Alle klarer seg fint uten meg.

[AnonymBruker]

I alle mine sosiale relasjoner er det jeg som er limet i forholdene. Det er jeg som ringer, foreslår aktiviteter, og det er alltid jeg som kjenner på ensomhet og savn. Føler alle andre har nok med seg selv og sin familie. Jeg har et begrenset nettverk, og er derfor veldig «avhengig» av de jeg har for å få dekket mine og barnas sosiale behov. 

Hva gjør jeg feil? 

Anonymkode: d2445...35f

[AnonymBruker]

Føler med deg. Jeg har det på samme måte. Vennskapet koker bort hvis ikke jeg holder det varmt. Tror ikke jeg gjør noe feil. Det gjør sikkert ikke du heller. Som du sier, de har vel nok med sitt 

Anonymkode: 081f1...bba

[AnonymBruker]

Ja, det er ikke alltid like gøy føle på at man er «overflødig» på en måte, og ikke en som alle vil omgås. Tror sosial status og status generelt dessverre spiller en rolle for mange over hvor «kul» omgangskrets man kan smykke seg med. Der faller jeg igjennom, har hverken en høy posisjon i arbeidslivet, ei heller privat. Men er alltid der for mine venner, men tror ikke slike verdier spiller en stor rolle idag dessverre.

Anonymkode: d2445...35f

[AnonymBruker]

Samme her! Det er ingenting som går av seg selv sosialt, alt er en kamp. Vennskapene dør ut hvis jeg ikke tar initiativ. Forstår ikke hva jeg gjør galt. Er vel for kjedelig sikkert. Det er tydeligvis viktig å være flink til å snakke for seg, og ha et stort nettverk og skryte av. Det er ingen som er interessert i bare gode, lojale venner.

Anonymkode: f8ab6...2ad

[Måneskinn]

Er dette en sykdom i tiden?  Føler det er så mange som har det sånn... Meg selv inkludert.  Har ikke så mange nære venner, og føler meg mye alene. Men er det noe som skal skje så er det liksom jeg som må ta tak i det. Det blir man jo litt lei da.. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Måneskinn skrev:

Er dette en sykdom i tiden?  Føler det er så mange som har det sånn... Meg selv inkludert.  Har ikke så mange nære venner, og føler meg mye alene. Men er det noe som skal skje så er det liksom jeg som må ta tak i det. Det blir man jo litt lei da.. 

Tja. Det kan være et tegn på at man bli ansett som litt kjedelig, men ofte er det faktisk ikke det. Så lenge folk faktisk viser at de ønsker å komme på ting man arrangerer (og faktisk som regel kommer også), så handler det ofte om at alle ikke er like flinke til å finne på ting. Har det til dels sånn selv, føler det ofte er meg som må dra med folk på ting. Hvis ikke så skjer det ofte ikke noe, men har etterhvert innsett at det bare er sånn mange andre er, og jeg har ingen grunn til å tro at de ikke koser seg i mitt selskap. 

Anonymkode: 2948f...ce6

[AnonymBruker]

Jeg har det likedan, og jeg holder snart ikke ut dette livet her lengre. Det er mye tull med meg, men det at jeg ikke lenger har venner er egentlig det verste

Anonymkode: 28738...74b

[Nooni]

Spør dem og ta i mot svaret. Ingen her inne kan vite hva svaret er. 

Når jeg ikke tar initiativ til samvær handler det om tid og overskudd eller at jeg heller vil gjøre andre ting sammen med andre som gir meg et energipåfyll. Jeg unngår energitappende, selvopptatte folk som aldri viser noen interesse for andres liv. Å snakke om vanskelige ting kan være fint, men gjentagende sutring uten vilje til å ta ansvar er slitsomt  .... da vil du sannsynligvis ikke høre fra meg. 

Uten at jeg dermed sier at du er sånn. 

[ViljaH]

De aller fleste er late. Noen må være primus motor.

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er ikke alltid like gøy føle på at man er «overflødig» på en måte, og ikke en som alle vil omgås. Tror sosial status og status generelt dessverre spiller en rolle for mange over hvor «kul» omgangskrets man kan smykke seg med. Der faller jeg igjennom, har hverken en høy posisjon i arbeidslivet, ei heller privat. Men er alltid der for mine venner, men tror ikke slike verdier spiller en stor rolle idag dessverre.

Anonymkode: d2445...35f

Jeg har en kul omgangskrets og en god posisjon i arbeidslivet, men må likevel alltid være den som foreslår/setter igang.

Mulig det er fordi folk tror jeg er opptatthele tiden?

