Jeg takler ikke krangling, og derfor dør det ut.

[AnonymBruker]

Jeg har nylig gjort det slutt, og hovedårsaken til dette var at jeg syns alt ble for negativt. Vi kranglet for mye. Ikke nødvendigvis så dramatisk, men det skapte alltid dårlig stemning for meg. Ikke for han. Jeg tror faktisk at istedet for å begrense egenskapen til å være «glad i en diskusjon» ble det til « glad i å kverulere». Funket ikke for meg. 

Dessverre ser jeg vel nå, i «etterpå-klokskapens lys» at det fort kan bli sånn at ved gjentagende krangler, så greier jeg ikke å legge det unna meg. Det blir med meg videre i forholdet, og til slutt er det ødeleggende for meg.

Her ber jeg rett og slett om tips til hvordan jeg selv kan endre meg.

 

Det verste som kan skje, er at jeg som hovedregel forblir singel, men innimellom tar en sjans i et nytt forhold. Når det viser seg at jeg mistrives litt, er jeg ute. 

Men egentlig så gjør det jo ikke så veldig mye, siden jeg er selvstendig, og har snart voksne barn. Jeg skal ikke ha flere barn, og er kommet dit at jeg bare ønsker meg et forhold hvis det klaffer på så godt som alle punkter. 

Anonymkode: 91b05...61b

[AnonymBruker]

Jeg er lik som deg. Takler ikke drama. Krangling er barnslig. Voksne skal snakke om sine uenigheter på en rolig måte. Dessverre er det mange kvinner som har krangling som hobby. Langsinte personer er noe av det verste jeg veit.

Anonymkode: dabe8...c22

[AnonymBruker]

Blir alltid krangling i forhold. Eller ?

vel jeg gidder ikke. Alle jeg har vært sammen har før eller senere hatt gjentagende episoder der de syns det er greit å skape dårlig stemning med å fyre opp en uenighet så det blir en ordrik konflikt, ofte over timer. Gidder ikke det der. 

Singel-livet er konge. Ja, med venner som bryr seg om hverandre, og det uten å syns de har rett til å kjefte og heve stemmen regelmessig.

Anonymkode: 38395...1d7

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Blir alltid krangling i forhold. Eller ?

vel jeg gidder ikke. Alle jeg har vært sammen har før eller senere hatt gjentagende episoder der de syns det er greit å skape dårlig stemning med å fyre opp en uenighet så det blir en ordrik konflikt, ofte over timer. Gidder ikke det der. 

Singel-livet er konge. Ja, med venner som bryr seg om hverandre, og det uten å syns de har rett til å kjefte og heve stemmen regelmessig.

Anonymkode: 38395...1d7

Det trengs jo to for å krangle da Men jeg er enig med deg, det bør gå an å leve uten å krangle hele tida.

Hva har dere krangla om da egentlig?

Anonymkode: 99e7c...a34

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det trengs jo to for å krangle da Men jeg er enig med deg, det bør gå an å leve uten å krangle hele tida.

Hva har dere krangla om da egentlig?

Anonymkode: 99e7c...a34

Kranglene kunne være ubetydelige, eller de kunne handle om ulikheter i verdier og prioriteringer. Økonomi av og til, selv om vi ikke hadde felles økonomi. 

Men det rare er at dette kun var et problem for meg, mens det ikke plagde han nevneverdig. Dette skjønner jeg ikke. 

Men han var veldig glad i meg, og hadde kanskje lettere for å tolerer dette da, enn meg. 

Ts

Anonymkode: 91b05...61b

[AnonymBruker]

For meg høres det her litt rart ut må jeg si. Å ikke klare å leve hvis det er litt krangling er nok litt utenom normalen kanskje. Men det er jo bare du og han som vet omfanget. 

Håper du blir lykkelig alene da 🙂

Anonymkode: 99e7c...a34

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er lik som deg. Takler ikke drama. Krangling er barnslig. Voksne skal snakke om sine uenigheter på en rolig måte. Dessverre er det mange kvinner som har krangling som hobby. Langsinte personer er noe av det verste jeg veit.

Anonymkode: dabe8...c22

Nei, etter noen forhold ser jeg at der noen krangler, så gjør andre det på andre måter.

Vi har vel hatt én- eller en halv?-  krangel på de 6 årene vi har vært sammen. Vi har hatt konflikter, men enten latt ting ligge eller løst dem på andre måter enn ved krangling. 

