Gå til innhold

Samlivsbrudd med person som er psykisk syk - Erfaringer?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg går gjennom noe av det samme, har også et barn på samme alder. Min mann har fått en annen psykisk sykdom som er vanskelig å leve med. Men nå nylig føler jeg til forskjell fra din at han har opparbeidet mye selvinnsikt, selv om han ikke alltid klarer å handle etter denne innsikten. Diagnosen kan også forklare mønstre mellom oss der jeg føler han tolker ting i verste mening og svarer med å bli stille/forsvinne. Han har vært flink til å oppsøke behandling og ta i mot de tilbudene han har fått. Jeg er likevel lite fornøyd med behandlingen. Nå etter en periode med innleggelse føler jeg terapitimene handler mest om hvordan han har hatt det i det siste, og lite om konkrete ting han kan gjøre for å bli bedre. Når det er sagt, så har det hjulpet at jeg har blitt med på noen av psykiatertimene hans i de periodene vi har hatt det verst. Det har ikke vært noe offiselt tilbud, men jeg har likevel fått lov til å bli med. Noe annet mener jeg er rar prioritering når man bor sammen. Hjelper ikke akkurat på psyken at forholdet ryker!

Jeg klarer meg fint selv. Det er lettere for meg å være alene med barnet, da bestemmer jeg alt og vi har det fint. Når mannen min også er hjemme kan vi i blant ha det fint, men det er slitsomt å være sammen med noen som stadig melder seg mentalt helt ut. Det er urovekkende når han er skikkelig glad, fordi da er det helt sikkert at han kommer til å bli skikkelig nedfor om ikke lenge. Det sliter også på parforholdet. Det er vanskelig å slappe av sammen med noen som kan reagere helt irrasjonelt av den minste ting. Det er ikke tennende for meg å alltid være den sterke, mens han igjen nok synes det er leit at den fysiske delen av samlivet er redusert. Samtidig har vi en del fine samtaler. Han er et flott menneske som dessverre har fått en fæl sykdom. Han sier at han ikke har noen konkrete selvmordstanker, men har sagt at om alt går til helvete med familien vår og hans jobb/utdanning ser han på det som en løsning. Det tror jeg nok han ville gjennomført slik hans psyke er nå.

Det som hjelper mest for meg er å fokusere på ting jeg liker utenfor forholdet, jeg tenker ikke på hans oppturer og nedturer for mye. Vi fikk beskjed av psykiateren om å ikke snakke for mye om sykdommen hans, ei heller små ting vi ble uenige om. Skjønner forøvrig godt at parterapi ikke er så nyttig. Min mann vil at vi skal gå til det, men det vil jeg bare hvis teraputen har kompetanse om hans sykdom.

Beklager at dette kanskje ikke ble så relevant for deg TS, men jeg kjente meg godt igjen i det du skrev og spesielt i vurderingene om hans helse hvis du går fra han. Det er nok lurt å snakke med fastlegen hans og eventuelle andre som har hatt noe å gjøre med hans psykiske helse. Jeg har ikke tenkt å gå fra min mann med det første, men jeg vil ikke ha det sånn for alltid. Håper en stund til på at han skal bli bedre.

Anonymkode: 59a66...07a

TS her, tusen takk for svaret ditt - det er mye som er gjenkjennelig her. Spesielt stresset med at han reagere irrasjonelt (både uten å si det til meg og med å si det veldig tydelig), og hvor lite tennende det er å være i pleierposisjon. Jeg har forsøkt å invitere meg med i terapi og har også fortalt terapeuten at jeg vurderte samlivsbrudd. Dette fortalte terapeuten videre, uten at min mann fortalte det til meg før mange uker senere.. Jeg opplever vel at de ikke er enige i at samlivsbrudd er noe av det verste som kan skje en allerede psykisk syk person..  Så godt å høre at det begynner å komme noe selvinnsikt hos din mann nå. Det tenker jeg er starten på veien videre. Håper vi en gang kommer dit.

Tusen takk for svar!

Anonymkode: 68d79...2b9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei.

