Hvordan var din barn og hvordan påvirket det deg som voksen?

[AnonymBruker]

Hvordan hadde du det som barn? Hvordan var mammaen og pappaen din? Var det ting de gjorde eller ikke gjorde som du bebreider de for i dag? Dersom en av de eller begge har behandlet deg på en for deg ugreit måte, har du tatt det opp med de? Hvordan var det og er det for deg i dag dersom du likte veldig godt den ene og ikke den andre av foreldrene dine?

Jeg vil mene jeg hadde en normal oppvekst. Jeg har alltid vært mest fortrolig med mamma. Pappa var strengere enn mamma og jeg var mer reservert med å fortelle om ting til pappa enn mamma. Han kunne ha et litt mer hissig temperament enn mamma noe som nok gjorde at jeg ikke alltid ville si ting til ham. Mamma var litt ettergivende på ting pappa sa som jeg i voksen alder tenker hun burde tatt til motmæle mot, men hun lot det passer i stillhet for å roe situasjonen antar jeg. Med både mamma og pappa visste jeg at de var glad i meg.

Med det sagt, ingen er perfekte, og det er også greit at man som barn erfarer at livet ikke bare er rosa og tyll. I dag har jeg fortsatt et godt forhold til både mamma og pappa.

Anonymkode: e35f3...3d8

[AnonymBruker]

Hadde jo en bra oppvekst rent praktisk med tanke på bosted, økonomi og at jeg aldri sulta eller ble mishandla. 

Men rent emosjonelt slet jeg veldig med psykiske lidelser, mobbing/utestenging på skolen og vanskelig forhold til foreldre. Faren min er egentlig en stor dust, så jeg kuttet kontakten med engang jeg ble myndig og fikk bestemme selv. Moren min er innerst inne et godt menneske og gjorde sitt beste, men hun hadde en tendens til å være veldig kald og hadde selv psykiske lidelser som var ganske sterke. Derfor har jeg ikke særlig tillitt til henne med vanskelige temaer (hun visste ikke om mobbingen før flere år etter at det sluttet, f.eks) og følte jeg ikke ville «være til bry». Det har gjort at jeg er veldig tilbaketrukken og tar lite plass. 

Anonymkode: 6ebac...fd2

[AnonymBruker]

Foreldrene mine trodde på fri oppdragelse og hadde god økonomi. Siden jeg stort sett fikk alt jeg ville, forventet jeg det og ble en mester i å manipulere. Faren min var hakket mer liberal med ting/penger, moren min sa ja til alt av aktiviteter. Dette benyttet jeg meg av, og i verste fall fikk jeg dem til å krangle for å få viljen min.

Jeg er ikke slik som voksen, men er blitt veldig selvstendig siden jeg nærmest oppdro meg selv. Og når jeg vil noe gjennomfører jeg det også. Jeg merker iblant at jeg blir innvendig sur når jeg ikke får viljen, men jeg kontrollerer det og sier til meg selv at jeg ikke er et barn lenger. Jeg er svært immun mot andres meninger, hører høflig etter men tar det sjelden til etteretning.

Anonymkode: 3bd25...17b

[AnonymBruker]

Hadde en helt ordinær, trygg barndom med all den friheten man hadde som barn på 80 og tidlig 90-tall. Snille foreldre, mye ute i naturen, nybakte rundstykker på søndager. Overnatting i teppehytte i hagen, telt ved sjøen og snøhuleturer på fjellet. Hadde det bra på skolen, var venn med stort sett alle. Aldri blitt mobbet. Bare periodevis fryst ut som tenåring som de fleste jenter blir på ett eller annen tidspunkt. Vi hadde god økonomi og bodde bra, men vi fikk ikke mange ting eller mange klær. Mamma har alltid vært tilhenger av gjenbruk og pappa liker å lage ting selv. Alltid fått mye støtte og kjærlighet hjemmefra, og foreldrene mine var alltid involvert og interessert i tingene jeg foretok meg. 

Som ung voksen ble jeg narkoman, fikk helt sinnsyk angst og depresjon, var tvangsinnlagt noen ganger, et selvmordsforsøk. Ti år senere er jeg frisk og rask, har jobb og trives godt i det lille huset mitt. 

