Gått inn i en depresjon i 1 tri..

[AnonymBruker]

Og er helt ugjenkjennelig... På randen til redd for å møte folk.. Alt og alle irriterer meg.. Lukter og lyder blir to much.

Syns dette er ganske ille.. For jeg er bare gravid. Ikke noe annet..

Orker bare ikke folk, blir kvalm bare jeg reiser meg, og kaldsvetter bare av å kjøre bil..

Mange sier det går av som en bryter etterhvert.. Håper jeg også har den bryteren.. For dette er ikke akkurat givende..

9+4 i dag..

Noen som kjenner seg igjen?

Anonymkode: 6804a...69e

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen!

Jeg hadde det enormt vanskelig til godt ut i andre trimester. Jeg følte meg rett og slett i høyspenn, grublet, var angstpreget, fortvilet og usikker på meg selv, hele graviditeten og parforholdet (selv om barnet var ønsket og planlagt på forhånd). Jeg følte meg så alene og fortvilet, og tok det spesielt ut på kjæresten min, stakkars. For meg var det ikke som en bryter, men et ble gradvis bedre utover i andre trimester, med tilstedeværelse av flere gode dager og fine stunder. Stadig økende trygghet. Og ved overgangen til tredje trimester kom vel min «bryter»- tror jeg aldri har vært så lykkelig i mitt liv som jeg har vært i tredje trimester. Legen min sier at hormonene herjer som verst i første trimester, og selv om jeg nå som det nærmer meg fødsel kan føle meg hormonell ved hetetokter, plutselig gråt og lignende, så er grunnstemningen min veldig god og både jeg og parforholdet blomstrer! Det ville jeg aldri ha trodd for et halvt år siden....

Håper du føler deg bedre snart! Tenk at det er unntakstilstand i kroppen din, og også psykologisk er det å skulle bli mamma en enorm omveltning. Vær god med deg selv og snakk med noen om det! Forhåpentligvis føler du deg bedre veldig snart

Anonymkode: 87134...d52