Hvordan kan bli ufør av å være angstpreget og deprimert?

[AnonymBruker]

Jeg forstår de som er uføre som følge av en alvorlig sykdom som hemmer de såpass at de ikke klarer å jobbe eller gjør det meste Ola Nordmann klarer. 

Men dette med at deprimerte mennesker er uføretrygdet forstår jeg virkelig ikke. Hvorfor? Og ja, jeg sliter selv med alvorlig depresjon. Er i full jobb. Hadde jeg blitt uføretrygda hadde det jo gått rett vest, da hadde jeg iallefall ikke hatt noe å ta meg til med i hverdagen. Det meste av psykisk sykdom kan man takle bare man vil ta til seg hjelpen man får, og ønsker å hjelpe seg selv. Det er ikke utenfor ens kontroll. Det er en grunn til at man kan gå i terapi for å bli frisk.. Og hvorfor er det å bli uføretrygdet i det hele tatt et alternativ? 

Noen som er ufør pga en lett psykisk diagnose som kan forklare hvorfor? 

Anonymkode: efe3e...2c4

[AnonymBruker]

Det er ganske vesentlig hvordan funskjonsevnen til den enkelte rammes. Jeg har problemer med en del ting som er svært grunnleggende om man skal kunne stå i jobb (og for å kunne ha et normalt liv i det hele tatt).

Å gå på jobb til en gitt tid på en gitt dag, utenfor huset, eller til psykolog til en gitt tid, til en gitt dag, utenfor huset er ikke gjennomførbart for meg. Så jeg vil si at det er en betydelig forskjell påfunskjonsnivået mitt og ditt. Du synes jo ikke engang å ha utfordringer med å f.eks møte opp (og møte opp på andre steder). Jeg har heller ikke tilgang til behandlinsapparatet sånn som du har, fordi jeg er for syk til å gå i poliklinikk, for frisk for innleggelser og for fattig for privat psykolog på nett. 

Anonymkode: 77506...fdf

[AnonymBruker]

Vanskelig å stå i jobb når man er inn og ut av psykiatrisk, man kan ikke alltid forutse når man blir tvangsinnlagt eller dagene jeg gråter før jeg åpner øynene på morgenen, vanskelig å gå på jobb når jeg ikke engang klarer å dusje og kle på meg fordi jeg ligger og kaster opp på gulvet fordi jeg gråter så hardt. Få jobber som blir tilbudt folk som har flere dager hvor de spontant bryter sammen, enn dager hvor de ikke gjør det. Nærmeste psykolog her jeg bor er halvannen time unna, jeg går to ganger i uken og da går hele dagen med på det, og en dag i uken får jeg besøk av psykiatrisk sykepleier. 

Jeg har som alle andre uføre vært på arbeidsutprøving, det er ikke som om vi ikke har prøvd. 

Anonymkode: e8073...7c8

[AnonymBruker]

På seg selv kjenner en ingen andre. 

Anonymkode: 68666...a8f

[AnonymBruker]

Det er funksjonsnivået og ikke diagnosen som avgjør om man blir ufør. 

Anonymkode: 68666...a8f

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noen som er ufør pga en lett psykisk diagnose som kan forklare hvorfor? 

 

Det blir veldig feil å nødvendigvis referere til angst og depresjon som "lett psykisk lidelse." Det finnes folk med såkalte tyngre psykiske lidelser som f.eks schizofreni som kan fungere utmerket i hverdagen, mens en person med "bare" angst og depresjon såvidt kommer seg i dusjen og til butikken for å handle mat. 

Som en annen her skriver; er man ufør er det som regel ikke fordi man har en viss diagnose på papiret, men pga funksjonsnivået som følge av det man sliter med.

Og det med å gå i behandling.. Man får ikke uføretrygd uten å ha prøvd behandling LENGE. Hva får deg til å tro at man blir ufør uten å ha vært i behandling? Det er ikke sånn at behandlingen man får på DPS eller privat psykolog er en one size fits all og gjør alle friske. 

Er det mulig å være så kunnskapsløs og fordomsfull, tenker jeg.

Anonymkode: fcbf5...da9

[AnonymBruker]

Tenker angst og depresjon er symptomer på andre ting så de fleste har vel flere diagnoser enn dette. 

