Hvordan slutte å kjefte på mannen?

[AnonymBruker]

Har en dårlig uvane, når jeg blir frustrert sammen med mannen hever jeg stemmen. I det siste skal det ikke så mye til for at jeg blir frustrert, å hjelper ikke på at jeg og mannen aldri snakker sammen. Mannen sier at vi ikke snakker sammen fordi jeg hever stemmen bare han ordlegger seg litt skjevt. Å det har han nok rett i.. Men dette skjer bare. Å jeg blir frustrert på meg selv etterpå, fordi jeg forstår jo at det er lite konstruktivt å heve stemmen, er jo ikke som om det fører noe bra med seg.. 

Akkurat nå lever vi parallelle liv sammen, å det er nok mye min feil.. Selv om jeg roer meg ned i løpet av minutter(snarsint, men kortsint) har jeg allerede ødelagt for videre kommunikasjon på en god stund. Å han misliker sterkt at jeg sier unnskyld når jeg har kjeftet, så får ikke til å reparere. 

Så noen gode råd, hvordan kan jeg jobbe med å holde meg rolig når jeg er uenig /blir frustrert? Å hvordan få et ekteskap der vi kan snakke sammen? Vil være en god kone og savner å snakke med mannen min

Anonymkode: c9a37...780

[AnonymBruker]

Når dere først har kommet så langt som det har gjort hos dere så spørs det hvor mye håp det er. Jeg har vært på mannen din sin side av kjefting og kan bekrefte at det er grusomt. Antakeligvis drømmer han om å slippe deg

Anonymkode: ae1b3...9f1

[exictence]

Du lukker munnen igjen. Tenker deg litt om før du sier noe. Kanskje best å helt la være å si noe når du føler deg frustrert. Ta temaet opp senere på et tidspunkt dere begge er rolige og kan sitte ned sammen.

Eller bare si "jeg vet ikke hva jeg skal svare/si akkurat nå. Jeg føler jeg må tenke  litt over hvordan jeg kan uttrykke meg på best mulig måte".

Det er ikke lurt å ta opp ting når man føler sinne/frustrasjon. La deg ligge, og tenk over det igjen på et annet tidspunkt når du føler deg mer glad og fornøyd, rolig, avslappet.

Kanskje det er en tid på dagen du føler deg mest stresset/urolig. Er det en tid på dagen du  føler deg mest rolig? Bruk den tiden hvor du er mest rolig til å snakke. 

[Hartroa]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når dere først har kommet så langt som det har gjort hos dere så spørs det hvor mye håp det er. Jeg har vært på mannen din sin side av kjefting og kan bekrefte at det er grusomt. Antakeligvis drømmer han om å slippe deg

Anonymkode: ae1b3...9f1

Jeg er ikke enig i at det bør være for sent, men det kommer jo mest an på om hva mannen tenker.

Første bud er at du er villig til å jobbe med deg selv og det er du jo. 

Jeg ville prøvd å skaffet profesjonell hjelp. Du trenger noen gode råd på hvordan du kan kommunisere bedre og kanskje finne ut hvordan du kan temme temperamentet ditt. Kanskje er det en grunn for at du reagerer som du gjør.

Så ville jeg prøvd å få med mannen din på FVK. Familieterapeuter kan mye om kommunikasjon og har mange teknikker som kan hjelpe dere på vei.

Så tror jeg det er viktig at du formidler til mannen din at du ser problemet og erkjenner at du har en utfordring og at du er villig til å jobbe for å bli flinkere på kommunikasjon.  

Lykke til!!

[Mona123]

Se heller det positive i han, enn å bare se det stygge og irriterende. Han prøver jo på sin måte han også! Hva skjer den dagen han går lei og ikke orker mer av den kjeftingen? Da kan man angre på at man ikke forsøkte hardere... 

[AnonymBruker]

Tell til 10 før du åpner munnen så kanskje du får roet deg litt først

Anonymkode: 294d4...8c1

[Lenegullet]

Hvordan har du det?   Det høres ut som det kan ligge noe bak som gjør at du blir så fort sint. Hvis det er tilfelle så er det kanskje ett sted å begynne å gjøre noe med det.

