Samlivsbrudd med person som er psykisk syk - Erfaringer?

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg står i en vanskelig situasjon med min psykisk syke mann, og vil så gjerne høre erfaringer fra andre som har stått i samme situasjon (eller vært den psykisk syke parten).

Mannen min har bipolar type 2. Vi har ett barn, snart to år. Symptomene begynte like etter fødsel, og har i lengre perioder utartet seg som sterk kritikk mot meg, fornektelse av problemet, og projisering av egne problemer på meg.

I tillegg kommer selvfølgelig mani, hukommelsessvikt, irritasjon, sinne og depresjon. Jeg har virkelig skrapt bunnen av bøtta nå.. har ingenting mer å gi, og har allerede begynt å sørge over ekteskapet. Jeg har flere ganger forsøkt å snakke med han om hvordan jeg opplever situasjonen, vi har gått i parterapi og jeg har prøvd å kreve at han tar ansvar for egen behandling. Resultatene har latt vente på seg, delvis på grunn av han, og delvis på grunn av systemet.

Poenget er bare at jeg holder på å miste min egen helse. På den ene siden av vektskåla ligger mange gode år med han før han ble syk - at vi har et barn som tross alt setter mye pris på pappaen sin, at skilsmisse er vanvittig vanskelig for alle - og kanskje blir han sykere av det? På den andre siden er min svinnende selvrespekt, hans manglende empati for meg, hans manglende foreldreevner, og min egen helse.

Jeg har satt en mental grense for meg selv om at vi må bo fra hverandre ved slutten av sommeren. Jeg orker på en måte ikke å prate mer med han om det fordi han enten bare avviser meg fullstendig eller stiller seg uforstående til at jeg mener vi har problemer.

Men er det feil å gå igjennom denne prosessen mentalt uten han? Jeg tror uansett det vil komme som et "sjokk" på han, fordi han mener at sykdommen ikke påvirker meg eller familien på noe vis.. Og hvor mye skal jeg være med å støtte etter at vi har flyttet fra hverandre? Og hva med barnet.. jeg aner ikke hvordan samvær skal kunne fungere når han per i dag ikke takler mer en maksimalt tre timer alene med barnet.. Og hvordan skal man forklare dette til et lite barn? Stakkars lille.. Det var jo ikke dette vi skulle bringe hen inn i..

Hjertet er tungt og hodet er fullt med kaos akkurat nå. Det eneste jeg vet er at han ikke blir friskere, og jeg blir bare sykere, så noe må skje.

Alle erfaringer eller råd mottas med enorm takk..

Anonymkode: 68d79...2b9

[AnonymBruker]

Kontakt lege og bli henvist til psyk og få råd 🧡

Anonymkode: 00177...1de

[AnonymBruker]

Sikkert dumt spørsmål, hvordan vet du at han ikke blir friskere? Går han på medisiner etc? Jeg synes ikke han har vært syk så lenge.. 

Hvis han oppfører seg dårlig mot deg så er det jo uansett ikke greit, det skal du ikke finne deg i. Men jeg synes du bør prøve å snakke ordentlig med han om at du kommer til å forlate han snart hvis han ikke tar problemene på alvor.. Jeg synes det er riktig å la han få vite hva som er i ferd med å skje, istedet for at det skal komme "ut av det blå". Tar han ikke det på alvor da så er det hans problem.

Kunne du fått time på familievernkontoret alene ?

Anonymkode: 0d6d3...551

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Sikkert dumt spørsmål, hvordan vet du at han ikke blir friskere? Går han på medisiner etc? Jeg synes ikke han har vært syk så lenge.. 

Hvis han oppfører seg dårlig mot deg så er det jo uansett ikke greit, det skal du ikke finne deg i. Men jeg synes du bør prøve å snakke ordentlig med han om at du kommer til å forlate han snart hvis han ikke tar problemene på alvor.. Jeg synes det er riktig å la han få vite hva som er i ferd med å skje, istedet for at det skal komme "ut av det blå". Tar han ikke det på alvor da så er det hans problem.

Kunne du fått time på familievernkontoret alene ?