Jeg tenker at du er en snill og omtenksom dame som tenker for mye på mannen din og for lite på deg selv. Du kan ikke la deg selv forfalle i et forsøk på å hjelpe noen som ikke ønsker hjelp.  Det er ikke ditt ansvar å hjelpe han til selvinnsikt heller. Det må han gjøre selv.

Jeg synes det er trist å se at så mange sitter i et forhold med psykisk syke altfor lenge og blir selv syk pga nettopp dette. Man må sette sin egen helse først, og voksne mennesker har selv ansvaret for sin egen helse. 

Jeg synes du skal gå. Du har tross alt et barn nå som også trenger noen. Hvem skal være der for barnet hvis begge foreldrene er dårlige? 

Hilsen dame med bipolar 2. (Med en familie)

Anonymkode: f5123...a68

Tusen takk for svar! Det som har gjort det litt vanskelig å gå "tidsnok" er tanken på om han hadde hatt en fysisk sykdom, eller om rollene hadde vært omvendt.. Jeg synes det er vanskelig å skulle sette meg selv først når han er så syk og jeg er det eneste nettverket han har.. Men jeg er jo i bunn og grunn enig med deg - min helse er mitt ansvar, hans helse er hans ansvar. Og barnet trenger desperat at jeg er sterkere enn jeg er nå.

Takk for innsikt fra "den andre siden".

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han har vært syk noen år, og er gift. Han sier selv at han i starten ikke skjønte hvor vanskelig det var for kona hans. Vi som venner skjønte heller ikke helt alvoret i starten, for vi så ham ikke når han var manisk eller deprimert. Han er ikke imot medisiner, men han fikk en del bivirkninger av de han prøvde. Så han prøver isteden å ha ro nok i hverdagen til at svingningene ikke blir store. Og har gått til psykolog. 

Anonymkode: 2f6ab...37b

Takk for svar igjen. Frykter at innsikten kommer om noen år. Da er det nok for sent for oss to.. Min mann er relativt motvillig på medisin, og gjør samtidig lite for å endre livet. Jeg tror i grunn ikke han greier det før han er på medisin.. Uansett... Takk for svar igjen! :)

Anonymkode: 68d79...2b9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen hjertelig takk for svar ❤️ Kan jeg spørre om du angrer på at du gikk? Siden du skriver at det kostet deg dyrt? Angrer du på tidspunktet?  Jeg er så i tvil om det er nå eller når barnet er eldre som er riktig tidspunkt.. 

Hadde barna dine samvær med sin far - og er det derifra de har sine tunge opplevelser ?

Du skriver det godt om hvor grensene mellom hjelp og selvutslettelse må gå.. De grensene har jeg nok trampet over for lengst.

Har har ikke hatt høylytte sinneutbrudd (nesten aldri), men det er ikke tvil om at barnet legger merke til at det er tung stemning innimellom.  Takk igjen for svaret!

Anonymkode: 68d79...2b9

Jeg så meg aldri tilbake Ts, jeg måtte sette hensynet til barna øverst og da var valget egentlig lett. Lettelsen over ikke å være gjenstand for noens psykisk ustabile atferd gjorde at jeg etterhvert klarte å ta vare på meg selv og barna. Men det som kostet dyrt var valget å la barna vokse opp uten far, men det ble det for meg enklere å ta alt ansvaret alene fremfor å forholde meg til en uforutsigbar hverdag med en psykisk syk partner. Han var ikke i stand til å ha ordinære samvær skjønte jeg etterhvert, og kontakten forsvant gradvis mellom ham og barna. De ble usikre rundt sin far, han responderte på denne usikkerheten på en uhensiktsmessig måte som ikke var til det beste for barna. I ettertid ser jeg at det lille de hadde av samvær burde ha vært dagsamvær med tilsyn fremfor overnatting. 

