Redd for at jeg har fortalt for mye til svigerfamilie

[AnonymBruker]

Hei. Har vært sammen med kjæresten i 2,5 år. Jeg er den første ordentlig kjæresten han har hatt, samtidig som jeg har to langvarige forhold bak meg. Vi skal flytte sammen til høsten og er begge 25 år. 

Første spm: Er det noen svigerforeldre her inne?

Jeg har hatt en ganske turbulent barndom med mamma som er psykisk ustabil. Har tilbrakt mye av ungdomstiden hos besteforeldre, de har vært og er helt fantastiske. Min mor og jeg har ikke snakket på 2 år da hun kom med virkelig alvorlige beskyldinger under skilsmisse med min far, alt fra incecst med meg til at jeg var gal etc. Hun ville ikke ha meg hjemme osv. Rett og slett veldig sjalu på meg. Lillebror har også skygget banen nå. 

Nå til problemet (i mitt hodet) : Familien hans er litt konservativ men de tar meg mer og mer inn i varmen. Vi snakker forskjellige språk så jeg har nå det siste året blitt bedre da jeg har pugget mye for at de skal «respektere meg».. også fordi jeg har lyst til å lære så klart. Moren hans er en tøff dame, veldig skarp og smart. Både kjæresten og broren hans har veldig respekt for henne.  Jeg vil egentlig bare bli godt kjent med henne, da jeg elsker sønnen hennes og ser for meg at vi kommer til å ha en seriøs fremtid. 

Samtidig ligger den følelsen inni meg om at jeg ikke er helt innenfor.. enda.. Jeg åpnet nå opp om familie situasjonen min da hun vet små deler og spurte hva som egentlig skjedde. Jeg brettet ut om alt. Da jeg føler det er greit for dem å vite da jeg ikke nevner mamma så mye f.eks. 

Nå er jeg redd for at hun/de skal tenke jeg er av samme ulla. Har en stor klump i magen..Da når jeg tenker på det så ville jeg at min sønn skulle vært med ei jente som gjerne kunne snakket samme språk, og at evt mitt barnebarn ikke får en gal mormor (min mor).. angrer også fordi jeg kan se for meg at tiden leger sår og nå har jeg liksom fortalt dem alt.. hvis det skulle bli sammenkomster etc.. 

Blæh, overtenker jeg? Hva ville du tenkt? 

 

 

Anonymkode: 68ae7...8c0

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du overtenker ja. De får ta deg som du er, de er sikkert heldige som har fått deg som "svigerdatter". Mest sannsynlig har de bare empati med deg. 

Jeg har selv brettet ut om vanskelig barndom og traumatiske hendelser til min konservative "svigermor", og om hun dømmer meg for det er det hennes problem. Jeg trenger ikke aksept fra hans familie, jeg har han og vi står i ryggen på hverandre uansett. Aksept har jeg likevel fått, da de fleste mennesker er gode og empatiske. Du er ikke din mor, og det forstår de nok. 

Anonymkode: 762e2...5f8

[Krepsekvinnen]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Har vært sammen med kjæresten i 2,5 år. Jeg er den første ordentlig kjæresten han har hatt, samtidig som jeg har to langvarige forhold bak meg. Vi skal flytte sammen til høsten og er begge 25 år. 

Første spm: Er det noen svigerforeldre her inne?

Jeg har hatt en ganske turbulent barndom med mamma som er psykisk ustabil. Har tilbrakt mye av ungdomstiden hos besteforeldre, de har vært og er helt fantastiske. Min mor og jeg har ikke snakket på 2 år da hun kom med virkelig alvorlige beskyldinger under skilsmisse med min far, alt fra incecst med meg til at jeg var gal etc. Hun ville ikke ha meg hjemme osv. Rett og slett veldig sjalu på meg. Lillebror har også skygget banen nå. 

Nå til problemet (i mitt hodet) : Familien hans er litt konservativ men de tar meg mer og mer inn i varmen. Vi snakker forskjellige språk så jeg har nå det siste året blitt bedre da jeg har pugget mye for at de skal «respektere meg».. også fordi jeg har lyst til å lære så klart. Moren hans er en tøff dame, veldig skarp og smart. Både kjæresten og broren hans har veldig respekt for henne.  Jeg vil egentlig bare bli godt kjent med henne, da jeg elsker sønnen hennes og ser for meg at vi kommer til å ha en seriøs fremtid. 

Samtidig ligger den følelsen inni meg om at jeg ikke er helt innenfor.. enda.. Jeg åpnet nå opp om familie situasjonen min da hun vet små deler og spurte hva som egentlig skjedde. Jeg brettet ut om alt. Da jeg føler det er greit for dem å vite da jeg ikke nevner mamma så mye f.eks. 

Nå er jeg redd for at hun/de skal tenke jeg er av samme ulla. Har en stor klump i magen..Da når jeg tenker på det så ville jeg at min sønn skulle vært med ei jente som gjerne kunne snakket samme språk, og at evt mitt barnebarn ikke får en gal mormor (min mor).. angrer også fordi jeg kan se for meg at tiden leger sår og nå har jeg liksom fortalt dem alt.. hvis det skulle bli sammenkomster etc.. 

Blæh, overtenker jeg? Hva ville du tenkt? 

 

 

Anonymkode: 68ae7...8c0

Du kommer lengst ved å være ærlig. Det forsvinner en sten fra brystet ditt. Om du og din mor blir forsonet på et tidspunkt, så har det som skjedde likevel skjedd, og du trenger ikke være skamfull for å ha fortalt dette til din svigermor. Tvert imot kan det være viktig at de vet det for å kunne støtte deg best mulig. Ønsker deg alt godt.