Anonymkode: d48d9...569

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår de som er uføre som følge av en alvorlig sykdom som hemmer de såpass at de ikke klarer å jobbe eller gjør det meste Ola Nordmann klarer. 

Men dette med at deprimerte mennesker er uføretrygdet forstår jeg virkelig ikke. Hvorfor? Og ja, jeg sliter selv med alvorlig depresjon. Er i full jobb. Hadde jeg blitt uføretrygda hadde det jo gått rett vest, da hadde jeg iallefall ikke hatt noe å ta meg til med i hverdagen. Det meste av psykisk sykdom kan man takle bare man vil ta til seg hjelpen man får, og ønsker å hjelpe seg selv. Det er ikke utenfor ens kontroll. Det er en grunn til at man kan gå i terapi for å bli frisk.. Og hvorfor er det å bli uføretrygdet i det hele tatt et alternativ? 

Noen som er ufør pga en lett psykisk diagnose som kan forklare hvorfor? 

Anonymkode: efe3e...2c4

Ja, også var det det å se lenger enn til sin egen nesetipp.

Du går på jobb når du er alvorlig deprimert, jeg er innlagt på sykehus når jeg er alvorlig deprimert.

Når det er sagt så har vi alle forskjellige tanker om å være deprimert og hva som er alvorlig eller ikke.

Det kan godt være at du er deprimert, men jeg betviler sterkt at du er ALVORLIG deprimert når du fint klarer å være i full jobb uten noe problem.

Anonymkode: 5dcb6...67f

[AnonymBruker]

Jeg er deprimert og angstpreget, men jeg har ikke som mål å bli ufør. Jeg skal ut i arbeid

Anonymkode: 2d857...511

[Sylveon]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår de som er uføre som følge av en alvorlig sykdom som hemmer de såpass at de ikke klarer å jobbe eller gjør det meste Ola Nordmann klarer. 

Men dette med at deprimerte mennesker er uføretrygdet forstår jeg virkelig ikke. Hvorfor? Og ja, jeg sliter selv med alvorlig depresjon. Er i full jobb. Hadde jeg blitt uføretrygda hadde det jo gått rett vest, da hadde jeg iallefall ikke hatt noe å ta meg til med i hverdagen. Det meste av psykisk sykdom kan man takle bare man vil ta til seg hjelpen man får, og ønsker å hjelpe seg selv. Det er ikke utenfor ens kontroll. Det er en grunn til at man kan gå i terapi for å bli frisk.. Og hvorfor er det å bli uføretrygdet i det hele tatt et alternativ? 

Noen som er ufør pga en lett psykisk diagnose som kan forklare hvorfor? 

Anonymkode: efe3e...2c4

Selv om deres diagnose kan være like, så betyr det ikke at funksjonsevnen er lik. Depresjon og angst er jo sykdommer som kan variere i stor grad.

Endret 19. mai 2019 av Sylveon

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår de som er uføre som følge av en alvorlig sykdom som hemmer de såpass at de ikke klarer å jobbe eller gjør det meste Ola Nordmann klarer. 

Men dette med at deprimerte mennesker er uføretrygdet forstår jeg virkelig ikke. Hvorfor? Og ja, jeg sliter selv med alvorlig depresjon. Er i full jobb. Hadde jeg blitt uføretrygda hadde det jo gått rett vest, da hadde jeg iallefall ikke hatt noe å ta meg til med i hverdagen. Det meste av psykisk sykdom kan man takle bare man vil ta til seg hjelpen man får, og ønsker å hjelpe seg selv. Det er ikke utenfor ens kontroll. Det er en grunn til at man kan gå i terapi for å bli frisk.. Og hvorfor er det å bli uføretrygdet i det hele tatt et alternativ? 

Noen som er ufør pga en lett psykisk diagnose som kan forklare hvorfor? 

Anonymkode: efe3e...2c4

Jobber du under "alvorlig depresjon", så vet ikke du hva depresjon er for noe!!

Makan til sneversynt og uvitende innlegg er det lenge siden jeg har sett...

Psykisk sykdom er ikke EN sykdom; det er tusenvis av varianter! Noen er så milde at det knapt gjør noen ting, andre er så harde at man dreper seg selv! Og så er der en myriade av varianter i mellom...

