Holde sammen for livet

[AnonymBruker]

Mange av foreldrene våre gjorde det jo. Skilsmissestatistikken er imidlertid veldig høy og mange forhold varer bare de første barneårene. Tror dere mange fra vår egen generasjon varer også etter at barna har blitt store?

 

Anonymkode: c38ac...563

[AnonymBruker]

Nei det tror jeg ikke. Svært sjeldent at sterk kjærlighet er gjensidig og værig. 

Våre foreldrene giddet å være sammen pga trend, økonomi og andre verdier som var populære den tiden. 

Mange av våre foreldre har også jobbet hele livet på et sted.

Nå er det slik: noen ubehag eller utfordringer på jobb- bytt ut. Noe som irriterer deg i partneren din- bytt ut. Liker du ikke naboene- flytt.

Alt er så enkelt og man gidder ikke noenting. Gidder ikke å bygge på, reparere, forandre, finne ut vei osv. 

Men det er kanskje bra det? Hvorfor skal man gidde?

 

Anonymkode: 0d6b0...848

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nei det tror jeg ikke. Svært sjeldent at sterk kjærlighet er gjensidig og værig. 

Våre foreldrene giddet å være sammen pga trend, økonomi og andre verdier som var populære den tiden. 

Mange av våre foreldre har også jobbet hele livet på et sted.

Nå er det slik: noen ubehag eller utfordringer på jobb- bytt ut. Noe som irriterer deg i partneren din- bytt ut. Liker du ikke naboene- flytt.

Alt er så enkelt og man gidder ikke noenting. Gidder ikke å bygge på, reparere, forandre, finne ut vei osv. 

Men det er kanskje bra det? Hvorfor skal man gidde?

 

Anonymkode: 0d6b0...848

Enig! 

Anonymkode: eb435...36b

[AnonymBruker]

Ikke utelukkende enig. Jeg tror fortsatt at hvis noe lugger, så prøver man å fikse det først. Men til syvende og sist er det helt klart lettere (og delvis mer sosialt akseptert) å gå idag. 

Mine foreldre som er i 60-og 70-årene nå, holder fortsatt sammen. Og det er hyggelig for oss andre. 

Men selv har jeg jo en skilsmisse bak meg. Og et par års forhold bak meg. Jeg vil påstå at jeg snudde steinene når det lugget. Kunne man gjort enda mer? Ja sikkert. 

Men. 

Anonymkode: d2e8c...dcc

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor skal man gidde?

Det er spørsmålet. Noen gidder for barnas skyld, noen gidder fordi samlivet gir store økonomiske/materielle fordeler, noen fordi de har små sjanser til å tiltrekke seg en alternativ partner, og ganske mange fordi de er passive, fantasiløse vanemennesker. Noen ytterst få, blir værende av dyp og varig kjærlighet til sin livspartner..

Anonymkode: 812d0...66c

[AnonymBruker]

Når jeg ser tilbake på de forholdene jeg har vært i, er jeg glad jeg ikke giftet meg med førstemann for å holde sammen med ham for evig. Da hadde jeg vært deprimert hele livet. 

Fordi vi har flere muligheter på alle plan i dag, tenker jeg at for min egen del.må jeg også begrunne og tenke igjennom valgene mine bedre. Jeg vil ikke gjøre noe bare fordi det er letteste vei ut.

Anonymkode: 9f879...ab9

[AnonymBruker]

Nei, jeg tror mange kommer til å gå fra hverandre, før eller senere. Og hvorfor ikke? I dag er det ingen skam forbundet med å gå fra partneren sin og det er kjempebra! Jeg tror mange glorifiserer livslange forhold uten egentlig å kjenne dynamikken. 

Jeg kan ta et forhold fra min egen familie, besteforeldre. Han var pleieren, hun var syk. I mange år. Først lå hun i stua, så på soverommet. Mange, mange år og ventet på å dø. Han, som hadde overlevd krig og hjerteinfarkter gjorde husarbeid, lagde mat. Jeg vet ikke om de var veldig lykkelige sammen - jeg tror de var sammen ut av plikt, forventinger og vane. Hun døde rett før de hadde vært gift i 50 år. Yngre meg tenkte det var ufattelig trist. Eldre meg er litt mer, vel, eldre, hvilket bringer meg til mitt eget ekteskap.