Anonymkode: 0d6d3...551

Jeg vet jo ikke om han blir friskere på sikt, men per nå går han på medisiner som skal ha fått tid til å virke. Han nekter å bruke sovemedisiner for å dempe manien, og han nekter å møte i terapi. I parterapi gjør han alt han kan for å vri samtalen over på mine mangler og mer "nøytrale" tema som ikke kan knyttes til sykdommen hans.. 

Jeg har jo sagt med jevne mellomrom at ting på endres for at jeg skal orke å bli, men hans respons er gjerne "jeg har ikke forandret meg, du har forandret deg" og at jeg er utakknemlig eller ignorant til de fine tingene han gjør. Jeg opplever altså at han enten ikke tar det på alvor, eller ikke er "enig" i mine grunner til å gå. Og så lenge han ikke "hører" det jeg sier, føler jeg jo at han ikke får noen reell mulighet til å bøte på de tingene heller. Føler nesten han er for syk til å greie å kjempe for forholdet nå.

Jeg kunne nok fått time alene ja, men jeg har allerede sagt til terapeuten både med mannen min til stede og ikke, at jeg er helt tydelig på at det bipolariteten som har gitt oss de utfordringene vi har i dag, og at det er dette vi trenger hjelp til. Likevel sitter terapeuten og akseptere at mannen min legger i vei på lange utgreininger om hvordan jeg er en dårlig partner fordi jeg ikke viser entusiasme når han planlegger ferietur for oss, eller noe annet merkelig noe. Så jeg har mistet litt troen på parterapeuten. Psykiatrisk avdeling sier de ikke har noe tilbud til oss som par..

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kontakt lege og bli henvist til psyk og få råd 🧡

Anonymkode: 00177...1de

Jeg har fått beskjed om at jeg er for høyfungerende til å få psykologhjelp. Dette til tross for at jeg er sykemeldt.. Jeg går i samtaler med psykiatrisk sykepleier, men opplever det ikke som særlig nyttig..

 

 

Takk for svar begge to!

Anonymkode: 68d79...2b9

[AnonymBruker]

Hei TS, 

Jeg ville ringt hans fastlege og bedt om en time så du kan ta det opp med han. 

Ved et ektekspsbrudd så er muligheten for at belastningen blir for stor for han, og velger løsninger som vil prege deg og barna for resten av livet. 

Anonymkode: 3a868...9d4

[AnonymBruker]

Det er veldig leit at han mangler selvinnsikt. Kan du la andre i din familie snakke din sak med han? En bror, søster eller noen andre han har mer respekt for. Det er lettere å ta inn informasjon fra andre enn de man lever tett med.

Anonymkode: 1ec23...1f3

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kunne nok fått time alene ja, men jeg har allerede sagt til terapeuten både med mannen min til stede og ikke, at jeg er helt tydelig på at det bipolariteten som har gitt oss de utfordringene vi har i dag,

Jeg tenkte på om det kanskje hjelper deg å gå til familievernkontoret alene for å snakke om hvordan du kan gjøre det ved en skilsmisse, når det gjelder samvær og sykdom og sånt. Kanskje det hjelper å vite mer om prosessen og muligheter.

Får håpe han får seg en wake up call når du tar ut seperasjon..

Anonymkode: 0d6d3...551

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei TS, 

Jeg ville ringt hans fastlege og bedt om en time så du kan ta det opp med han. 

Ved et ektekspsbrudd så er muligheten for at belastningen blir for stor for han, og velger løsninger som vil prege deg og barna for resten av livet. 

Anonymkode: 3a868...9d4

Takk for svar.. Det er dette jeg er bekymret for. Jeg ba han på et tidligere tidspunkt om å la oss være i fred i en periode fordi han var utrolig stygg med meg en stund. Da ble han kjempehøy og krasjet så stygt at jeg ikke hadde hjerte til å opprettholde "pausen" slik vi hadde avtalt.. Får prøve å få time hos legen hans.

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er veldig leit at han mangler selvinnsikt. Kan du la andre i din familie snakke din sak med han? En bror, søster eller noen andre han har mer respekt for. Det er lettere å ta inn informasjon fra andre enn de man lever tett med.