[AnonymBruker]

Her må du rett og slett begynne å ta tak selv for å forbedre deg. Begynn med å ta deg selv i det hver eneste gang det skjer. Avbryt deg selv høylytt og si «æsj, der gjorde jeg det igjen!» slik at han ser at du jobber med det! Det vil være flaut for deg i begynnelsen når du etterhvert blir veldig oppmerksom på hvor ofte det skjer. Ydmykelse er et godt verktøy når det gjelder å søke self improvement.

Ellers må jeg si at jeg forstår mannen din veldig godt på det at han misliker at du sier unnskyld etterpå. Et enkelt ord som unnskyld betyr faktisk ingenting når man beviser at man ikke klarer å forbedre seg. Et unnskyld kan ikke rette opp for det at et menneske fortsetter å gjøre samme feil gang på gang, da føles det rett og slett som et hån å skulle be om forlatelse etterpå. 

Anonymkode: 578d2...cb5

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Hartroa said:

Jeg er ikke enig i at det bør være for sent, men det kommer jo mest an på om hva mannen tenker.

Så ville jeg prøvd å få med mannen din på FVK. Familieterapeuter kan mye om kommunikasjon og har mange teknikker som kan hjelpe dere på vei.

Det hjelper ikke hva vi her inne synes om at det er for sent eller ikke. Det er det kun han som avgjør.

Tviler sterkt på at han har interesse av å gå i terapi. Igjen, kun han som avgjør.

For sent i denne sammenhengen betyr typisk at han ikke gidder å bry seg om ts lenger. Godt mulig han holder ut da, mange menn som gjør det selv om de ikke er lykkelige. Men ikke forvent "kos, omsorg og dype samtaler". 

Anonymkode: ae1b3...9f1

[Hartroa]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det hjelper ikke hva vi her inne synes om at det er for sent eller ikke. Det er det kun han som avgjør.

Tviler sterkt på at han har interesse av å gå i terapi. Igjen, kun han som avgjør.

For sent i denne sammenhengen betyr typisk at han ikke gidder å bry seg om ts lenger. Godt mulig han holder ut da, mange menn som gjør det selv om de ikke er lykkelige. Men ikke forvent "kos, omsorg og dype samtaler". 

Anonymkode: ae1b3...9f1

Helt enig. Det er kun han som vet .....

Men jeg tenker at TS må vise at hun mener alvor og at hun vil endre seg. En ting er å si unnskyld, men å søke hjelp til problemet  forteller at hun tar problemet på alvor og da er det kanskje lettere for mannen å se at hun virkelig er leis seg for sin adferd.

[AnonymBruker]

Takk for tilbakemeldinger, og konkrete råd. Problemet er ofte at jeg ikke tenker før jeg åpner munnen, det skjer så fort, å så har jeg alt spydd ut høylytte tankeløse ord. Av og til skjønner jeg ikke at jeg er sint før jeg 'ʼhører det " på min egen stemme.  

Skal prøve å legge merke på om det er oftere noen tider på døgnet eller situasjoner der jeg blir fort sint. Så kan jeg ha ekstra fokus da på hvordan jeg kommunisere. 

Å synes egentlig ikke noe med han er stygt eller irriterende, han er virkelig en flott og god mann som jeg setter veldig stor pris på! Mange gode egenskaper, og stiller opp for meg og alle med praktisk hjelp og støtte. Det er jeg som har det irriterende og stygge. Å ofte går vel sinne mitt ut på at jeg opplever meg angrepet av han for å ikke være bra nok, selv om jeg ikke blir det...  

Å korrigere meg selv høyt kan jeg å forsøk, istedenfor å si unnskyld. 

Tror egentlig ikke han er interessert i noe terapi, da han(og jeg), mener det er jeg som eier problemet. Er det noen andre enn Fvk jeg kan kontakte? Kan jeg kontakte fvk alene?

Var i kontakt med de for ca 5 år siden, da jeg var på vei ut av forholdet. Følte meg oppfordret til å forlate han fremfor å jobbe med forholdet, og opplevde at de tok veldig parti, den gang med meg. Da var ikke mitt sinne et tema i den sammenheng. Men kjenner jeg kvir meg å ta kontakt med de på grunn av den erfaringen.