Anonymkode: dae3b...80f

[MortenMinstelønn]

Mulig jeg tar feil, men tankegangen at å lage tråd her inne om at "alle klarer seg fint uten meg," gir ikke den energien andre trenger.  Kanskje du tenker at "alle" andre har det så fint, er feil. Men ikke å være slem, men det er mulig de savner litt mer positiv energi fra deg. Og det er godt mulig de ikke selv er klar for det. 

Men aldri synes synd på deg selv. Du vet ikke hva andre går igjennom. Ønsker deg all lykke. 

[Ingeniør1989]

Enig med Morten over her. Ellers vil jeg kun tilføye at det kan være gode grunner til at den andre ikke tar kontakt. Kanskje de har et mer krevende familieliv, en tyngre jobb eller antar du ikke har tid. Hvis du virkelig ikke hadde noen betydning for dem så hadde de antagelig ikke svart deg når du tok kontakt. 

[AnonymBruker]

Jeg kan si at jeg er litt slik som sjeldent tar initiativ til å samles, eller arrangerer noe for hele vennegjengen. Jeg har ei venninne som er veldig flink til det, hun arrangerer og styrer, men for å være ærlig synes jeg ofte det er et ork og et press for å møte opp på alt. Om jeg ikke gjør det blir hun snurt. Og sier man at i dag orker jeg ikke, er det et evig mas hvor hun prøver å få meg til å få dårlig samvittighet. Hun er veldig sjalu som venninne, og blir sur om noen er sammen uten henne. Jeg personlig har mye å gjøre i hverdagen, og jeg setter stor pris på egentid når jeg først har det. Da er det ikke alltid jeg orker å dra på venninne kvelder, kino kvelder, ut å spise kvelder, spill kvelder osv osv. 

Av initiativ som jeg tar så er det gjerne spontant. Typisk "jeg skal til byen i morgen/i dag, vil du møtes på en kaffe?" eller "jeg er forbi deg senere i dag, vil du ha besøk en times tid?". Men så har jeg også full forståelse for at det ikke passer. 

Jeg sier ikke at du nødvendigvis er slik som venninnen min, men mønsteret jeg ser går igjen er at disse venninnene som gjerne føler seg alene i vennskapet, er de som gjerne er veldig usikre på seg selv, og dermed legger mye press på venninnene sine.. 

 

Anonymkode: 33dbb...f37

[AnonymBruker]

Jeg er en som ikke er så flink til å ta initativ og ordne igang ting, så jeg er evig takknemlig når jeg blir invitert på ting. Hos meg er det ikke at jeg ikke vil møte vennene som jeg ikke ber på noe, men en blanding av depresjon og utmattelse og noen ganger en følelse av å ikke ville være til bry og redd for avvisning. Tar meg sammen iblant og tar kontakt da. Men om jeg feks hadde vært din venn så hadde jeg iallfall vært glad for at du var den som holdt kontakten. Så folk er nok veldig forskjellige der.

Anonymkode: 18451...3e6

[AnonymBruker]

Jeg er også den som tar initiativ. Men i motsetning til deg så _vet_ jeg at mine venner er der. De setter pris på at jeg tar initiativ, fordi de ikke er så flinke til det selv. I tillegg har de et familieliv som er mer travelt enn mitt. Fordelen med dette er at jeg tar initiativ til ting _jeg_ har lyst til å gjøre. Det er ikke så farlig om noen sier nei, for jeg får jo uansett gjort noe jeg har veldig lyst til. Det kjipe er at jeg gjerne skulle hatt litt andre typer venner, litt mer impulsive og fart i. Men jeg ville ikke byttet bort de jeg har.

Anonymkode: 8f55a...17d

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

I alle mine sosiale relasjoner er det jeg som er limet i forholdene. Det er jeg som ringer, foreslår aktiviteter, og det er alltid jeg som kjenner på ensomhet og savn. Føler alle andre har nok med seg selv og sin familie. Jeg har et begrenset nettverk, og er derfor veldig «avhengig» av de jeg har for å få dekket mine og barnas sosiale behov. 

Hva gjør jeg feil? 

Anonymkode: d2445...35f

Samme her, når relasjonen utvikler seg, da skyver venner og kjærester meg unna. Lei av å føle meg i veien og uønsket og avvist. Må krangle meg til kontakt. Overflatiske vennskapelige eller flørtende relasjoner går bra og der viser de interesse osv. Klarer heller ikke å skaffe meg ekte venninner å henge med og har akk gått inn i et forhold som går i dass allerede. Han bryr seg ikke om at jeg sliter og vil være mye alene, jeg blir glemt og bortprioritert! Flere ganger han har brutt avtaler og driter i å svare meg. Derfor holder jeg på med andre på si sånn at jeg venter på noen bedre... noen som vil faktisk dele livet med meg og har orden osv.

Anonymkode: e3673...36e