Har en søster som er mye mye yngre enn meg, hun har gjort det veldig bra i livet med utdanning og mann. Men vi har ikke kontakt egentlig. Det er såpass stort aldersspenn mellom oss at vi aldri knyttet noe særlig bånd. 

Anonymkode: dd4ef...7c6

[AnonymBruker]

Min mor fikk meg like etter hun ble 17 år. Far kom først inn i bildet da jeg var 7 år. Vi flyttet mange ganger over store avstander, så å bevare vennskap ble en umulighet (før internettets tid).

Hun har alltid vært kald, aldri sagt et pent ord til meg (som jeg kan huske). Min far overlot meg til sin samboer (som senere har blitt kone) under samvær. Hun har nok mest sett på meg som en byrde og har alltid favorisert sine egne barn.

Har tatt opp noen ting med min mor i voksen alder, men da blir jeg kun beskyldt for å lyve og hun nekter å høre noe mer. Hun blir meget lett fornærmet og tåler svært lite (om noe) krititkk. Hun var streng og jeg dermed lydig. Så lenge hun fikk det som hun ville, kunne jeg gjøre som jeg ønsket. Det var aldri snakk om å diskutere eller komme til en enighet, hennes vei eller rett på rommet.

Jeg utviklet spiseforstyrrelser på ungdomsskolen, men hun (og hennes søster) fant sammen ut at det nok bare var babyfettet mitt som forsvant. Nevnte jeg at de begge er utdannet barnevernspedagoger?? Da hun fikk vite om aborten min, var hennes reaksjon kun at det var bra jeg gjorde det. Da hun fikk vite om overgrepet mot meg, var hun kun intressert i om det var en av hennes ekser. Ingen andre reaksjoner eller spørsmål eller støtte.

 

Jeg er i voksen alder konfliktsky, gjør mye for å få andres gunst og pliktoppfyllende (flink-pike-syndromet). Jeg spør aldri om hjelp til noe, trekker meg heller tilbake enn å snakke med noen. Føler meg lett som en byrde for andre.

Anonymkode: 166e3...0aa

[AnonymBruker]

Kan legge til at jeg brøt kontakten med foreldrene mine for flere år siden. Beste jeg har gjort for min egen psykiske helse.

Anonymkode: 166e3...0aa

[AnonymBruker]

Vokste opp på 90 tallet og hadde jevnt over få/lite bekymringer. Vokste opp landligt og var mye ute å lekte. Fikk ikke all verdens ting, men hadde mat/klær/leker. Mamma og pappa skilte seg når jeg var 11 år. Var før dette noe umoden, vilter og energisk. Litt Pippi type.

Etter skilsmissen ble jeg mye roligere, mer «tunget» av ansvar siden jeg ble boende med en utslitt mamma. Jeg måtte hjelpe til ekstremt mye i huset og hun ble sint på meg visst jeg gikk ut å lekte etter skolen istedenfor å rydde hjemme. Følte jeg gjorde alt for mye ift min alder. Handling, ordnet mat selv (ble aldri laget middag), støvsuget, tørket støv, vaske klær/henge opp/brette, hagearbeid osv. Ifm med en skade hun fikk noe senere ble hun sengeliggendes en stund, og hun har sagt hun har dårlig samvittighet for denne perioden, siden jeg måtte gjøre «alt». Sannheten er at jeg ikke merket forskjell på arbeidsmengden🤷🏻‍♀️

Kunne leke med de i klassen, men manglet en bestevenn. De andre fant hverandre, ikke jeg. Heldigvis begynte det en ny i klassen etterhvert og h*n ble min bestevenn. Selv om h*n kunne oppføre seg litt rart mot meg.

Mamma har aldri sagt hun er glad i meg/stolt av meg, aldri gitt meg klem. Så slike ting er uvant for meg å gjøre mot andre. Er blitt introvert og dårlig på small talk. Pappa flyttet langt vekk, så ble kontakten begrenset til ferier/langhelger. Har riktignok et bra forhold til den idag. Og alt i alt vil jeg si at jeg har det fint i livet mitt idag. Er heldigvis sterk psykisk, har hatt noen «knekk» i livet i voksen alder, men har taklet det Ok.