Skal sies at han den gang ønsket at vi skulle jobbe med forholdet, å vi har hatt fine år, med unntak min kjefting som i det siste er blitt et ordentlig problem 

 

Ts

Anonymkode: c9a37...780

[Mann1979]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Har en dårlig uvane, når jeg blir frustrert sammen med mannen hever jeg stemmen. I det siste skal det ikke så mye til for at jeg blir frustrert, å hjelper ikke på at jeg og mannen aldri snakker sammen. Mannen sier at vi ikke snakker sammen fordi jeg hever stemmen bare han ordlegger seg litt skjevt. Å det har han nok rett i.. Men dette skjer bare. Å jeg blir frustrert på meg selv etterpå, fordi jeg forstår jo at det er lite konstruktivt å heve stemmen, er jo ikke som om det fører noe bra med seg.. 

 Akkurat nå lever vi parallelle liv sammen, å det er nok mye min feil.. Selv om jeg roer meg ned i løpet av minutter(snarsint, men kortsint) har jeg allerede ødelagt for videre kommunikasjon på en god stund. Å han misliker sterkt at jeg sier unnskyld når jeg har kjeftet, så får ikke til å reparere. 

Så noen gode råd, hvordan kan jeg jobbe med å holde meg rolig når jeg er uenig /blir frustrert? Å hvordan få et ekteskap der vi kan snakke sammen? Vil være en god kone og savner å snakke med mannen min

Anonymkode: c9a37...780

Dette er psykisk mishandling.

[AnonymBruker]

Slik jeg ser det gjør du tre feil:

1. «Det skjer bare.» Nei, dette er ikke noe som bare skjer. Det er du som må ta kontroll over egen kropp.

2. «Jeg får ikke sagt unnskyld, derfor får jeg ikke til å reparere.» Nei, det å stadig angripe en annen person er ikke noe man kan reparere ved å si unnskyld.

3. «Jeg trenger hjelp og ber folk på KG om tips.» Nei, dette er noe du må ta med en profesjonell. Det handler om selvfølelse, sinnemestring og å klare å se hvor mye man skader andre. 

Anonymkode: 4adf3...df9

[Ginny]

Jeg har og vært på mannens side av saken, med en samboer som var opplært til at den som roper høyest er den som "vinner". Snarsint var han og.. Det tok veldig lang tid og mye arbeid å få han til å slutte med det der, blant annet ved at jeg selv måtte holde igjen litt på egne reaksjoner og få han til å faktisk snakke om ting, og ikke bare rope og skrike. Det er fryktelig slitsomt å bo sammen med noen som bare roper. 

Så lenge dere er og skal være et par så er det ikke ditt problem alene, det er deres problem. Dere har problemer med kommunikasjonen dere i mellom, og det er ikke bare du som kan fikse det. Foreslår en form for parterapi etter eget ønske, og at du samtidig jobber en del med deg selv for å se på ditt reaksjonsmønster. Kommenter gjerne høyt underveis og, for å vise at du jobber med saken og prøver å gjøre ting bedre. Og prøv å bruke ordene dine 😊

[AnonymBruker]

Du kan gå i terapi alene. I mange tilfeller (særlig der samlivsproblemene er av en slik art som beskrevet her) kan det lønne seg å gå alene fremfor som par. Du kan bestille time hos hvilken som helst psykolog eller samlivsterapeut. Prisen det koster bør du være villig til å betale for å redde forholdet. 

I mellomtiden, hva med å heller forsøke å kommunisere skriftlig? Istedetfor å si til ham at han må gå ut med søpla, skriv en lapp og tegn på et smilefjes. Hvis det er større og vanskeligere problemstillinger du ønsker å ta opp med ham, skriv et brev. Husk: beskriv hva situasjonen får deg til å føle og kom med forslag til kompromiss. Aldri anklag, eller begynn setninger med du. 

Anonymkode: e287a...5cd

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan gå i terapi alene. I mange tilfeller (særlig der samlivsproblemene er av en slik art som beskrevet her) kan det lønne seg å gå alene fremfor som par. Du kan bestille time hos hvilken som helst psykolog eller samlivsterapeut. Prisen det koster bør du være villig til å betale for å redde forholdet. 

Anonymkode: e287a...5cd

Ja, dette er IKKE et samlivsproblem. Det er et sinneproblem som sitter kun hos den ene parten. Det er litt som blindtarmbetennelse, det nytter ikke å ta med partneren og la partneren bli operert samtidig. Det vil bare forverre det hele å skulle fordele ansvaret mellom to.

