Har nådd bunnen, vet ikke hva jeg skal gjøre

[AnonymBruker]

Jeg takler ikke livet mitt lenger. Jeg får psykiatrisk hjelp, men de siste månedene har vært grusomme. Er ikke glad i meg selv lenger. Dårlig økonomi, ingen venner, ingen hobbyer. Jeg er ikke dyktig i noen ting, og heller ikke spesielt smart. Forakter mitt eget utseende og væremåte. Ser med lengsel bort på andre og hvordan de lever livene sine med opp og nedturer. Men de får barn, gifter seg, kjøper hus, drar på ferier. Jeg har knapt råd til å kjøpe meg et nytt klesplagg. Er ensom men samtidig ønsker jeg meg vekk i samvær med andre. Greier ikke å bestemme meg for hva jeg vil. Skammer meg når jeg snakker, føler alt kommer ut feil. Hater stemmen min, hater hvordan jeg ser ut. Det eneste lyspunktet i livet mitt nå er å få legge seg på kvelden og sove, slippe tankekjøret og angsten. Usikkerheten. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få snudd dette her. Finner ikke glede i noen ting lengre, fargene er borte og alt er i svarthvitt. Kunne jeg bare fått tilbake den personen jeg var for ett år siden. Ting var ikke bra da heller, men da var jeg i det minste glad i meg selv. Jeg har etter mange år i psykisk ubalanse aldri vært så langt nede som jeg er nå, og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne for å fikse meg selv igjen. Finnes det i det hele tatt håp? 

Anonymkode: c3a27...30a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg takler ikke livet mitt lenger. Jeg får psykiatrisk hjelp, men de siste månedene har vært grusomme. Er ikke glad i meg selv lenger. Dårlig økonomi, ingen venner, ingen hobbyer. Jeg er ikke dyktig i noen ting, og heller ikke spesielt smart. Forakter mitt eget utseende og væremåte. Ser med lengsel bort på andre og hvordan de lever livene sine med opp og nedturer. Men de får barn, gifter seg, kjøper hus, drar på ferier. Jeg har knapt råd til å kjøpe meg et nytt klesplagg. Er ensom men samtidig ønsker jeg meg vekk i samvær med andre. Greier ikke å bestemme meg for hva jeg vil. Skammer meg når jeg snakker, føler alt kommer ut feil. Hater stemmen min, hater hvordan jeg ser ut. Det eneste lyspunktet i livet mitt nå er å få legge seg på kvelden og sove, slippe tankekjøret og angsten. Usikkerheten. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få snudd dette her. Finner ikke glede i noen ting lengre, fargene er borte og alt er i svarthvitt. Kunne jeg bare fått tilbake den personen jeg var for ett år siden. Ting var ikke bra da heller, men da var jeg i det minste glad i meg selv. Jeg har etter mange år i psykisk ubalanse aldri vært så langt nede som jeg er nå, og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne for å fikse meg selv igjen. Finnes det i det hele tatt håp? 

Anonymkode: c3a27...30a

Hva har skjedd det siste året som gjør at det har blitt værre? 

Jeg har det også helt jævlig, men det har jeg alltid hatt. Så jeg har dessverre ingen tips til deg. 

 

Anonymkode: eba4c...34b

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg takler ikke livet mitt lenger. Jeg får psykiatrisk hjelp, men de siste månedene har vært grusomme. Er ikke glad i meg selv lenger. Dårlig økonomi, ingen venner, ingen hobbyer. Jeg er ikke dyktig i noen ting, og heller ikke spesielt smart. Forakter mitt eget utseende og væremåte. Ser med lengsel bort på andre og hvordan de lever livene sine med opp og nedturer. Men de får barn, gifter seg, kjøper hus, drar på ferier. Jeg har knapt råd til å kjøpe meg et nytt klesplagg. Er ensom men samtidig ønsker jeg meg vekk i samvær med andre. Greier ikke å bestemme meg for hva jeg vil. Skammer meg når jeg snakker, føler alt kommer ut feil. Hater stemmen min, hater hvordan jeg ser ut. Det eneste lyspunktet i livet mitt nå er å få legge seg på kvelden og sove, slippe tankekjøret og angsten. Usikkerheten. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få snudd dette her. Finner ikke glede i noen ting lengre, fargene er borte og alt er i svarthvitt. Kunne jeg bare fått tilbake den personen jeg var for ett år siden. Ting var ikke bra da heller, men da var jeg i det minste glad i meg selv. Jeg har etter mange år i psykisk ubalanse aldri vært så langt nede som jeg er nå, og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne for å fikse meg selv igjen. Finnes det i det hele tatt håp? 