Anonymkode: 43cf5...f50

[AnonymBruker]

Jeg tror du ikke helt skjønner hva mennesker kan slite med. Ikke alle er som deg. 

Selv er jeg et ødelagt menneske. Blant annet misbrukt av flere personer i barndommen. At jeg i det hele tatt gidder å leve er et under. Men jeg kommer meg ikke på jobbintervju en gang. Hvordan skal jeg få en jobb da? 

Alle mennesker som sliter i større eller mindre har sine historier, og det er heller ikke alt som synes på utsiden. 

Anonymkode: 5443c...420

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Folk er forskjellige og har ulike historier som preger dem. Uføretrygd baseres på funksjonsnivå og evnen til å stå i arbeid. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, også var det det å se lenger enn til sin egen nesetipp.

Du går på jobb når du er alvorlig deprimert, jeg er innlagt på sykehus når jeg er alvorlig deprimert.

Når det er sagt så har vi alle forskjellige tanker om å være deprimert og hva som er alvorlig eller ikke.

Det kan godt være at du er deprimert, men jeg betviler sterkt at du er ALVORLIG deprimert når du fint klarer å være i full jobb uten noe problem.

Anonymkode: 5dcb6...67f

Du motsier deg selv svært mye i dette innlegget. Jeg definerer min depresjon slik min psykolog gjør det, nemlig alvorlig. Som alvorlig deprimert klarer jeg å fungere i jobb. Som det påpekes flere ganger i denne tråden, vi er alle forskjellige. Dermed finner jeg det rart at du er av samme oppfatning, men stiller spørsmål ved at jeg fungerer i jobb når jeg er deprimert. 

Det er mange her i tråden som møter seg selv i døra. Jeg ser at her er noen som svarer bra uten å gå i forsvarsposisjon. Takk for det. I innlegget mitt stiller jeg et enkelt spørsmål, og jeg lyser heller ikke ut noen fordommer. Det står ingenting om hva jeg mener om uføretrygd, psykisk sykdom og lignende. Jeg spør hvordan man kan få uføretrygd med en lett psykisk diagnose. Det er muligens uheldig formulert, for det jeg mener er psykisk sykdom der sjansen for å bli frisk er relativt stor i forhold til lidelser som er kroniske og nærmest umulige å kurere. Alvorlighetsgrad og hvor mye det hemmer en person varierer fra menneske til menneske. Det har jeg aldri benektet, og jeg har ikke trodd noe annet. 
 

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jobber du under "alvorlig depresjon", så vet ikke du hva depresjon er for noe!!

Makan til sneversynt og uvitende innlegg er det lenge siden jeg har sett...

Psykisk sykdom er ikke EN sykdom; det er tusenvis av varianter! Noen er så milde at det knapt gjør noen ting, andre er så harde at man dreper seg selv! Og så er der en myriade av varianter i mellom...

Anonymkode: 43cf5...f50

At det var? Du skriver selv at det er tusenvis av varianter. Hvorfor motsier du deg selv? Jeg tror heller ikke du er mer kompetent enn psykologen min på dette området. Som du ser i innlegget mitt er det et spørsmål, og ikke en påstand der jeg nekter å endre synspunktet mitt. Jeg forstår ikke hvorfor dere blir så hårsåre. Treffer jeg et ømt punkt eller hva er det som skjer? Det å snakke om psykiske lidelser er sårbart. Men dette er et diskusjonsforum, med mulighet for å være anonym. Trenger ikke overdramatisere?

Etter 10 år i behandling har jeg heldigvis lært meg ulike strategier som gjør at jeg kan fungere til et viss punkt. Viktigste for meg er å klare å jobbe, derfor gjør jeg det jeg kan for å jobbe, selv om det går på bekostning av andre ting i livet mitt. Jeg vet også at en av mine største hindringer var viljen til å bli frisk. Kan ikke bli frisk når man er så mislykket, kan ikke bli frisk når man er så langt nede. Ingen hjelp å få. Ikke verdt å redde. 

14 minutter siden, Sylveon skrev:

Selv om deres diagnose kan være like, så betyr det ikke at funksjonsevnen er lik. Depresjon og angst er jo sykdommer som kan variere i stor grad.

Definitivt. Men de er sjeldent kroniske på lik linje med andre diagnoser. 