Nå gjenstår det vel bare å gifte oss og evt få barn. 

Jeg vet han kan være en idiot, men han er min idiot i så fall, og vi krangler ikke om hans dårlige sider. Jeg setter heller pris på det han gir. Og sånn er han mot meg, også. 

Anonymkode: 913a3...d7e

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, etter noen forhold ser jeg at der noen krangler, så gjør andre det på andre måter.

Vi har vel hatt én- eller en halv?-  krangel på de 6 årene vi har vært sammen. Vi har hatt konflikter, men enten latt ting ligge eller løst dem på andre måter enn ved krangling. 

Nå gjenstår det vel bare å gifte oss og evt få barn. 

Jeg vet han kan være en idiot, men han er min idiot i så fall, og vi krangler ikke om hans dårlige sider. Jeg setter heller pris på det han gir. Og sånn er han mot meg, også. 

Anonymkode: 913a3...d7e

Det var et godt svar. Det høres også helt riktig ut. Jeg heier på dere!

Det er ikke slik at bare jeg opplever EN konflikt, så rømmer jeg. Vi snakker her daglig irritasjonsmomenter, som i tillegg kulminerer i dårlig stemning. Hos meg. Og ukentlige krangler. Dette pågikk over noen få år. Jeg prøvde å være så tolerant som mulig. Til slutt innså jeg at jeg ikke kunne ha det slik lenger. Jeg var aldri glad nok. 

Ts

Anonymkode: 91b05...61b

[AnonymBruker]

Altfor mange folk krangler. Få personer vet hvordan man diskuterer på "rett" måte. I mitt forrige forhold kranglet vi ALDRI. Men det var nytt for meg. Vokste opp i en familie med roping og krangling og det var ekkelt å observere. Eksen lærte meg mye om hvordan en kan ordne opp i uenigheter, og det har jeg tatt med meg videre i livet. Er deilig å ha gitt slipp på passiv-aggresivitet - det gjorde alltid vondt for både meg og hvem enn jeg var slik mot. Det er også deilig å vite at jeg ikke er svak om jeg også er interessert i partnerens behov i en diskusjon, fordi det ofte er en mellomting vi begge kan være fornøyd med. 

Kan anbefale en bok som heter "Relasjoner", av Herdis Palsdottir. Den har gjort meg til et bedre menneske mot meg selv og de rundt meg. Lettlest er den også. 

Anonymkode: b9be7...a3b

[a l'orange]

Jeg turde ikke svare i starten, fordi du etterlyste metoder for å endre deg, og fordi jeg tenkte «Hvorfor endre seg til å tåle krangel, når man i stedet kan unngå krangel?»

Men nå ser jeg at ingen har svart på hvordan du kan lære deg å tåle krangel, og flere sier de er som deg, og dermed hiver jeg meg på;

Jeg ser heller ingen vits med å bruke livet på krangling. Det er noe av det kjedeligste, minst produktive og mest utmattende i hele verden. Man ender jo opp med å føle seg helt på bånn. 

Man kan i stedet si nei til kranglebøttene, så kan de heller kose seg med kranglefanteriene og kveruleringen seg i mellom. 

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det trengs jo to for å krangle da Men jeg er enig med deg, det bør gå an å leve uten å krangle hele tida.

Hva har dere krangla om da egentlig?

Anonymkode: 99e7c...a34

Vanligvis enig i første utsagn, men var sammen en fyr som skjelte meg ut i timer. Om jeg sa noe eller ikke hadde null innvirkning. Han skulle tømme seg og sin drit. Psyko-paranoid babling.

 nei en trenger ikke alltid være to som krangler.

Og så har du dem som bare svarer surt til hel dagligdagse ting. Om og om igjen pga dårlig humør. Prøver ikke svare med samme mynt. Men innimellom går jo sikringen når en kommenteres sarkastisk over tid. 

Er ikke bra på forhold selv heller altså. ( ( innsett det ja) Takler ikke folk som skal kritisere og bestemme og fortelle hva som er best. Ja og bruke en som søplekasse når det går i svart. Og så er det kissikissi og unnskyld og bestevenner. Nei jeg klarer det ikke. Så blir jeg hevngjerrig og vi har det gående. 

Snakk til meg som til en venn i det minste..

 

Anonymkode: 38395...1d7