Gå til innhold

Kjæresten min sier han ikke har det bra uten dattera.


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Hei. Jeg har en kjæreste med barn 50% og innimellom har han det veldig tøft når han leverer henne. Til jul sa han til meg: jeg kan like så greit bare jobbe. Det er alt for tøft å ikke ha dattera nå. I påsken hadde vi henne første halvdel så skulle vi på storbytur alene etter det. Dagen før vi leverte henne til mammaen sa han til meg: jeg kommer til å bli så lei meg, jeg kommer kanskje til å være lei meg hele storbyturen vår også. Men det gikk jo bra når vi først kom oss på tur. Nå på 17 mai hadde vi en veldig vellykket fest men dagen etter sier han at han helst skulle vært med dattera. 

Vi snakker om å få barn selv og jeg er jo redd for at han aldri kommer til å føle seg hel når vi ikke har henne. Jeg forstår jo savnet, det gjør jo jeg også. Men hva kommer vårt barn til å tenke om pappa ikke syns julen er bra nok fordi dattera ikke er der? Jeg vet dette er ett sårt tema og at det er vanskelig å ha barnet sitt 50% av tiden. Men innimellom føler jeg meg ikke bra nok, viktig nok fordi det ikke er jeg som er mammaen. Når han sier at han like så godt kan avlyse jula tenker jeg jo i mitt stille sinn: ville du heller ha vært med eksen og dattera di nå.. 

 

Hva tenker dere om dette? Jeg er litt desperat etter råd og trøst.  

Anonymkode: bfc24...a4d

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Dette har nok ingenting med deg å gjøre, men rett og slett hans forhold til dattera. Jeg forstår godt han savner henne. For selv om jeg er gift med barnefaren selv, så må jeg innrømme at det river litt i hele meg bare jeg tenker tanken på å ikke skulle ha ungene hele tida. Savnet hadde blitt for stort, jul og sånne dager hadde mistet mening og alt hadde blitt tomt når de ikke var her. En kjæreste vil aldri kunne erstatte tiden man går glipp av med barna sine. Ei heller nye barn. Men jeg vil tro at hvis dere får barn, så vil det være lettere for han å komme seg gjennom disse tingene. 

Anonymkode: 57ac1...0de

  • Liker 16
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du forstår det kanskje om du blir mamma selv :) hadde jeg hatt barna mine 50 prosent, måtte feire jul uten dem osv, hadde jeg savnet dem veldig. Det sagt, så bør han jo prøve å gjøre det beste ut av det og ikke bare sette seg ned for å føle på alt. 

Anonymkode: 0fb24...ae6

  • Liker 13
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor gammelt er barnet? Og hvor lenge siden er det siden forholdet til mamman tok slutt? Og hvem var det som gjorde det slutt?

Jeg må bare si at du er heldig som har en mann som tar ansvaret for barnet og vil nok bli en fantastisk pappa for deres felles barn. Dette er noe som han vil slites i mellom lenge... Du kan vel sette deg i hans situasjon, du hadde nok følt det slik selv. Tenker at dette vil normaliseres over tid, at han aksepterer at dette er den beste løsningen i en vanskelig situasjon.

Anonymkode: 4b9d7...c7b

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår han veldig godt og det handler ikke om hverken deg eller deres fremtidige felles barn. Jeg og han jeg har to barn med bor sammen kun fordi vi ikke vil måtte være fra barna halve tiden og inntil en av oss skulle finne oss en ny så fungerer dette veldig fint. Det å savne barnet sitt sånn må være utrolig vondt for han og jeg synes du skal sette pris på at han er åpen om det og setter ord på det. 

Anonymkode: 6cfdb...32e

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvor gammelt er barnet? Og hvor lenge siden er det siden forholdet til mamman tok slutt? Og hvem var det som gjorde det slutt?

