe verre enn sutrete folk, så jeg støtter deg fullt ut. Har også store problemer med å synes synd på mennesker som luller seg inn i selvmedlidenhet og blir svake. 

[Mumeod]

Du viser veldig lite forståelse og medmenneskelighet. Alle har ulike måter å takle motgang eller uønskede hendelser på.

Når du skriver at du ga ham to dager, så tenker jeg mitt om at det er noe i det at du blir kalt brutal og urimelig. Man kan ikke bare sette en dato på andre menneskers livskriser eller ulykker, og kreve at når det har gått så mange dager skal man bare ta seg sammen og kommet seg videre.

Vi er alle ulike, og takler ting ulikt, da er det faktisk brutalt og urimelig og kun gi han to dager, også bli irritert og sur fordi han trenger mer tid enn deg på å komme gjennom dette. Selvfølgelig trenger han mer tid til å komme gjennom dette enn deg, ettersom at det faktisk er HAN og ikke du som er i denne vanskelige situasjonen.

Bare det å sende han ut i regnet som om han var en liten unge, fordi at han ikke har «kommet seg over» situasjonen fort nok er ikke bare urimelig, men det er også nedverdigende og umoralsk. 

Sånne som deg, som ikke evner å sette seg inn i andre sin situasjon kjenner jeg bare provoserer meg så grenseløst. Det er du som burde ta deg sammen, ikke mannen din. Vær litt mer støttende, å gi han kun to dager er ikke støttende.

[solmåneogstjerner]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig slutter jeg ikke med omsorg og forståelse etter to dager, det er bare selvmedlidenheten (les:sutringen)  jeg ikke responderer på.

Om han forteller meg på en normal måte at han er bekymret,  at han har smerter, spør om hjelp osv så støtter jeg ham på alle måter jeg kan.

Det er kun sutring (den klagende selvmedlidende tonen) jeg får helt fnatt av, og ikke har tålmodighet med.

Anonymkode: b7527...c01

Jeg forstår deg. Og har en viss erfaring med det selv. Jeg hater sutring! Samtaler hvor man snakker om at man er bekymret og redd blir noe annet. 

Ta en prat med ham om dette. 

[Mumeod]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig slutter jeg ikke med omsorg og forståelse etter to dager, det er bare selvmedlidenheten (les:sutringen)  jeg ikke responderer på.

Om han forteller meg på en normal måte at han er bekymret,  at han har smerter, spør om hjelp osv så støtter jeg ham på alle måter jeg kan.

Det er kun sutring (den klagende selvmedlidende tonen) jeg får helt fnatt av, og ikke har tålmodighet med.

Anonymkode: b7527...c01

Vil si du selv sutrer og er veldig selvmedlidende selv i denne tråden. 

Så det du mener er at det er greit at du sutrer over at mannen din ikke ble frisk fort nok, men at mannen din som faktisk er den som er syk ikke skal gjøre det.

Javel, dobbeltmoral.

[AnonymBruker]

Sutring liker ingen. Han bør kanskje jekke seg litt ned, men kanskje også du selv kunne vist litt mer forstålelse for at han er lei av å gå hjemme og føler seg ubrukelig. Tenker at dette går litt begge veier jeg. 

Anonymkode: 2a8b8...a88

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Mumeod skrev:

Vil si du selv sutrer og er veldig selvmedlidende selv i denne tråden. 

Så det du mener er at det er greit at du sutrer over at mannen din ikke ble frisk fort nok, men at mannen din som faktisk er den som er syk ikke skal gjøre det.

Javel, dobbeltmoral.

Enig med deg! 

Anonymkode: 2a8b8...a88

[Anim92]

Skjønner at sutring ikke er noe særlig, og at det kan være en tung situasjon også for deg. Men slik du beskriver det, kan det virke som at din terskel er veldig lav for at det oppfattes som sutring. 

Å hente jakke og tvinge ut kan du vurdere når han har vært nedfor og trenger et dytt. Om et år.. og da skal du gå sammen med han!

Attegåran

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Mumeod skrev:

Du viser veldig lite forståelse og medmenneskelighet. Alle har ulike måter å takle motgang eller uønskede hendelser på.

Når du skriver at du ga ham to dager, så tenker jeg mitt om at det er noe i det at du blir kalt brutal og urimelig. Man kan ikke bare sette en dato på andre menneskers livskriser eller ulykker, og kreve at når det har gått så mange dager skal man bare ta seg sammen og kommet seg videre.

Vi er alle ulike, og takler ting ulikt, da er det faktisk brutalt og urimelig og kun gi han to dager, også bli irritert og sur fordi han trenger mer tid enn deg på å komme gjennom dette. Selvfølgelig trenger han mer tid til å komme gjennom dette enn deg, ettersom at det faktisk er HAN og ikke du som er i denne vanskelige situasjonen.

Bare det å sende han ut i regnet som om han var en liten unge, fordi at han ikke har «kommet seg over» situasjonen fort nok er ikke bare urimelig, men det er også nedverdigende og umoralsk. 

Sånne som deg, som ikke evner å sette seg inn i andre sin situasjon kjenner jeg bare provoserer meg så grenseløst. Det er du som burde ta deg sammen, ikke mannen din. Vær litt mer støttende, å gi han kun to dager er ikke støttende.

Jeg skrev at jeg hadde 2 dagers tålmodighet med sutring, ikke at det tok to dager før jeg agerte på den.  Det tok faktisk nesten 6 uker før jeg fikk nok.