Erfaringsmessig så vil heller ikke en samlivsterapeut kunne peke på en av de to og si at han/hun sitter på problemet. Så samlivsterapi er en bomvei.

Anonymkode: 4adf3...df9

[AnonymBruker]

Jeg var en hissigpropp når jeg var yngre. Da kunne jeg oppføre litt som deg, TS. Men så begynte jeg heller å holde kjeft, selv om det boblet i meg og jeg ville bare slenge ut eder og galle. Så begynte jeg å si unnskyld når jeg hadde vært litt glefsete. 

Jeg tenkte også over de bra sidene ved min partner, og de veide tyngre enn de som gjorde meg irritert. 

 

 

Anonymkode: eea7d...583

[AnonymBruker]

Vi har/hadde tilsvarende problem og prøvde et nettkurs, Parweb (dette er ikke reklame, bare for å ha understreket det)

Det var en egen modul for krangling og lagt opp sånn at begge kunne gjøre øvelser hver for seg og så snakke om det vi hadde skrevet etterpå. Samboer er sånn som hater terapi og hater å snakke om ting, men han skrev faktisk litt i loggen som svar på konkrete spørsmål. Da fikk jeg innsikt i at det som gjorde at han kom med de utbruddene sine var at han følte seg utilstrekkelig og overkjørt.

Vi fikk bedre kommunikasjon og klarte å la være å krangle en periode etterpå, men han ga litt opp etter en stund fordi han måtte forandre på då mye, så da falt vi fort tilbake i gammelt mønster. Jeg bruker noen av teknikkene vi lærte for å reparere krangler men det koker ofte over for meg innvendig siden det nå alltid er jeg som må strekke ut hånden etter en krangel for at ting skal bli bra igjen 

Han gikk med på kurset fordi det var lavterskel å gjøre det via nettet. Jeg vil tro det kan hjelpe hvis begge viser interesse og gjennomfører øvelsene. Det går på å lære seg å krangle på en respektfull måte og vise interesse for hva som ligger bak reaksjonene. Og det klassiske «time out», «tale-lytte teknikk» etc. 

Men midt oppi en diskusjon, når vi begge er mer interessert i å snakke enn å lytte så skal det mye til å endre på et sånt mønster. Hvis du/dere har motivasjon - kjør på. 

Vi har også brukt bøkene til John Gottman som handler om kommunikasjon. Det er veldig mye bra der - men som med nettkurset, for at det skal hjelpe må man faktisk gjennomføre 

For meg ble det vel aller mest en bekreftelse på at han ikke er interessert men jeg tror at hvis du oppriktig har et ønske om endring så er bøkene til Gottman eller et sånt nettkurs til hjelp 

Anonymkode: 95680...5b5

[AnonymBruker]

Dette er da helt normalt. Ikke noe å bruke så mye tid på etter min mening. Jeg gir min samboer av og til huden full, men hun forstår at det ikke handler om at jeg skal «ta henne» når jeg skjeller henne ut, bare at jeg blir sint av ting hun ikke gjør riktig. Da er det bedre å kjefte henne litt opp i stedet for å bare sitte inne med all frustrasjon. Nå må folk begynne å bli litt mer robuste og ikke pakke seg selv inn i bomull og hyle i kor med resten av de forurettede. Litt skjelling og smelling er bare sunt. Å skjelle ut samboeren er bare fint for å rense luften med jevne mellomrom.

Anonymkode: 28fd5...ce6

[Hartroa]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å ofte går vel sinne mitt ut på at jeg opplever meg angrepet av han for å ikke være bra nok, selv om jeg ikke blir det... 

Her tror jeg problemet ligger. Du føler deg angrepet. Jeg vil tro at du sliter litt med egen selvfølelse på enkelte områder og at du enkelte ganger kan føle at du ikke strekker til. Derfor blir du sint, for du føler at mannen din angriper ditt svake punkt. Angrep er beste forsvar. Altså, du føler deg ikke trygg på deg selv.

Du kan selvsagt kontakte FVK alene, men siden du har dårlig erfaring med dette, ville jeg heller prøvd noe annet. Hva med psykolog. Det kan være vært de utgiftene det koster og det er ikke sikkert du må ha mange timene. Det som er viktig er at då får hjelp og noen verktøy til hvordan du skal gripe dette an.