Anonymkode: 78dd8...515

[AnonymBruker]

Jeg er eneste jenta i en søskenflokk på 4, der de tre guttene ble favorisert sterkt av mor. Degget for og slapp unna det meste. Og ettersom mor bestemte i huset, fulgte far hennes ordre. Guttene ble alltid degget for og slapp unna alt av husarbeid om de bestemte seg for at de ikke gadd. Da tok mor heller og tvang meg til å gjøre husarbeidet, fordi jeg var eneste jenta og den som ga etter for kjeft.

Da vi ble tenåringer, måtte vi begynne og vaske og støvsuge rommene våre selv. Greit nok, bortsett fra at guttene slurvet og slapp unna. Mor gjorde det da for dem. Om jeg prøvde meg på å droppe det en helg, brøt det løs et lite helvete. Jeg MÅTTE gjøre det, og moren min gjorde det aldri for meg. Bare for guttene.

Samme med skittentøy. Regelen var at alt skittentøy skulle bæres opp på vaskerommet av den enkelte. Guttene ga faen, og mor gikk ned og hentet det på rommet deres og vasket det likevel. Det skjedde aldri med meg. Jeg fikk bare en masse kjeft og smell. 

Så begynte hun å jobbe da jeg var 14 (hun var hjemme før det). Da bestemte hun at JEG, som eneste jenta, skulle lage middagen for alle mens hun var på kveldsvakt på jobben. Ingen av guttene fikk beskjed om å koke poteter og steke kjøttkaker. Kun jeg. Bare fordi jeg var jente. 

Brødrene mine kunne ikke sette på en vaskemaskin da de flyttet hjemmefra en gang, fordi de aldri hadde måttet gjøre det hjemme. Det kunne jeg.

Jeg kan aldri huske at moren min eller faren min noensinne ga meg en klem. De sa aldri "jeg er glad i deg" eller noe slikt. Aldri.For meg er det litt vanskelig å si det til mitt eget barn i dag, men jeg sier det likevel i blant. Jeg vil at han skal være vant til å høre det, at det er normalt at man sier det til de man er glad i.

 

 

Anonymkode: ade91...359

[AnonymBruker]

Psykisk syk mor som favoriserte min søster grådig og som gjorde alt hun kunne for at jeg skulle føle meg som en liten dritt.

Jeg tror det var så enkelt som at min søster er penere enn meg, jeg var/er ikke så heldig med utseendet. Mine foreldre har alltid snakket varmt om vakre mennesker og hyllet dem. Min far var ikke vitne til alt min mor gjorde, men han fikk med seg mye, og han klarte ikke å håndtere det som skjedde på en god måte. Han prøvde aldri å gjøre noe med saken, bare trakk seg unna. Jeg lot mitt sinne gå ut over min søster (jeg var jo et lite barn som ikke skjønte at det var mamma og ikke min søster som var problemet) noe som førte til at pappa også mislikte meg etterhvert. Jeg var liksom den slemme og stygge ungen.

Jeg ble mobbet på skolen, men mine foreldre visste ikke om det. Ingen visste det, bortsett fra et annet mobbeoffer som jeg var sammen med fordi ingen av oss hadde noen andre å være med. Det eneste min mor gjorde var å spørre meg hånlig om jeg ikke hadde venner og lo av det at jeg var mye alene.

Fikk aldri en varm klem eller gode ord.

Skal søke delvis ufør nå, da jeg lever i en slags evig psykose der jeg tror alle mennesker er ute etter å gjøre meg vondt. Har altså blitt paranoid. Har jobbet for å endre tankegangen min i mange år, men jeg klarer ikke. Står uten levlig inntekt nå pga innstrammingene på AAP og tror ikke jeg får innvilget ufør heller og tenker at jeg bare har 8 måneder igjen å leve, da det er behandlingstiden for uførepensjon. Et avslag på den vil knekke meg helt. Jeg er redd for å gjennomføre det, men har valgt hvordan jeg skal dø og føler meg på en måte lettet av at det finnes en annen utvei enn å pines i mange flere år.

Anonymkode: e1dfe...e79

[Irja]

Jeg hadde en fin oppvekst. Mamma og pappa var veldig tilstede og engasjert i meg fra 0 - 10 år. Da mamma og pappa skilte seg når jeg var 10, ble det vanskeligere. Mye nytt, også gikk jeg jo fra å være barn til å bli ungdom.

Jeg kan ikke huske at de sa at de var glad i meg. Klemmer var set også lite av. 

Jeg passer på å klemme barna mine mye. Forteller se flere ganger daglig at jeg elsker de. Dette er så viktig!