Anonymkode: 1ec23...1f3

Akkurat dette med selvinnsikten er så utrolig vanskelig! Han pleide jo å være en klok og reflekter mann, men nå er det ingenting igjen av det.. Jeg har en bror som har sagt at han snart "må" si noe, men jeg tror ikke det vil nå igjennom, for mannen min er tidvis veldig paranoid og mener ofte at jeg og andre er ute etter å "ta han".. Men ja. Jeg har sagt til min bror at jeg faktisk på dette tidspunktet setter pris på et forsøk på å nå igjennom.. Takk for svar!

Anonymkode: 68d79...2b9

[AnonymBruker]

Først vil jeg bare si: stor klem til deg❤️

Jeg går gjennom akkurat det samme nå som du gjør. Små barn, psykisk syk mann og min helse har blitt verre av situasjonen. I samråd med hans psykolog så har han flyttet midlertidig ut slik at jeg og barnet skal slippe svingningene i humøret hans. Med begrunnelsen for at det er beste for barnet på sikt. 

Jeg tror det kommer til å bli permanent at vi bor fra hverandre. Føler endelig at jeg klarer å puste igjen etter år med negativ stemning i huset. Barn plukker opp mer enn man tror og noen ganger er det beste at de skjermes fra de verste periodene og heller treffer forelderen når han/hun har en god dag. 

Og husk, uansett hva du velger å gjøre så er du aldri ansvarlig for andres handlinger. 

Anonymkode: 88953...d03

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenkte på om det kanskje hjelper deg å gå til familievernkontoret alene for å snakke om hvordan du kan gjøre det ved en skilsmisse, når det gjelder samvær og sykdom og sånt. Kanskje det hjelper å vite mer om prosessen og muligheter.

Får håpe han får seg en wake up call når du tar ut seperasjon..

Anonymkode: 0d6d3...551

Ja, det er sant. De kan kanskje fortelle litt om dette med samvær og sånn. Det er jo en stor bekymring. Takk for svar igjen.. Håper også inderlig at han innser alvoret, legger seg inn på psyk og på magisk vis blir seg selv igjen.. Det er drømmen.. 

Anonymkode: 68d79...2b9

[AnonymBruker]

En kompis av meg har bipolar 2. Forskjellen er at han har selvinnsikt. Han tar noe naturmedisin (etter avtale med lege, han har også prøvd vanlig medisin) og har tilpassa arbeidsdag med noe hjemmejobbing (fordi han blir sykere av å pendle hver dag). Han har nytte av Bipolarforeningen, kanskje dere kan kikke på partiklene der.

Anonymkode: 2f6ab...37b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Først vil jeg bare si: stor klem til deg❤️

Jeg går gjennom akkurat det samme nå som du gjør. Små barn, psykisk syk mann og min helse har blitt verre av situasjonen. I samråd med hans psykolog så har han flyttet midlertidig ut slik at jeg og barnet skal slippe svingningene i humøret hans. Med begrunnelsen for at det er beste for barnet på sikt. 

Jeg tror det kommer til å bli permanent at vi bor fra hverandre. Føler endelig at jeg klarer å puste igjen etter år med negativ stemning i huset. Barn plukker opp mer enn man tror og noen ganger er det beste at de skjermes fra de verste periodene og heller treffer forelderen når han/hun har en god dag. 

Og husk, uansett hva du velger å gjøre så er du aldri ansvarlig for andres handlinger. 

Anonymkode: 88953...d03

Åh, tusen takk for dette svaret ❤️ Jeg føler meg så alene i dette at det var "godt" å se at det er noen andre som står i samme situasjon.. Når mannen min har vært bortreist har jeg nesten umiddelbart fått en ro som jeg hadde glemt at jeg kan føle på.. jeg blir ufattelig stresset av å aldri vite hvilken versjon av han jeg møter om morgenen eller når jeg kommer hjem fra jobb.. Orker ikke gjøre noe sosialt sammen fordi det nesten hver gang i de siste to årene har medført konflikt..

