Lanner ikke etter babyboblen

[Smileforjoy]

Hei ! Når lannet dere etter babyboblen ? Jeg har en sønn på snart 2 år,  jeg føler at jeg aldri lanner jeg klarer ikke dra på byen uten at jeg tenker og snakker om sønnen min. Jeg gråter når andre passer han enn mormor

og farmor  ( har bare skjedd 2 ganger)  jeg føler meg bare som mammaen til. Jeg trives med det, men jeg får så mange kommentarer på at jeg er for høne mor, eller at jeg skjemmer han vekk ved å ikke la folk passe han i tide og utide. 

Og nå i kveld ble jeg sittende og føle på en ensomhet jeg ikke har kjent på før, og jeg er redd jeg ikke har venner lenger akkurat fordi jeg bare er «mammaen til».. 

tanken på å være noen andre akkurat nå får det til å vrenge seg inne i kroppen min, jeg elsker å være mammaen til, jeg er så stolt og så glad for å kunne være så heldig å oppleve et menneske vokse og ta form. Jeg elsker å være den han løper til, og trenger. 

Men jeg savner og være ung, spontan og klar for en fest. jeg er bare 24. 

Ikke at jeg skal gjøre det så ofte, men at jeg en dag kan nyte det å være borte fra sønnen min i noen timer uten å snakke hull i hode på andre om Hvor flink han er til å synge  bæbæ lille lam liksom  😂

la det ikke bare være jeg som ni holder meg vast i denne tilværelsen 🙏🏻 

 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg godt igjen i det at jeg vil være den ene for barnet mitt, jeg vil alltid være sammen med ham, og jeg tenker på ham stort sett hele tida. Barnet har også vært passet veldig lite av andre, men det er også knyttet til avstand til besteforeldre og barnets personlighet. Det å se an barnet er viktig.

Men samtidig er jeg veldig opptatt av å ikke snakke noe særlig om barnet mitt til andre (selv om jeg har veldig lyst til det). Vet at andre synes det ikke er så interessant, og jeg sier derfor minimalt/omtrent ingenting med mindre jeg blir spurt direkte. Jeg må ta meg skikkelig sammen for å klare det, og klarer det stort sett også. Jeg må kjempe mot instinktene og la dyktige farmor ordne med ungen, og det går jo også veldig bra! (Men hun er også unormalt flink med barn, og de har vært masse sammen slik at barnet mitt er trygg på henne.)

Barnet mitt fyller tre år om fem måneder. Hun har ikke overnattet hos andre ennå.

Du er ikke alene om disse følelsene. Vi er mange som har det slik, men vi gjør det vi kan for å holde igjen slik at vi ikke blir redusert til å være mor. Vi, inkludert deg, er jo mye mer enn det, og det er det viktig å holde fast på.

Anonymkode: 8f1bb...2a5

[Tøytigern]

Du høres litt...umoden ut.

[AnonymBruker]

Om du ønsker å være en god mor må du endre på dette. Dette er en sikker oppskrift til å skape et utrygt og engstelig barn (og senere voksen-person). Barnet ditt trenger flere enn deg, selv om du gjerne vil være alt for han. Hva med å tenke litt anderledes om de timene du er borte fra han? At det er bra for han? For det er bra for han å få litt kvalitetstid alene med mormor og andre uten at du er tilstede. Unger tyr lett til foreldrene om de kan det, spesielt om foreldrene lar dem henge på seg som klegg fordi det får foreldrene til å føle seg elsket..Men det er ikke sånn barn blir trygg i verden. Man tar fra dem muligheten til å bli trygg på andre enn foreldrene om man holder dem i skjørtene sine hele veien. På et eller annet tidspunkt blir det et stort hinder for barnet fordi det blir vanskelig for dem å føle seg trygg med andre..

Anonymkode: d5ea4...ef8

[AnonymBruker]

Kan kjenne meg igjen. For min del roet det seg når jeg fikk nummer 2. ( 2 år i mellom barna)

Anonymkode: 8e0ff...86b

[Ripshagen]

3 timer siden, Tøytigern skrev:

Du høres litt...umoden ut.

Det smalt fra rette kjeften.

[AnonymBruker]

4 timer siden, Tøytigern skrev:

Du høres litt...umoden ut.

Og det var et hjelpende svar til tråden mener du? konstruktivt? 

Anonymkode: 72d8b...ab1

[AnonymBruker]

Det ga seg ved 7-8 mnd for meg 

Anonymkode: 7ae51...5c7