Ett annet moment jeg husker var vanskelig, var å skille mellom hva som var en "slem" partner/far og en pasient. Samlivet hadde ingen verdi med en pasient, det var partner og far jeg hadde et forhold til. Og denne partneren og faren forsvant alltid bak pasienten...Fornuften tok etterhvert over for følelsene og det var, for meg og mine barn, det riktige valget 

Endret av Jammf
  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 minutter siden, Jammf skrev:

Jeg så meg aldri tilbake Ts, jeg måtte sette hensynet til barna øverst og da var valget egentlig lett. Lettelsen over ikke å være gjenstand for noens psykisk ustabile atferd gjorde at jeg etterhvert klarte å ta vare på meg selv og barna. Men det som kostet dyrt var valget å la barna vokse opp uten far, men det ble det for meg enklere å ta alt ansvaret alene fremfor å forholde meg til en uforutsigbar hverdag med en psykisk syk partner. Han var ikke i stand til å ha ordinære samvær skjønte jeg etterhvert, og kontakten forsvant gradvis mellom ham og barna. De ble usikre rundt sin far, han responderte på denne usikkerheten på en uhensiktsmessig måte som ikke var til det beste for barna. I ettertid ser jeg at det lille de hadde av samvær burde ha vært dagsamvær med tilsyn fremfor overnatting. 

Ett annet moment jeg husker var vanskelig, var å skille mellom hva som var en "slem" partner/far og en pasient. Samlivet hadde ingen verdi med en pasient, det var partner og far jeg hadde et forhold til. Og denne partneren og faren forsvant alltid bak pasienten...Fornuften tok etterhvert over for følelsene og det var, for meg og mine barn, det riktige valget 

Takk igjen.  Kjenner meg godt igjen i det siste. Grensene mellom sykdom og psykisk mishandling hviskes ut etterhvert som tiden går, og har gjort beslutningen om å gå vanskeligere enn den kanskje hadde trengt å være. 

Takk for dine erfaringer. Jeg skal ta dem med meg på veien.

Anonymkode: 68d79...2b9

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Denne kommentaren provoserte meg. Det er IKKE ts sitt ansvar. Ts verken kan ikke hjelpe han mer enn hun har forsøkt. Det er psykiatrien som vil ha livet hans på samvittigheten om han velger den utveien, IKKE ts. I tillegg kan selvmord også være en aggressiv handling mot andre. Det eneste som skjer hvis ts blir hos mannen er at alle tre vil ha et kjipt liv. Om hun blir eller går vil mannen uansett ha det kjipt helt til han eventuelt søker hjelp. Kanskje kan til og med å bli bidra til at han fortsetter på den destruktive ferden, mens å gå kanskje kan bidra til at han forstår at han trenger hjelp (når han treffer bunnen). 

Anonymkode: 3a842...4d0

Det var heller aldri meningen at TS skulle føle ansvar for hans handlinger. Derfor jeg ba henne ta kontakt med legen, slik at han eller hun er informert om at det kan bli endringer i ektemannens atferd slik at legen og eventuelt øvrig behandlingsapperat kan bistå han hvis det skulle bli for ustabilt. 

På den måten så har TS fraskrevet seg ansvaret, men likevel tatt en klok og voksen beslutning om å ikke bare kaste mannen på dør uten noen sikringsnett. 

Ektemannen tar sine egne valg i livet

Anonymkode: 3a868...9d4

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Åh, tusen takk for dette svaret ❤️ Jeg føler meg så alene i dette at det var "godt" å se at det er noen andre som står i samme situasjon.. Når mannen min har vært bortreist har jeg nesten umiddelbart fått en ro som jeg hadde glemt at jeg kan føle på.. jeg blir ufattelig stresset av å aldri vite hvilken versjon av han jeg møter om morgenen eller når jeg kommer hjem fra jobb.. Orker ikke gjøre noe sosialt sammen fordi det nesten hver gang i de siste to årene har medført konflikt..

Men, mannen din, er han innforstått med at det er på grunn av den psykiske lidelsen at forholdet har gått under, og barna må skjermes? Eller klandrer han deg eller noe annet?

Sist vi bodde fra hverandre gikk det veldig raskt fra "dette var min feil, du skal få pause", til "du har kastet meg ut og du aner ikke hvor vanskelig det er for meg".. Så, denne gangen vurderer jeg å bare si kort og godt at jeg trenger rom, og ikke knytte det til det som er den reelle grunnen - selv om det strider mot alle mine instinkter å ikke være ærlig..