Jeg må bare si at du er heldig som har en mann som tar ansvaret for barnet og vil nok bli en fantastisk pappa for deres felles barn. Dette er noe som han vil slites i mellom lenge... Du kan vel sette deg i hans situasjon, du hadde nok følt det slik selv. Tenker at dette vil normaliseres over tid, at han aksepterer at dette er den beste løsningen i en vanskelig situasjon.

Anonymkode: 4b9d7...c7b

Hun er 6 år og de har vært fra hverandre i 3 år. Var mammaen som tok initiativet til at det skulle bli slutt.

Anonymkode: bfc24...a4d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår han veldig godt og det handler ikke om hverken deg eller deres fremtidige felles barn. Jeg og han jeg har to barn med bor sammen kun fordi vi ikke vil måtte være fra barna halve tiden og inntil en av oss skulle finne oss en ny så fungerer dette veldig fint. Det å savne barnet sitt sånn må være utrolig vondt for han og jeg synes du skal sette pris på at han er åpen om det og setter ord på det. 

Anonymkode: 6cfdb...32e

Ja det er jeg også. Men vil det ikke være kjipt for vårt felles barn at han ikke har det bra i jula fordi dattera ikke er der? Og er det helt bak mål av meg og være redd for at han egentlig skulle ønske han kunne vært hos eksen da. At jeg ikke føler meg bra nok for hos meg kan han ikke ha henne 100%.

Anonymkode: bfc24...a4d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Håper han klarer å oppføre seg ovenfor datteren? Han vil nok føle det samme for det nye barnet, men det nye vil aldri fjerne savnet etter den han allerede har. Tror det er mange kvinner som tror at så lenge mennene får nye barn så blir det mindre fokus på de barna som allerede er. Det er feil. Om du er skeptisk nå, så tror jeg det er fornuftig å se ting an.

Anonymkode: e1172...112

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En ting er å savne ungene sine, en annen ting er å sutre over det og ødelegge dager og turer for kjæresten sin. Herregud! Jeg har selv barn deltid, og det er vondt ja, men jeg lemper da ikke det over på kjæresten min for det! Min kjæreste begynte med det, ble liksom deppa når barnet dro eller ikke hadde vært her på noen dager, og det gadd jeg rett og slett ikke høre på, så jeg sa fra at det måtte han bare lære seg å takle. Når ting er som de er, så må man bare gjøre det beste ut av det, ikke påføre det videre til alle andre og synes synd på seg selv. 

Anonymkode: 6dea9...e0a

  • Liker 38
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

En ting er å savne ungene sine, en annen ting er å sutre over det og ødelegge dager og turer for kjæresten sin. Herregud! Jeg har selv barn deltid, og det er vondt ja, men jeg lemper da ikke det over på kjæresten min for det! Min kjæreste begynte med det, ble liksom deppa når barnet dro eller ikke hadde vært her på noen dager, og det gadd jeg rett og slett ikke høre på, så jeg sa fra at det måtte han bare lære seg å takle. Når ting er som de er, så må man bare gjøre det beste ut av det, ikke påføre det videre til alle andre og synes synd på seg selv. 

Anonymkode: 6dea9...e0a

Vi reagerer forskjellig. Jeg er ikke skilt, men bare det å være adskilt fra barna mer enn 2 dager, gjør at jeg sliter. Å ikke kunne feire høytider, levere barna fra meg i 1 uke, der jeg ikke fikk være involvert, det hadde jeg blitt deprimert av. Noen gleder seg til barnefri, mens andre ikke trives uten barna. 

Anonymkode: 105a9...23a

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tviler på at forholdet deres er så sterkt som du tror. Hadde eksen (mamma til barn) sagt at de skal bli sammen ville han nok blitt sammen med henne igjen vurder forholdet du. Finnes andre mannfolk der ute som du kan stole mer på elsker deg 100%

 

Anonymkode: b3eb9...f63

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Håper han klarer å oppføre seg ovenfor datteren? Han vil nok føle det samme for det nye barnet, men det nye vil aldri fjerne savnet etter den han allerede har. Tror det er mange kvinner som tror at så lenge mennene får nye barn så blir det mindre fokus på de barna som allerede er. Det er feil. Om du er skeptisk nå, så tror jeg det er fornuftig å se ting an.

