Det blir bare mørkere og mørkere

[AnonymBruker]

Jeg skriver dette nå fordi jeg har et håp om at noen har vært gjennom det samme og kom seg ut av det, for nå virker alt så mørkt. Jeg har slitt med psykisk sykdom (anoreksi og angst) omtrent hele livet mitt. I noen år nå har jeg hatt alt under kontroll og generelt hatt det bedre. Jeg hadde likevel mye angst, men jeg klarte å holde styr på det og har skjult det for kjæresten min gjennom fem år godt. Nå det siste halvåret har jeg fullstendig mistet kontroll. Jeg blir kvalt av gråt, får raseriutbrudd og trang til å skade meg selv mange ganger i måneden. Jeg holder på å gi opp at jeg noen gang skal bli normal. Jeg føler heller ikke at jeg fortjener kjæresten min eller å noensinne bli elsket, for jeg oppfører meg så jævlig. Jeg sitter vel nå og vurderer å forlate han som er det viktigste for meg. Blir jeg i forholdet er det bare egoistisk da han er en fantastisk fyr som kan få seg en god, stabil og snill jente. Jeg vet helt ærlig ikke hvorfor han blir, for jeg har virkelig vært grusom.

Anonymkode: 65afe...ae0

[bobleplast_]

Går du i behandling, og i såfall hvor?

[AnonymBruker]

Anonymkode: 1d6e3...783

[AnonymBruker]

Nei jeg går ikke i behandling, men er på venteliste. Håper så veldig jeg får hjelp snart før jeg faktisk har ødelagt alt for meg selv og de rundt meg.

Anonymkode: 65afe...ae0

[AnonymBruker]

Jeg ble frisk av angst. Sånn alvorlig type som gjorde at jeg ikke gikk ut, gikk forbi vinduene mine og fikk panikkangst når telefonen ringte, eller Gud forby at noen ringte på. Jeg sov ikke, fordi jeg våknet med åndenød og dødsangst hver gang jeg "sovnet inn". Nettene mine besto av ren panikkangst til jeg var så sliten at kroppen overtok.

Så det er løsning.

Jeg fulgte behandlingen min til punkt og prikke. Kognitiv terapi, samtaler og medisiner. Jeg utfordret meg selv hele tiden. Det var helt jævlig skal jeg inrømme. Jeg bokstavelig talt gjorde i buksa første gangen jeg tok bussen å måtte hvile en uke etterpå for å komme meg over utmattelse.

Men så ble det lettere og lettere å utfordre meg selv. Det gikk i musesteg, men det gikk riktig vei. Sakte. Brukte 1.5 år med intens jobbing. 

Det er 10 år siden jeg sluttet med både medisiner og all annen behandling. Det har aldri kommet tilbake. Føles igrunn helt merkelig å tenke på at mitt liv var så begrenset. 

Så det er håp. Det er bare en jævlig jobb som må gjøres før man får det bedre.

Anonymkode: 843ff...99d

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg ble frisk av angst. Sånn alvorlig type som gjorde at jeg ikke gikk ut, gikk forbi vinduene mine og fikk panikkangst når telefonen ringte, eller Gud forby at noen ringte på. Jeg sov ikke, fordi jeg våknet med åndenød og dødsangst hver gang jeg "sovnet inn". Nettene mine besto av ren panikkangst til jeg var så sliten at kroppen overtok.

Så det er løsning.

Jeg fulgte behandlingen min til punkt og prikke. Kognitiv terapi, samtaler og medisiner. Jeg utfordret meg selv hele tiden. Det var helt jævlig skal jeg inrømme. Jeg bokstavelig talt gjorde i buksa første gangen jeg tok bussen å måtte hvile en uke etterpå for å komme meg over utmattelse.

Men så ble det lettere og lettere å utfordre meg selv. Det gikk i musesteg, men det gikk riktig vei. Sakte. Brukte 1.5 år med intens jobbing. 

Det er 10 år siden jeg sluttet med både medisiner og all annen behandling. Det har aldri kommet tilbake. Føles igrunn helt merkelig å tenke på at mitt liv var så begrenset. 

Så det er håp. Det er bare en jævlig jobb som må gjøres før man får det bedre.

Anonymkode: 843ff...99d

men hva tror du utløser angsten?
Hvorfor kommer den bare sånn gradvis? 

Anonymkode: b5e9c...4ae

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble frisk av angst. Sånn alvorlig type som gjorde at jeg ikke gikk ut, gikk forbi vinduene mine og fikk panikkangst når telefonen ringte, eller Gud forby at noen ringte på. Jeg sov ikke, fordi jeg våknet med åndenød og dødsangst hver gang jeg "sovnet inn". Nettene mine besto av ren panikkangst til jeg var så sliten at kroppen overtok.

Så det er løsning.

Jeg fulgte behandlingen min til punkt og prikke. Kognitiv terapi, samtaler og medisiner. Jeg utfordret meg selv hele tiden. Det var helt jævlig skal jeg inrømme. Jeg bokstavelig talt gjorde i buksa første gangen jeg tok bussen å måtte hvile en uke etterpå for å komme meg over utmattelse.

Men så ble det lettere og lettere å utfordre meg selv. Det gikk i musesteg, men det gikk riktig vei. Sakte. Brukte 1.5 år med intens jobbing. 

Det er 10 år siden jeg sluttet med både medisiner og all annen behandling. Det har aldri kommet tilbake. Føles igrunn helt merkelig å tenke på at mitt liv var så begrenset. 

Så det er håp. Det er bare en jævlig jobb som må gjøres før man får det bedre.

Anonymkode: 843ff...99d

Så utrolig godt å høre, tusen takk for at du delte! Du må ha hatt enorm vilje for å klare det. 

-Ts

Anonymkode: 65afe...ae0

[bobleplast_]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei jeg går ikke i behandling, men er på venteliste. Håper så veldig jeg får hjelp snart før jeg faktisk har ødelagt alt for meg selv og de rundt meg.

Anonymkode: 65afe...ae0

Du ødelegger ikke for de rundt deg. Sykdommen din gjør det, men det er ikke din skyld. 

Husk at i behandling så er det ikke behandleren som skal gjøre deg frisk. Den jobben må du gjøre selv, men behandleren er der for deg til å gi deg de verktøyene du trenger for å håndtere vanskene dine. Du må tørre å være helt ærlig. 

 

 

[AnonymBruker]

49 minutter siden, bobleplast_ skrev:

Du ødelegger ikke for de rundt deg. Sykdommen din gjør det, men det er ikke din skyld. 

Husk at i behandling så er det ikke behandleren som skal gjøre deg frisk. Den jobben må du gjøre selv, men behandleren er der for deg til å gi deg de verktøyene du trenger for å håndtere vanskene dine. Du må tørre å være helt ærlig. 

 

 

Dette er det lenge siden jeg har sett... Jeg synes det går sport i å "ikke gjør deg til et offer"

Anonymkode: b5e9c...4ae

[Mynona]

Kjære trådstarter,

Jeg må dessverre stenge tråden din med bakgrunn i at vi ikke kan vite hvilken kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Vi kan ikke passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg eller andre i en sårbar situasjon. 

Vi anbefaler også at du tar kontakt med din fastlege for å få en profesjonell oppfølging og/eller svar på spørsmålene dine. 

Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og nettjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

Med vennlig hilsen,

Mynona, mod.