Det ser ut som mange her tror jeg har noe imot uføretrygd og de som er uføre som følge av psykiske problemer. Altså nei. Om man er såpass deprimert at man ikke har sett utsiden av bostedet sitt på en måned, ikke har dusjet på flere uker, knapt klarer å gå ut av rommet for å gå på toalettet eller ta seg et glass vann, ikke spiser og bare puster, så er ikke det noe man definerer som lett... Hva får dere til å tro at det er det? 

Poenget mitt er at jobb kan være svært viktig for å overvinne slike problemer. Å føle samhold, møte andre mennesker og oppleve at det er behov for at man er til stede. Jeg syns det er så rart at mange blir fratatt denne muligheten og at det ikke blir tilrettelagt så langt det lar seg gjøre, og at det ikke blir prøvd mer ut. 

 

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du ikke helt skjønner hva mennesker kan slite med. Ikke alle er som deg. 

Selv er jeg et ødelagt menneske. Blant annet misbrukt av flere personer i barndommen. At jeg i det hele tatt gidder å leve er et under. Men jeg kommer meg ikke på jobbintervju en gang. Hvordan skal jeg få en jobb da? 

Alle mennesker som sliter i større eller mindre har sine historier, og det er heller ikke alt som synes på utsiden. 

Anonymkode: 5443c...420

Hvor skriver jeg at alle er som meg? Hvor skriver jeg at jeg vet hva alle sliter med? Jeg deler litt av min egen erfaring i innlegget. Det betyr ikke at jeg mener at alle skal være slik. Det er et oppriktig spørrende innlegg, men flere av dere i tråden her klikker jo helt? Er det ikke da bedre å svare saklig for å bedre min forståelse av noe jeg ikke helt forstår, fremfor å oppføre seg dritt? 

Dere skriver at alle er forskjellige. Da skjønner dere vell selv at ikke alle vet noe om alt? Ærlig talt folkens... 

Anonymkode: efe3e...2c4

[Lexie Grey]

Så utrolig bra for deg TS at du klarer å være i full jobb, men jeg føler måten du skriver på viser at du egentlig er litt fordomsfull til dette temaet. Vi mennesker er satt sammen og bygget opp så forskjellig, man tolker og kjenner ting på kroppen annerledes enn f.eks naboen. Du opplever depresjonen på din måte, mens andre som sliter med det samme opplever det helt annerledes bl.a i form av funksjonsnivå.

Jeg har stått utenfor arbeidslivet i noen år fordi jeg sliter med sterk angst og agorafobi. Jeg evner ikke å forholde meg til avtaler og å være lengre borte hjemmefra ++, så en vanlig jobb for meg nå er uaktuelt for både meg og en arbeidsgiver. Jobber én ettermiddag i uka uformelt med å vaske kontorlokalet til min søster, her kan jeg komme akkurat når det passer meg i.la et par dager, noe som er veldig bra for meg nå. Jeg har heller ingen personer eller spesielt ansvar å forholde meg til. Dette er på det nivået jeg klarer nå med min angstlidelse.

Etter at jeg havnet på dette stedet i livet selv, har jeg mer respekt og forståelse for dem som ikke er i arbeid pga. større psykiske utfordringer. Det oppleves så komplekst fra person til person.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Moondance skrev:

Så utrolig bra for deg TS at du klarer å være i full jobb, men jeg føler måten du skriver på viser at du egentlig er litt fordomsfull til dette temaet. Vi mennesker er satt sammen og bygget opp så forskjellig, man tolker og kjenner ting på kroppen annerledes enn f.eks naboen. Du opplever depresjonen på din måte, mens andre som sliter med det samme opplever det helt annerledes bl.a i form av funksjonsnivå.

Jeg har stått utenfor arbeidslivet i noen år fordi jeg sliter med sterk angst og agorafobi. Jeg evner ikke å forholde meg til avtaler og å være lengre borte hjemmefra ++, så en vanlig jobb for meg nå er uaktuelt for både meg og en arbeidsgiver. Jobber én ettermiddag i uka uformelt med å vaske kontorlokalet til min søster, her kan jeg komme akkurat når det passer meg i.la et par dager, noe som er veldig bra for meg nå. Jeg har heller ingen personer eller spesielt ansvar å forholde meg til. Dette er på det nivået jeg klarer nå med min angstlidelse.