Anonymkode: e1172...112

Jeg vil jo ikke at det skal være mindre fokus. Men jeg er jo redd for at han ikke kommer til å synes at livet vårt er bra nok når vi ikke har dattera. At familien bare er 100% halvparten av tiden. 

Anonymkode: bfc24...a4d

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Vi reagerer forskjellig. Jeg er ikke skilt, men bare det å være adskilt fra barna mer enn 2 dager, gjør at jeg sliter. Å ikke kunne feire høytider, levere barna fra meg i 1 uke, der jeg ikke fikk være involvert, det hadde jeg blitt deprimert av. Noen gleder seg til barnefri, mens andre ikke trives uten barna. 

Anonymkode: 105a9...23a

Man skylder både seg selv og barna å jobbe med tankesettet sitt. I stedet for å sørge pga egen egoisme får man bruke alenetiden på noe konstruktivt og heller glede seg over tiden barnet har med den andre forelderen. Jeg foretrekker også å ha barnet mitt her men å sitte i sofaen å furte gagner ingen. Ekstra ille er det når foreldre ikke klarer å skjule sorgen sin, slik at ungene drar med dårlig samvittighet.

De voksne må være voksne.

Anonymkode: e1172...112

  • Liker 20
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil jo ikke at det skal være mindre fokus. Men jeg er jo redd for at han ikke kommer til å synes at livet vårt er bra nok når vi ikke har dattera. At familien bare er 100% halvparten av tiden. 

Anonymkode: bfc24...a4d

Det kan godt hende du har rett dessverre. Du må snakke med fyren og se en reell forandring før du kan begynne å tro noe annet slik jeg ser det.

Anonymkode: e1172...112

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi reagerer forskjellig. Jeg er ikke skilt, men bare det å være adskilt fra barna mer enn 2 dager, gjør at jeg sliter. Å ikke kunne feire høytider, levere barna fra meg i 1 uke, der jeg ikke fikk være involvert, det hadde jeg blitt deprimert av. Noen gleder seg til barnefri, mens andre ikke trives uten barna. 

Anonymkode: 105a9...23a

Men du er vel såpass oppegående at du skjuler det for omverden, og ikke minst ungene dine? 

Anonymkode: 6dea9...e0a

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Man skylder både seg selv og barna å jobbe med tankesettet sitt. I stedet for å sørge pga egen egoisme får man bruke alenetiden på noe konstruktivt og heller glede seg over tiden barnet har med den andre forelderen. Jeg foretrekker også å ha barnet mitt her men å sitte i sofaen å furte gagner ingen. Ekstra ille er det når foreldre ikke klarer å skjule sorgen sin, slik at ungene drar med dårlig samvittighet.

De voksne må være voksne.

Anonymkode: e1172...112

Enig, og jeg tenker så mye på om vårt felles barn kommer til å merke at far sitter å gråter fordi vi ikke er samlet hele gjengen. Kommer ikke han/hun til å føle seg mindre viktig da? Nå skrur vi av jula fordi vi ikke er alle liksom. 

Anonymkode: bfc24...a4d

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Enig, og jeg tenker så mye på om vårt felles barn kommer til å merke at far sitter å gråter fordi vi ikke er samlet hele gjengen. Kommer ikke han/hun til å føle seg mindre viktig da? Nå skrur vi av jula fordi vi ikke er alle liksom. 

Anonymkode: bfc24...a4d

Det kommer til å ramme begge barna.