Men, mannen din, er han innforstått med at det er på grunn av den psykiske lidelsen at forholdet har gått under, og barna må skjermes? Eller klandrer han deg eller noe annet?

Sist vi bodde fra hverandre gikk det veldig raskt fra "dette var min feil, du skal få pause", til "du har kastet meg ut og du aner ikke hvor vanskelig det er for meg".. Så, denne gangen vurderer jeg å bare si kort og godt at jeg trenger rom, og ikke knytte det til det som er den reelle grunnen - selv om det strider mot alle mine instinkter å ikke være ærlig..

 

Anonymkode: 68d79...2b9

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En kompis av meg har bipolar 2. Forskjellen er at han har selvinnsikt. Han tar noe naturmedisin (etter avtale med lege, han har også prøvd vanlig medisin) og har tilpassa arbeidsdag med noe hjemmejobbing (fordi han blir sykere av å pendle hver dag). Han har nytte av Bipolarforeningen, kanskje dere kan kikke på partiklene der.

Anonymkode: 2f6ab...37b

Har han vært syk lenge? Jeg venter og venter på selvinnsikten.. Så lenge den ikke kommer føler jeg at jeg bor sammen med en pasient, og ikke mannen min + sykdom.. Jeg har pushet på en endring i jobbhverdag, og det har omsider blitt satt i gang prosesser på det, men alt går vanvittig sakte.  Jeg har meldt meg inn i bipolarforeningen og tipser om artikler, men han vil ikke lese..

Anonymkode: 68d79...2b9

[AnonymBruker]

Føler virkelig med deg TS. Har vært i ditt sted og det kostet dyrt...

Mitt brudd med en bipolar mann skjedde for mange år siden og kan prege meg fortsatt. To nå voksne barn har  ingen kontakt med far ettersom hans/sykdommens herjinger var ødeleggende for to små barn både på kort og lang sikt. Du har mye omsorg i deg for din mann, men ditt valg må være å ta vare på deg selv til det beste for barnet ditt. Hvordan din mann kommer til å reagere på et brudd vil være hans, helsevesenet og hans øvrige familie sitt ansvar. Du må gjerne forsøke å hjelpe, men dette bør være fra en arena hvor verken du eller barnet står i fare for å bli skadelidende av hans sykdom. Om mannen din etterhvert får et dempet symptomtrykk og dere kan igjen fungere som et par,  vil det være viktig at du ikke har ødelagt deg selv i prosessen med å forsøke å hjelpe ham. Og barnet ditt er i en svært sårbar alder nå. En toåring har ikke forutsetninger til å forstå avvisning fra en omsorgsperson , til å beskytte seg mot roping og kjefting, av å skulle se sin mor liste seg rundt for ikke å irritere far, uforutsette raserianfall fra far....den lista er lang! Så tenk først og fremst på å ta vare på deg selv og barnet- da kan det være at du med tilstrekkelig distanse mellom deg selv og mannen din også klarer å hjelpe ham. 

Klem og lykke til ☺️

Anonymkode: 7eca0...c5f

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler virkelig med deg TS. Har vært i ditt sted og det kostet dyrt...

Mitt brudd med en bipolar mann skjedde for mange år siden og kan prege meg fortsatt. To nå voksne barn har  ingen kontakt med far ettersom hans/sykdommens herjinger var ødeleggende for to små barn både på kort og lang sikt. Du har mye omsorg i deg for din mann, men ditt valg må være å ta vare på deg selv til det beste for barnet ditt. Hvordan din mann kommer til å reagere på et brudd vil være hans, helsevesenet og hans øvrige familie sitt ansvar. Du må gjerne forsøke å hjelpe, men dette bør være fra en arena hvor verken du eller barnet står i fare for å bli skadelidende av hans sykdom. Om mannen din etterhvert får et dempet symptomtrykk og dere kan igjen fungere som et par,  vil det være viktig at du ikke har ødelagt deg selv i prosessen med å forsøke å hjelpe ham. Og barnet ditt er i en svært sårbar alder nå. En toåring har ikke forutsetninger til å forstå avvisning fra en omsorgsperson , til å beskytte seg mot roping og kjefting, av å skulle se sin mor liste seg rundt for ikke å irritere far, uforutsette raserianfall fra far....den lista er lang! Så tenk først og fremst på å ta vare på deg selv og barnet- da kan det være at du med tilstrekkelig distanse mellom deg selv og mannen din også klarer å hjelpe ham. 