Etter at jeg havnet på dette stedet i livet selv, har jeg mer respekt og forståelse for dem som ikke er i arbeid pga. større psykiske utfordringer. Det oppleves så komplekst fra person til person.

Det er mulig jeg virker fordomsfull. Det kan være basert på dårlige erfaringer med andre mennesker som sliter med depresjon, der disse menneskene ikke har vist vilje til å bli bedre. De har bare inntatt en offerrolle og slått seg til ro med at livet suger, og at de kan få penger fra staten fremfor å jobbe. Det syns jeg er dumt, når det er en stor sjanse for å bli frisk om man virkelig ønsker det selv, spesielt når sykdommen ikke gir fysiske plager som er direkte hemmende. Psykiske plager kan gi fysiske plager osv, jeg vet alt det der. Men igjen, depresjon er mulig å leve med. Man trenger god hjelp, da. Med ekstremt mye vilje. 

Vi er forskjellige ja. Jeg har aldri sagt noe annet... 

Anonymkode: efe3e...2c4

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er mulig jeg virker fordomsfull. Det kan være basert på dårlige erfaringer med andre mennesker som sliter med depresjon, der disse menneskene ikke har vist vilje til å bli bedre. De har bare inntatt en offerrolle og slått seg til ro med at livet suger, og at de kan få penger fra staten fremfor å jobbe. Det syns jeg er dumt, når det er en stor sjanse for å bli frisk om man virkelig ønsker det selv, spesielt når sykdommen ikke gir fysiske plager som er direkte hemmende. Psykiske plager kan gi fysiske plager osv, jeg vet alt det der. Men igjen, depresjon er mulig å leve med. Man trenger god hjelp, da. Med ekstremt mye vilje. 

Vi er forskjellige ja. Jeg har aldri sagt noe annet... 

Anonymkode: efe3e...2c4

Det er jo litt rart at du ikke klarer å se at noen mennesker har det så vondt at de ikke ser noen utvei? 

Anonymkode: 5443c...420

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er mulig jeg virker fordomsfull. Det kan være basert på dårlige erfaringer med andre mennesker som sliter med depresjon, der disse menneskene ikke har vist vilje til å bli bedre. De har bare inntatt en offerrolle og slått seg til ro med at livet suger, og at de kan få penger fra staten fremfor å jobbe. Det syns jeg er dumt, når det er en stor sjanse for å bli frisk om man virkelig ønsker det selv, spesielt når sykdommen ikke gir fysiske plager som er direkte hemmende. Psykiske plager kan gi fysiske plager osv, jeg vet alt det der. Men igjen, depresjon er mulig å leve med. Man trenger god hjelp, da. Med ekstremt mye vilje. 

Vi er forskjellige ja. Jeg har aldri sagt noe annet... 

Anonymkode: efe3e...2c4

Kjenner jeg oppriktig lurer på om du har opplevd depresjon nå, for min depresjon (og angst) har alltid gitt sterke fysiske symptomer og slik vil jeg tro de fleste andre også føler det. Hadde det bare vært tanker som er problemet, så hadde jo alt vært toppers.

Anonymkode: fcbf5...da9

[AnonymBruker]

Meg igjen. Jeg har ikke som mål å bli ufør for jeg tror man fort kan brenne inne med noe man skjuler for andre. 

Men hva er egentlig vitsen med å leve dersom du bare må ta en jobb fordi du «skal jobbe»? 

 

Anonymkode: 2d857...511

[AnonymBruker]

Hvis du fortsatt går til psykolog, tror jeg det vil være bedre å spørre vedkommende om det. Det er fordom i ett sånt spørsmål, uten at du kanskje mener det sånn. 

Det er mulig psykologen ikke kan eller vil svare deg, men det er verdt ett forsøk. Hvis han svarer vil du nok få ett mer nyansert svar på spørsmålet ditt. Kanskje noen får uføretrygd for å få den økonomiske tryggheten de faktisk behøver for å slappe av, og klare å ta tak i problemene sine i mellomtiden. Noen ganger lyver folk om hva de egentlig sliter med, og svarer noe så generelt og "enkelt" som depresjon og angst for å unngå spørsmål om hva de egentlig sliter med. Eller ett helt annet svar, eller fler. 

Anonymkode: 3a9e1...d14