Folk som sliter psykisk har INGENTING i et forhold å gjøre!

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som du ser er flere enige med TS. Hat har ikke noe med dette å gjøre, det er bare et forsøk på elendig hersketeknikk fra din side.

Anonymkode: 0cdcd...292

Så fordi flere er enige, så er det den rette meningen, da? I så fall så er det jo fryktelig mange fler som er uenige med ts her. 

Det er forresten ikke et forsøk på hersketeknikk, jeg syns det er genuint trist å se hat. Om det er har mot hvite, sorte, friske, syke, menn eller kvinner, så syns jeg fremdeles det er trist. Det er ikke rart at samfunnet behandler hverandre mer og mer dritt for hver dag som går, alle bygger opp et hat mot hverandre, og ingen skal være den som skal bli såret igjen, så da blir de heller den som dømmer, lurer og sårer først.  

Anonymkode: 6de56...676

[AnonymBruker]

Personlighetsforstyrrelse er ikke det samme som psykisk sykdom. De søker jo forhold fordi de ikke takler å være alene.

Anonymkode: 43eb2...f7c

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker said:

Personlighetsforstyrrelse er ikke det samme som psykisk sykdom.

Er ikke personlighetsforstyrrelse psykisk sykdom? 😮

Anonymkode: 4ed09...172

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Åh, nå savner jeg de innholdsrike svarene fra en tidligere bruker når det gjaldt psykisk helse.

Men syns ikke argumentene dine er gode nok til å oppstå at psykisk syke folk ikke kan være i et forhold. Den andre part er jo forhåpentligvis en voksen person. Og som da selv burde være i stand til å egne vurderinger om det er for slitsomt å være i et forhold med en person som sliter psykisk.

Selv syns jeg det er slitsomt å være i et forhold der den andre part ikke bidrar i hjemmet, noe jeg faktisk har opplevd. Da måtte jeg for min egen del ta valget om å avslutte forholdet. Det blir jo ganske merkelig om jeg da i tillegg skulle påstå at de som ikke bidrar i hjemmet har ingenting i et forhold å gjøre. For noen så funker det jo helt fint. Og det samme gjør forhold med psykisk syke folk. For noen fungerer det dårlig, for andre fungerer det helt fint. Kanskje de til og med klarer å bygge hverandre opp også.

Anonymkode: 8d955...18f

Det gjelder jo alt som ikke funker. Hvorfor bare psykisk syke som nevnes hele jævla tiden? Kjøtthuer dere her på kg. Det verste du kan gjøre er å svikte en psykisk syk person! Da er du skylden for at de har det jævligere eller tar livet sitt! Det er egt et samfunnsproblem også, fordi de blir tråkket på og snakket så himla stygt om! Eier ikke du eller disse skam? Håper du vokser opp en dag.

Anonymkode: 656a6...6c4

[AnonymBruker]

Kona mi utviklet en psykisk sykdom etter at vi ble sammen. Det har vært tøft, men jeg elsker henne like høyt nå som da. Vi giftet oss for noen måneder siden, og jeg kommer til å støtte henne gjennom alt og prøver å være så forståelsesfull som mulig.

Det er mange som sliter psykisk. Mange flere enn du trur, TS. De er ikke uverdige mennesker av den grunn.

Anonymkode: a48e6...4be

[AnonymBruker]

Problemet er at man kaller alt for mange ganske naturlige reaksjoner som sykt reaksjon.

Jeg vil gi bruke mine egne opplevelser som eksempel på at en frisk person kan være kaldt for " syk" bare pga at din partner mangler fornuft, grenser og er påvirket av det sosiale meninger.

Da var jeg 23 ble jeg forelsket i mye eldre mann enn meg. Grunnen til det var mest tror jeg tanken at han virket stabilt,  voksen, ordentlig, trygg. En som har tingene på stell og ikke blir alt for opptatt ov å feste annen hver dag. Slik virket det i hvertfall i bli kjent fasen. Jeg var veldig attraktiv kvinne som ikke mangler oppmerksomhet fra gutter i min alder.