Klem og lykke til ☺️

Anonymkode: 7eca0...c5f

Tusen hjertelig takk for svar ❤️ Kan jeg spørre om du angrer på at du gikk? Siden du skriver at det kostet deg dyrt? Angrer du på tidspunktet?  Jeg er så i tvil om det er nå eller når barnet er eldre som er riktig tidspunkt.. 

Hadde barna dine samvær med sin far - og er det derifra de har sine tunge opplevelser ?

Du skriver det godt om hvor grensene mellom hjelp og selvutslettelse må gå.. De grensene har jeg nok trampet over for lengst.

Har har ikke hatt høylytte sinneutbrudd (nesten aldri), men det er ikke tvil om at barnet legger merke til at det er tung stemning innimellom.  Takk igjen for svaret!

Anonymkode: 68d79...2b9

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker said:

Hei TS, 

Jeg ville ringt hans fastlege og bedt om en time så du kan ta det opp med han. 

Ved et ektekspsbrudd så er muligheten for at belastningen blir for stor for han, og velger løsninger som vil prege deg og barna for resten av livet. 

Anonymkode: 3a868...9d4

Denne kommentaren provoserte meg. Det er IKKE ts sitt ansvar. Ts verken kan ikke hjelpe han mer enn hun har forsøkt. Det er psykiatrien som vil ha livet hans på samvittigheten om han velger den utveien, IKKE ts. I tillegg kan selvmord også være en aggressiv handling mot andre. Det eneste som skjer hvis ts blir hos mannen er at alle tre vil ha et kjipt liv. Om hun blir eller går vil mannen uansett ha det kjipt helt til han eventuelt søker hjelp. Kanskje kan til og med å bli bidra til at han fortsetter på den destruktive ferden, mens å gå kanskje kan bidra til at han forstår at han trenger hjelp (når han treffer bunnen). 

Anonymkode: 3a842...4d0

[AnonymBruker]

Jeg går gjennom noe av det samme, har også et barn på samme alder. Min mann har fått en annen psykisk sykdom som er vanskelig å leve med. Men nå nylig føler jeg til forskjell fra din at han har opparbeidet mye selvinnsikt, selv om han ikke alltid klarer å handle etter denne innsikten. Diagnosen kan også forklare mønstre mellom oss der jeg føler han tolker ting i verste mening og svarer med å bli stille/forsvinne. Han har vært flink til å oppsøke behandling og ta i mot de tilbudene han har fått. Jeg er likevel lite fornøyd med behandlingen. Nå etter en periode med innleggelse føler jeg terapitimene handler mest om hvordan han har hatt det i det siste, og lite om konkrete ting han kan gjøre for å bli bedre. Når det er sagt, så har det hjulpet at jeg har blitt med på noen av psykiatertimene hans i de periodene vi har hatt det verst. Det har ikke vært noe offiselt tilbud, men jeg har likevel fått lov til å bli med. Noe annet mener jeg er rar prioritering når man bor sammen. Hjelper ikke akkurat på psyken at forholdet ryker!

Jeg klarer meg fint selv. Det er lettere for meg å være alene med barnet, da bestemmer jeg alt og vi har det fint. Når mannen min også er hjemme kan vi i blant ha det fint, men det er slitsomt å være sammen med noen som stadig melder seg mentalt helt ut. Det er urovekkende når han er skikkelig glad, fordi da er det helt sikkert at han kommer til å bli skikkelig nedfor om ikke lenge. Det sliter også på parforholdet. Det er vanskelig å slappe av sammen med noen som kan reagere helt irrasjonelt av den minste ting. Det er ikke tennende for meg å alltid være den sterke, mens han igjen nok synes det er leit at den fysiske delen av samlivet er redusert. Samtidig har vi en del fine samtaler. Han er et flott menneske som dessverre har fått en fæl sykdom. Han sier at han ikke har noen konkrete selvmordstanker, men har sagt at om alt går til helvete med familien vår og hans jobb/utdanning ser han på det som en løsning. Det tror jeg nok han ville gjennomført slik hans psyke er nå.