Anonymkode: c3a27...30a

Er det noe spesielt som har gjort at du har nådd bunnen nå? Du skal vite at alle de negative tankene du har om deg selv kun sitter i ditt eget hode fordi du som du sier ikke er glad i deg selv lenger. Er masse du er dyktig i hvis du våger og tør å se deg selv som den verdifulle personen du er. Har vært der du er selv, og måtte ta tak i meg selv og tenke at livet mitt og hvordan det skal være er det kun jeg som kan gjøre noe med. Tenkte at jeg er like bra som alle andre, og det er du også! ❤️

Anonymkode: bb90b...7f7

[AnonymBruker]

Takk for at dere leste ❤️Jeg vet ikke. Har lagt merke til at jeg sammenligner meg selv med andre hele tiden. Greier ikke å være takknemlig for det bittelille jeg har. For det jeg har er ting som er en selvfølge å ha, ting andre mennesker sikkert ikke ofrer en tanke. Jeg er ingenting i forhold til de andre. Ingenting skjer i livet mitt, ingen spørr, ingen er interesserte. Jeg er uinteressant. Og så har det vel gått opp for meg nå at det stemmer faktisk. Jeg er en kjedelig person som aldri får til noe. Jeg står på stedet hvil, mens de andre suser avgårde. Og så får jeg ikke til å gjøre noe med det. Føler meg handlingslammet, at det bare er å gi opp. Lei av å alltid være den som stiller spørsmål og virker interessert, eller å foreslå ting som uansett aldri blir noe av. Kryper inn i skallet mitt og blir bare enda mer deprimert når jeg da oppdager at ingen savner meg uansett. Jeg savner å føle meg fin, savner sommerfugler i magen når jeg tenker på en fyr.. Kan ikke huske sist jeg kjente på disse tingene. Jeg er helt død innvendig. Det er så mye som føles overveldende nå, og jeg har bare lyst til å gi opp

Anonymkode: c3a27...30a

[AnonymBruker]

Du kan ihvertfall ordlegge deg på en god måte og fremstår som intelligent.  Du skriver godt og det er det slett ikke alle som kan. Bruk evnen din til å få hjelp. 

Jeg vil utfordre deg til å sette deg et mål. Det kan være å dusje hver dag, gå en tur, finne en hobby, venner, jobb eller andre ting du ønsker å oppnå. Så lager du delmål for å oppnå hovedmålet. Ved å ta små skritt mot målet vil ikke hovedmålet være så uoverkommelig. På samme måte som du føler det har gått nedover siste året, vil det gradvis snu og gå oppover igjen. 

Det er alltid håp. Det som kan virke som en fastlåst sannhet i dag vil være annerledes imorgen, om ett halv år eller ett. Lykke til 