Etter ca halv annet år i gledelig forhold. Det ble mest sannsynligvis alt for kjedelig for han. Hvorfor? Jeg satt virkelig pris på han, var forelsket og lojal. Unngåt å gå ut på byen, feste eller møtes med mannlige tidligere venner for å ikke skade hans følelser, ikke bygge sjalusi eller komplekser at kanskje han er for gammel for meg og jeg vil oppsøke unge gutter.  Han var over 40. Var stolt av han, likte både hans utseende og alt vi gjorde sammen. 

Hvordan han så det? - at jeg hadde ingen privat liv utenom han.

Plutselig begynte han å ha meg på siste plass på sin liste,  tilbringte mye mer tid med sine venner enn med meg. Når vi var sammen ute å spise eller danse kommenterte han andre kvinner i min alder, flørtet åpenbart, prøvde å spille som kjendis og bevise meg hele tiden at han kunne hatt " alle ". Tingene gikk verre og verre mellom oss. Han registrerte seg på tinder og chattet med andre ( det fikk jeg vite når han ved feil trykk inviterte alle venner som hann hade e-post adresse lagret på tlf til å like hans provil på tinder)eller noe lignende ( jeg har i hvertfall fått invitasjon på e-post).

Jeg ble virkelig lei, har blitt sjalu og usikker på han. Men jeg fortsatt elsket han og ønsker å reparere forholdet. Men ble så forvirret at jeg begynte å spille hans spill, reagerte hver gang han var opptatt og kranglet om at han bruker mer tid på venner enn på meg. Hver gang vi har diskutert vår sytuasjon endte det med at jeg er syk sjalu, prøver å begrense han, kontrollere og jeg har lurt han at en av mine verdier er tillit til partneren og at jeg ikke har privat liv utenom han.  

Det har skjedd også enn annen ting som medførte til at jeg har avsluttet forhold ( han har baksnakket meg). Selv om jeg har avsluttet forhold følte meg skyldig på lenge etter slutt. Følte meg syk sjalu,  ustabilt emosjonell og trodde på alt han har sagt om meg. Ble deprimert av det.

Etter 8 måneder jeg var singel har jeg truffet en annen mann. Ble også engasjert og trodde at nå livet skal gå videre. Han vær en annen type: jeg var aldri sjalu på han- den tanken bare kom aldri til hodet. Følte meg veldig trygg på han. Følte faktisk at det var den rette. Men han var heller ikke bestemt. Jeg visste ikke hva er mellom oss. Han var opptatt hele tiden også i høye dager. Hadde sjeldent tid i helgene. Han forklarte at han besøker hans mor. Jeg følte meg igjen lang nede på prioriteringsliste og ikke følte meg elsket ( som var dessverre sant , da sa han til slutt at han ikke har fått de riktige følelsene overfor meg). Etterhvert masset jeg på han, ønsket noen bekreftelser,  ønsket mer tid i helgene ( i hvertfall annen hver helg). 

Han oppfattet meg igjen som ustabilt emosjonell, med lite selvtillit og avhengig av han. Han gjorde det slutt. 

Etter dette var jeg helt sikker på at det er noe galt med meg. 2 mann på rad mener det samme ( med unntak sjalusien- som sagt det var ikke tema med den andre).

Jeg ble virkelig deprimert,  gikk til fastlege og ønsket medisiner mot depresjon. Det har jeg fått og brukt. Resultatet ble at jeg mistet alle følelser og interesse for mennesker. Følte ikke behov for noenting. Alt var helt greit for å si det sånn.