Men takk for din tilbakemelding.

Anonymkode: b7527...c01

[AnonymBruker]

Jeg syntes du reagerte bra  med å si at han har en jobb å gjøre, og det er ut å gå. Hva synes han selv da? Noen trenger ett spark bak for å ikke marinere seg i selv medlidenhet. Virker ikke som han får anledning til det med deg 😅

Anonymkode: 2ce91...d76

[AnonymBruker]

Takk for alle tilbakemeldinger.   Jeg ser at jeg kanskje har vært litt for tøff med ham, og det tar jeg med meg videre.

Men sutring vil jeg fremdeles ikke godta.  Skal han ha min oppmersomhet, sympati og omsorg er ikke selvmedlidenhet veien å gå, og det vet han!  Jeg forventer ikke mindre av en voksen mann enn jeg forventer av små barn.

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syntes du reagerte bra  med å si at han har en jobb å gjøre, og det er ut å gå. Hva synes han selv da? Noen trenger ett spark bak for å ikke marinere seg i selv medlidenhet. Virker ikke som han får anledning til det med deg 😅

Anonymkode: 2ce91...d76

Han syntes ikke jeg var for tøff, det var omgivelsene som reagerte.    Da han kom tilbake fra turen var han i bedre humør, han var mindre stiv, og hadde mindre plager.

Anonymkode: b7527...c01

[AnonymBruker]

Han må selv ta ansvar for eget liv og helse. Han kan skrive dagbok, snakke med en hjelpetelefon etc. Å kunne snakke om følelsene burde være ok, men regelrett sutring fra et voksent menneske kombinert med at han ikke gjør det han skal (om jeg tolket det rett), forstår jeg at du ikke gidder.

Anonymkode: 1ea80...73a

[Hartroa]

48 minutter siden, Juks skrev:

Kjære TS. 

Prat med din mann. Forklar han at den sutringen går utover deg, ditt humør og din helse. Si at han må ta seg sammen, eventuelt trekke seg unna deg på et eget rom hvor han kan sitte å klage for seg selv. Si det som det er. Jeg forstår deg godt, men problemet må du ta med han. Det er han som er problemet. Men det er du som er den store stygge ulven. Ha medfølelse, ha sympati, si at hans situasjon preger deg også, men samtidig si det som det er for at dere skal klare å komme dere igjennom denne vanskelige tiden og hverdagen sammen. 

Du kan anbefale han en psykolog, som får betalt for å høre på sutring og behandle dette. Kanskje har han godt av det. Men jeg tror du vil få problemer med å få han dit, ja du vet mannfolk og psykologisk terapi går ikke hand i hand hos den eldre garde. Men verdt et forsøk!

Dette!

Sutring er ofte utrykk for depresjon. Selvsagt er det tungt å være syk/skadet, men som oftest handler det om tid og det å fylle tiden sin med noe meningsfylt. Han føler nok at han er lite produktiv og at dagene blir lange. Men dette blir ofte en ond sirkel. Derfor så forstår jeg deg godt TS. Det er slitsomt å live med "depressive" folk og jeg mener at han selv er ansvarlig for å fylle hverdagene med noe positivt.

Når det er sagt, så virker det som han er på bedringens vei og da burde han vel kunne gjøre enkle oppgaver i hjemmet. Ofte er normalisering den beste form for fremgang.

 

[CamillaCollett]

1 time siden, Mumeod skrev:

Vil si du selv sutrer og er veldig selvmedlidende selv i denne tråden. 

Så det du mener er at det er greit at du sutrer over at mannen din ikke ble frisk fort nok, men at mannen din som faktisk er den som er syk ikke skal gjøre det.

Javel, dobbeltmoral.

Det er temmelig stor forskjell på å lufte frustrasjon i én tråd på KG, og å høre på frustrasjonsutbrudd daglig i mange uker. Jeg vil også tippe at TS sin mann har fått mye støtte, både av TS og andre. Det får sjelden mennesker som er pårørende.

Jeg hadde en gang en mann som fikk prolaps. Jeg synes faktisk at sutringen var det verste. Alt arbeidet gikk fint. Men det å skulle være oppmuntrende og trøstende hver eneste dag, det tærte faktisk veldig på. Han var sykemeldt, alt handlet om hans kropp og hans smerter, og det gjaldt for oss begge. Ja, jeg skulle ønske jeg var en sånn som hadde uendelig med tålmodighet, men til slutt blir man faktisk sliten. Man kommer hjem fra jobben sin, må fikse alt hjemme mens man hører på at alt har vært forferdelig for partneren. Man trøster og oppmuntrer (og møter gjerne protester). Dag og ut og dag inn.

Det minste man kan forvente i en sånn situasjon er at den syke gjør det han/hun kan for å bli frisk. Jeg synes TS gjør helt rett.

 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syntes du reagerte bra  med å si at han har en jobb å gjøre, og det er ut å gå. Hva synes han selv da? Noen trenger ett spark bak for å ikke marinere seg i selv medlidenhet. Virker ikke som han får anledning til det med deg 😅

Anonymkode: 2ce91...d76

Jeg er helt enig!

Anonymkode: f37ea...16c

[AnonymBruker]

 Hva med å i alle fall forsøke å stå litt mer i hans sko? 

 Du aner jo virkelig ikke hvordan det egentlig er å bli ganske alvorlig skadd i en slik ulykke....  

Anonymkode: 86408...8e1