Anonymkode: d19cf...7a0

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at dere leste ❤️Jeg vet ikke. Har lagt merke til at jeg sammenligner meg selv med andre hele tiden. Greier ikke å være takknemlig for det bittelille jeg har. For det jeg har er ting som er en selvfølge å ha, ting andre mennesker sikkert ikke ofrer en tanke. Jeg er ingenting i forhold til de andre. Ingenting skjer i livet mitt, ingen spørr, ingen er interesserte. Jeg er uinteressant. Og så har det vel gått opp for meg nå at det stemmer faktisk. Jeg er en kjedelig person som aldri får til noe. Jeg står på stedet hvil, mens de andre suser avgårde. Og så får jeg ikke til å gjøre noe med det. Føler meg handlingslammet, at det bare er å gi opp. Lei av å alltid være den som stiller spørsmål og virker interessert, eller å foreslå ting som uansett aldri blir noe av. Kryper inn i skallet mitt og blir bare enda mer deprimert når jeg da oppdager at ingen savner meg uansett. Jeg savner å føle meg fin, savner sommerfugler i magen når jeg tenker på en fyr.. Kan ikke huske sist jeg kjente på disse tingene. Jeg er helt død innvendig. Det er så mye som føles overveldende nå, og jeg har bare lyst til å gi opp

Anonymkode: c3a27...30a

Det du beskriver er akkurat som å høre mine egne tanker for en tid tilbake. Hva med å prøve noe helt nytt som du aldri har prøvd før? Gå på nye steder, prøv og finn en hobby hvor du kan bli kjent med helt nye folk. Vet det ikke høres fristende ut, men det å få noe nytt å konsentrere seg om kan ofte forandre gamle tanker. For det er tankene dine som stopper deg.

Anonymkode: bb90b...7f7

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker said:

Det du beskriver er akkurat som å høre mine egne tanker for en tid tilbake. Hva med å prøve noe helt nytt som du aldri har prøvd før? Gå på nye steder, prøv og finn en hobby hvor du kan bli kjent med helt nye folk. Vet det ikke høres fristende ut, men det å få noe nytt å konsentrere seg om kan ofte forandre gamle tanker. For det er tankene dine som stopper deg.

Anonymkode: bb90b...7f7

Vet det er her jeg bør begynne. Det er selvtilliten som stopper meg. Føler meg så stygg og lite verdt, og så har jeg ingen som kan være med meg. Har prøvd å melde meg på diverse ting, men ender bare opp med at jeg ikke drar og blir hjemme istedet

Anonymkode: c3a27...30a

[ArneBjarneKåreLeif]

Det er ting du kan gjøre, men du må gjøre det selv. Og jeg anerkjenner at dette er lettere sagt enn gjort. Sett deg små og lett oppnåelige mål i hverdagen. For eksempel vil et løp mot fysisk trening være veldig behjelpelig for mental helse. Slet selv lenge, i akkurat samme situasjon som deg, og selv om situasjonen min var uforandret merket jeg en mye større evne til å håndtere motgangen når jeg trente litt.

Så, hva med dette: 3 ganger i uken, så skal du ut døra. Det er ingen større forpliktelser. Du kan gå en tur, men må ikke. Hvor langt eller raskt du går spiller ingen rolle. Trenger ikke være lengre enn til postkassen. (Dette var det nivået jeg måtte starte på, så håper jeg ikke bommer helt på ditt tilfelle).

Dette kan du bygge videre på. Kanskje hør på lydbøker mens du går? Jeg er utrolig uinteressant selv, fordi jeg ikke har venner og det er ingenting nevneverdig som skjer i livet mitt jeg kan formidle til andre. Men om du leser bøker, så er det lett å plukke opp kunnskap en kan hente fram i samtale. Det er også en fin måte å sjekke ut noen selvhjelpsbøker på.

Selv har jeg satt opp plinging på telefonen med Google calendar, slik at jeg ikke skipper noe. Trener (men bare så hardt jeg selv ønsker, uten forpliktelser) 6 dager i uken nå. Har også plinging for måltider, og prøver å forbedre hva og hvordan jeg spiser.

Det har hatt stor effekt på meg. For en mnd. siden var det umulig å ligge i senga på kvelden og ikke drifte mot mørke tanker, men det har blitt mye bedre nå. Små, oppnåelige mål og rutiner du kan leve med. Dette er viktig, tror jeg. Kjenner konstant på et ønske om å få fortgang på alt: gå lengre, løpe, diett osv. Overdrive rett og slett, og gjøre ting som jeg vet kommer til å kollapse. Som for eksempel lavkarbo. Finn deg små rutiner du kan leve med. Jobb deg gradvis mot rutinene til den personen du ønsker å bli.