Min tankegang forandret seg etter samtalen med psykolog. Det er lang tema men poenget er at til slutt viset det seg at mine reaksjoner var veldig vanlige ift behov som var ganske naturlige  i min  alder og at jeg er helt frisk og burde slutte ASAP med medisiner. Har ingen personlige forstørrelser og heller ikke min sjalusi som bygget seg i drt første forholdet var syk- det var helt vannlig reaksjon på oppførsel. Jeg har bare truffet feil mennesker i mitt liv som jeg burde aldri satse på. ( det er en liten forkortelse av sak).

 

Så: jeg tror at vi alt for ofte og alt for lett bruker ordet " syk " eller anklager noen for personlighet forstyrrelser uten å se fornuftig på vår egen oppførsel som kan medføre at annen person oppfører seg slik som den hadde aldri ønsket og som er i motsetning til personlighet og personens verdier.

Det er viktig å definere hvordan man ønsker å ha det sfør den andre engasjerer seg. Og hvis det har allerede skjedd, det beste man kan gjøre om man ikke har sterke nok følelser er å gjøre det slutt (på veldig bestemt måte). 

Da kanskje halv parten " syke kvinner " hadde ikke vært syk likevel.

Det samme gjelder den motsatte kjønn.

 

 

Btw. Er singel nå og har det drittbra.  Selv om det oppstår utfordringer som jeg har aldri hatt før, føler meg mye bedre, lettere og sterkere som singel.

 

 

Anonymkode: af4fe...d21

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Jeg har en psykisk lidelse, og har kjæreste. Personlig hadde jeg tenkt at hvis noen ikke ville ha meg pga sykdom, så kunne jeg funnet noen andre som faktisk hadde lyst til å være sammen med meg for den jeg er. Historien min er en del av den jeg har vært og den jeg er. 

Endret 20. mai 2019 av Kjærlighetsbarn98

[Elaine Marley]

Tråden er ryddet for brukerdebatt, latterliggjøring, brukerangrep, krenkende innlegg og svar til dette. Elaine Marley, mod.

[solsnartsommer]

Enig til en viss grad. Hvis psyken går utover forholdet på en negativ måte og overkjører det positive er det best å være singel og jobbe med seg selv før man går ut i et forhold, snakker av egen erfaring. 

[AnonymBruker]

Sykdom kan være så mangt. Men er i utgangspunktet enig i at syke folk ikke bør gå inn i nye forhold. Men det finnes veldig mange, da spesiellt kvinner som føler seg så "ensom" at de bare må være i et forhold, selv om det går utover alle andre rundt seg inkludert barna de har fra før. Dette er forferdelige greier. Skulle ønsker at slike kvinner tenkte seg litt mer om, og ikke bare tenkte på hva de har lyst til. Men ikke lett når de truer med å ta livet sitt fordi de føler seg så alene. Noen mennesker klarer seg virkelig ikke alene. De har såpass store psykiske problemer. Så vanskelig å få de til å forstå at de bare ødelegger livet sitt med å gå inn i nye forhold hele tiden.

Anonymkode: d1f01...ec2

[Martin13]

On 5/20/2019 at 3:43 AM, Kjærlighetsbarn98 said:

Jeg har en psykisk lidelse, og har kjæreste. Personlig hadde jeg tenkt at hvis noen ikke ville ha meg pga sykdom, så kunne jeg funnet noen andre som faktisk hadde lyst til å være sammen med meg for den jeg er. Historien min er en del av den jeg har vært og den jeg er. 

Så lenge du kan gi kjærlighet til den du er kjæreste med, så spiller det ikke noe rolle. Men da har du ikke noe psykisk lidelse som går utover det å kunne vise empati. Det er mange som sliter på nettopp dette område, og de bør ikke gå inn i nye forhold.

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

1 time siden, Martin13 skrev:

Så lenge du kan gi kjærlighet til den du er kjæreste med, så spiller det ikke noe rolle. Men da har du ikke noe psykisk lidelse som går utover det å kunne vise empati. Det er mange som sliter på nettopp dette område, og de bør ikke gå inn i nye forhold.

Jeg har mye kjærlighet å gi ja ❤️