 

Anonymkode: 68d79...2b9

Vi har vært veldig frem og tilbake på beslutningen om vi skal bo fra hverandre. Men etter at en fagperson snakket om barnets beste så gjorde det at avgjørelsen ikke ble vanskelig. Han sier at det får være opp til meg hva som skjer videre, men vet ikke om han kommer til å snu det slik at det er jeg som har kastet han ut senere. Eller om han er så dypt nede i depresjonen at han ikke bryr seg. 

Kjenner meg igjen i det du skriver om at du ikke vet hvilken versjon som møter deg. Slik har det vært her også og det er veldig utmattende på sikt. 

Anonymkode: 88953...d03

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Bare gå. Skap et roligere liv før barnet og deg. Hvordan han reagerer er vanskelig å si, men det er ikke det viktigste, heller. Fet viktigste er at ikke barnet og du også får dårlig livskvalitet.

Det er sant at han kan bli bedre. Han kan også ikke bli det. Eller det kan ta år. Og du er allerede over tålegrensen.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Får jeg spørre om hvordan disse bølgene i humøret oppleves? manien og denne "nedturen" mener jeg.  

Anonymkode: 37f32...d7b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er i samme situasjon. Min mann går derimot til behandling, og han tar medisinene sine. Men jeg føler han får svært lite hjelp av helsevesenet. Jeg har vært med på timer, og bedt om innleggelse og terapi. Jeg har sagt det går utover meg og ungene, men det virker som vi er lite viktige oppi det her. Jeg kontaktet til slutt helsestasjonen og fikk selv snakke med en psykolog der, og sterke råd om å avbryte forholdet, i det minste midlertidig. Det har jeg nå gjort, og bedt han flytte, men han "glemmer" det og så får han nytt sjokk igjen neste gang jeg tar det opp. 

Jeg har det rett og slett jævlig med dette, han ser det ikke, fordi mange av kranglene og sinneutbruddene hans blir dempet av at jeg bare resignerer. Han er fornøyd og tror det går bedre med oss, mens jeg føler jeg mister meg selv fullstendig. Dette er ikke den personen jeg er, jeg oppfører meg kuet og underdanig for å unngå sinne og støy rundt barna. Er skikkelig lei av å gå rundt på tå hev og alltid måtte sjekke hvilket humør han er i. Det kan jo snu så fort. Og den minste lille ting som går galt = krise i hans hode. 

Føler meg også slem til tider som vil rømme unna og overlate han til seg selv. Men jeg ser jo at jeg er nødt til det for at jeg skal overleve. Ungene trenger meg mer enn han, jeg er den stabile i dems verden. Objektivt sett er det viktigere at jeg har det bra, og at far dermed har det dårligere, enn at vi begge fungerer på halv tolv sammen, trøster jeg meg med. Høres så egoistisk ut å si noe sånt, men jeg fikk mye input om det på helsestasjonen. 

Hos oss kom også sykdommen som kastet på oss etter babyen ble født. Akkurat som at når han innså ansvaret så forsvant deler av den modenheten han hadde før. Min oppfører seg mest som en tenåring, sur og trassig om han ikke får gjøre som han vil, kan ikke passe ungene alene for det orker han ikke osv. Ikke føler jeg det er forsvarlig å la de være alene med han heller, han blir tydelig oppgitt (høylytt) om det feks. er en bæsjebleie som må byttes. Det fortjener ikke ungene :( 

 

Anonymkode: 7c609...1d7

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har vært veldig frem og tilbake på beslutningen om vi skal bo fra hverandre. Men etter at en fagperson snakket om barnets beste så gjorde det at avgjørelsen ikke ble vanskelig. Han sier at det får være opp til meg hva som skjer videre, men vet ikke om han kommer til å snu det slik at det er jeg som har kastet han ut senere. Eller om han er så dypt nede i depresjonen at han ikke bryr seg. 

Kjenner meg igjen i det du skriver om at du ikke vet hvilken versjon som møter deg. Slik har det vært her også og det er veldig utmattende på sikt. 