Han var ikke min første kjæreste, likevel hadde jeg aldri følt slik kjærlighet. Mitt alt, det var grusomt å være borte fra ham. En altoppslukende kjærlighet (og i sannhet, den slukte fornuften og selvstendigheten). jeg trodde vi skulle være sammen livet ut, at vi kom til å være som de parene gift i over 50 år, kanskje 60 til og med, før de dør, med bare timers mellomrom, ute av stand til å være uten den andre. Hvis han døde ville jeg ikke leve videre.

Eldre meg er langt mer kynisk. Nei, du trenger ikke, burde ikke, holde ut med en partner livet ut, pga en "kjærlighet" som kanskje ikke en gang finnes mellom dere, pga forventinger om at man holder sammen og lider seg gjennom livet for det som tilsynelatende er "rett".

Vi har vært gift fem år i år og har et barn sammen. Jeg driter i om folk mener vi burde være sammen lengre for barnets skyld - jeg vil ut. Kjærligheten er død. 

Anonymkode: cdd5e...af5

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han var ikke min første kjæreste, likevel hadde jeg aldri følt slik kjærlighet. Mitt alt, det var grusomt å være borte fra ham. En altoppslukende kjærlighet (og i sannhet, den slukte fornuften og selvstendigheten). jeg trodde vi skulle være sammen livet ut, at vi kom til å være som de parene gift i over 50 år, kanskje 60 til og med, før de dør, med bare timers mellomrom, ute av stand til å være uten den andre. Hvis han døde ville jeg ikke leve videre.

Eldre meg er langt mer kynisk. Nei, du trenger ikke, burde ikke, holde ut med en partner livet ut, pga en "kjærlighet" som kanskje ikke en gang finnes mellom dere, pga forventinger om at man holder sammen og lider seg gjennom livet for det som tilsynelatende er "rett".

Vi har vært gift fem år i år og har et barn sammen. Jeg driter i om folk mener vi burde være sammen lengre for barnets skyld - jeg vil ut. Kjærligheten er død. 

Anonymkode: cdd5e...af5

Hvorfor mista du alle de sterke følelsene? Hva skjedde? 

Anonymkode: ccfc9...445

[AnonymBruker]

Jeg tenker vel også lett at når barna er flydd ut av redet, hva er da igjen for de fleste? Mange stikker jo lenge før den tid.

Anonymkode: c38ac...563

[AnonymBruker]

Vi er ikke avhengig av hverandre økonomisk, da er det lettere å gå

Anonymkode: 4626d...b1f

[Hartroa]

Mine foreldre har passert 80 og har vært sammen i over 50 år. Hver morgen står pappa opp og lager frokost til dem. Likevel, de er veldig forskjellige og noen ganger har jeg lurt på hvordan har de klart det. Jeg tror de fortsatt er veldig glad i hverandre og de støtter hverandre. Tror faktisk ikke de noen gang har tenkt tanken å gå fra hverandre. Tror de alltid har satt pris på tryggheten de har seg imellom. De kjenner hverandre ut og inn og de har funnet sin måte å leve på.

Så kan vi si hva vi vil om tryggheten og at det er feil å holde sammen bare av den grunn. Men jeg tror faktisk trygghet er en viktig ting vi trenger i livet. Selvsagt må man være glad i hverandre og man må bygge hverandre opp. Men jeg tror faktisk at selv om  "begjæret" (i mangel av bedre ord) for hverandre er borte, så kan man ha det fint sammen. Altså et livslangt vennskap. 

For det jeg lurer på er om forhold nr 2 og 3 blir bedre enn det første når forelskelsen har lagt seg. Blir ikke da samlivet nok en gang rutine og trygghet? (I enkelte tilfeller vil det selvsagt være bedre)

Det å bryte opp en familie har også mange negative sider, så det jeg spør meg selv om er om det faktisk er en positiv ting å holde sammen på grunn av tryggheten.

Jeg er selv skilt og har ingen fasit på dette, men jeg tenker at det kan være vært å kjempe for det livslange samlivet.