Anonymkode: e1172...112

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg har en kjæreste med barn 50% og innimellom har han det veldig tøft når han leverer henne. Til jul sa han til meg: jeg kan like så greit bare jobbe. Det er alt for tøft å ikke ha dattera nå. I påsken hadde vi henne første halvdel så skulle vi på storbytur alene etter det. Dagen før vi leverte henne til mammaen sa han til meg: jeg kommer til å bli så lei meg, jeg kommer kanskje til å være lei meg hele storbyturen vår også. Men det gikk jo bra når vi først kom oss på tur. Nå på 17 mai hadde vi en veldig vellykket fest men dagen etter sier han at han helst skulle vært med dattera. 

Vi snakker om å få barn selv og jeg er jo redd for at han aldri kommer til å føle seg hel når vi ikke har henne. Jeg forstår jo savnet, det gjør jo jeg også. Men hva kommer vårt barn til å tenke om pappa ikke syns julen er bra nok fordi dattera ikke er der? Jeg vet dette er ett sårt tema og at det er vanskelig å ha barnet sitt 50% av tiden. Men innimellom føler jeg meg ikke bra nok, viktig nok fordi det ikke er jeg som er mammaen. Når han sier at han like så godt kan avlyse jula tenker jeg jo i mitt stille sinn: ville du heller ha vært med eksen og dattera di nå.. 

 

Hva tenker dere om dette? Jeg er litt desperat etter råd og trøst.  

Anonymkode: bfc24...a4d

Vær obs på at han kan la dette gå ut over fremtidige fellesbarn sammen med deg også. Jeg har lest om at noen fedre er mye borte (jobber mye og er mye borte på andre ting) de ukene de ikke har det første barnet sitt. Og på den måten svikter de  både sine nye barn og samboeren sin.
Kan han søke hjelp for de vanskelige følelsene sine, hos psykolog/annet?

Anonymkode: 948c0...63d

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Vær obs på at han kan la dette gå ut over fremtidige fellesbarn sammen med deg også. Jeg har lest om at noen fedre er mye borte (jobber mye og er mye borte på andre ting) de ukene de ikke har det første barnet sitt. Og på den måten svikter de  både sine nye barn og samboeren sin.
Kan han søke hjelp for de vanskelige følelsene sine, hos psykolog/annet?

Anonymkode: 948c0...63d

Ja jeg er redd for det. Jeg syns det er veldig vanskelig å snakke med han om dette fordi når jeg tar det opp tar han det som kritikk på at han savner henne. Alt som handler om dattera er han veldig hårsår på. Jeg prøvde å forklare at jeg forstår savnet veldig godt. Men at det gjør vondt for meg å høre at vår tid sammen har han det ikke bra, og ikke minst at jeg er redd for at de tidene vi "bare er han, vårt barn og meg" ikke skal være bra nok. Men han ble bare sur og sa at han ikke kan noe for hva han føler. Hvordan skal jeg forklare dette for han på en ålreit måte?

Anonymkode: bfc24...a4d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja jeg er redd for det. Jeg syns det er veldig vanskelig å snakke med han om dette fordi når jeg tar det opp tar han det som kritikk på at han savner henne. Alt som handler om dattera er han veldig hårsår på. Jeg prøvde å forklare at jeg forstår savnet veldig godt. Men at det gjør vondt for meg å høre at vår tid sammen har han det ikke bra, og ikke minst at jeg er redd for at de tidene vi "bare er han, vårt barn og meg" ikke skal være bra nok. Men han ble bare sur og sa at han ikke kan noe for hva han føler. Hvordan skal jeg forklare dette for han på en ålreit måte?

Anonymkode: bfc24...a4d

Jeg er usikker. Forklar han at det går utover felles barn dersom dere får barn, og at det allerede nå går utover både han og deg (og muligens går ut over hans nåværende barn dersom hun merker at han er trist ved avskjed. Det kan gi henne dårlig samvittighet og skyldfølelse (JA, barn er dessverre flinke til å ta på seg skyld).
Men ikke få barn sammen hvis han ikke slutter med dette. Han bør skaffe seg hjelp hos psykolog el.l.

Anonymkode: 948c0...63d

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...