Anonymkode: 88953...d03

Jeg har jo snakket med helsestasjon og egen psykolog om dette, og jeg har vært ærlig på at jeg ikke kan la barnet være med far over noen lengre periode eller når barnet er sykt, men likevel er det ingen som har snakket om barnets beste i dette. De bare forutsetter at jeg er "buffer" mellom far og barn, tror jeg..  Takk for svar igjen. Håper at du enten får det godt alene, eller at mannen din plutselig blir bedre og dere kan fortsette sammen.. ❤️

Anonymkode: 68d79...2b9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, CamillaCollett skrev:

Bare gå. Skap et roligere liv før barnet og deg. Hvordan han reagerer er vanskelig å si, men det er ikke det viktigste, heller. Fet viktigste er at ikke barnet og du også får dårlig livskvalitet.

Det er sant at han kan bli bedre. Han kan også ikke bli det. Eller det kan ta år. Og du er allerede over tålegrensen.

Du har så fullstendig rett. Det er bare vanskelig å se det i tåka her. Men dette oppsummerer jo det hele. Jeg har ikke mer å gi, og barnet er tross alt viktigst. Takk.. TS

Anonymkode: 68d79...2b9

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Får jeg spørre om hvordan disse bølgene i humøret oppleves? manien og denne "nedturen" mener jeg.  

Anonymkode: 37f32...d7b

Hmm.. Det er nesten vanskelig å beskrive, men jeg kan prøve. Når han er på vei opp merker jeg det med at han blir veldig forvirret. Han vet ikke hvilken dag det er, han husker ingenting, gjentar det samme igjen og igjen i en samtale, og får ekstremt lite oppmerksomhetsspenn. Når hypomanien slår inn ser jeg det på oppsperrede øyne, rask tale, raske bevegelser, han kan gå på meg og andre ting fordi han ikke ser seg for, "alle er idioter"-talene kommer på løpende bånd, og han vil flytte, endre jobb, endre alt mulig til det bedre. Det skal tjenes mye penger på kort tid, og i disse fasene er jeg ofte ikke bra nok. Jeg burde tjene mer, trene mer, jobbe med noe annet, ha andre typer venner osv.  Så begynner han å måtte hvile på dagtid, sier han har sovet for lite eller dårlig. Ansiktet forandrer seg og blir "tungt". Han spiser dårligere, hele kroppen er tung. Han føler seg kritisert av meg, familien, folk på butikken, og alt er feil. Det er ofte i disse fasene at forholdet er over fra hans side. Han føler seg ikke elsket av meg. I disse fasene orker han ingenting, gjør ikke noe i huset for eksempel, mens i maniske faser er det jeg som er en slubbert, og han haster rundt for å gjøre alt mulig, uten å greie å gjennomføre noe før neste tanke dukker opp.

Så.. motsetningsfylt er det i alle fall. Og min mann er innom hvert av disse punktene med ca 2-3 ukers mellomrom, så det er utrolig ustabilt..

Anonymkode: 68d79...2b9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i samme situasjon. Min mann går derimot til behandling, og han tar medisinene sine. Men jeg føler han får svært lite hjelp av helsevesenet. Jeg har vært med på timer, og bedt om innleggelse og terapi. Jeg har sagt det går utover meg og ungene, men det virker som vi er lite viktige oppi det her. Jeg kontaktet til slutt helsestasjonen og fikk selv snakke med en psykolog der, og sterke råd om å avbryte forholdet, i det minste midlertidig. Det har jeg nå gjort, og bedt han flytte, men han "glemmer" det og så får han nytt sjokk igjen neste gang jeg tar det opp. 

Jeg har det rett og slett jævlig med dette, han ser det ikke, fordi mange av kranglene og sinneutbruddene hans blir dempet av at jeg bare resignerer. Han er fornøyd og tror det går bedre med oss, mens jeg føler jeg mister meg selv fullstendig. Dette er ikke den personen jeg er, jeg oppfører meg kuet og underdanig for å unngå sinne og støy rundt barna. Er skikkelig lei av å gå rundt på tå hev og alltid måtte sjekke hvilket humør han er i. Det kan jo snu så fort. Og den minste lille ting som går galt = krise i hans hode. 

Føler meg også slem til tider som vil rømme unna og overlate han til seg selv. Men jeg ser jo at jeg er nødt til det for at jeg skal overleve. Ungene trenger meg mer enn han, jeg er den stabile i dems verden. Objektivt sett er det viktigere at jeg har det bra, og at far dermed har det dårligere, enn at vi begge fungerer på halv tolv sammen, trøster jeg meg med. Høres så egoistisk ut å si noe sånt, men jeg fikk mye input om det på helsestasjonen. 