Det som hjelper mest for meg er å fokusere på ting jeg liker utenfor forholdet, jeg tenker ikke på hans oppturer og nedturer for mye. Vi fikk beskjed av psykiateren om å ikke snakke for mye om sykdommen hans, ei heller små ting vi ble uenige om. Skjønner forøvrig godt at parterapi ikke er så nyttig. Min mann vil at vi skal gå til det, men det vil jeg bare hvis teraputen har kompetanse om hans sykdom.

Beklager at dette kanskje ikke ble så relevant for deg TS, men jeg kjente meg godt igjen i det du skrev og spesielt i vurderingene om hans helse hvis du går fra han. Det er nok lurt å snakke med fastlegen hans og eventuelle andre som har hatt noe å gjøre med hans psykiske helse. Jeg har ikke tenkt å gå fra min mann med det første, men jeg vil ikke ha det sånn for alltid. Håper en stund til på at han skal bli bedre.

Anonymkode: 59a66...07a

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Denne kommentaren provoserte meg. Det er IKKE ts sitt ansvar. Ts verken kan ikke hjelpe han mer enn hun har forsøkt. Det er psykiatrien som vil ha livet hans på samvittigheten om han velger den utveien, IKKE ts. I tillegg kan selvmord også være en aggressiv handling mot andre. Det eneste som skjer hvis ts blir hos mannen er at alle tre vil ha et kjipt liv. Om hun blir eller går vil mannen uansett ha det kjipt helt til han eventuelt søker hjelp. Kanskje kan til og med å bli bidra til at han fortsetter på den destruktive ferden, mens å gå kanskje kan bidra til at han forstår at han trenger hjelp (når han treffer bunnen). 

Anonymkode: 3a842...4d0

Det er ingen som har påstått at hun har livet hans på samvittigheten om noe sånt skulle skje. Å melde fra til fastlegen og eventuelle andre behandlere om at man har tenkt å forlate en psykisk syk person er omsorg, og dessuten en måte å forskyve ansvaret for han over på profesjonelle.

Anonymkode: 59a66...07a

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg tenker at du er en snill og omtenksom dame som tenker for mye på mannen din og for lite på deg selv. Du kan ikke la deg selv forfalle i et forsøk på å hjelpe noen som ikke ønsker hjelp.  Det er ikke ditt ansvar å hjelpe han til selvinnsikt heller. Det må han gjøre selv.

Jeg synes det er trist å se at så mange sitter i et forhold med psykisk syke altfor lenge og blir selv syk pga nettopp dette. Man må sette sin egen helse først, og voksne mennesker har selv ansvaret for sin egen helse. 

Jeg synes du skal gå. Du har tross alt et barn nå som også trenger noen. Hvem skal være der for barnet hvis begge foreldrene er dårlige? 

Hilsen dame med bipolar 2. (Med en familie)

Anonymkode: f5123...a68

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har han vært syk lenge? Jeg venter og venter på selvinnsikten.. Så lenge den ikke kommer føler jeg at jeg bor sammen med en pasient, og ikke mannen min + sykdom.. Jeg har pushet på en endring i jobbhverdag, og det har omsider blitt satt i gang prosesser på det, men alt går vanvittig sakte.  Jeg har meldt meg inn i bipolarforeningen og tipser om artikler, men han vil ikke lese..

Anonymkode: 68d79...2b9

Han har vært syk noen år, og er gift. Han sier selv at han i starten ikke skjønte hvor vanskelig det var for kona hans. Vi som venner skjønte heller ikke helt alvoret i starten, for vi så ham ikke når han var manisk eller deprimert. Han er ikke imot medisiner, men han fikk en del bivirkninger av de han prøvde. Så han prøver isteden å ha ro nok i hverdagen til at svingningene ikke blir store. Og har gått til psykolog. 

Anonymkode: 2f6ab...37b