[kjøttkaker]

På 20.5.2019 den 12.41, AnonymBruker skrev:

Hadde jo en bra oppvekst rent praktisk med tanke på bosted, økonomi og at jeg aldri sulta eller ble mishandla. 

Men rent emosjonelt slet jeg veldig med psykiske lidelser, mobbing/utestenging på skolen og vanskelig forhold til foreldre. Faren min er egentlig en stor dust, så jeg kuttet kontakten med engang jeg ble myndig og fikk bestemme selv. Moren min er innerst inne et godt menneske og gjorde sitt beste, men hun hadde en tendens til å være veldig kald og hadde selv psykiske lidelser som var ganske sterke. Derfor har jeg ikke særlig tillitt til henne med vanskelige temaer (hun visste ikke om mobbingen før flere år etter at det sluttet, f.eks) og følte jeg ikke ville «være til bry». Det har gjort at jeg er veldig tilbaketrukken og tar lite plass. 

Anonymkode: 6ebac...fd2

Dette er ganske likt min barndom. Bare at pappa ikke var slem, men svært utseendefokusert og fraværende, i tillegg til en psykisk lidelse. Jeg følte meg alene. Har slitt og sliter med ekstremt dårlig selvbilde, BDD, depresjon, relasjonsvansker pluss moms. Så jadda. 

Endret 22. mai 2019 av kjøttkaker

[Zaga]

Hadde en vanskelig barndom med mobbing i alle årene på skolen og jeg hadde ingen venner. Jeg hater meg selv og sliter veldig med dårlig selvtillit og føler at jeg aldri er bra nok for noen. At jeg kun er til bry og i veien for alt og alle og en plage for alle. Ønsker jeg hadde vært en annen enn jeg var siden jeg hater personligheten min.

[AnonymBruker]

Jeg kunne jo hatt det verre. Men kunne nok absolutt også hatt det bedre dersom familien var høyere utdannet og bodde i en by.
Pappa fant ut at han ikke var klar for familielivet likevel da jeg og min bror kom. Min mor gjorde det slutt med han fordi de ønsket for forskjellig liv. Han var fra by, men moren min ville bo på det lille stedet hun voks opp, slik som resten av søskenflokken sin..
Kjenner ikke pappa, og til tross for dobbelt så høy inntekt kunne han faen meg ha hjulpet til litt ekstra, men han ga så lite han kunne (barnebidrag). Mamma ble alenemor såklart, og jeg merket det tæret litt på meg at hun ofte måtte si nei når jeg ville på noe eller ønsket meg noe, mens vennene som hadde begge foreldrene ofte dro på turer og fikk ting. 

Å vokse opp der var godt, trygt og fritt nok det så lenge man var barn. Men så kommer tenårene da, og da kan det være uheldig for oss som kommer feil ut. Slet sosialt gjennom hele skolelivet. Bestevenninna flyttet og jeg hadde liksom ingen igjen.
Jeg vil ikke si jeg er misfornøyd med mamma, for hun har ofret seg utrolig mye og støttet meg hele veien, men dessverre funnet litt feil løsninger. Hun ble sammen med en mann som mobbet meg mye hjemme fordi jeg slet på skolen. 
Og jeg er så redd for å havne i samme fella, for hun var alltid den som tilpasset seg han. Han kjørte på som han ville, hun var alltid hjemme med barn. (de fikk barn sammen). 

Hun er en av de som "hater diagnoser" så hun sa hun var redd for at jeg skulle begynne hos dps pga medisner og alt det der. Noe jeg trodde stemte siden hun sa det, men får svi for det nå. Nå må jeg bruke resten av unge livet mitt på dps, for å finne ut hva som feiler og få rett behandling. 
I tillegg har hun vært forbanna flink til å sette angst i meg. Jeg vet ikke om det rett og slett  skyldes miljøskaddhet pga de nærmest bruker hele livet på det trygge lille isolerte stedet de bor? Fodommene mot det meste henger igjen der, i Oslo er det borte for lengst. 
Så, det verste er kanskje at de velger å bo på sin kjære hjembygd. Mangel på helsetilbud, mangel på aktiviteter! 
Eneste er dødskjedelige itng som fjellturer, fotball og slike ting. 
 

Anonymkode: cdec2...6c0