Hos oss kom også sykdommen som kastet på oss etter babyen ble født. Akkurat som at når han innså ansvaret så forsvant deler av den modenheten han hadde før. Min oppfører seg mest som en tenåring, sur og trassig om han ikke får gjøre som han vil, kan ikke passe ungene alene for det orker han ikke osv. Ikke føler jeg det er forsvarlig å la de være alene med han heller, han blir tydelig oppgitt (høylytt) om det feks. er en bæsjebleie som må byttes. Det fortjener ikke ungene :( 

 

Anonymkode: 7c609...1d7

Takk for svar! Godt å lese det du skriver om at han "glemmer" det du sier. Dette opplever jeg også, og har nesten lurt på om det er manipulasjon, men jeg skjønner nå at han faktisk ikke greier å holde tråden i det jeg sier. Men det blir jo som å annonsere skilsmisse for første gang igjen og igjen og igjen... 😕 

Resten du skriver om er også helt utrolig likt.. Jeg demper meg for å få ting til å fungere, men det hjelper ikke alltid, og det utsletter meg jo helt.. Er redd for hvordan jeg vil framstå når barnet er stort nok til å se hvor mye jeg går på akkord med meg selv.  Vi har det også sånn at jeg ikke kan overlate barnet til min mann i noen særlig grad. I tillegg driver han en slags "kampanje" mot meg nå for tiden fordi han mener jeg har "gjort barnet avhengig av meg", og at dette forhindrer han i hans foreldrerolle...  

Har din mann vært innlagt? Hvordan fungerte i så fall det? 

Du har så rett i at ungene fortjener bedre... Håper han "hører" deg snart, og at du og barna oppnår en enklere hverdag ❤️ 

Anonymkode: 68d79...2b9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har så fullstendig rett. Det er bare vanskelig å se det i tåka her. Men dette oppsummerer jo det hele. Jeg har ikke mer å gi, og barnet er tross alt viktigst. Takk.. TS

Anonymkode: 68d79...2b9

Ja, det er en grei regel å huske på: Hva han føler er ikke så viktig. Hva du føler er ganske viktig. Hvordan barnet har det er aller viktigst av alt.

Lykke til :)

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar! Godt å lese det du skriver om at han "glemmer" det du sier. Dette opplever jeg også, og har nesten lurt på om det er manipulasjon, men jeg skjønner nå at han faktisk ikke greier å holde tråden i det jeg sier. Men det blir jo som å annonsere skilsmisse for første gang igjen og igjen og igjen... 😕 

Resten du skriver om er også helt utrolig likt.. Jeg demper meg for å få ting til å fungere, men det hjelper ikke alltid, og det utsletter meg jo helt.. Er redd for hvordan jeg vil framstå når barnet er stort nok til å se hvor mye jeg går på akkord med meg selv.  Vi har det også sånn at jeg ikke kan overlate barnet til min mann i noen særlig grad. I tillegg driver han en slags "kampanje" mot meg nå for tiden fordi han mener jeg har "gjort barnet avhengig av meg", og at dette forhindrer han i hans foreldrerolle...  

Har din mann vært innlagt? Hvordan fungerte i så fall det? 

Du har så rett i at ungene fortjener bedre... Håper han "hører" deg snart, og at du og barna oppnår en enklere hverdag ❤️ 

Anonymkode: 68d79...2b9

Min har ikke vært innlagt nei, han er visst ikke syk nok til det. Veldig frustrerende, hadde helsevesenet hjulpet oss og tatt mer tak, så kanskje vi kunne unngått samlivbrudd, men nå har det gått så langt at det finnes ingen vei tilbake. 

