Lettelse å bo for meg selv men gruer allerede for å tilbake til mannen

[AnonymBruker]

Vi har slitt noen år. I helgen tok jeg skrittet og flyttet inn i en leilighet. Vi kaller det pause.

Leiligheten jeg bor i ble "ledig" fordi en jeg kjenner reiser utenlands en måneds tid. Jeg fikk låne leiligheten gratis. Hun visste mitt behov.

Jeg kjenner på en så stor fred inni meg, en lettelse og samtidig en slags sorg over barna som i denne tiden er litt hos mamma og litt hos pappa. Men de tar det så langt fint, de har sett hvor vondt jeg har hatt det.

Men saken er den, at etter å ha bodd her kort tid, så begynner jeg å grue  meg til hjem igjen om en måned. Det er for kort tid! Jeg kjenner at det er godt å få denne roen, tid alene, pusterom. Men...

Hvordan skal det gå etterpå? Hva om jeg ikke klarer satse videre på mannen min? Hva om jeg går tilbake uten å egentlig elske han?da går jeg tilbake for barnas skyld...er det riktig?

Jeg har en måned på meg. Andre som har gjort dette? Vil dere dele erfaringer? Jeg har ikke noe alternativ enn å flytte hjem etterpå...

Anonymkode: eea58...76e

[AnonymBruker]

Du har 1 mnd å finne deg ny leilighet på. Lykke til

Anonymkode: 5cb78...e31

[AnonymBruker]

Vært der selv og etter å ha kjent på friheten en stund bestemte jeg meg for at jeg aldri skal bo sammen med et voksent menneske igjen. Livet er for kort til å leke dukkehjem.

Anonymkode: 1dcaa...61b

[solmåneogstjerner]

Høres ut som du trenger mer tid eller at du egentlig er ferdig med forholdet. Synes ikke du bør flytte tilbake om en måned. Finn en annen leilighet. Sannsynligvis skal du ikke tilbake til forholdet basert på det du skriver. 

Barna klarer seg fint så lenge dere er ryddige overfor dem. 

Lykke til. Ikke vær så redd for å ta valget. Så lenge du kjenner på følelsene dine og klarer å resonnere sånn noenlunde. 

[AnonymBruker]

Pause=slutt

Anonymkode: 27c7d...d2f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vi har slitt noen år. I helgen tok jeg skrittet og flyttet inn i en leilighet. Vi kaller det pause.

Leiligheten jeg bor i ble "ledig" fordi en jeg kjenner reiser utenlands en måneds tid. Jeg fikk låne leiligheten gratis. Hun visste mitt behov.

Jeg kjenner på en så stor fred inni meg, en lettelse og samtidig en slags sorg over barna som i denne tiden er litt hos mamma og litt hos pappa. Men de tar det så langt fint, de har sett hvor vondt jeg har hatt det.

Men saken er den, at etter å ha bodd her kort tid, så begynner jeg å grue  meg til hjem igjen om en måned. Det er for kort tid! Jeg kjenner at det er godt å få denne roen, tid alene, pusterom. Men...

Hvordan skal det gå etterpå? Hva om jeg ikke klarer satse videre på mannen min? Hva om jeg går tilbake uten å egentlig elske han?da går jeg tilbake for barnas skyld...er det riktig?

Jeg har en måned på meg. Andre som har gjort dette? Vil dere dele erfaringer? Jeg har ikke noe alternativ enn å flytte hjem etterpå...

Anonymkode: eea58...76e

Kjære deg!

Jeg tenker følgende:

Du vet nå at barna tar dette fint. Du vet også at å være alene innebærer lettelse og stor fred for deg. Dette er verdifulle ting å vite, hvis det er slik at dere ender med å gå fra hverandre for godt. Du vil vite at det nye livet ditt har flere positive sider.

Du skal også vite at du ikke skal fortsette et forhold for barnas skyld. Det er ikke riktig. Som du skriver har du sett hvor vondt du har hatt det. Jeg synes ikke de skal fortsette å se det. Og det er vondt for dem hvis de en dag forstår at de er grunnen til at du bærer på den smerten.

Men fram til da ville jeg, i den grad det er mulig, forsøkt å tenke minst mulig. Ikke bruke opp tiden du har til å slappe av og samle krefter på å gruble.

Anonymkode: 8a5aa...77c

[AnonymBruker]

Takk for innspill men det Er ikke så enkelt. Jeg er glad i mannen. Usikker på om jeg elsker enda men er glad i han. 

En måned går så fort og jeg kjenner at dette pusterommet trenger jeg virkelig. Jeg har vært redd for å kjenne for mye på friheten. Så langt trekker jeg bare pusten og prøver å hvile meg. 

Det er ikke lett når det er barn i bildet og langt der inne håper jeg nok at vi skal klare å komme gjennom dette som nå Er vondt. 

Jeg må kjenne etter. Men å gå rett fra en leilighet til en annen tror jeg blir for brått og brutalt for meg og ikke minst barna... 

Pause er forøvrig ikke nødvendigvis det samme som slutt. Mange har fått det mye bedre etter en pause og en "vekker'. 

 

Anonymkode: eea58...76e

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Kjære deg!

Jeg tenker følgende:

Du vet nå at barna tar dette fint. Du vet også at å være alene innebærer lettelse og stor fred for deg. Dette er verdifulle ting å vite, hvis det er slik at dere ender med å gå fra hverandre for godt. Du vil vite at det nye livet ditt har flere positive sider.

Du skal også vite at du ikke skal fortsette et forhold for barnas skyld. Det er ikke riktig. Som du skriver har du sett hvor vondt du har hatt det. Jeg synes ikke de skal fortsette å se det. Og det er vondt for dem hvis de en dag forstår at de er grunnen til at du bærer på den smerten.

Men fram til da ville jeg, i den grad det er mulig, forsøkt å tenke minst mulig. Ikke bruke opp tiden du har til å slappe av og samle krefter på å gruble.

Anonymkode: 8a5aa...77c

Takk. Du sier mye fornuftig og det siste avsnitt tror jeg faktisk er veldig viktig. Jeg må prøve å tenke minst mulig...

Talk for gode råd. 

Ts

Anonymkode: eea58...76e