Endret 21. mai 2019 av ArneBjarneKåreLeif

[AnonymBruker]

24 minutter siden, ArneBjarneKåreLeif said:

Det er ting du kan gjøre, men du må gjøre det selv. Og jeg anerkjenner at dette er lettere sagt enn gjort. Sett deg små og lett oppnåelige mål i hverdagen. For eksempel vil et løp mot fysisk trening være veldig behjelpelig for mental helse. Slet selv lenge, i akkurat samme situasjon som deg, og selv om situasjonen min var uforandret merket jeg en mye større evne til å håndtere motgangen når jeg trente litt.

Så, hva med dette: 3 ganger i uken, så skal du ut døra. Det er ingen større forpliktelser. Du kan gå en tur, men må ikke. Hvor langt eller raskt du går spiller ingen rolle. Trenger ikke være lengre enn til postkassen. (Dette var det nivået jeg måtte starte på, så håper jeg ikke bommer helt på ditt tilfelle).

Dette kan du bygge videre på. Kanskje hør på lydbøker mens du går? Jeg er utrolig uinteressant selv, fordi jeg ikke har venner og det er ingenting nevneverdig som skjer i livet mitt jeg kan formidle til andre. Men om du leser bøker, så er det lett å plukke opp kunnskap en kan hente fram i samtale. Det er også en fin måte å sjekke ut noen selvhjelpsbøker på.

Selv har jeg satt opp plinging på telefonen med Google calendar, slik at jeg ikke skipper noe. Trener (men bare så hardt jeg selv ønsker, uten forpliktelser) 6 dager i uken nå. Har også plinging for måltider, og prøver å forbedre hva og hvordan jeg spiser.

Det har hatt stor effekt på meg. For en mnd. siden var det umulig å ligge i senga på kvelden og ikke drifte mot mørke tanker, men det har blitt mye bedre nå. Små, oppnåelige mål og rutiner du kan leve med. Dette er viktig, tror jeg. Kjenner konstant på et ønske om å få fortgang på alt: gå lengre, løpe, diett osv. Overdrive rett og slett, og gjøre ting som jeg vet kommer til å kollapse. Som for eksempel lavkarbo. Finn deg små rutiner du kan leve med. Jobb deg gradvis mot rutinene til den personen du ønsker å bli.

Tusen takk for at du deler. Skulle ønske du var naboen min. Hadde vært så utrolig godt å få gitt en god klem til noen som virkelig vet hvordan det føles.. 

Anonymkode: c3a27...30a

[AnonymBruker]

god klem TS. Du er interessant, jeg syntes det var gripende å lese det du skriver. Skulle gjerne hatt deg som min venn.

Anonymkode: 7df39...c5d

[AnonymBruker]

Husk at tanker ikke er sannhet og at depresjon lyver. Selv om du tenker

Quote

Jeg er ikke dyktig i noen ting, og heller ikke spesielt smart.

så betyr ikke det at det er sant.

https://psykiskhelse.no/bladet/2016/depresjon-ut-av-håpløshetens-grep

Anonymkode: 89936...905

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen. Av diverse årsaker får jeg ikke mer hjelp nå før midten av juni, og jeg føler meg så dårlig. Lammet av angst når jeg er ute, deprimert og sliten når jeg er inne. Alt føles så uvirkelig, som en vond drøm. Tankene mine, redselen har slynget seg rundt meg og jeg kveles av det. Har ikke mange rundt meg heller som jeg kan snakke med og få hjelp av. Konsentrasjonen min og tankene mine er døde, greier ikke formidle til leger og behandlere hvordan jeg har det og hva jeg ønsker. Er bare et eneste stort tomt skall. 

Anonymkode: c3a27...30a

[_popcorn_]

Ryddet for brudd på opphavsrett. 

_popcorn_, mod