Skulle gjerne skrevet med deg på pm, men jeg tør ikke legge ut brukernavnet mitt under dette 😕 

Anonymkode: 7c609...1d7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er vond lesing om folk som sliter psykisk i denne tråden. Jeg synes du ts ikke er så empatisk og forståelsesfull, synes faktisk han fortjener en bedre kone enn deg. En som VELGER å gå inn i ekteskap av de riktige grunnene! Ja for man lover å være der i gode og onde dager, noe du beviser at du ikke mestrer overhodet. Folk blir hos partneren som har misbrukt andre seksuelt osv, men de som sliter psykisk, ånei da du. Hvorfor fikk du barn med han når han er så syk??? Og ikke vil ha hjelp? Stakkars unge og du er ingen god mor eller noe å samle på overhodet😫 blir oppgitt

Anonymkode: 77998...ffc

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er vond lesing om folk som sliter psykisk i denne tråden. Jeg synes du ts ikke er så empatisk og forståelsesfull, synes faktisk han fortjener en bedre kone enn deg. En som VELGER å gå inn i ekteskap av de riktige grunnene! Ja for man lover å være der i gode og onde dager, noe du beviser at du ikke mestrer overhodet. Folk blir hos partneren som har misbrukt andre seksuelt osv, men de som sliter psykisk, ånei da du. Hvorfor fikk du barn med han når han er så syk??? Og ikke vil ha hjelp? Stakkars unge og du er ingen god mor eller noe å samle på overhodet😫 blir oppgitt

Anonymkode: 77998...ffc

Ho sa at symptoma byrja etter fødselen! 

Meiner du at folk skal forbli hos nokon som har misbrukt andre seksuelt, og når dei har psykiske problem - fordi dei har lova det i ekteskapsløftet? 

TS er omsorgsfull og ansvarlig, fordi ho tek ansvar for seg sjølv OG barnet dersom ho går frå han. 

Anonymkode: 6eaa8...552

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er vond lesing om folk som sliter psykisk i denne tråden. Jeg synes du ts ikke er så empatisk og forståelsesfull, synes faktisk han fortjener en bedre kone enn deg. En som VELGER å gå inn i ekteskap av de riktige grunnene! Ja for man lover å være der i gode og onde dager, noe du beviser at du ikke mestrer overhodet. Folk blir hos partneren som har misbrukt andre seksuelt osv, men de som sliter psykisk, ånei da du. Hvorfor fikk du barn med han når han er så syk??? Og ikke vil ha hjelp? Stakkars unge og du er ingen god mor eller noe å samle på overhodet😫 blir oppgitt

Anonymkode: 77998...ffc

Sa den psyke uten selvinnsikt... 

Anonymkode: 3a868...9d4

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er vond lesing om folk som sliter psykisk i denne tråden. Jeg synes du ts ikke er så empatisk og forståelsesfull, synes faktisk han fortjener en bedre kone enn deg. En som VELGER å gå inn i ekteskap av de riktige grunnene! Ja for man lover å være der i gode og onde dager, noe du beviser at du ikke mestrer overhodet. Folk blir hos partneren som har misbrukt andre seksuelt osv, men de som sliter psykisk, ånei da du. Hvorfor fikk du barn med han når han er så syk??? Og ikke vil ha hjelp? Stakkars unge og du er ingen god mor eller noe å samle på overhodet😫 blir oppgitt

Anonymkode: 77998...ffc

Barna mine vil alltid være viktigere enn samboeren min. Ergo, når hans tilstedeværelse skader dem, så skal han ut. Jeg håper min partner ville beskyttet ungene mine og seg selv mot meg hvis jeg var den som ble syk, selv om jeg ikke så det der og da. 

Anonymkode: 7c609...1d7

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også vært igjennom et brudd med en psykisk syk mann, også uten selvinnsikt. Jeg ser at både jeg og barna har det mye bedre nå. De har samvær, men fordi samværet ikke er så uoverkommelig (vi hat diskutert hva han takler) går det ganske greit. Jeg anbefaler på det sterkeste å gjennomføre planer om å flytte fra han. Til syvende og sist er han voksen, og du må også passe på deg selv fordi barna trenger en sterk og frisk mor som ikke er utslitt pga den syke partner. Jeg var også til slutt helt skrapt for energi, og følte jeg ikke hadde mer å gi hverken mann eller barn. Jeg får også høre rundt meg at jeg fortsatt er preget, bla med unnskyldende oppførsel etter å ha vært vant med å gå på nåler konstant for å ikke erge den syke.

Anonymkode: 165dc...909

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...